Åpent brev til Kjølv Egeland, kirke- og undervisningsminister, om norsk revolusjonær lyrikk. Motto: "Den revolusjonære lyrikk flyter smalt i 1920-årene, og ti-året etterpå tørker den etterhvert nesten inn. Dette er merkelig, slik strømningene i tiden var (...) ...Skapende epoke for arbeiderbevegelsen. Men alt dette gav seg få dikteriske utslag". (Kjølv Egeland, i Norges Litteraturhstorie, Bind 5, Mellomkrigstid. 1975). Nei, min kjære Kjølv Egeland... Du nevner bare tre navn, Thorleif Auerdahl, Arne Paasche Aasen og Rudolf Nilsen, liksom Philip Houm og Edvard Beyer før deg - som alle før deg; du gjentar dem - på en talentfull måte. Men du tar feil... Og du er vel, egentlig, som Houm og kanskje også Beyer, interessert i å ta feil? Undres om du ikke, ubevisst, skaper en slags ideologisk overbygning av sosialdemokrati over din "feiltagelse"? For hva ville du ha sagt, om de diktere du "aner" eksistense av, - med ett hadde stått der i helfigur? Da ville du nok blitt skremt - og gått til mot-åtak. Men de er der, - bortgjemt med god grunn (ville Brecht si), fordi de betyr en rød fare for - ikke bare den gode borgerlige smak, men også - inkludert - for den gode sosialdemokratiske smak... Jeg tenker på Ellisif Wessel, Olga Andersen, K.O. Thornæs, Reinert Torgeirson, Oskar Kjelstad, Louis Bindesbøl, Aksel Myhre, for bare å nevne syv, to kvinner og fem menn... Men de er så kontroversielle, alle syv, at jeg endog i dag, i 1970-åra, har vanskelig for å få dem fram. Så revolusjonær var norsk poesi for 50 år siden - i 1920-åra, midt i den periode, da - med dine ord - den "revolusjonære lyrikk flyter smalt".... Nei, forlags-konsulenter, borgerlige og sosialdemokratiske smaks-dommere - ikke den objektive virkelighet, er skyld i at denne lyrikk "flyter smalt"... Men den er der, bortgjemt i progressive aviser og publikasjoner, som kanskje heller ikke du med dine lyserøde hender, ville ta i, Kjølv Egeland... Martin Nag I: Rød lørdag, 1976.