Arne Gauslå (1912-1942) Formann i Porsgrunn kommunistiske ungdomslag, leder i Telemark. Ga ut skoleavis. Dømt ved lagmannsretten 1932-05-11 for en artikkel der. Deltok i Menstad-kampene. Dømt til fengselsstraff for denne virksomhet. Studerte ved Leninskolen 1933. Formann for NKU 1934. Medlem av NKPs sentralkomite. Organisasjonsleder for NKP under krigen. Skutt i kamp med Gestapo ved Vikersund 1942-10-31


Fascismen er ungdommens og frihetens fiende nr 1
Arne Gauslaa



Der fascismen har seiret, tramper den folkets og ungdommens mest elementære rettigheter under sine føtter. Arbeiderbevegelsen og alle demokratiske organisasjoner forbys, deres tillitsmenn tortureres i konsentrasjonsleirene og fengslene, deres medlemmer forfølges og mishandles. Der fascismen har seiret, blir de store åndsverkene kastet på bokbålene. Den svarteste kulturreaksjon setter inn. Folket må spenne livremmen inn for å skaffe penger til fascistenes krigsforberedelser og krigsførsel: Ungdommen blir brøvet alle rettigheter og dens perspektiv for framtia er død og lemlestelse på slagmarken.

Der fascismen seirer, reises galger som gravmonumenter over frihet, kultur og menneskelighet.

Fascismen truer med å kaste verden inn i en ny krig. Ja, den annen store imperialistiske verdenskrig er allerede begynt. Den strekker seg fra Gibraltar til Stillehavet og omfatter millioner av mennesker. I "antikommunismen"s navnfører de fascistiske imperialister krigen mot de demokratiske land, for å underlegge seg alle frie og uavhengige folk og nasjoner. Etiopia, Østerrike, Spania, Tsjekkoslovakia og Albania ligger i fascismens slavelenker som blodige vidnesbyrd om de fascistiske "aksemaktene"s virke som krigsbrandstiftere. Og demokratene spør seg selv: Hvem blir det neste offer?

Fascismen turer fram som hunnerhorder og etterlater seg blodige spor, undertrykkelse, mishandlinger og mord, ødelagte hjem og uhørte lidelser for de titusener som blir drevet i landflyktighet av de brune bandene.

Også vårt land er truet av de fascistiske mørkemakter. Det fascistiske Tyskland nærer en illevarslende interesse for vårt lands isfrie havner, for vår store handelsflåte, for vår kjemiske industri, sellulose, malm og hermetikk. I Norge - som i de andre nordiske land - har Hitler-Tyskland organisert et nett av spioner, som sammmen med de fascistiske og reaksjonære elementer innen vårt eget land, forbereder overfallet.


Fascismen kan stanses og beseires
Fascismens store triumfer og framrykking i den siste tia har fått mange til å synke ned i den svarteste pessimisme og nederlagsstemning. Det gjør seg ikke minst gjeldende blant ungdommen. Mange tenker som så: Fascismen er for sterk. Det nytter ikke å gjøre motstand.

En slik nederlagsstemning er et resultat av politisk forvirring, av manglende tro på arbeiderklassens, folkets og demokratiets krefter. En slik pessimisme avler bare passivitet og kapitulasjon, som igjen baner veien for de fascistiske overfallsbander og letter reaksjonens spill.

Men kapitulasjon stod aldri skrevet på ungdommens fane, - og idag mindre enn noensinne.

Vi vet at fascismen kan stanses og beseires. Vi vet at demokratiet og freden kan trygges.

Det er nemlig ikke sant at fascismen er sterkere enn demokratiets og fredens krefter. Fascismen kunde triumfere og gjøre sine erobringer fordi demokratiene stod splittet og vaklende fordi kapitulasjon og undfallenhet behersket de borgerlig-demokratiske lands politikk, fordi denne undfallenhet bare har oppmuntret fascismen til nye overfall og angrep.

erfor må det bli slutt på kapitulasjonen og splittelsen. De store demokratier, England, Frankrike, De forente Stater, de skandinaviske land må stå sammen med Sovjetunionen om en fast og besluttsom politikk på den kollektive sikkerhets grunn overfor de fascistiske angripere. På den måten kan fascismens drømmer om å legge hele verden i slavelenker tilintetgjøres. Den brune pesten kan stanses. Friheten og freden kan trygges.

