Rudolf Nilsen
minneord / av Knut Olai Thornæs


Rudolf Nilsen er død. En dikter. En ung dikter, allerede den betydeligste blandt de unge, et levende talent. Et tap for litteraturen, et tap for kunsten. Sikkerlig. Allerede ved sin fremkomst var han fullendt. hans form var mønstergyldig. Men han hadde også sine dikteriske mål og vilje klart for sig. Det var dette som gjorde ham til en ny dikter.

Hans dikteriske form, rytmen, var klassisk, og den var klar og enkel. Intet kunstig, ingen kunster for å synes original. Han var den mest moderne av alle norske diktere. han var fri for romatisisme, fri for den borgerlige dekadense med variasjoner over temaet: piker, vin og sang, eller dagen-derpå-religiøsitet, eller pastorale naturstemninger.
Han skildret ikke byen og dens gater som trøstesløs ørken, eller den moderne teknikk og arbeidsliv som noe som en forbannelse.

Byens gater og kaserner var hans fedreland, der bodde og levet hans stamme. De var byens poesi hans dikte handlet om, leiekasernenes, gårdsplassenes, stengatenes, sporvognenes, elektricitetens, maskinenes poesi. Det levende, moderne liv.


Dette var den moderne dikting. Og det slo igjennem, fordi den var ekte. Men Rudolf Nilsens dikting var mere. Han var proletariatets dikter. Socialistisk! som borgerlige beundrere skriver undskyldende, og socialdemokrater skriver annekterende. Nei. Den var kommunistisk. Det var ikke noen socialistisk sentimentalitet om den lidende klasse. Eller banale vendinger om samling og enighet, likhet, brorskap og frihet. Det var mandige ord om den kjempende arbeiderklasse. Hån mot venner av orden og ordensbånd - MacDonald, Thomas og Henderson.


Det var agitasjon, men så ekte, så levende, så rammende at det måtte anerkjennes som høi og stor kunst, selv av motstandere. Og dog var det ikke tilfeldig, eller undskyldende bukk til de kunstneriske hensyn, men bevisst og villende. Det var den nye kunst. Det kjempende proletariats kunst.

Så blev hans liv og virke kort. Bare to små bind dikte: "På stengrunn" og "På gjensyn". Men hvor har ikke disse dikte fenget? De leses overalt. I arbeiderforsamlinger er de mere enn oplesing, de er selve livet og kampen. Og disse dikte vil leve videre.

Vi kan spørre: Hvad vilde vi ikke ha fått om han hadde fått leve og dikte ennu mange år?

Men allerede nu har han gitt oss meget. Ikke alene nye dikte, med nye emner, og nye betraktningsmåter. Men et nytt syn på kunsten, dens innhold og dens formål. Således vil Rudolf Nilsen ha den største betydning som en ny kunsts banebryter.

Men også nye krav til kunsten. Proletariatets krav: Kunsten som ledd i kampen. Den revolusjonære klassekamp.


Rudolf Nilsen : minneord / av Knut Olai Thornæs
i: Ny tid. 1929-04-25

Også gjengitt s. 86-87
I: Livet er mulig! : dikt fra "Trompetskrald" og andre dikt :
artikler om litteratur og politikk i utvalg / K. O. Thornæs ;
redigert og med en innledning av Martin Nag, i samarbeid med Harry Jacobsen, J. Ciljan Jacobsen,
Kjell Gulbrandsen og andre kamerater i Trondheim.
Trondheim : Rune, 1978.- 129 s. : ill.
ISBN: 82-523-0183-5

Boka lokalisert i BIBSYS