Av Grethe Haldorsen

Bondevik har gang på gang presisert at FN er en ”fredsbyggende organisasjon” og at vi er forpliktet til å rette oss etter de vedtak som fattes der, underforstått: uansett hvordan vedtaket er blitt til.

Vi vet av erfaring gjennom de siste tiårene at USA har brukt både økonomiske og militære trusler og bestikkelser overfor de fattigste u-landene for å få dem til å stemme slik USA vil.

Helt siden Sovjets fall har USA tilrevet seg mer og mer makt over FN, lammet hele verdensorganisasjonen og tvunget igjennom den ene krigen etter den andre, mens konfliktene kunne ha vært løst på fredelig vis slik FN-erklæringen foreskriver. Det gjelder Gulfkrigen i 1991 og den pågående krigen mot Irak, så vel som krigen mot Somalia, Afghanistan og Jugoslavia. Der hvor USA ikke har fått med seg FN,er det bare å sette igang på egen hånd med eller uten ”villige medløpere”.

Har president Bush og hans bakmenn fått rett i at ”FN er irrelevant”?

”Norge må følge FN-sporet for å hindre at FN går til grunne” var lenge Bondevik-regjeringens offisielle strategi før det viste seg at USA ikke fikk flertall for sin ”forebyggende krig”. Underforstått: man så gjerne at Irak ble bombet sønder og sammen, bare ikke FN gikk til grunne!

Sammen med Hagen var utenriksminister Petersen den som beklaget mest at SR ikke klarte å komme frem til et ensstemmig vedtak, dvs. et vedtak som ga grønt lys til USAs krig mot Irak. For det andre alternativet: et ensstemmig vedtak som tok sikte på at USA og Storbritannia avblåste den planlagte forebyggende krigen mot krigen, ville være dømt til å mislykkes. Ingen tviler vel på at USA og Storbritannia ville benytte seg av sin vetorett.

Terrorkrigen mot Irak er i full gang uten velsignelse fra FN, som har opplevet sin største splittelse hittil. Men ville krigen som pågår på det mest brutale ha vært mindre brutal - og bombene som dreper uskyldige barn ha vært mindre dødelige og ødeleggende, dersom et ensstemmig vedtak i FN hadde gått i USAs favør?

Det såkalte ”FN-sporet” har bygget på den ulogiske og umoralske oppfatning at ”pre-emptive strike” eller et forebyggende angrep ville være i overensstemmelse med Folkeretten dersom angrepet ble velsignet av SR. Dette argumentet holder ikke vann hvordan man enn snur og vender på det.

Apropos Bush sin forskjøpskrig mot Irak, uttalte hans avdøde kollega og partifelle, president Eisenhower i 1953 at ”preemptive war” var noe som ble oppfunnet av Hitler. Han sa videre: ”Jeg ville aldri ha lyttet alvorlig til noen som kom og snakket om en sånn ting.” Synd han er ute av tiden.

Sikkerhetsrådet avspeiler fremdeles den globale maktstrukturen som rådet etter 2. verdenskrig for 58 år siden, hvor de fire seierherrene (plus Kina som kom inn fra kulden først i 1971) forbeholder seg retten til å nedlegge veto dersom et vedtak skulle gå imot deres interesser.Selv om medlemstallet for SR økte i 1965 fra 11 til 15, med 10 medlemsland uten vetorett som velges av Generalforsamlingen for to år, har det ikke skjedd noen endring i maktstrukturen i FN, selvom FNs totale medlemstall siden 1945 har økt fra ca. 50 til 191 i dag.

Den største bremseklossen som hindrer SR til å gjennomføre sitt mandat om fred og sikkerhet er kravet om ensstemmighet. Generalforsamlingen som virkelig representerer verdenssamfunnet på demokratisk vis har ingen makt, til tross for den glemte resolusjonen 377 som gir forsamlingen rett til å ta avgjørelser om fred og sikkerhet - dersom SR ikke kommer frem til konsensus. Ethvert forsøk - med et par unntak - fra Generalforsamlinngens side på å ta denne resolusjonen i bruk, er blitt motarbeidet av vetomaktene.