Vi nærer ingen illusjoner om at de som idag sitter ved statens ror i de store demokratiske land, Chamberlain i England og Daladier i frankrike, har gitt opp kapitulasjonens og forræderiets politikk tross "München-politikken"s fullstendige bankerott. De demokratiske folkemasser må feie disse reaksjonære kapitulasjonspoliitikere vekk og erstatte dem med folk som vil føre en besluttsom og handlekraftig antifascistisk politikk i fredens og folkefrihetens interesse. Vi vet også at de sosialdemokratiske ministrene i de nordiske land heller ikke vil slutte med kapitulasjon og undfallenhet overfor fascismen og reaksjonen, uten at arbeiderbevegelsen i spissen for hele folket tvinger dem til det. Folket må ta landets skjebne i sine egne hender, verne demokratiet og friheten mot fascismens tyranni.

Fascismen er klar over at arbeiderklassen og folkets enhet og samholdet av de demokratiske land og Sovjetunionen vil bety dens nederlag.

Derfor søker fascismen med alle midler å skape pogromstemning mot kommunistene, som er den drivende kraften i skapelsen av enheten og folkefronten. Den vil for enhver pris opprettholde splittelsen i arbeiderbevegelsen, skape motsetninger mellom arbeiderklassen og de øvrige befolkningslag. Den "antikommunistiske" propaganda er en maske for fascismens krigsplaner mot demokratiet, og skal dessuten tjene til å isolere kommunistene, hindre deres enhetsarbeid og skremme småborgerlige elementer til kapitulasjon og underkastelse. Det må være bittert for mange av dem, som fryder seg over fascismens utfall mot kommunistene, opppreettelse av "antikomintern"-pakter og lignende som de selv etter beste evne pplaprer med i den gøbbel'ske antikommunistpropaganda, selv å bli ofre for dette "antikommunistiske" felttoget!

Derfor søker fascismen av alle krefter å isolere Sovjetunionen, utnytte revolusjonsfrykten og spille storkapitalens klasseinteresser ut mot demokratienes samarbeid med Sovjetunionen, som er det største og sterkeste bollverket mot fascismen, for bevaring av freden og friheten.

Derfor søker fascismen med alle midler å undergrave demokratiene innenfra, svekke deeres motstandskraft ved spionasje og mullvarparbeid. Hitler-Tysklaand har alltid forbereedt sine overfall gjennom sine agenter innenfor det land som skulle hærtakes. Spania hadde sin general Franco, Østerrike sine Seyss-Inquart, Tsjekkoslovakia sin Henlein. Og reaksjonære klikker av Det storkapitalister var alltid et villig redskap for landsforrædere.

Det ville være en skjebnesvanger feil å være så naiv å tro at Hitler-Tyskland, som truer også vårt lands uavhengighet og frihet, ikke har sine åpne og hemmelige agenter også hos oss. Ikke bare de betalte nazi-spioner og de åpne fascistiske organisasjoner og partier, men også de reaksjonære kretser i Høire og Bondepartiet er beredt til å forråde sitt fedreland og legge det åpent for de fascistiske angripere. De som ikke vil se denne faren i øynene, kan overbevise seg ved å studere "Nationen"s og "Aftenposten"s åpne forherligelse av landsforræderen Franco og deres forsvar - som av og til er maskert som "undskyldninger" for Hitlers overfall på de demokratiske stater.


Har fascismen agenter i arbeiderbevegelsen ?
Da fascistgeneralen Mola vinteren 1937 rykket fram mot Madrid, erklærte han brautende: Jeg har fem kolonner. De fire rykker med uovervinnelig kraft fram mot Madrid. Den femte arbeider innenfor byens murer. Siden er femte kolonne blitt betegnelsen for fascismens agenter og spioner som driver sitt undergravingsarbeid i de demokratiske land. Vi har pekt på at den femte kolonne også virker innenfor vårt lands grenser og at vi i tide må forstå å sette en stopper for dens virksomhet om vi vil verge landet mot fascismens angrep.

Men det er i samband med dette en sak som vi i arbeiderbevegelsen, og ikke minst ungdommen, i vår godtroenhet er tilbøyelig til å ville overse: Har ikke fascismen også sine agenter, sin femte kolonne i arbeiderbevegelsen?

