«Første gruppe ble landsatt fra undervannsbåt på nyåret 1942 på Nålnes øst for
Berlevåg, hvor vi innrettet oss i et krypinn av stein. Senere ordnet vi oss et tilhold i
en kløft oppe i en fjellside med god utsikt over Østhavet.»

Trygve Eriksens beretning fra sine opplevelser
som partisan i nord 1941-1944

Trygve Eriksen (1901-1987) var en av de nordmenn som under den 2. verdenskrig
deltok som partisan mot de tyske okkupanter. Han var vel den av partisanene som
oppholdt seg lengst, og var med på flest oppdrag i det tyskbesatte område i det
nordøstlige Norge, og bidro til å skaffe den sovjetiske etterretning i Murmansk en
mengde opplysninger om de tyske sjøtransporter, befestninger o.l.

Av Borgny og Edvard Schanche

For sin innsats ble Trygve Eriksen tildelt to høye sovjetiske krigsordener: Den Røde Fanes
og Den Røde Stjernes orden.

Da flukten over grensen til Sovjet ble organisert i 1940, dro også Trygve over med sin
familie, hustru og 4 barn, samt 2 brødre og en søstersønn. Sammen med andre som hadde
søkt tilflukt i Murmansk meldte han seg til tjeneste da Sovjetunionen ble angrepet av de
tyske naziarmeer i juni 1941.

Til tross for sine farefulle oppdrag var Trygve en av de få partisaner som overlevde krigen.
Beretningen er nedtegnet av Trygves datter og svigersønn Borgny og Edvard Schanche på
grunnlag av muntlig samtale.

Fra Trygves beretning:
- Det viktigste oppdrag jeg var med på var som leder for to etterretningsgrupper i årene
1942-1943 i området ved Berlevåg, hvor vår hovedoppgave var å gi melding til
kommandoen i Murmansk om tyske transportskip og konvoier med kurs for Kirkenes eller
Petsamo.

- Første gruppe ble landsatt fra undervannsbåt på nyåret 1942 på Nålnes øst for Berlevåg,
hvor vi innrettet oss i et krypinn av stein. Senere ordnet vi oss et tilhold i en kløft oppe i en
fjellside med god utsikt over Østhavet, faktisk fra Sletnes i vest til Hamningberg i øst. Vår
første gruppe var tilbake i april 1942, mens jeg fikk i oppdrag å lede en ny gruppe i samme
område. Denne gruppen drev virksomhet fra oktober 1942 til april 1943.

- Nesten daglig hadde vi kontakt med Murmansk ved vår sender. Straks vi oppdaget
forsyningsskip og konvoier på veg til fronten gikk kodene østover. Ofte var tyske ubåter
eller fly klar til angrep i området fra Kjølnes og østover.

Mange tyske skip med krigsforsyninger så vi gikk til bunns i området. Vi har i ettertid fått
opplysning om at mer enn 80 skip på denne måte ble senket langs Finnmarkskysten

Krevende forhold

Forholdene under det forholdsvis lange oppholdet var krevende både fysisk og psykisk.
Dere kan tenke dere hvordan det var å tilbringe måned etter måned i en fjellhule vinters tid
på Finnmarkskysten. Ved siden av problemene med å holde oss skjult og hemmeligholde
vår tilstedeværelse var det spørsmål om å unngå sykdom.

Ofte var det fuktige eller våte klær og soveposer, og ofte storm og kulde. Vi fikk forsyninger
fra våre oppdragsgivere? Men hjelp fikk vi også fra kontakter i Berlevågs området, både
med forsyninger, og til etterretningsoppdrag. Ved siden av å melde om tysk skipstrafikk
hadde gruppa også som oppdrag å gi etterretning om tyske befestninger, 
troppekonsentrasjoner og krigsanlegg. Til disse oppgaver var det en fordel at de som hadde
fast tilhold i Norge opererte. En rekke etterretningsrapporter ble dermed formidlet til av
gruppas kontakter og sendt videre til Murmansk.

