Velkommen til en uhyrlig verden av Robert Fisk, 27. mars 2003 Hvordan skal man beskrive en så grufull begivenhet som resultatet av de amerikanske missilene mot et torg i Bagdad? Kanskje vil en medisinsk rapport være mer passende. SHA’AB, Bagdad – Det var uhyrlig og motbydelig. Ei kløyvd hand på metaldøra, blod- og gjørmedammer på veien, menneskehjerner inne i en garasje, de forbrente restene av en irakisk mor og henes tre små barn i deres bil som fortsatt brant. To missiler fra et amerikansk jetfly drepte dem alle – mer enn 20 irakiske sivile, sprengt i stumper og stykker før de fikk en sjanse til å bli "befridd" av det landet som drepte dem. Hvem våger å kalle det "utilsiktet skade", spør jeg meg selv? Abu Taleb Street var fylt med fotgjengere og biler, da den amerikanske piloten nærmet seg i den tette sandstormen, som i går morges innhyllet det nordlige Bagdad i et teppe av rødt og gult støv og regn. Det er et usselt og fattig kvarter med skitne garasjer, overfylte leiligheter og billige kafeer. Mesteparten av innbyggerne er shiamuslimer, de samme menneskene, som herrene Bush og Blair stadig håper vil reise seg mot Saddam. Alle som jeg har snakket med, hørte flyet. En mann var så sjokkert over de hodeløse kroppene som han nettopp hadde sett, at han kun kunne si to ord: "Brak, glimt,"som han gjentok gang på gang med lukkede øyne. Hvordan skal man beskrive en så grufull begivenhet? Kanskje vil en medisinsk rapport være mer passende. Dødstallet er nå 15, men det forventes å nå opp i 30, og irakerne er vitner til disse begivenhetene hver eneste dag, så det er ingen grunn til å ikke beskrive hele sannheten. Blodig frokost Et annet spørsmål dukket opp i hodet mitt i går. Hvis dette skjer her, hva skjer i Bagdad, eller i Basra, Nassariyah og Kerbala? Hvor mange sivile blir drept der, helt anonymt uten å bli registrert for der er ingen reportere på stedet til å vitne om deres lidelser? Abu Hassan og Malek Hammoud holdt på å lage frokost til sine kunder på restaurant Nasser på den nordlige siden av Abu Taleb Street. Det missilet som drepte dem, landet ved siden av den vestgående kjørebanen, rev kafeens fasade vekk og skar de to mennene på henholdsvis 48 år og 18 år i biter og stykker. En av deres kolleger førte meg gjennom murbitene. "Det er alt som er igjen av dem," sa han og holdt opp en bloddryppende panne. Minst 15 biler brant opp med førere og passasjerer. Flere menn forsøkte desperat å åpne dørene på en brennende bil som lå på taket, men måtte maktesløse se på at en kvinne og hennes tre barn inne i bilen brant ihjel foran øynene på dem. Det andre missilet traff presist på den østgående kjørebanen og sendte et regn av metaltsplinter inn i tre menn utenfor en boligblokk, hvor det på muren var skrevet: "Dette er Guds eiendom". Bygningens vaktmester løp ut straks han hørte den voldsomme eksplosion. "Jeg fant Ta’ar i små biter der borte", fortalte han meg. Hodet hans var sprengt bort. "Det er handa hans". En liten gruppe unge menn og kvinner førte meg et stykke bortover gata og det lignet mest av alt en scene fra en grøsserfilm. Ta’ars hand var skåret av ved håndleddet, og hans fire fingre og tommeltott holdt fast i et stykke metall. Hans yngre kollega Sermed ble også drept på stedet. Hans hjerne lå som en rød og grå masse litt lengre vekk bak en utbrent bil. Begge mennene arbeidet for Danoon. Mens de overlevende forteller om denne grufulle tragedien, begynner identifikasjonen av de døde. Butikkeieren som ble drept bak disken i sin butikk, truffet av det samme missilet som drepte Ta’ar og Sermed, dørvakten i bygningen, og den unge jenta som stod og ventet på å krysse gata, lastbilsjåføren som var noen få meter unna der missilet slo ned, og tiggeren som ofte kom forbi for å se, om hr. Danoon hadde litt brød til ham, og som var i ferd med å gå, da missilet trengte gjennom sandstormen for å drepe ham. I Qatar annonserte de amerikanske og britiske styrkene, (la oss glemme alt det sludderet om en koalisjon), en undersøkelse av hendelsen. Den irakiske regeringa som er de eneste som nyter godt av den propagandaen som et sånt blodbad fører med seg, tok naturligvis avstand fra myrderiet, som de i begynnelsen telte til 14 døde. Hva var det egentlige målet? Noen irakere snakket om at det var en militærtreningsleir mindre enn to kilometer fra gata, men jeg kunne ikke finne den noe sted. Andre snakket om et hovedkvarter for det lokale brannvesenet, men brannvesenet kan neppe betegnes som et militært mål. Det hadde riktig nok funnet sted et angrep en time tidligere på en militærleir lenger nordpå. Jeg kjørte forbi militærbasen, da to raketter eksploderte, og jeg så irakiske soldater løpe for livet ut av porten og bortover gata. Så hørte jeg ytterligere to eksplosioner, det var de to missilene som rammet Abu Taleb Street. Piloten, som i går drepte disse uskyldige menneskene, kunne selvfølgelig ikke se sine ofre. Pilotene avfyrer via computerstyrte koordinater, og sandstormen i går forhindret ham også i å se gata. Men da en av Malek Hammouds venner i går spurte meg, hvordan amerikanerne i blinde kan drepe de som de hevder å ville befri, var det ikke fly- og våpenvitenskap han hadde lyst til å høre om. Ingen sikkerhet Og hvorfor skulle han også det. Det skjer nesten hver dag i Bagdad. For tre dager siden ble en familie på ni medlemmer drept i deres hjem like ved byens sentrum. En busslast passasjerer ble etter sigende drept på en vei syd for Bagdad for to dager siden. I går fikk irakerne kjennskap til fire sivile som ble drept i en syrisk buss som ble angrepet av et amerikansk fly tett ved den irakiske grensa i helga. Sannheten er, at man ikke kan føle seg sikker noen steder i Bagdad, og det vil bli tydligere for hver dag som går, og amerikanernes og britenes besettelse av byen nærmer seg. Det blir vanskelig å finne en moralsk forklaring på hvorfor disse menneskene skulle dø. De døde på grunn av den 11. september, vil vi kanskje si, på grunn av Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen, på grunn av overtredelser av menneskerettighetene, på grunn av vårt desperate ønske om å "frigjøre" dem alle. La oss ikke blande oljespørsmålet inn i det. Like mye så vil jeg vedde på, at vi får vite, at til sist er det Saddam, som er ansvarlig for deres død. Vi nevner slett ikke piloten. I: "Independent".