Den internasjonale brigades kirkegård. Av Ingeborg Refling Hagen. Jeg så det i avisen på bortgjemt spalterom et billede som koglet og gjorde meg stum. Jeg leste teksten under det kolde tankespråk: "Den internasjonale brigades kirkegård". Jeg la avisen fra meg men tok den att på ny, og stirret inn i billedet, skamfull og sky. "Den internasjonale brigades kirkegård." Det føltes som et opprevet, blodig hjertesår. Fra alle verdens egner, over land og vide hav, løper det hjertestrenger ut til ei fattig grav. I fedrelandet står vogga, der sturer ei sorgtung mor, og leter etter skolekartet etter fronten på Spanias jord. Se Spania er bunden til verden med tusen sjelebånd, som sammen danner ei harpe, høystemt av bitter sorg. For strengene er forankret dypt i et åpent sår; og strengefestet heter: "Brigadens kirkegård": Hør blodharpen dirrer i luften i storm av verdensangst. Den hviner ut sitt varsel og gjengir tidens sang. En sang om frihetsvilje til folk i trellekår fra den internasjolale brigades kirkegård. Den port som fører innover til frihetens år har fått sitt navn, og heter Brigadens kirkegård. De onge, hete hjerter er høyportalens hegn, et torneflor av kjærlighet som kranser vår vei. For verden ga brigaden men den ga verden tro, og fylte svikets avgrunn og la seg selv til bro. Når verdensharpene en gang kan varsle bedre kår, senk flagget, kamerater, for brigadens kirkegård. Ingeborg Refling Hagen I: Friheten 13. april 1946. Mer om og av forfatteren: Ingeborgmuséet Les her