Nordahl Grieg.


Foran krigen.

"En vei, en eneste, har verden å gå: Å kjempe mot den samfundsordning som skaper og tåler krigen".
En engelsk forfatter har samlet sitt syn på den europeiske sivilisasjon i dette billede: En orangutang springer langs takrennen med et barn i armene. Nedenfor, dypt nede, står menneskene i redsel og hjelpesløshet : slipper apen barnet? Det er denne rådville angst som har grepet Europa i de siste årene: bryter krigen ut? Nu er det ikke tvil lenger, nu er spørsmålet bare: når kommer krigen? Og denne krigen, som alle venter på, vil ikke bli en katastrofe, den vil bli en tilintetgjørelse. Alt hva menneskeheten har bygget opp av ånd og skjønnhet, alt som gror og grønnes på jorden, alt som elskes og fødes og håper, vil bli svidd bort, den time skal komme da ingen øyne vil møte morgenen. Allikevel - med denne visshet over sine hoder - står menneskene lammet i sine muskler, med øynene lukket av angsten, og venter det grufulle, uungåelige: nu faller barnet. Det er fra denne paralyserte hopen, det borgerlige samfunn idag, at enhver som tror på livet må bryte ut: dere som vil la dette skje, er våre fiender, vi unnsier og bekjemper dere i selve tilværelsens navn.

I 1914 da den første verdenskrig brøt ut, var der for mange mennesker ennu et slør over krigen. Belgia! Hvor uutholdelig var ikke dette lille landets skjebne for Frankrike, som i sin tid hadde foreslått Tyskland å dele Belgia mellem seg! Hvor var ikke Englands ungdom rede til å ofre sitt liv for et ukrenkelig ideal!
Men langsomt gikk det opp for mennene i skyttergravene at de ble bedradd, det var for markeder, storindustrien, oljen de måtte kjempe og dø!

Jeg glemmer ikke en innskrift jeg så for noen år siden på en engelsk krigskirkegård i Frankrike. Der sto at den franske stat hadde gitt denne jord til de engelske døde, og der var tilføyet et lite ord: gratis... Det var som selve kapitalismen hedret sine ofre med sitt største, mest skinnende og forbausende ord: de døde fikk ligge her gratis. For oss idag er krigens lover klare, det er den kapitalistiske kamps siste konsekvens. ingen hykler lenger en tåre over en krenket traktat. Lammet av sin egen lovmessighet går dette samfund mot undergangen. Men, kan det svares, der finnes innenfor dette systemet krefter som vil fred. Hvem i vårt land vil annet? Til det må spørres: Hva slags fred? Sumpen har også sin fred, en giftig stillhet, hvor millioner av moskitoegg ligger fulle av dødbringende muligheter. Det er det nøytrale lands fred. Vi kjenner denne freden fra krigen 1914-18, vår skipsfart sopte inn millioner på transport mellom stormaktene, vår kjemiske industri hadde sitt veldige marked på dødsslettene i Frankrike. Vår fred ga svimlende utbytte ved å holde krigen i gang. Og er det noe menneske som tror at det kapitalistiske Norge har forbedret seg siden dengang? Våre eksportinteresser f.eks på Italia er så store, at her oppefra vil der ikke engang komme noen indignasjon mot den mest kyniske og iskolde krigsforberedelse vår tid kjenner.

Engang hadde man en illusjon om at Norge var et slags utvalgt folk som skulle lære og lede verden. Vårt storting er således blitt overdradd å utdele fredsprisen. Samtidig utmerker vi oss med den mest hensynsløse eksport av våpen til land som er hjemsøkt av krigen.
For en grotesk tanke er ikke disse Nobel-millionene som rustningsindustrien har kastet av seg! Og Norge har forstått tanken tilbunns, vi utdeler samvittighetsfullt hans etterlatenskaper: dynamitten og freden.

En vei, en eneste, har verden å gå: å kjempe mot den samfundsordning som skaper og tåler krigen.

Den revolusjonære bevegelse er idag menneskehetens selvforsvar, den er viljen til å redde rettferdigheten og godheten for jorden. Et klasseløst samfunn, svarer den borgerlige tankegang hånlig, kan noe være mere imot den menneskelige natur? Men er dødsviljen så meget menneskeligere, er utslettelsen et vakrere mål? I disse dagers feberaktige psykose av krig og opprustning står vår sivilisasjon på skilleveien: det kollektive liv eller den kollektive tilintetgjørelse. Vi tilhører en menneskehet i valgets siste avgjørende timer: om vi vil leve fritt, eller få være død gratis.


Foran krigen / Nordahl Grieg
I: Arbeidet (1935-07-31)




1