"Vi tok helgene i bruk, enten lørdag eller søndag. Men det ble snart flyttet over til andre dager i uka, etter arbeidstidas slutt. Etter et par måneder gikk opplaget opp i 12 000, og noe seinere 20 000 og mer. Det var lenge et vanlig opplag, og det vi anså som forsvarlig å trykke av hvert nummer. Sjøl om vi tøyde oss så langt som mulig for å tilfredsstille distribusjonsapparatet, var det en grense for hva vi kunne makte. Men det kom dager da vi ikke kunne holde igjen. Vi måtte da dele trykkingen av et nummer på to og tildels flere ganger. Den ferdige satsen vi da hadde, måtte lagres til nytt bruk. Vi hadde skaffet oss et brukbart lager i nærheten. Satsen kunne ikke bli liggende på trykkeriet. Det [Den] måtte fraktes fram og tilbake, og det var en risiko vi måtte ta, selv om det var lite ønskelig."

" Det særegne ved denne virksomheten, var at de illegale avisene ble trykt på et etablert boktrykkeri. Dessuten pågikk trykkingen på samme sted regelmessig og bare med små avbrudd i tre år fram til maidagene i 1945. kai Møller måtte utføre denne illegale virksomheten utenom arbeidstida, og ofte om nettene. Han og familien måtte innpasse sitt levesett slik at den øvrige familie og venner merket minst mulig. han drev trykkeriet som om ingenting skjedde, og førte et tilsynelatende normalt liv, slik de fleste andre gjorde under krigen. Det var et umenneskelig nervepress. Vi forsøkte å minske dette presset når påkjenningene ble for store. Avisene ble trykt selv i razziatiderog arrestasjoner i nærstående apparater. De fleste avbrudd i trykkingen skyldtes brudd i kurertjenesten.

Det er skrevet en hel del om folk som deltok i motstandskampen, og mange myter er skapt. Og det har uten tvil vært innsats som har kostet blodslit og store offer av den enkelte. Mange menneskelige og personlige faktorer har blitt trukket fram. Innenfor den illegale presses historie tror jeg likevel ingen kan oppvise tilsvarende innsats som Kai Møller. Kai Møller har ikke gjort noe vesen av det han tok del i. For en tid tilbake sa han det slik:
"Krigen kom så fort på meg. Plutselig var den der og landet var besatt, uten at jeg hadde summet meg til motstand. Da Thorstein Bakke kom til meg med forslag om å trykke en illegal avis, så jeg det som min mulighet til å være med å bekjempe tyskerne."
Men i sitt stille sinn tenker han nok tilbake på års sykdom og alle vansker det har ført med seg."

"Det startet med noen illegale småjobber. Alvoret begynte først i 1942. Da kom Arne Gustavsen og Finn Pettersen til meg og spurte om jeg kunne tenke meg å sette en illegal avis. Jeg sa ja med en gang. Først måtte jeg skaffe en trykker. Da jeg kontaktet Kai Møller, sa han seg villig til den jobben, Avisa ble satt i skikkelig blysats. Det var uvanlig for illegale aviser under krigen. Tyskerne trodde siden at avisa var trykt utenfor landet og smuglet inn over grensen, og ikke at den var trykt hos Kai Møller i Austadgata på Strømsø i Drammen.

Det første nummeret satte feg en natt til søndag hjemme i stua til Arne Gustavsens mor i Sundgata. Søndag morgen skulle Møller ha den ferdige satsen, 4 sider i A5-format. Det blei ei slitsom natt, og det skulle komme flere slike. Utpå morgensiden kom gamlemor med kaffe og vørterkake. Det smakte. Om morgenen sto vi tre mann i trykkeriet og så den første avisa gå i trykken. Et flott syn!

Settekassa og nødvendig materiell vet jeg var "lånt" på et trykkeri. Det var viktig å bruke andre typer enn dem Kai Møller selv hadde, for at avisa ikke av den grunn kunne spores tilbake til ham. Dessuten ble det brukt en papirkvalitet han ellers aldri brukte."

"I begynnelsen av januar 1944 overtok kai Møller også trykkingen av en annen illegal avis, "Alt for Norge". Den kom i enkelte numre opp i omtrent samme opplagstall. Dette ble for mye arbeid for trykkeriet etter den ordinære arbeidstids slutt, så fra oktober 1944 fikk "Friheten" et nytt trykkested.

Da hadde avisa to forskjellige settere etter Bakke. Den siste var Jens Sørensen, men det var Thorstein Bakke som hadde fått æren av å skjære "Friheten"s tittelhode i bly. Det ble brukt av den legale "Friheten" i mange år etter krigen. - og settekassa med typer? Den befinner seg på Drammen museum."