- Det hendte også at jeg måtte ut på oppdrag, forteller Trygve, både til Berlevåg og andre
steder i Øst-Finnmark. Et par ganger måtte jeg krysse Varangerhalvøya. Det var å ta føttene
fatt. Ski kunne ikke brukes, da sporene lettere kunne oppdages.

- En gang falt jeg gjennom isen i et vann langt inne på fjellet, og ved hjelp av denne kniven
reddet jeg livet (Trygve viser fram kniven som han har gjømt som souvenir).

En annen gang på tur til Varanger for å få opplysning om tyske befestninger på Ekkerøy,
men ble overrasket av snøstorm ved Skipskjølen midt inne på Varangerhalvøya, måtte grave
meg ned i en snøhule, og ha tilhold der i 3 døgn inntil uværet ga seg, og måtte så vende
tilbake til basen ved Berlevåg. At det var vanskelige forhold å bevege seg i her i Finnmark
forstår vi når Trygve forteller at han måtte følge snøfrie topper, og til og med gå baklengs for
å villede mulige tyske fly... En tur til Tana for å registrere en planlagt tysk flyplass var ikke
mindre hard.

Henrettelser
- Da jeg i april 1942 ble tilbakekalt til Murmansk for andre oppdrag overtok en ny gruppe i
Berlevåg-området. Da Hitler ga ordre om å sette inn sine beste etterretningsagenter for å
rulle opp partisanvirksomheten, ble dessverre denne gruppa oppdaget. Gruppa kom seg
unna, men ble senere tatt til fange, mens våre kontakter i Berlevåg-området møtte sin
tragiske skjebne. 8 av dem ble henrettet av tyskerne, mens andre fikk harde straffer, og
måtte utholde opphold i tyske straffeleire.

Engang senere ble jeg i Murmansk bedt om å komme til unnsetning til en partisangruppe i
Persfjordområdet, men da jeg hadde fått tilgang på meldingen forsto jeg at den var falsk, og
avslo å dra, samtidig som jeg advarte mot å sette i gang unnsetningsaksjonen. Det ble
dessverre ikke tatt hensyn til advarselen, og de som dro til unnsetning gikk rett i tyskernes
klør ved hjelp av en tidligere partisan som var havnet i tysk fangenskap.

Dramatisk ubåttokt
Av andre tildragelser minnes Trygve en sommerdag da han var med på et ubåttokt, hvor de
ble angrepet av tyske fly utenfor Berlevåg. Først kjørte de seg fast i en sandbanke rett under
Tanahorn, men kom seg 1øs og fortsatte ferden i nordvestlig retning, hele tida med tyske
undervannsbomber etter. En eksplosjon var så kraftig at vi regnet med å være truffet, inntil vi
kunne konstatere at ubåten fortsatt var intakt. – Vi gikk stadig dypere i sikksakk helt til
Nordkappbanken. Til vår forbauselse fortsatte flyene å bombe, inntil de ga opp. Senere
forsto vi sammenhengen: En av ubåtens tanker var skadet. Oljen fløt opp til overflaten og ble
vegviser for tyskerne. Antakelig var det havstrømmer som reddet oss.

- Intet er verre enn undervannsbomber, det føles som man sprenges. Den åndsnærværelse
og det mot som de sovjetiske ubåtmannskaper viste var grunnen til at vi berget oss dengang.

Registrerte Tirpitz
Vinteren 1943-44 ble jeg landsatt ved Magerøysundet hvor oppdraget gikk ut på å
registrere den kjente slagkrysseren «Tirpitz» som skulle finnes i Alta-området. Jeg gikk da
tvers over Porsangerhalvøya, til jeg kunne registrere krysseren inne i Kåfjord.

På denne turen hadde jeg en unik opplevelse: På et fjellplatå satte jeg meg ved en stor stein
for å ta en rast. Da ser jeg en person som nærmer seg samme steinen. Jeg gjømte meg bak
steinen til personen kommer nær. Vedkommende tar av seg løsskjegg, og jeg gjenkjenner
ham som en sambygding fra Kiberg: Ivar Moe. For sikkerhets skyld kommanderer jeg:
Hendene i været! Men da han også gjenkjenner meg blir det gjensynsglede. Det viser seg at
han er i samme oppdrag som meg, men fra England! Vi utveksler erfaringer om våre oppdrag
før vi drar hver vår veg med avtale om at vårt møte må være hemmelig...