Det ville være en feil å tro at fascismen nøyde seg med å ha agenter i borgerlige og reaksjonære kretser. Arbeiderbevegelsen er den mest konsekvente kraften i den antifascistiske kampen. Det er derfor helt naturlig at fascismen legger den aller største vekt på å skaffe seg agenter også innen arbeiderbevegelsen, agenter som i det skjulte kan bidra til å svekke, desorganisere og splitte arbeiderklassens krefter.

Vi vet nå at den har slike agenter. Det er trotskistene som har tatt på seg denne rakkertjenesten for fascismens femte kolonne, den delen som har fått som oppgave å drive sitt skadegjørerarbeid innenfor arbeiderbevegelsen.

For å kunne føre en resultatrik kamp mot fascismen, er det derfor i høy grad nødvendig å kjenne trotskismens rolle og metoder. Bare derved blir vi i stand til å avsløre dens virksomhet og rense arbeiderbevegelsen for slike forræderske elementer. Vi ser det som en særlig viktig oppgave å gjøre dette for ungdommen, fordi vi vet at trotskismen her i landet legger særlig vekt på å vinne innflytelse blant dem.

Men fascismen er ungdommens fiende nr. 1. Hvordan kan det da være mulig at fascismens agenter skulle kunne vinne gehør balnt ungdommen?

Jo, det er typisk for trotskismen at den skjuler sine hensikter og mål med demagogi og "revolusjonære" fraser, som ofte kan virke besnærende på ungdommen. Trotskistene kan naturligvis ikke si at de driver sitt desorganiserende, splittende og organisasjonsnedbrytende arbeid for å gagne fascismen. Nei, det gjelder å få ungdommen til å tro at det er for noe ganske annet den skal slåss. Og da spiller trotskistene på alle streenger: ungdommen revolusjonære utålmodighet og virketrang, dens misnøye med reformistenes undfallenhet og de pessimistiske stemninger som kan gjøre seg gjeldende blant ungdommen. .


Folkefront eller klassesamarbeid
Trotskoistene søker som nevnt å maskere sin kontrarevolusjonære politikk med utra-"revolusjonære" fraser. Et leddd i dette spillet er angrepene på kommunistene for at de gjennom folkefrontpolitikken har "sveket revolusjonen og sosialismen"

Lenin sier om sammenhengen mellom kampen for demokratiet og den sosialistiske revolusjonen:
De vilde være en grunnleggende feil å tro at kampen for demokratiet er egnet til å bortlede proletariatet fra en sosialistiske revolusjon eller til å stille den i skyggen. Et proletariat som ikke fører en allsiddig, konsekvent og revolusjonær kamp for demokratiet, kan ikke forberede seg til seieren over borgerskapet.
Idag er hovedoppgaven for arbeiderbevegelsen og dens ungdom å skape en bred samling av alle demokratiske befolkningslag og all antifascistisk ungdom til forsvar av demokratiet mot fascismen. Arbeiderbevegelsen vil nemlig ikke tillate fascismen å berøve oss den politiske frihet og de sosiale og kulturelle goder som er vunnet gjennom årtiers kamp. Men dette er ikke bare i arbeiderklassens interesse. Det er en livsviktig sak for alle virkelig demokratisk sinnede mennesker. Og demokratiet og friheten kan trygges gjennom skapelsen av en mektig folkereisning, en folkefront, der en enig arbeiderklasse danner ryggraden.

En av marxismens viktigste grunnsetninger er nødvenigheten for arbeiderklassen å skaffe seg forbunddsfeller, sikre de brede arbeidende befolkningslag på sin side i kampen for menneskenes frigjøring fra kapitalistisk utbytning. Erfaringene fra fascismens seier i Tyskland, der det hadde lykkes den ved hjelp av demagogi og bedragerske løfter å vinne stor innflytelse blant ungdommen, viser hvor farlig det er for arbeiderungdomsorganisasjonene å isolere seg fra de store ungdomsmasser, med hvilke vi har mange og store felles interesser. Det er ikke den store masse av småborgere, håndverkeree, bønder, intellektuelle som er arbeiderklassens fiender. Det er en liten håndfull storkapitalister som er folkets fiender. I Frankrike beherskes landets økonomiske liv av 200 familier av sstorkapitalister. Og gjennom folkefronten har arbeiderklassen forenet småborgerskapet og mellomklassene i by og på land til samlet kamp mot den felles fiende: de 200 familier.

