Medfølgende tekst i Friheten: I forrige avis hadde vi en melding om at Forbundsdagen har vedtatt å rive Republikkens Palass. I et vedlegg til dette diktet skriver Leif Jonny Mandelid: "Jeg var tilstede i foajeen til Palast der Republik om kvelden og tidlig om natten, den dagen de holdt det såkalte "frie" valget i det gamle DDR. Det var en selsom opplevelse, som jeg har tenkt mye på i årene som er gått siden da. Scenariet vekket liknende følelser som da jeg leste "Nederlaget" av Nordahl Grieg. Til sist ble det et dikt av det".		Palast der Republik. Siste kvelden. Av Leif Jonny Mandelid. Det er siste kveld i Republikken I palassets foyer regrupperer de aller siste på denne skansen Angriperne stormer trappene nå med vårt skjendede banner i triumf Folkets fane med hjertet skåret ut Hvor passeren og kornaksene sto gaper nå tomme hull imot oss At selv den tapreste kan briste i gråt ser jeg rundt meg her. Ordet kamerat betyr en venn som er i samme båt Og denne båten vår har sunket før I Paris, i Madrid og i Santiago lo også fienden, men ikke til sist For hva skjer? Fra kanalen bak stiger Karl og Rosa opp til oss igjen i følge med selveste Louise Michel Og der borte i hjørnet står Joe Hill med bonde og arbeiderstatens flagg og armen om Potemkins slitne gast Så kan altså håpet overleve her - Når nederlaget er så fryktelig nær føles det ekstra sterkt hva frihet er. Leif Jonny Mandelid I: Friheten, 05. desember 2003.