TORD FOLESON. Dei sto på Stiklesta, fylka te stri, den gamle og den nye ti’. Da so hadde vore, mot da so skulla verta, da so skulle stiga,. mot da so skulla detta. So drog dei sverdet i sama stund, den ljose Kong Olav, og den grå Tore Hund Og hær-rope dundre, og jorda ho dirra, og spjotæ dei suste, og pilane svirra. Men so æ da sagt, at ein gasta kar, Tord Foleson, Merkje hans Olav bar. Å denne Tord Merkjesmann skulja vi minnast, so lengje ein merkjesmann i Norje kan finnast. Då Tord han kjende han banasår fekk, der fram i strien me Merkje han gjekk. So styrde han stongjæ so hart han kunde i bakkjen ne, før han seig inn unde. Å gamla soga ho seie so, at Tord han stupte, men Merkje da sto. Å soleis mao endane dag kunna gjera, so Merkje for framgang i Norje ska bera. Um mannen han seie, Merkje det mao, i Norge si jord på Stiklestad stao. Og da e det stora, og da e det glupa, at Merkje det staor um bæraren stupa. Per Sivle.