Gro M. Bjerketvedt: 1. mai-appell i Fredrikstad 2002. Kamerater: Vi står her i dag fordi det er 1. mai, og det har blitt en tradisjon at vi som føler oss røde samles her denne dagen ved graven til Jasnov Vasilejevitsj og Nasarov Nikolaevitsj. De to soldatene fra Sovjetunionens røde hær satt i krigsfangenskap på Rauøy. Etter frigjøringen i –45 fikk de leve noen dager, men var så medtatt av det de hadde vært igjennom at de døde allerede 21. og 28. mai 1945. Det russiske folk ble under 2. verdenskrig sett på som hovedfiende til det tredje riket, og det ble fart grusomt frem mot både menn, kvinner og barn. Verken gammel eller ung ble spart. Sovjet led ufattelige tap, men sto i mot nazistene, og klarte etter hvert å drive de nazistiske okkupantene ut av Sovjetunionen og halve Europa. For dette ble de hyllet som helter – helt til den kalde krigen startet, og nazistenes bilde av Sovjet som fiende ble pusset støv av. Dette bildet har blitt opprettholdt helt opp til vår tid, men får stadig nye avarter. Nå er Sovjetunionen et tilbakelagt stadium, nå er det terror vi skremmes med. Etter de grufulle hendelsene 11. september i fjor, har vi sett grufulle hendelser uavbrutt. USA valgte å se det som hadde hendt som en krigshandling, og Bush måtte i mangel av hjerne forsøke å vise muskler. Petersen & co var ikke leie å be om assistanse. Vi har friskt i minne at Norge bidro under krigen i det tidligere Jugoslavia. Norske bidrag til krigføring utenfor landegrensene våre skulle så visst ikke være noen engangshendelse. I Afghanistan er det nå norske soldater. Hva disse driver med vites ikke. Men vi vet jo hva soldater er opplært til å gjøre. I en sang heter det ”Kjemp for alt som du har kjært – dø om så det gjelder.” Dette lyder på mange måter hult og helt feil, nå når norske ungdommer skal sendes hvor som helst i verden for å forsvare imperialismens interesser. Mange kommunister har fått føle på kroppen hva overvåking innebærer. De som trodde dette skulle få en slutt får tro om igjen. Nå er det terroristfrykt som gjør at overvåking pågår. Omfanget kjenner vi ikke, men vi må anta at det er betydelig. Mange av oss som står her nå er nok potensielle terrorister i overvåkernes øyne. I Russland snakker myndighetene i disse dager om å forby kommunistpartiet – til tross for eller heller på grunn av at partiet har støtte hos 1/3 av befolkningen. På en dag som dette, ved graven til disse som mistet livet på grunn av en krig, må vi huske kommunistenes store sak opp gjennom tidene, nemlig freden – det viktigste av alt. Vi må peke på årsakene til krig. Få andre til å forstå. Det er ikke Saddam Hussein, bin Laden eller andre ”onde” enkeltpersoner som alene lager krig. Det er imperialismen; fordeling, kamp om naturresurser og at noen få rike utbytter de mange fattige som fører til krig. Den dagen da mange nok forstår dette – til tross for makthavernes stadige forsøk på å tilsløre sannheten - da kan vi håpe på fred. Vi som er her, er fordi vi er optimister. Vi skal jobbe for det viktigste av alt – freden. For oss, barna og kommende generasjoner. Ellers har de ingen fremtid, og en fremtid SKAL de ha. Ha en fortsatt fin 1. mai!