Ole Grepp. Noen tanker omkring "Men imorgen-" av Nordahl Grieg.



Noen tanker omkring
"Men imorgen - "

Such nicht mehr, Frau: du wirst sie nicht mehr mehr finden!
Doch auch das Schicksal, Frau, beschuldige nicht!
Die dunklen Mächte, Frau, da dich da schinden,
Sie haben name, Anschrift und Gesicht

Bertolt Brecht



Bildet er en bakgård i Berlin, etter det første britiske bomberaidet over byen: en haug mursteinsbrokker, planker, vindusglass, omgitt av sprengte rester av en leiegård som i går rommet menneskeboliger.
En enslig kone leter blant ruinene.
Dette fotografiet har Brecht i sin flyktningetid klippet fra et svensk billedblad og plassert det i sin "Krigs-ABC". Han har forsynt det med det lille verset: "Let ikke lenger, kvinne: du kommer ikke til å finne henne mer/Men, kvinne, kast heller ikke skylden på skjebnen!/ De mørke makter, kvinne, som piner deg der,/ de har navn, adresse og ansikt."

Vi vet at det er sant. Krigen skyldes ikke en blind skjebne, den er menneskenes verk. Men hvem er disse mennesker? Det er nødvendig for oss å vite det, for før vi får has på dem blir det ikke fred på vår jord. Får vi ikke has på dem i tide, blir det ikke lenger noen jord til å være fred på.
De har jo navn, adresse og ansikt, disse mørke maktene. Det var jo lett nok å få øye på dem under krigen: Hitler, Goebbels, Göring. Og leiesvennene deres, generalene, admiralene, offiserene i SS, Wehrmacht, Luftwaffe osv.
Så kom mørkemaktenes nederlag. Så kom selvmordene, så kom prosessen i Nürnberg, så hadde de gode makter seiret og krigsforbryterne var ute av verden.
Og så kom freden?
Så kom forberedelsene til 3. verdenskrig. Så kom den kalde krigen, så kom opprustningen verden ikke har sett maken til, så kom truslene om den totale utslettelse. Skulle man likevel ikke ha kommet til rett adresse?

Etter første verdenskrig sa man i Tyskland: "Der Kaiser ging, die Generäle blieben" - keiseren gikk, generalene ble igjen. Man skulle heller sagt: Keiseren gikk, Krupp ble igjen. Som man etter annen verdenskrig kan si: Hitler forsvant, Krupp ble igjen.


Børsmennesket
Krupp: 300 procent.
Armstrong Vickers: 400 procent.
Betlehem Steel: 500.

Alle i kvinnens gruppe
Gassen kommer!

Børsmennesket
Kjemisk Koncern: 600.
Glittertind: 200 procent.
Kvittingsøy: 300 procent.
Tanaelv: 400.
Det lysner på markedet. Blir det krig i Østen?

Dette er fra slutten av "Vår ære og vår makt".
Nordahl Griegs neste skuespill het"Men i morgen-".


Litteraturhistorikere er enige om at "Men i morgen -" er et svakt arbeid. Teaterfolk heller til samme oppfatning. Stykket ble spilt da det kom i 1936 i Oslo og Bergen. Det gikk ikke så mange gangene. Siden har det ikke vært oppført. Likevel vakte det en hissig, forbitret diskusjon både i pressen og folk imellom. Det var åpenbart at Nordahl Grieg hadde rørt ved noe sentralt.

La oss ta for oss svakhetene med det samme.

Det ble hevdet at miljøet var uekte, konflikten skjematisk, persontegningen absurd, språket lyrisk frasefullt, teatereffektene overdrevne til det parodiske, stykket virket mot sin hensikt, tendensen hadde drept kunsten.

I dag sies det dertil at det har blitt foreldet, at det er for sterkt bundet til den aktuelle situasjon i trettiårene, at det for våre dagers publikum vil virke skjevt i sin konflikt fordi både verdenssituasjonen og forholdene her til lands er annerledes enn den gang. Det er med andre ord uspillelig.

I Nordahl Griegs produksjon reiser det seg en gigant på hver side av dette stykket, "Vår ære og vår makt" og "Nederlaget". Med sin frodighet av mennesker, sine korte, knappe scener som raskt skifter, sin pust av livets overdådige mangfoldighet ligger de utvilsomt dikterens temperament nærmere enn stuedramaet med de få personer. Nordahl Grieg skulle helst ha det store lerret til sine kraftige farger, der trivdes hans talent best. Men en gjør feil hvis en av den grunn vil forbigå "Men imorgen -" i en slags taktfull taushet eller nøye seg med å plassere det "litteraturhistorisk".

