Ur Nordisk Tidskrift 4/00

KRING BÖCKER OCH MÄNNISKOR

HELGE SEIP
EFTERTANKENS KRANKE BLEKHET – NORSK HOVEDSTADSPRESSE FORAN ANNEN VERDENSKRIG

Det er karakteristisk at man i flere nordiske land opplever en bølge av nye oppgjør med elementer i den fortid som endte med den annen verdenskrig og påkjenningene i perioden 1939–45.

Aktuelle ny-nazistiske tendenser kan forklare n o e. Vi har erfaringer som forplikter. Slikt må ikke skje igjen.

Men dette er neppe hele forklaringen.

Kanskje trengte man så pass avstand i tid til hendingene og aktørene for å ta erkjennelsen inn over seg i åpenhet og med full tyngde. Samtidig begynner det å haste med oppgjør der medvirkende på ulike sider i de aktuelle prosessene ennå er i live og i stand til å fungere som tilstrekkelige informasjonskilder og korrektiv.

Boka Litt fascisme, Herr Statsminister! er skrevet av skolemann med nordisk hovedfag og skribent om kultur, politikk m.m. Tormod Valaker.

Han følger opp og utdyper dokumentasjon og kritikk omkring store deler av norsk presse og mange kulturpersonligheter under frammarsjen av regimene til Mussolini og Hitler.

Blant kildematerialet er forøvrig henvisning til en artikkel som den kjente norske forfatter Sigurd Hoel hadde i Nordisk Tidskrift allerede i 1927. Han advarer her mot tendensene i europeisk kulturliv til å godta totalitære systemer.

For mange idag vil nok Valakers brede presentasjon av holdninger til og faktiske opplysninger om de regimer som utviklet seg under fascismens og nazismens bannere blant de aller fleste "borgerlige" presseorganer i mellomkrigstidens Oslo virke sterkt avslørende.

Bortsett fra det sosialradikale Dagbladet er det ingen av de avisene forfatteren omtaler som kommer rimelig helskinnet fra dokumentasjonen.

Listen over forfattere og andre personer innen kultur og åndsliv som var både godtroende og verre enn det, er skremmende lang.

Til dels finner man nesten misjonerende framstillinger til forsvar for standpunkter og forhold innen de regimer som idag er dokumentert å være blant verdenshistoriens verste overgripere.

Samtidig blir noen sentrale navn trukket fram med anerkjennelse og honnør.

Blandt disse er stortingspresident C.J. Hambro, senere biskop Kristin Schjelderup, forfattere som Fredrik Ramm og Ronald Fangen.

Som yngste medlem av daværende Osloungdommens Spaniakomite fra 1936, med Willy Brandt som formann, er det lett for undertegnede både å bekrefte at Dagbladet var en god støtte og at storparten av Oslopressen ellers var ganske negativ med mindre nyanser.

Valakers framstilling føles derfor som sterk lesning.

Det viktige og nødvendige man må konkludere ut fra de forskjellige former for litteratur og dokumentasjon om sviktende vurderingsevne og holdninger i tiden før annen verdenskrig, er at disse korrektivene er nødvendige for sann historieforståelse.

Valaker bekrefter også inntrykket av at "oppgjøret" med overtramp og medløperi i norsk presse har vært mere enn hensynsfult i ettertid.

Derfor er materialet i denne boka viktig å merke seg og gjøre kjent.

Helge Seip

--- Tormod Valaker. Litt Fascisme, Herr Statsminister! Forlag Forum Aschehoug, Oslo 2000.