Ser vi på forholdet i vårt eget land, vil vi oppdage at 7,7% av befolkningen eier hele 84 % av landets samlede formue, mens 78 % av landets befolkning er uten enhver formue. 0,9 % av innbyggerne tjener over 10.000 kr. året, mens 86,3 % av befolkningen tjener under 3000 kr pr. år. Vi ser av dette hvor riktig og nødvendig det er at arbeiderbevegelsen knytter til seg de store masser av småkårsfolk til felles kamp mot den lillegruppe av storkapitalister og reaksjonære som behersker vårt lands økonomi.
Og tar vi for oss ungdommen,, så vet vi at det i Norge finnes 516.000 unge mennesker i alderen 15-24 år. Den alt overveiende del av disse, henimot en halv million, tilhører landets arbeidende folk og har felles interesser med arbeiderungdommen. Skulle vi la sekterismen rå og isolere oss fra disse veldige ungdomsmasser, når vi vet at de politiske arbeiderungdomsorganisasjoner ikke samler mer enn henimot 40.000 medlemmer? Det ville være en absurd linje. Norges kommunistiske ungdomsforbund gjør derfor fullstendig rett når det ikke alene fører et utrettelig arbeid for å etablere et kameratslig samarbeid og enhet med Arbeidernes Ungdomsfylking, men også søker tilknytning til og samarbeid med andre store grupper av landets ungdom, slik som det er uttrykt i ungdomsforbundets programerklæring:
Norges kommunistiske ungdomsforbund vil samarbeide med alle frihets- og fredsvillende ungdomsorganisasjoner i kampen for de store saker vi som ungdom har felles. Arbeidernes Idrettsforbund har forstått nødvendigheten av denne brede folkelige politikken og gjennomfører den i praksis i arbeidet for å fremme folkeidrettens ide, hvorunder forbundet også søker tilknytning til de store masser av idrettsdyrkende ungdom i Norges Landsforbund for idrett.
Og A.I.F. har, takket være denne linjen, evnet - i større utstrekning enn noen annen organisasjon - å samle store masser av landets arbeidende ungdom i tilknytning til arbeiderbevegelsen.

Trotskistenes skadegjørerarbeid i Arbeidernes Ungdomsfylking kommer ikke minst til uttrykk gjennom organisering av motstand mot folkefrontpolitikken. De spekulerer her i gamle sektristiske strømninger blandt A.U.F.-ungdommen og oppnår med dette å sinke arbeidet for å sammenfatte hele landets arbeidende ungdom i en mektig front mot fascismen, for forsvar av demokratiet og friheten, for trygging av ungdommens kår. Og slikt kan naturligvis bare gagne reaksjonen og fascismen.

Kommunistene er den drivende kraften i skapelsen av den antifascistiske folkefront i vårt land. Og det er den eneste riktige marxistisk-leninistiske politikk i den nåværende situasjon.

De krefter i Det norske Arbeiderparti, som velger klassesamarbeidets og unnfallenhetens linje overfor fascismen og reaksjonen, forener seg med trotskistene i den skarpeste kamp mot kommunistenes enhets- og folkefrontpolitikk. Arbeiderpartiets hovedorgan bringer stadig ledende artikler hvori det rettes de voldsomste angrep på kommunistene, mot enheten og folkefronten. Som eksempel på hvilken glede dette vekker hos reaksjonen, kan vi bl.a. nevne en lederartikkel i "Aftenposten" den 10. november 1938 under titelen "Farvel med kommunismen" Her siterer "Aftenposten" noen lederartikler i "Arbeiderbladet", hvor etter den tilføyer for egen regning:
Våre lesere vil kanskje kjenne igjen noget av dette fra våre egne redaksjonsartikler. Det er ganske opsiktsvekkende at dette syn nu lanseres fra et parti som for bare 10-15 år siden kalte seg kommunistisk - og var det. Vi må oppfatte det slik at Det norske Arbeiderparti nu - teoretisk iallefall - har tatt farvel med kommunismen

Den henrykkelse som "Aftenposten" og reaksjonen føler over den fanatiske kampen som "Arbeiderbladet" og høyreretningen i Arbeiderpartiet fører mot kommunistene og deres bestrebelser på å skape enhet i arbeiderklassen og enhet i folket, gir også en pekepinn om i hvis interesse trotskistene handler, når de fører sin fanatiske kamp mot kommunistene, enheten og folkefronten. At de da ene og alene handler i reaksjonens og fascismens interesse, kan selv den frekkeste ultra-"revolusjonære" demagogi ikke skjule.