Og hva uspilleligheten angår -

Dramaets - som all kunsts - vesen er fortetning. I løpet av et par timer skal så og så mange menneskeliv rulles opp for oss. Det ligger i sakens natur at vi bare kan få se glimt av disse menneskelivene; men i disse glimtene skal vi se det liv menneskene forut har levd, de hendelser og forhold som de er resultat av og som betinger at de reagerer på den foreliggende situasjon slik som de gjør. Dramatikerens oppgave er av det veldige stoff han sitter inne med, sin viten om hvert enkelt menneskes liv fra vuggen og frem til handlingsøyeblikket, å gjøre et utvalg og en konsentrasjon, å finne de ord som nettopp dette mennesket og bare dette mennesket ville si under de givne omstendigheter og å skjære vekk alt det som nok kunne ha vært sagt, men som ikke tjener hensikten. Å levendegjøre og troverdiggjøre dette mennesket på scenen, det er skuespillerens oppgave. En vanskelig oppgave hvor dikterens forkortninger er sterke. En umulig oppgave hvor dikterens forkortninger er falske.

I "Men i morgen - " er forkortningene sterke, men ikke falske. Det som gjør stykket ekstra vanskelig å spille for våre teatre, er at det ligger langt utenfor vår skuespillertradisjon. Tilsynelatende er det et stykke stuedramatikk, det utspilles av få personer innen rammen av et hjem. Vi har en rekke skuespill som foregår i tilsvarende miljø, alvorlige erotisk-psykologiske stykker med borende logikk som ubønnhørlig utvikler seg trinn for trinn, muntre konversasjonsstykker med glitrende replikkveksel. Når det borgerlige velstandsmiljø blir valgt, skjer det for at de kjedsommelige økonomiske problemer skal forstyrre den rene psykologiske konflikt eller den lette lystspilltone. Rikmannshjemmet er et slags reagensrør, hvori intimskildringer av sjelelivet kan rendyrkes. Stykkene har gjerne det til felles at utenfor stuens ramme eksisterer så godt som ikke verden. I høyden fornemmes den som en fjern bakgrunn, hvis formål kun er å sette de foreliggende menneskeskjebner i relieff. Det er disse enkelte menneskeskjebner som interesserer forfatteren, ikke verden. For å kunne løse oppgaven er både forfatter og skuespillere godt hjulpne med kunnskaper i den almenmenneskelige psykologi.
Lar en seg villede av den ytre form og prøver å skape en intimforestilling etter tradisjonelt mønster av "Men imorgen - ", må en uvergerlig komme til kort. Her er ingen lettflytende konversasjonstone, her er ingen psykologisk opptrevling, menneskeskjebner avsløres ikke med verden som fjern bakgrunn. Det er selve verdensbegivenhetene som er stykkets hovedperson; menneskene i det avslører "navn, adresse og ansikt". Skal oppgaven løses på scenen, krever den kunnskaper om de økonomiske lover som styrer verden og hvis ubønnhørlighet ikke er ringere enn den rent innvortes, psykologiske utvikling hos et menneske, men tvert imot en avgjørende faktor i denne utvikling. Bare når en ser at menneskene i dette stykket er fluer i nettet, at deres muligheter er begrenset av den verden de lever i, beklippet og skakkjørte av den, at deres handlinger og moral til sjuende og sist er diktert av deres kamp for eksistensen, at "deres bevissthet er skapt av deres samfunnsmessige tilværelse" - først da har en nøkkelen til å løse den krevende oppgave som stykket pålegger et teater.

Det har idag mindre interesse å grave frem detaljer av den hissige strid stykket utløste da det kom. At NS og Fedrelandslaget pep ved premiéren og at Morgenblad, Aftenpost og denslags hylte med i koret, det var i sin orden, det er en gammel tradisjon på det hold. Som Ibsen sa til Gunnar Heiberg: "Jeg har ikke lest det De har skrevet. Men De må jo ha talent. Eller som Alexander L. Kielland skrev i et brev da "Arbeidsfolk" var kommet ut: "Jeg kunde nok tænke mig at der vilde blive lidt hyl...Men der kommer vel mere i Morgenbladet? - Dersom jeg ikke faar grundigere Behandling, vil jeg tro, at jeg ikke har truffet godt nok. Det er som naar Svend Foyn har skudt paa en Hval: er Dyret rolig, saa bander han og lader paanyt; men boltrer Kolossen sig, saa skummet staar tilveirs, da tager han sig en Dram - det vil jeg da haabe, han gjør, for det gjør jeg."
- Disse organers uvisnelige opgave er jo etter fattig åndsevne å bre sine syntetiske eviggrønne grener tungt og beskyttende over landet på det at ikke nye tankespirer skal skyte i været. Fremfor alt ikke det vederstyggeligste av alt ugras, det som ikke bare truer kristendom, moral og annet skuebrød, men selve verdens hellige kjerne, urkraften i vårt samfunn, hvetekornet som spirer så sunt og gir så mange fold og brødfør alle skikkelige mennesker inkludert Aftenposts og Morgenblads redaksjon, kort sagt: det initiativrike private næringsliv.

