Den internasjonale brigades kirkegård.

Av Ingeborg Refling Hagen.

Jeg så det i avisen
på bortgjemt spalterom
et billede som koglet
og gjorde meg stum.
Jeg leste teksten under
det kolde tankespråk:
"Den internasjonale brigades kirkegård".

Jeg la avisen fra meg
men tok den att på ny,
og stirret inn i billedet,
skamfull og sky.
"Den internasjonale brigades kirkegård."
Det føltes som et opprevet, blodig hjertesår.

Fra alle verdens egner,
over land og vide hav,
løper det hjertestrenger
ut til ei fattig grav.
I fedrelandet står vogga,
der sturer ei sorgtung mor,
og leter etter skolekartet
etter fronten på Spanias jord.

Se Spania er bunden til verden
med tusen sjelebånd,
som sammen danner ei harpe,
høystemt av bitter sorg.
For strengene er forankret
dypt i et åpent sår;
og strengefestet heter: "Brigadens kirkegård":

Hør blodharpen dirrer i luften
i storm av verdensangst.
Den hviner ut sitt varsel
og gjengir tidens sang.
En sang om frihetsvilje
til folk i trellekår
fra den internasjolale brigades kirkegård.

Den port som fører innover til frihetens år
har fått sitt navn, og heter
Brigadens kirkegård.
De onge, hete hjerter
er høyportalens hegn,
et torneflor av kjærlighet
som kranser vår vei.

For verden ga brigaden
men den ga verden tro,
og fylte svikets avgrunn
og la seg selv til bro.
Når verdensharpene en gang kan varsle bedre kår,
senk flagget, kamerater, for brigadens kirkegård.


Ingeborg Refling Hagen
I: Friheten
13. april 1946.





Mer om og av forfatteren:
Ingeborgmuséet
Les her