Ungdommen må ikke la seg forvirre eller besnære av demagogi eller fraser. Vi skal huske på at politikken skal bedømmes etter gjerningene og ikke ettter ordene. "Revolusjonære" fraser og geberder hjelper lite når de bare tjener til å maskere en feilaktig politisk praksis. Bare den politikken som fører fram til målet, fram til sosialismen, idet dens taktiske gjennomføring på marxistisk-leninistisk vis er i samsvar med de konkrete forhold, er den riktige politikken. Bare den kan kalle seg revolusjonær som setter alle sine krefter inn for gjennomføringen av en slik politikk i praksis.

Når vi kommunister i dag fast og besluttsomt stiller oss sammen med alle frihetsvillende krefter i forsvaret av demokratiet, så er det nettopp fordi vårt politiske ideal er et langt fullstendigere demokrati enn det vi har i dag. Vi har nemlig aldri oppfattet proletariatets diktatur - som er det rene demokrati for folket - annerledes enn det er formet i de berømte ordene av Saint-Just:
Det kan ikke gis frihet for frihetens mordere



Falske 'internasjonalister'
Et viktig ledd i trotskistenes demagogi består i at de - for å føre ungdommen bak lyset - gjerne smykker seg med betegnelsen "internasjonalister". Og de angriper Sovjetunionen for å føre en "nasjonal" poliitikk og kommunistene blir angrepet for å ha "sveket internasjonalismen".

Vi vet at fascistene i alle land roter opp i et hvert lands historie for å gi skinn av de er arvtagere av alt det som var stort og ærerikt i folkets fortid. Fascistene spekulerer skrupelløst i folkenes nasjonalfølelse og nærer en panisk skrekk for at arbeiderbevegelsen skal avsløre deres historieforfalskning og svindel med de nasjonale tradisjoner og se folkenes historie og frihetskamp i sin rette sammenheng. Fascistene vet nemlig utmerket godt at den dagen arbeiderbevegelsen fullt ut forstår å knytte sin nåværende kamp for frihet og framskritt sammen med folkets store revolusjonære tradisjoner og frihetskamp i fortiden, får arbeiderbevegelsen et mektig våpen i sin kamp mot fascismen og reaksjonen. Dette gir forklaringen på at fascismens agenter i arbeiderbevegelsen - trotskistene - gjør alt hva de kan for å gjøre det mulig for fascistene å forfalske alt det som er verdifullt i nasjonens historie for å føre folkemassene bak lyset.

Det er derfor nødvendig for avsløringen av trotskistenes skadegjørerarbeid å belyse begrepene internasjonalisme og nasjonalisme ut fra den marxistisk-leninistiske teori.

Vi er uforsonlige fiender av den borgerlige nasjonalisme og sjåvinisme i alle dens former. Vi ser det som en viktig oppgave å oppdra arbeiderne og den arbeidende ungdom i den proletariske internasjonalismes ånd. Arbeidernes internasjonale solidaritet og kampfellesskap er i dag mer nødvendig enn noensinne.

Men - sa Dimitrov i sin tale på Kominterns VII. kongress - den som tror at dette tillater oss eller endog tvinger oss til å gi en god dag i alle de brede arbeidende massers nasjonale følelser, den har ingenting forstått av Lenins og Stalins lære om det nasjonale spørsmål.

Den proletariske internasjonalisme må så og si "akklimatiseres" i hvert land for å kunne så dype røtter i den hjemlige jord. Nasjonale former for den proletariske klassekamp og for arbeiderbevegelsen i de enkelte land strider ikkke mot den proletariske internasjonalisme, men tvert i mot kan man med hell hevde også proletariatets internasjonale interesser