Nettopp dette er det "Men imorgen - " er et grunnskudd mot. Ikke utenverkene gikk det løs på, ikke en eller flere av sykdommens symptomer, men selve sykdommen selv. Stykket avdekker uten skånsel de drivkrefter i det kapitalistiske samfunn som uvergerlig fører til krig, fordi krigen ikke er annet enn forretning, "og istedenfor med ost, er det med bly". "Men imorgen - " viser at det ikke er personene, men selve det lovpriste kapitalistiske system som ubønnhørlig fører til krig. Privatkapitalens representanter kan være så menneskelig sympatiske eller usympatiske de vil, de kan ha sine private allmennmenneskelige problemer, men de er fanger i sitt eget spill. Når det kommer til stykket er det en ting som bestemmer deres handlinger: jakten etter profitt. Uten den kan hverken de eller deres samfunn eksistere, og med den driver de verden mot utslettelsen, dvs. krigen. Bare ett vern finnes mot denne utviklingen: arbeiderklassen, den eneste makt som kan knuse det vanvittige system og bygge et samfunn for mennesker. Men det haster!

Alt dette står i "Men imorgen - ". Angrepene fra borgerlig hold viste at stykket hadde rammet. Når Nordahl Grieg likevel ikke fulgte Kiellands eksempel og tok seg en dram, var det fordi stykket ble møtt med drepende kritikk fra et hold han ikke hadde ventet det. Det fantes betydelige penner fra den radikale intelligens som slaktet det så grundig som det var dem gjørlig. Nordahl Grieg tok til gjenmæle i sin artikkel: "Omkring mitt siste skuespill", hvor han ikke la fingrene imellom. Striden var bittert personlig fra begge sider, men det som bitrest var for Nordahl Grieg var å måtte skrive en artikkel "som det for meg har vært en meningsløshet å skrive, et tidsspille på dårligdom som man burde være forskånet for i en tid da det gjelder".

Hovedgrunnen til angrepene fra radikalt hold er tydelig nok. En av stykkets hovedpersoner er den radikale forfatter Paul Berner, en mann som underskriver opprop mot krigen, men ikke tror på deres nytte, en mann som ser at arbeiderne er de som kommer til å holde oppgjør med det gamle samfunn og skape et nytt, men som selv er så knyttet til borgerskapet at han heller vil nyte godt av dets materielle fordeler og gå til grunne med det enn solidarisere seg med arbeiderklassen og kjempe. Han ender som morder og flykter til krigen. En intellektuell i vill oppløsning som det kapitalistiske samfunn han er et proddukt av, og følgende oppløsningsprosessen til dens siste konsekvens, krigen.

De radikale forfatterne følte seg rammet, og urettferdig rammet, av dette portrettet. Nordahl Grieg sa en gang at han hadde jo bare tatt opp en mulighet i seg selv og utformet den, fulgt den til veis ende. Man må velge. Man kan ikke stå med et bein i hver leir, fordi man da til sist vil ende i den gale. Nordahl Grieg hadde valgt, men det hindret ham ikke i å se hvor han kunne ha havnet - og hvor de forfatterne som ikke utvetydig hadde valgt kunne komme til å havne. Paul Berner er et varsko.

