av Harald G. Sunde,
født 1957, allmennlege i Kirkenes

Vi har begynt å få dem til konsultasjoner på legekontorene. De som har sett mappa si og fått tilgang til oppsamlet materiale hos "overvåkinga", Politiets Overvåkingstjeneste (POT).

Siden 1977 har den enkelte borger hatt innsynsrett i egen pasientjournal. Lovverket som sørger for denne innsynsretten sikrer enkeltmenneskets rettsikkerhet i forhold til helsevesenet.

Kampen for den enkelte borgers rett til innsyn i overvåkingspolitiets mappe, var imidlertid en mer tungrodd prosess. Lund-kommisjonens rapport ble avgitt i mai 1996. Den avslørte omfattende og systematisk ulovlig overvåking av norske borgere. Som følge av Stortingets behandling av Lund-ommisjonens rapport ble "Midlertidig lov om begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre (innsynsloven)" vedtatt i mars 1999 og trådte i kraft den 1. januar 2000. Loven skulle ivareta hensynet til personvernet og den enkeltes rettssikkerhet på den ene side, og hensynet til fellesskapets interesser og rikets sikkerhet på den annen side

Innsynsloven gir enkeltpersoner en mulighet til å få innsyn i de dokumenter som inneholder opplysninger om dem i overvåkingspolitiets arkiver og registre. Ordningen omfatter perioden fra frigjøringen 8. mai 1945 og fram til Lundkommisjonens rapport ble overlevert til og avgradert av Stortinget 8. mai 1996.

Krigshandlingene i Øst-Finnmark
Under annen verdenskrig brukte nazistene Kirkenes som base for invasjonen av den nordvestre delen av Sovjetunionen. Planen var å erobre Murmansk. De nazistiske okkupasjonsstyrkene nådde imidlertid aldri fram til Murmansk, men satte seg høsten 1941 fast ved Litza-elva, der de i drøyt tre år utkjempet en stillingskrig mot sovjetiske styrker. Høsten 1944 begynte tilbaketoget, med Den Røde Hær hakk i hæl. Nazistene brukte den brente jords taktikk for å forsinke de sovjetiske styrkene. Det meste av bebyggelse, helt til Nord-Troms, ble svidd av høsten 1944. De sovjetiske frigjøringsstyrkene rykket fram til Tana-elva, og ble stående i Øst-Finnmark helt fram til høsten 1945. Deretter trakk de seg tilbake til den opprinnelige grenselinjen.

Finnmark etter krigen
På begge sider av den norsk-sovjetiske grensen ble det etter krigen reist monumenter til ære for Den Røde Hærs invasjon og påfølgende tilbaketrekking fra Øst-Finnmark. Et av de største monumentene står i Kirkenes sentrum. Som følge av krigserfaringen som befolkningen hadde opplevd, var sympatien for Sovjetunionen og kommunismen i mange år sterk i Finnmark. Ved valget i 1945 valgte befolkningen i Sør-Varanger en kommunist til ordfører. Ved stortingsvalget i 1945 fikk NKPs kandidat over 20 prosent av stemmene i Sør-Varanger, et stemmenivå som holdt seg omtrent uforandret fram til 1960-tallet.

Den kalde krigen
Sympatien for Sovjetunionen og kommunismen holdt seg lenger i Sør-Varanger og i Finnmark
enn i resten av landet. Denne sympatien ble imidlertid etter hvert avløst av den kalde krigen, som preget så vel Finnmark som store deler av verden fra slutten av 1940-tallet, og varte med vekslende
intensitet til langt utpå 1990-tallet. Som følge av denne stemningsendringen mistet NKP
ved valget i 1949 alle de 11 stortingsrepresentantene de hadde hatt siden 1945. I Finnmark,
og særlig i grensekommunen Sør-Varanger, ble den kalde krigen spesielt merkbar. Kon-
takt, eller bare mistanke om kontakt, med slekt, venner eller politiske frender på den
andre siden av den norsksovjetiske grensen kunne være grunnlag nok til at for at POT
kastet sine granskende øyne på en, under påskudd av å ha med en suspekt spion å gjøre,
en person som utgjorde fare for fedrelandet.