Lenin som alltid førte en besluttsom og konsekvent kamp mot den borgerlige nasjonalisme, har gitt oss et eksempel på en riktig behandling av spølrsmålet om nasjonalfølelsen i sin artikkel "Om storrussernes nasjonalstolthet", som er skrevet i 1914. Her heter det bl.a. følgende:
Er den nasjonale stolthetsssfølelse fremmed for oss, for de klassebevisste storrussiske proletarer? Selvfølgelig ikke! Vi elsker vårt språk og vårt fedreland, vi arbeider først og fremst for å heve dets arbeidende masser (dvs. ni tiendeler av dets beffolkning) opp til demokratenes og sosialistenes bevisste liv. Vi ser bedre enn noen hvilken vold, hvilket åk og vilke forhånelser de tsaristiske bødler, adelsmennene og kapitalistene utsetter vårt herlige fedreland for. Vi er stolte over at denne vold har fremkalt motstand i våre rekker, i storrussernes rekker, og at det av disse rekker er fremgått folk som Radistsjev, dekabristene, de småborgerlige russiske revolusjonære fra 70-årene, at den storrussiske arbeiderklasse i 1905 har skapt et mektig revolusjonært masseparti ...
Slik ser enhver virkelig marxist spørsmålet om nasjonalisme og internasjonalisme. Ethvert viktig spørsmål, ikke bare i vårt folks nåti og framti, men også i dets forti angår oss. Vårt arbeid i dag for å samle arbeiderklassen, hele det arbeidende folkk og dets ungdom til kamp for frihet og framskritt og bedre kår, for et fritt, sterkt og lykkelig norge, henger på det nøyeste sammen med de store frihetstradisjoner i det norske folks historie.

Den store frihetsarven som Lofthus, Wergeland, Eidsvollmennene, Ibsen og Bjørnson har gitt oss, står det nå til nåtidens unge generasjon å forvalte og verne om. Våre fedres kamp for demokrati og nasjonal selvstendighet skal vi i dag føre videre i vår kamp mot de fascistiske angripere og deres reaksjonære hjelpere. Arbeiderbevegelsens ungdom er en del av Norges ungdom. Det er i dette landet vi er født og vokset opp, vi føler medansvar for landets skjebne.

Norges kommunistiske ungdomsforbund har på sin landskonferanse 4.-5. juni 1938 slått fast sin stilling i dette spørsmål i følgende:
Vi er stolte over å tilhøre det norske folk som gjennom århundrer har kjempet seg fram til nasjonalt selvstyre, demokratisk frihet og sosiale framskritt, mot utenlandsk undertrykkelse, reaksjon og embedsmannsvelde. Disse ærerike tradisjoner vil vi idag føre videre sammen med alt framskrittsvillende folk i landet. Vi vil stå vakt om vårt lands frihet, vårt folks kulltur, vår prektige arbeiderbevegelse og alle sosiale erobringer. Aldri skal det lykkes den barbariske fascisme å besudle vårt vakre hjemlands jord. Aldri skal det lykkes fascismen gjennom sitt terrordiktatur å stanse vår marsj fram til et fritt og lykkelig Norge, fram til en sosialistisk samfunnsordning, som bygger på nasjonenes selvbestemmelsesrett og fred mellom folkene. Derfor vil vi verge vårt land mot fascismen. Ut fra et marxistisk syn har kommunistene fullstendig rett når de stiller seg i spissen for at arbeiderbevegelsen skal erobre tilbake 17. mai som en folkets mønstringsdag for demokratisk frihet og nasjonal uavhengighet. Hverken 17. mai, vårt norske flagg eller vårt folkks frihetstradissjoner skal overlates til folkets og fedrelandets fiender. Like så lite som det består noen motsetning mellom denne vår sanne nasjonalisme og den proletariske internasjonaliisme, ser vi heller ikke noen motsetning mellom bruken av vårt internasjonale symbol - det røde flagget og det nasjonale symbol - det norske flagget.

Kommunistene handler i samsvar med situasjonens krav og vårt folkkks og lands interesser når de kaller arbeidsfolket til mønstring og kamp under parolen: Verg landet mot fascismen!


Streiflys / Arne Gauslaa
utgitt av Internasjonalt arbeiderforlag 1939


gjengitt her etter:
Fascismen er ungdommens og frihetens fiende nr 1 / Arne Gauslå. - S. 163-170 : portr.
I : Norske rothoggere : bruddstykker fra den revolusjonære arbeiderbevegelsen :
en samling / ved Arne Pettersen.
[Oslo] : Falken forl. , 1983 - 312 s. : ill., port ; 25 cm.
ISBN 82-7009-128-6 (ib.) : Nkr 180.00


Les mer om Arne Gauslaa

Lokalisering i SAMBOK, felleskatalog for større norske bibliotek / NBO






1