Hvem har brukt sitt veto?

De første 20 årene inntil 1965 var det Sovjet som hyppigst blokkerte SR ved å nedlegge veto 106 ganger, mens USA forholdt seg stort sett passiv. Etter 1966 frem til 2002 har bildet snudd, da er det USA som nedlegger veto hele 76 ganger, Sovjet/Russland bare 15 ganger i samme tidsrom. En overveiende del av USAs veto går mot resolusjoner som f.eks. fordømmer Israel og deres brudd på menneskerettighetene, likeledes resolusjoner som fordømte Apartheid i Sør-Afrika, eller forbud mot kjemiske og biologiske våpen, forbud mot testing av kjernefysiske våpen og liknende saker, hvor USA gang på gang har hindret FNs forslag til freds- og sikkerhets-fremmende tiltak.

Reformer

Er reformer av SR mulig innenfor dagens veto-ordning?

En arbeidsgruppe innen Generalforsamlingen har arbeidet i ti år med reformer som tar sikte på utvidet medlemstall i SR både for de faste og de valgte medlemmene, en opphevelse av vetoretten, erstattet med vanlig kvalifisert flertall og en rettferdig representasjon for hele verdenssamfunnet. Idag styres FN gjennom SR først og fremst av USA i kraft av sin militære og økonomiske overmakt - med de andre 14 medlemmene mer eller mindre som haleheng.

Utenom Kina er det folkerike Asia og Sentral-Asia, Afrika, Latin- Latin-Amerika og hele den arabiske verden - uten reell medbestemmelse i FN. I tillegg til de fem faste medlemsland har nye faste medlemmer blitt foreslått: India, Brasil, Japan, Tyskland, og Afrika som krever to representanter, en for nord med den arabiske verden - og en for sør. Som ventet har reformene strandet, først og fremst på USAs motstand, for supermakten har alt å tape på en omkalfatring av maktstrukturen i SR med frafall av vetoretten. Som en kuriositet kan nevnes at Japan står for 20% av FNs budsjett, mens USA har den største gjeld til FNsystemet av alle medlemslandene.

Det er blitt mer og mer åpenbart at USA gjør akkurat som de vil med planeten vår, med eller uten FN- mandat. Mens den uerklærte, folkerettsstridige, ulovlige angreps- krigen foregår på sitt verste, snakker Washington allerede om de kommende korstog mot ”fienden” i de nærmeste årene for å nedkjempe de onde makter som står i veien for supermaktens absolutte globale hegemoni. Ingen militærmakt i verden er sterk nok til å stoppe Amerikas rasering av vår vakre klode. Vårt eneste håp er folkemakten. ”The industrialmilitary complex” har fått fullstendig frie hender av Bush og bakmennene hans til å gjøre prosessen så kort som mulig. Det eneste språk Washington forstår er bombespråket. Det siste på området er ”dybdebombing” som skal kunne penetrere ti meter ned i jorda gjennom betong, f.eks. Saddam Husseins palasser.

Er et FN uten USA mulig?

Så er spørsmålet, som flere og flere stiller seg: All den stund USA høylytt har erklært at ”FN er irrelevant”, ville det ikke være logisk at USA trakk seg, eller ble frosset ut av FN? Det har jo vist seg helt siden 2.verdenskrig at USA ikke har brydd seg om verdenssamfunnets ve og vel ? Som Johan Galtung og mange andre globale fredsarbeidere minner oss om, har USA intervenert i 69 land bare siden 2. verdenskrig og bombet 24 medlemsland. Hundretusener bomber og raketter har gått med mens deres gjeld til FN bare øker.

USA gjør som de vil enten de er utenfor eller inenfor FN. Et FN uten USA ville ikke være noen tragedie for resten av verden. Det ville snarere føles som en befrielse.