"Alt for Norge, trykt illegal avis utgitt av NKP i 1942 og 1944-45. Avisen ble i mars-september 1942 produsert i og rundt Bergen, først med Samuel Titlestad og deretter Toralv Solheim som redaktør. En del av det begrensede opplaget gikk til Oslo og Østlandet. Grunnet tyske arrestasjoner måtte produksjonen opphøre. Alt for Norge kom deretter ut med noe uregelmessig, men økende frekvens (1-4 ganger pr. måned) fra begynnelsen av 1944 og til frigjøringen. Trykt av Kai Møller på dennes boktrykkeri i Drammen. Normalopplaget var høsten 1944 22 000. Som i 1942 hadde avisen undertittel Organ for den nasjonale front. Fra februar 1944 ble den formelt også utgitt som organ for NKPs sentralkomité og avløste dermed Friheten som partiets hovedorgan. Manus ble nå i hovedsak skrevet av generalsekretær Peder Furubotn og agitasjonsleder Kjetil Kviberg.
De første to numrene i 1945 brakte Helge Krogs angrep på storindustrien og hjemmefrontledelsen - den sk. "6.te-kolonne" - under pseudonymet ingeniør A. Nordmann."

"Han hadde allerede i flere år deltatt i det politiske liv som medlem av AUF, og hadde like etter krigsutbruddet gitt ut mindre, illegale skrifter, bl.a. en oppfordring til arbeiderne ved tyske anlegg om å drive sabotasje. Einar Andreassen var en dyktig skribent. "Stritt folk" var en av de mest velredigerte av de illegale avisene. Et par nummer til av avisen ble stensilert på Sandnes, seinere flyttet avisen til Stavanger. Trykkeriet begynte en lang vandring mellom forskjellige steder., som så mange andre illegale avistrykkerier. Avisen hadde snart en betydelig spredning. Da radioapparatene ble beslaglagt, fikk "Stritt fokl" en følgesvenn, "Frihet" med journalist i "1. mai", kristian Storsteen, som redaktør. De to avisene ble distribuert på samme apparat, og avisgruppene samarbeidet også. "Stritt folk" kom et par ganger om måneden, "Frihet" en gang om uken, begge i et opplag av et par tusen eksemplarer, Sommeren 1942 klarte Gestapo å ringe inn begge avisene. Da Einar Andreassen kom tilbake fra en tur i oslo med koffertene fulle av illegalt materiale, ble han på brygga møtt med beskjed om at han var ettersøkt, og at en lang rekke av kameratene i de to avisene var arrestert. Einar Andreassen utgav et siste nummer av "Stritt folk", men så måtte han også flykte til Sverige."...

"Fra høsten 1941 ble det opprettet regelmessige forbindelser med den illegale ledelse i Trondheim. Vi fikk derfra sendt "Friheten" og andre aviser, deriblant "Norsk ungdom", "Norske kvinne" og "Avantgarden". Disse avisene ble spredt gjennom gruppene. Utover våren og sommeren 1942 fortsatte arbeidet jevnt med nyhetsspredning og pengeinnsamling. I 1943 fikk vi jevn tilførsel av illegale aviser, og disse ble spredt videre. Det ble også våren 1943 tatt opp spørsmålet om en ny bygdeavis i stedet for den nazifiserte "Innherreds folkeblad", som vi regnet måtte gå inn når krigen var slutt. Partiledelsen besluttet da at det skulle dannes et andelslag for å gi ut en ny demokratisk bygdeavis for Verdal. Det ble igangsatt en illegal tegning av andeler a kr. 10,-, som skulle danne det økonomiske grunnlaget for bladet. Dette arbeidet fortsatte på legalt vis da krigen var slutt. Arbeidet ble da opptatt på bredest mulig basis, og etter en del viderverdigheter ble resultatet "Verdalingen", som fremdeles kommer ut."

"Spørsmålet om spredning av nyheter fra London, og informasjoner til gode nordmenn hadde opptatt oss svært. Omkring juletider 1942 startet vi forberedelsene av en illegal avis med tanke på spredning langs Nordlandsbanen fra Grong-Namsos og opp til Fauske-Bodø. Da vi gjennom ulike kanaler måtte skaffe oss teknisk utstyr, papir og stensiler, møtte vi ikke bare velvilje, men også iver og begeistring. Det fungerte, og det første nummeret av "Alt for Norge", som vi kalte avisa, kom ut i februar 1943. Den ble trykket på gården Jamtli, 8 km fra Mo. Avisa hadde et opplag på 150 og 200 eksemplarer, og kom ut hver uke i ett og et halvt år. Under Ildgrubforsaffæren i april 1943 var den innstilt en uke.
Bare distribusjonen av avisa krevde et apparat for seg. Det en med sikkerhet kan si, er at avisa ble populær og mottatt med begeistring og omtanke. Ikke minst ble den populær i mange arbeidslag og barakker langs Nordlandsbanen. Vi var godt dekket med radioapparater. Selv var jeg to ganger med på tyverier av radioer fra lagra som stod under tyskernes kontroll. Det var etter nøye vurdering at avisa ble innstilt høsten 1944. Faren for opprulling ble større etterhvert. Rinnans agenter snuste faretruende nært. Skriftlige nyheter og paroler ble fortsatt gitt ut, men i beskjeden målestokk."