En gammel mann. Bakerst i den bråkete kaféen bøyd over et bord sitter en gammel mann; alene med en avis foran seg. Og i forakten over sin miserable alderdom tenker han på hvor lite glede han hadde i de årene da han hadde styrke, ordet i sin makt, og et godt utseende. Han vet at han har blitt gammel; han føler det, han ser det. Allikevel føles tiden da han var ung som i går En kort tid, en liten stund siden! Og han tenker på hvordan "Fornuften" bedro ham; og hvordan han alltid stolte på den - så tåpelig! - løgneren som sa: "Imorgen. Der er mer enn nok tid." Han husker følelsene som han la bånd på; og hvor mye glede han ofret. Hver tapt sjanse gjør nå narr av hans tåpelige klokskap. ...Men av så mye tenkning og av å minnes så mye blir den gamle mannen svimmel. Og bøyd over kafebordet faller han i søvn. Konstantinos P. Kavafis, 1897