Fra forfatterkongressen; Nordahl Grieg og Ludvig Renn bakerst. Da jeg møtte Nordahl Grieg i Spania. Av Ludvig Renn. Jeg skammer meg en smule over å måtte bekjenne at jeg inntil sommeren 1937 ikke en gang hadde hørt navnet Nordahl Grieg. Kanskje kom det av at jeg var fullstendig isolert i et Hitler-fengsel. I alle tilfelle sto jeg i 1937 - under forfatterkongressen i den spanske byen Valencia - uventet overfor en meget høy mann, som straks sjarmerte med sitt åpne, vennlige blikk. Jeg fikk høre fra andre: "Dette er en betydelig norsk dramatiker, ikke noen Henrik Ibsen, men en mann som tror på framtiden". I virkeligheten så han sånn ut. Senere dro vi sammen til Madrid, et blandet selskap fra alle herrens land, men enige i beundringen for det spanske folk, som kjempet for sin frihet. Allerede under kongressen ble jeg telegrafisk tilkalt til fronten. Det var en eller to uker senere, og jeg sto på en høyde som var brent brun av solen, - sto der som leder for den 11. internasjonale brigade. Granatene kom hvinende mot oss, og flyene drønnet under himmelen. Da så jeg at det kom noen mennesker bak oss gjennom en treløs dal, til min forundring var det en sivilkledd blant dem, han bar sin kappe over armen. Hvem kunne det være? Var det ikke Nordahl Grieg? Forskrekket løp jeg ned fra høyden. Jo, det var ham, meget opphetet og støvet. "Hva vil du her?", ropte jeg mot ham. Med et enkelt smil svarte han: "Jeg vil til nordmennene." "De befinner seg i forreste linje, og jeg kan ikke gi tillatelse til at en deltaker fra forfatterkongressen utsetter seg for faren der framme." Allerede mens jeg snakket , hørte jeg et drønn som tiltok i styrke og rettet blikketn oppover. Et sveit nazistiske fly kom direkte mot oss. "Kast deg ned der!" sa jeg fort til Nordahl og pekte på en grop i bakken fra et tidligere bombardement. Selv hoppet jeg ned i et annet hull, derfra så jeg på ny oppover. Flyene var over oss allerede, og jeg så hvorledes bombene ble sluppet ut, de pendlet litt i luften og så suste de nedover, som skutt ut av en pil. Naturligvis trakk jeg hodet til meg. Bombene eksploderte rundt oss med et øredøvende brak. Nå tittet jeg og lette med øynene i den tykke støvskyen etter hullet, der Nordahl måtte befinne seg. Der borte dukket et hode opp og så opp og så seg omkring: Nordahl. For en lykke! Han var ikke truffet. Jeg hadde ikke tid til å glede meg lenge, for jeg måtte på ny dra opp til min høyde, for å se hvordan det sto til med slaget. Slik hadde det seg at jeg først etter en stund kom til å tenke på Nordahl. Noen måtte få i oppdrag å bringe ham i sikkerhet langs en vei som var "dekket2. Men hvor var han? Jeg spurte meg for. Ingen hadde sett ham. Min bekymring for ham var stor. Det ble varmt om natten. Jeg hadde ennå noen rapporter å gjøre ferdige, jeg dikterte dem i lyset i skinnet fra stearinlys. Det var vel først hen imot morgenkvisten at jeg fikk melding om at Nordahl var funnet. Han hadde benyttet seg av at alle i staben var så opptatt med sitt, - på en måte som ikke virket påfallende hadde han fått overtalt en kurèr i Thälmann-bataljonen til å føre seg fram i forreste linje. Der - hos sine nordmenn - hadde han tilbrakt natten, udekket mot prosjektiler, uten madrass, på bare bakken. Riktignok var dette mot alle regler, og i mot min ordre, men vi respekterte ham for det. "Nordahl Grieg snakket med hver enkelt" Les her. Så gikk årene, uten at jeg hørte noe til Nordahl Grieg. Så - var det den kjære Gerda Grepp fra Oslo, som meddelte meg det ? - at han var falt i kamp mot nazistene. Det var et tungt tap for Norge, men også for oss, som var glad i ham, som i en bror. Ludvig Renn, 1962. I: "Reise gjennom vår egen tid" Falken forlag 1982, s. 133-134.