Friheten 05-03-1947. "En husmor skriver til oss".






Det er et folk i strid for livet uavladelig


Glimt fra livet før, under og etter krigen i Finnmark.


En husmor skriver til oss



Vi husmødre her oppe i Finnmark leser med stor interesse kvinnesiden i Friheten, og vi sender dere alle som skriver der en hjertelig takk. Dere vil kanskje høre litt om hvordan vi lever her langt mot nord. Som dere sikkert alle vet har Finnmark i alle tider stått som et skremmebilde for en masse mennesker sørpå, og vi er jo også blitt stemoderlig behandlet fra statsmaktens side.

I årene etter forrige verdenskrig hadde vi her oppe en fattig og elendig periode. Jeg glemmer aldri de årene. Fisket slo feil, prisene var elendige og den eneste utveien for arbeideren og fiskeren var å gå den tunge gangen til fattigkassen som som det den gang het. Jeg husker en liten historie fra den tiden.
I et fattig lite hjem med mange små hvor forsørgeren hadde vært syk i flere år ble det født et lite barn. Moren var underernært og barnet ble sykt, og måtte derfor ha ekstra mat. Det var ikke noe ekstra i det lille hjemmet, og moren sendte da en av småguttene sine til fattigforstanderen med en skriftlig bønn om en kilo hvetemel, for den slags var ikke fattigmannskost i de dager. Jeg kan huske at det ble innkalt til styremøte, men om det til slutt ble innvilget mel, er jeg ikke sikker på. Tilfellet er karakteristisk for hvordan vi hadde det her. Det ble siden ordnet med det såkalte nødsarbeidet til kr. 2.50 pr. dag. Mye var det ikke, men bedre enn ingen ting. Og husmødrene var med og bar de tunge byrdene.

-------

Så kom krigen - akkurat da vi syntes at det hadde begynt å lysne, sloknet håpet. Husmødrene kjempet en stille og utrettelig kamp for å ernære mann og barn. Før krigen kom hadde vi jo lest meget i avisene om å fylle spiskammerne våre. Men det var jo lettere sagt enn gjort. Pengeboken var nok for slunken, og som dere vet har vi lite jordbruk her oppe. Alle grønnsaker, meget melk og mye kjøtt må komme sørfra. Så kan dere vel tenke dere hvordan husmødrenes spiskammer så ut da krigen kom - det var tomt.

Men så hadde vi det store, velsignede havet som berget oss fra sulten, og vi fikk tran til barna. Men en kamp var det å bringe denne rikdommen fra havet og på land. mennene våre visste at det var bare ett å gjøre, selv om de kanskje måtte bli der ute. Og kvinnene som sto igjen med barna, de bar sin skjebne uten å klage. Det er heller ikke mange som taler om disse kvinnene, men vi som fikk beholde våre menn gjennom ulvetiden respekterer dem og føler med dem.

Jeg vil ta dere med en tur midt i krigens verste raseri. det var vår og deilig vær - fiskeskøytene går ut. Fra land ser vi båtene ligge der, og alt er så stille - vi føler det som om alle onde demoner har tapt sin makt. Men det varer ikke lenge. Flyalarmen går og igjen er alle helvetes makter sluppet løs. Himmelen blir opplyst av flammehav og eksploderende granater.

De som har mennene sine der utehar ingen tanke på å søke dekning. Denne gang er det fiskeskøytene som er flyvernes mål, og kvinnene styrter opp på bakken for å se etter sine. Vi ser bombene falle omkring båtene, hører maskingeværene kniter og ser skøytene bli borte i de store bølgene. Noen skriker i fortvilelse.

Så er flyene borte. Jeg snur meg og ser inn i hvite ansikter støpt som gips og hender som er krampaktig knyttet, sekundene er evigheter for disse kvinnene. Kommer båtene tilbake, er noen drept?

------

I dag står vi midt oppe i gjenreisingsarbeidet. De aller fleste har fått seg et provisorisk hjem på to eller tre rom. Men de tar det som det er og en hører ikke mye klage. Få har fått malt noe ennå, ingen har vann og vask innlagt. Når det skal vaskes klær, må vannet bæres inn i kjøkkenet, som også er spisestue, bestestue, arbeidsrom og soveværelse. Det er hardt slit for husmoren. Hun har ikke de alminneligste hjelpemidler til sitt arbeid. Det skal syes og lappes - maskinen er borte. Det skal spinnes - rokken er ikke mer. Matter skal veves - vevstolen mangler. Kaffen skal males - en flaske må gjøre tjeneste som kvern. Slik kunne jeg visst regne opp i det uendelige.

En kvinne i et fiskevær har ingen 8 timers dag. Hun sliter i 18-20 timer. I alminnelighet har en familie et lite fjøsstell, noen har opp til 3 kuer, kanskje et par sauer. Fjøset skal være ferdig til klokken 8, samme tid som barna skal være på skolen. Så skal husmoren selv ut på noe slags utearbeid, som oftes line-egning. Så må hun skynde seg hjem og ta igjen det forsømte etter å ha hengt i hele formiddagen. Hvis alle kvinnene som gjør dette arbeidet med linene holdt seg borte, ville det bety et veldig tap for fiskeriene våre i dag.

På vegne av alle disse slitets kvinner ber jeg dere ta kampen opp for å gjøre livet lettere for dem også. Glem ikke kvinnene i Finnmark.

Petra Bakke

Berlevåg i Øst-Finnmark






Bilder fra Berlevåg Havnemuseum
her


I:
05-03-1947.







1