Trygve var også med på flere flytokter over Nord-Norge. ...Engang var jeg med som
kjentmann til Narvik-området, hvor vi droppet flyblad beregnet på de tyske soldater. Det var
lavt skydekke, og først ved Narvik ble vi oppdaget og beskutt av tysk anti-luftskyts. Allikevel
foretok flygeren et uventet stup og vi fikk utført oppdraget.

Flyangrep
På et senere flytokt til Tromsø-området, som på turen vestover gikk utenfor kysten, ble vi på
tilbaketuren angrepet av tyske jagerfly og luftskyts ved Banak flyplass og situasjonen var
alvorlig. Jeg regnet med at det var minimale sjanser for oss til å unngå å bli truffet. Aldri har
jeg vært så redd som i den situasjonen, og regnet med at min siste tid var kommet. Men
flyveren foretok en utenkelig manøver som reddet oss: Flyet gikk i spinn og landet faktisk på
flyplassen, slo på gass slik at flyet ble innhyllet i røyk. Tyskerne kom springende ut fra
hangarene. De regnet muligens med at flyet vårt var skadet, og at de skulle ta oss til fange.
Men etter at vi hadde satt igang ildgiving greide flygeren faktisk å få flyet på vingene, fløy i
meget lav høyde og vi berget oss tilbake til basen i Murmansk etter at vi hadde fått 1øs
hjulene som hadde satt seg fast på turen.

Det siste oppdrag jeg var med på var under offensiven høsten 1944. En oppklaringsavdeling
ble landsatt fra fly i Nord-Varanger. De hadde som oppgave å registrere den tyske retretten og samtidig vise seg for å skremme tyskerne, noe som også virket.

Sammen med Dagny Sibblund fra Sør-Varanger ble vi sluppet i fallskjerm, som veivisere,
men landet for nært Vadsø og kom derved bort fra gruppa, og i stedet nær tyske stillinger
nord for byen. Vi ble straks klar over at tyskerne hadde oppdaget oss, fikk rullet sammen
fallskjermene, kom oss til en bløt myr lenger bort, hvor vi fikk gjømt oss bak noen tuer. Her
ble vi liggende et par dager, mens vi kunne høre tyskere med sporhunder ikke langt unna.
Senere trakk vi oss lenger til fjells, og kom i forbindelse med folk som holdt til i fjellhytter.
Dette foregikk mens tyskerne ble jaget vestover, samtidig som de satte i gang
tvangsevakuering av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms, og brente all bebyggelse
bortsett fra de østligste områdene, hvor de ikke rakk å iverksette ødeleggelsene på grunn av
sovjetstyrkenes hurtige framrykking på sørsida av Varangerfjorden. Etter en ukes opphold i
fjellet kom jeg ned til Vadsø og et frigjort område av Norge. Ved årsskiftet 1944-45 ble jeg
gjenforenet med min familie, som hadde oppholdt seg øst for Ural.

Hermed slutter Trygve Eriksens beretning fra de år han sammen med andre norske patrioter
under ledelse av sovjetstyrkenes etterretning bidrog til seieren over Hitler Tyskland i 1945,
og som også innebar frigjøringa av Norge.

Mens enkelte motstandsfolk i den sørlige del av Norge ble hedret med høye utmerkelser,
ble Trygve Eriksen 40 år etter, ved påtrykk fra en privatperson, tilsendt en deltakermedalje i
posten. Grunnen til denne forskjellsbehandling må tillegges den kalde krigen, hvor partisanenes
krigsinnsats først ble anerkjent i 90-årene, da de fleste gjenlevende partisaner var gått bort.

Borgny og Edvard Schanche
i "Friheten", november 2004










1