Det fantes jo også dem av den radikale intelligens som ikke lot seg rive med av noen personlig forurettelse. Bl. a. holdt Trond Hegna et foredrag om Diskusjonen om "Men imorgen - ", det ble trykt i Mot Dag.Med den samfunnsmessige og politiske utvikling som bakgrunn trakk han her opp linjen i den norske litteraturs utvikling fra 80-årene frem til "Men imorgen -". Om den litteratur som dominerte åndslivet på dette siste tidspunkt, sa han:

Først i 1920-årene inntrer noe virkelig nytt. I disse år skjer noe meget betydningsfullt i norsk litteratur. Gjennom en rekke forfattere bryter en radikal litteratur og kritikk igjennom. Dette er åpenbart for enhver som betrakter utviklingen, men det kan ofte synes vanskelig nærmere å karakterisere hva den innsats disse gjør, egentlig representerer. Det grunnleggende trekk er en radikal innstilling overfor det borgerlige samfunn, dets vaner, vedtekter og moral. Et annet trekk er at denne litteratur fremtrer i en form som med hensyn til artistisk støpning står langt fremom det som forøvrig presteres i den samtidige norske litteratur. Et tredje trekk er at denne retning, ikke offisielt, men faktisk, blir toneangivende. Et fjerde trekk som er karakteristisk er en alminnelig pessimistisk og negativ innstilling. Dette henger selvsagt sammen medd, at den alminnelige bakgrunn for denne litteratur er borgerlig opposisjon innenfor det borgerlige samfunn. Hele denne retning anser den revolusjonære arbeiderbevegelse som sitt grunnlag, men har meget liten kontakt med den. Med alle sine nye trekk ble den derfor i hovedsaken å betrakte som en fortsettelse av den forutgående litterære tradisjon, med dennes manglende interesse og sans for samfunnsmessige spørsmål og med dens uvitenhet om den historiske og samfunnsmessige utvikling i sin alminnelighet."

Og som kontrast til dette om Nordahl Griegs nye stykke:

"Men imorgen - " Fremfører påny den moderne samfunnskamp på scenen og bidrar derved til meget sterkt å understreke utilstrekkeligheten og mangelen ved det radikale åndsliv som ovenfor er karakterisert som 1920-årene."

Det er fremdeles i dag som om man ikke er klar over at Nordahl Grieg betegner noe vesentlig nytt i norsk diktning. Han knytter på et vis båndene tilbake til de 4 store, fremfor alt til Ibsens samfunnskritiske oppgjør. Men han fører kampen med den nye tids erkjennelse: et stykke som "Men imorgen - " er basert på en marxistisk analyse av samfunnet. Det gir selv en analyse. Dets hensikt er å få folk til å forstå de krefter, de "mørke makter" som skjult bak generalene, bak politikerne og diplomatene, bak alle de synlige gatenummer- og navneskiltene driver det uhyggelige spill som i sitt vesen ikke er annerledes i dag enn i 1936.

Dessverre er det intet som tyder på at stykket har mistet sin aktualitet. Og kan hende er det i dag enda mer påterngende nødvendig med en diktning som tør risikere å bli karakterisert som "lite mer enn et dramatisert og ytterst heftig innlegg i sin tids politiske strid", som ikke tilstreber udødelighet i litteraturhistorien, men udødelighet for menneskeheten. Kan hende ville det være sunt med både ett og flere stykker som skar igjennom alt det frihets-ullpreik, all den sløve likegladhet, all den blinde kjærlighet til "de små og nære ting", hele den store altutviskende tåkebanken som kalles "demokrati" viste sitt sanne ansikt.

Det dekkes flittig over for oss hver eneste dag. Kortene blandes med større frekkhet enn behendighet, men hva gjør det når bare folk lar seg dupere? Og folk flest går takknemlig med på hva som helst for å slippe den smertefulle aktivitet: å tenke. Det er ikke den humbug de ikke lar gefalle seg. Og skulle noen i uro likevel driste seg til å spørre: men hvorfor lever vi under denne stadige angst for krigen i en verden der ingen vil krig, ikke den jevne mann, ikke politikerne, ja, ikke engang de militære? - da får de jo straks til svar at krigsfaren lurer i de sultende "utviklingslandene", eller i Berlin, men først og fremst i Øst. All slags stoff veves inn i masken som dekker ansiktet. Selv krigsforbryterprosesser tjener fortreffelig til å skjule krigsforbryterne. Men vi i vårt land-?

Vi lever godt i Norge på den kommende krig, best lever "næringslivets menn". Vi kan ha våre skatteplager, våre bekymringer med de stadig stigende priser, det kan være hardt slit å leve opp til levestandarden; men vi lever gudskjelov i den frie verden og har lov til å klage. Og vi klager og lar hver dag ha nok mesd sin plage, og lar Gerhardsen og Konrad Nordahl og andre som har vår fulle tillit, sørge for den dag imorgen. De vet best. De vet hva vår frihet er verd, og vi må betale for den, at vi må forsvare den med NATO og regnbuebomber og Fellesmarked. At vi må gjøre vår innsats for å bevare freden og demokratiet. Det er russernes skyld, det er kommunistenes skyld, heller død enn rød, alt for Norge, vil du ha fred så rust deg til krig, det gjelder å opprettholde maktballansen. Og hver dag dynges vi ned gjennom presse og radio med slikt utall infløkte detaljer om hvordan freden bevares og ikke bevares på det politiske plan, på det diplomatiske plan, på det militære plan, i Afrika, Asia, Amerika, Europa, at ingen djevel kan finne ut av det. Og der er just hensikten. Verden skal være ubegripelig.