Overvåkingen
Jeg har hørt mange fortelle om overvåkingen i Kirkenes. Fortellingene har vært vanskelig å tro for en som kommer sørfra og ikke har følt historien på kroppen. Det har vært fristende å bruke diagnoser som "paranoide vrangforestillinger" når folk har fortalt om detaljert overvåking av bevegelser, åpning av brev, avlytting av telefonsamtaler osv.
Bevisene i form av kilovis med utskrifter av POTs arkiver gjør imidlertid at all tvil feies vekk. Det dreide seg ikke om paranoia hos de som fortalte om overvåkingen; her dokumenteres at et stort antall personer har vært utsatt for massiv overvåking på arbeidsplassen, i fritida, fått avlyttet telefonen og åpnet posten. POT har hatt hjelp av en rekke lokale informanter for å skaffe all denne informasjonen.

De overvåkede kan grovt sette deles i tre grupper:
1) Personer med kommunistisk aktivitet/sympati.
2) Slektninger (ofte sønner og døtre) av kommunister
3) Personer som POT ved en feil har mistenkt å besitte kommunistiske sympatier.

Det som går som en rød strek gjennom rapportene er at det er en rekke feilaktige observasjoner, i tillegg er det meste av informasjon tolket på verst mulig måte. Materialet gjennomsyres av negative beskrivelser av de overvåkedes personlighet.

De overvåkede
Hvordan gikk det med dem som var i overvåkingens søkelys? Mange av dem var, takket være POT, utestengt fra arbeidsplasser og sleit derfor med dårlig økonomi. Mange av dem sleit pga baksnakking i befolkningen (hvem ville ha med suspekte spioner å gjøre?). Hvem kunne de gå til med sin overvåkingsmistanke? Hvem kunne de egentlig stole på? Jeg tror ikke at så mange kom til legen, hva kunne vel legen gjøre for dem? Og hvordan kunne de vite at ikke også legen var en del av overvåkinga?

De fleste løste problemene på sin egen måte. De sterkeste maktet nok presset, men mange sleit med nerver og alkoholisme. Selvmord er også rapportert .

På legekontoret
Vi har begynt å få dem til konsultasjoner. Vi får være glad for at noen går til legen, og ikke velger andre, mer destruktive former for å prøve å bearbeide sine følelser etter at de nå har fått innsyn i sine mapper. Frustrasjon, fortvilelse, sinne, harme, aggresjon, skuffelse, mistenksomhet, apati og søvnproblemer er bare noen av de følelsesmessige reaksjoner de overvåkede føler.

Reaksjonene er sterke, forståelig nok. Belastningen ble stor når de etter mange års nagende, usikker mistanke fikk bekreftet svart på hvitt at det blant arbeidskolleger, arbeidsgivere, naboer, medlemmer i syklubben, idrettsforeningen og "vennekretsen" hadde vært en rekke folk som hadde vært angivere til "overvåkinga" sin filial på Politikammeret i Kirkenes. Noen har i ettertid lurt på om det var klokt å be om innsyn i sine mapper, kanskje ville det vært lettere å la det være, å slippe å få vite?

Slik disse menneskene framstår under konsultasjonen må de karakteriseres som "syke" selv om reaksjonen på mange måter er helt naturlig og normal.

Hva nå?
Partisanene fikk sin rettmessige oppreising av kong Harald gjennom hans tale i Kiberg i 1996. De ulovlig overvåkede har ikke fått noen slik offisiell beklagelse eller unnskyldning fra det offisielle Norge. I påvente av en slik unnskyldning får vi hjelpe dem på best muligmåte når de kommer
til oss på legekontoret.

Instituttets hovedside
UiBs Hovedside
Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Oppdatert 05.03.2003
John Leer