|
|
|
Medfølgende tekst i Friheten: I forrige avis hadde vi en melding om at Forbundsdagen har vedtatt å rive Republikkens Palass. I et vedlegg til dette diktet skriver Leif Jonny Mandelid: "Jeg var tilstede i foajeen til Palast der Republik om kvelden og tidlig om natten, den dagen de holdt det såkalte "frie" valget i det gamle DDR. Det var en selsom opplevelse, som jeg har tenkt mye på i årene som er gått siden da. Scenariet vekket liknende følelser som da jeg leste "Nederlaget" av Nordahl Grieg. Til sist ble det et dikt av det".
|
|
Palast der Republik. Siste kvelden.
Av Leif Jonny Mandelid.
Det er siste kveld i Republikken I palassets foyer regrupperer de aller siste på denne skansen
Angriperne stormer trappene nå med vårt skjendede banner i triumf Folkets fane med hjertet skåret ut
Hvor passeren og kornaksene sto gaper nå tomme hull imot oss
At selv den tapreste kan briste i gråt ser jeg rundt meg her. Ordet kamerat betyr en venn som er i samme båt
Og denne båten vår har sunket før I Paris, i Madrid og i Santiago lo også fienden, men ikke til sist
For hva skjer? Fra kanalen bak stiger Karl og Rosa opp til oss igjen i følge med selveste Louise Michel
Og der borte i hjørnet står Joe Hill med bonde og arbeiderstatens flagg og armen om Potemkins slitne gast
Så kan altså håpet overleve her - Når nederlaget er så fryktelig nær føles det ekstra sterkt hva frihet er.
Leif Jonny Mandelid I: Friheten, 05. desember 2003.
|