Som middelalderens mørkemakt, den katolske kirken, betjente srg av latinen forat almuen ikke skulle forstå; som mandarinene i det gamle Kina laget seg et språk som bare de kunne tyde, så tåkelegger våre dagers demokratiske mandariner sine hensikter med mirakelord som "infrastrukturprogram", "integrering", "konstruktive forslag" og annen klosterlatin, som imponerer oss storligen og helt får oss til å skjønne at dette kommer vi aldri til å skjønne noe av. Men for at vi dog skal være med på notene, fôres vi også med så lettfattelige begreper som "frihet", "den frie verden", "de totalitære stater", "diktatur", "demokrati". Dermed blir jo det hele nokså enkelt for oss allikevel. Vi skjønner ikke spillet, men vi skjønner at det spilles til beste for oss. Som sikkerhet har vi Stortinget. Det skjønner seg også på ord.

I denne makeløse ordenes inflasjonstid kan det være sunt å tenke på hva Laxness en gang sa i et foredrag:

Jeg vet godt at i store kretser av den moderne befolkning hersker det en viss fatalisme, en tendens til passivt å gi seg politikerne i vold, en vantro på kulturen i det hele tatt. - Den rolle som ordets menn før spilte i så mange nasjoners offentlige liv, er nå blitt overtatt av politikerne, man lytter i spenning fra dag til dag til deres ustanselige tirader om nødvendigheten av å avstedkomme bombardementer og massemord, i dag her, i morgen der. Det er for oss forfattere en begredelig situasjon, sånn å se disse elementer, og mange ganger ovenikjøpet generaler, innta vår plass som ordets menn i folks bevissthet; at man i stedet for kulturbefordrernes modulerende stemmeføring lytter til krigsopphissernes skrål; at folk at alt hva en politiker kan finne på, er av betydning, mens det er fullkommen likegyldig hva en sånn diktermann blir ved å kakle, at folk tar sin daglige skorpion i form av krigstrusler fra politikerne i den visshet, at hva noen sølle kulturpersonligheter tenker og skriver, ikke kommer til å ha en tøddel innflytelse på deres skjebne; - og kulturpersonlighetene sier da også i de fleste tilfelle heller ikke stort - dessverre."

De sier ikke stort - og der ligger hunden begravet. De lar politikerne og generalene føre ordet - det ord, som det var deres kall og plikt å holde i ære."


Hvor er i dag Norges stemme? Hvem sier i dag våre ord?

Halvard M. Lange.

Mens dikterne skriver vers og bøker og skuespill om sine almennmenneskelige problemer og innrømmer sin egen ubetydelighet. Selv om de nok kan skrive under på et opprop i ny og ne. Prisverdig gjerning, men ikke nok. Det kreves mer av dem som har pennen i sin makt. Utrettelighet, uforsonloghet. Det var med diktningen de skulle kjempe og i trygg bevissthet om at det er de som er Norges stemme, i sunn forakt for alt og alle som snor og vinder seg etter "Forholdene", som kravler til topps i den medborgerlige aktelse på en stige av fordums idealer, som legger sine ansikter i fotografiske folder og taler fornuft så ulldottene velter ut av dem. Men den nødvendige trygge bevisstheten skapes hverken av talent eller litterær anerkjennelse, ikke engang mot er nok. Kunnskaper trenges, viten om vår verden og lovene for dens liv, les og lær. Og se. Den som vil være ett med sitt folk må sky "Akvariet" og legge til havs. Som Nordahl Grieg.

Men så lenge våre unge diktere ikke er kommet lenger enn til å være "sinte unge menn" eller utgi livssynsartikler under fellestitel "istedenfor opprør", har vi ikke bedre skuespill om verdens være eller ikke være enn "Men imorgen -". Det eneste hittil i vår diktning som har tatt på seg å vise vei til "navn, adresse og ansikt".



Ole Grepp
i: "GÅ INN I DIN TID"
Falken forlag Oslo 1962.

Skuespiller Ole Grepp
Se her

Mer om "Men i morgen -"
her






Ole Grepp.
Malt i 1930









1