Medfølgende tekst i Friheten: I forrige avis hadde vi en melding om at Forbundsdagen har vedtatt å rive Republikkens Palass. I et vedlegg til dette diktet skriver Leif Jonny Mandelid: "Jeg var tilstede i foajeen til Palast der Republik om kvelden og tidlig om natten, den dagen de holdt det såkalte "frie" valget i det gamle DDR. Det var en selsom opplevelse, som jeg har tenkt mye på i årene som er gått siden da. Scenariet vekket liknende følelser som da jeg leste "Nederlaget" av Nordahl Grieg. Til sist ble det et dikt av det".

Palast der Republik.
Siste kvelden.


Av Leif Jonny Mandelid.


Det er siste kveld i Republikken
I palassets foyer regrupperer
de aller siste på denne skansen

Angriperne stormer trappene nå
med vårt skjendede banner i triumf
Folkets fane med hjertet skåret ut

Hvor passeren og kornaksene sto
gaper nå tomme hull imot oss
At selv den tapreste kan briste i gråt
ser jeg rundt meg her. Ordet kamerat
betyr en venn som er i samme båt

Og denne båten vår har sunket før
I Paris, i Madrid og i Santiago
lo også fienden, men ikke til sist

For hva skjer? Fra kanalen bak
stiger Karl og Rosa opp til oss igjen
i følge med selveste Louise Michel

Og der borte i hjørnet står Joe Hill
med bonde og arbeiderstatens flagg
og armen om Potemkins slitne gast

Så kan altså håpet overleve her
- Når nederlaget er så fryktelig nær
føles det ekstra sterkt hva frihet er.


Leif Jonny Mandelid
I: Friheten, 05. desember 2003.




1