Jeg er for nær... Jeg er for nær til at han kan drømme Jeg summer ikke over ham, jeg flykter ikke for han under trærnes røtter. Jeg er for nær. Fisken i garnet synger ikke med min stemme. Ringen snor seg ikke fra min finger. Jeg er for nær. Det store hus brenner uten meg ropende på hjelp. For nær til at et klokkeslag slo på mitt hår. For nær til å kunne gå inn, lik en gjest, som veggene trer til side for. Jeg skal jo aldri dø for annen gang så lett, så helt utenfor kroppen, så bevisstløst, som én gang i hans drøm. Jeg er for nær, for nær. Jeg hører et knepp og ser det skimrende skall i hint ord, ubevegelig i omfavnelsen. Han sover, i denne stund mer tilgjengelig for en kassererske i et omvandrende sirkus med en løve, som han har sett én gang i livet, enn for meg, som ligger ved siden av ham. Nå vokser for henne i ham en dal med erts-førende lag, lukket av snødekt fjell i lazur-blå vind. Jeg er for nær til å falle fra himmelen for ham, Mitt skrik kunne bare vekke ham. Fattig, begrenset i min egen skikkelse, men jeg har vært ei bjørk, har vært en salamander og har vandret ut av epoker og atlaser, Mens jeg skiftet farger i huden. Men jeg hadde den gunst å forsvinne fra forundrede øyne, hvilket er rikdommers rikdom. Jeg er nær, for nær til at han kan drømme meg. Jeg stikker skulderen ut av et sovende hode, stiv, full av sprikende spiler. På spissen av hver av dem, overtallige, satt falne engler. Wislawa Szymborska, 1964 Gjendiktet fra polsk av Martin Nag I: Friheten 3. mai 2002. Medfølgende tekst: Dialog med Wislawa Szymborska (årgang 1929), den store polske dikter, Nobelpris-vinner anno 1996, - om hva kjærlighet er... Jeg gjendikter et eiendommelig dikt fra 1964, skrevet av en 41-årig Szymborska, "Jeg er for nær"... En tekst om det gåtefulle ved å elske, - kunsten å være nær og ikke-nær samtidig; for mon ikke kjærlighetens vesen er dialektikk? nærhet, drøm; i et spill mellom dét å elske én og "alle", á la Schiller...Myte!