HVITBOKA OM 1940


NORGES KOMMUNISTISKE PARTI.


OSLO 1975.




"Denne boka tar for seg det "betente" året 1940.

Den avliver påstandene om at norske kommunister var støttespillere for tyskerne i den første tida etter okkupasjonen mens resten av folket minus Quislingene viste fast nasjonalt sinnelag. Som bakgrunn risser den opp tre viktige internasjonale hendinger: Munchen-avtalen, den tysk-sovjetiske pakten og Finlandskrigen. Begivenheter som i høy grad ver opinionsdannende i det norske folket.I brennpunktet under behandlingen av tida etter 9. april kommer ledende personer og befolkningsgrupper. Søkelyset blir satt på politikerne, de militære, pressens folk, næringslivets menn og LO-ledelsen.
Alt dette uten å dekke over feil fra NKP selv.

Boka er et gruppearbeid, og blir utgitt etter vedtak av NKPs sentralstyre."



Som det framgår av innledningen, så partiet seg nødt til å avlive antikommunistenes løgner på nok et område, nemlig påstanden om at norske kommunister skulle ha vært støttespillere for de tyske okkupantene etter okkupasjonen. I deres skitne og umoralske spill mot NKP var ingen løgn for stor, (eller for liten), bare den kunne skade NKP.

Etter hvert vil denne uhyre interessante og velskrevne boka bli lagt ut på denne sida.


"1940 var bare begynnelsen. Krigen fortsatte, og førte til at motstandskampen ble organisert over hele landet.

I den aktive motstand mot de tyske okkupanter og Quislingene var NKP en sterk faktor. På avisfronten, som i etterretnings-og militærorganisasjoner, deltok partiets medlemmer og sympatisører. I opprettelsen av flyktningeruter, kampen mot Arbeidstjeneste - i sabotasjen mot tysk industri, - over alt var partiet i fremste linje.

Ikke noe annet norsk parti hadde så store tap.

I fangeleirene, i direkte kamp og under sabotasjeaksjoner falt mange kamerater.......

"I sin tid vil dette bli en del av norsk krigshistorie".




Tyske soldater marsjerer
gjennom Karl Johans gate i Oslo.



KAPITTEL 1.

DET BETENTE ÅRET.


Opprop til de norske soldater og det norske folk den 9. april 1940. Fra den tyske kommandør. Les her.
9. april 1940 utløste dyp forvirring i det norske folk. Få holdt mål overfor de problemene og oppgavene som krigen og okkupasjonen reiste. Såvel presse og politiske ledere som offiserskorpset og næringslivets ledende menn sviktet i omfattende utstrekning.

I stedet for å bli på sine poster valgte mange en unødvendig flukt over hals og hode. Andre som ble tilbake var som oftest ikke preget av motstandsånd, men av kapitulasjonsånd. Norsk presse i det okkuperte Norge, fra 9. april og utover, gir et slående bilde av denne sørgelige tilstanden.
Løpeseddel fra den tyske kommandant i Trondheim den 10. april, 1940. Les her.

Skilte kommunistene seg ut i dette bildet......
I enkelte viktige spørsmål viste kommunistene klarere holdninger mot farene enn det som var vanlig. I andre spørsmål viste de forvirring og svakhet som andre. Omstillingen til den fullstendig forandrede situasjonen okkupasjonen hadde kastet landet inn i var vanskelig og det var ikkenok å ha gode motiver. Problemstillinger som kunne være berettiget inntil den 8. april, var upassende etter den 9. april, men det tok smertefulle uker og måneder før denne erkjennelsen slo gjennom i full bredde.

Enhver gjennomgåelse av 1940 må naturligvis ta i betraktning at alt liv i det okkuperte Norge var underlagt restriksjoner og sensur fra første stund av. Selv med dette forholdet gir imidlertid dette året i Norgeshistorien et overveldende inntrykk av hvor katastrofalt det ble feilet på mange avgjørende felter, og av hvor lite de ledende sjikt i samfunnet forsto av hvilke dødelige farer land og folk sto overfor i og med den fascistiske tyske besettelsen.

Det kan slås klart fast at kommunistene helt fra begynnelsen av så og advarte mot de fascistiske farene.

Kommunistene knyttet her an til NKPs sterke tradisjon fra 30-årene i kampen for å samle de antifascistiske kreftene i en felles front.
Etter 9. april forsøkte NKP under de nye vilkårene å forberede dannelsen av en slik front som kunne avskjære mulighetene for at fascistiske og andre reaksjonære krefter kom til makten under beskyttelse av den tyske besettelsesmakten.

NKPs hovedorgan "Arbeideren" tok i en rekke artikler til orde for en slik løsning.

(Se avsnittet "Hva slags styre gikk de politiske partiene inn for.")

"Arbeideren"s problemstilling på dette feltet var utvilsomt preget av illusjoner om hva som i det hele tatt var politisk mulig i og med den tyske besettelsen, men under alle omstendigheter var det et ledd i en konsekvent kamp mot en fascisering av det indre politiske liv i landet.

Da Quisling trådte fram

Vidkun Quislings anslag umiddelbart etter den tyske innmarsjen i Oslo innebar en skarp utfordring. Quislings første erklæring 9. april hvor han proklamerte regjeringens Nygårdsvolds avsettelse og utropte seg selv som statsminister for en ny "nasjonal regjering", ble krevd inntatt i hele den norske pressen, og det var karakteristisk for situasjonen at praktisk talt hele pressen fulgte oppfordringen.
Quislings proklamasjon: Les her
Norges Kommunistiske Partis sentrale ledelse var samlet til møte om kvelden den niende april for å vurdere situasjonen. Sentralstyret behandlet blant annet kravet om å trykke Quislings erklæring, og hvilke konsekvenser det kunne få om man ikke brakte erklæringen. Møtet vedtok at man ikke kunne adlyde denne oppfordringen og det ble besluttet å innstille utgivelsen av "Arbeideren", den 10. april av denne grunn.

Etter denne første markerte motstandsbeslutningen i det okkuperte Norge, gjorde NKP bl.a. gjennom "Arbeideren" rekke direkte og indirekte framstøt for å reise motstand mot Quislingstyret.
I et opprop den 11. april het det bl.a.:"Det arbeidende folk i Norge har alltid satt den politiske frihet og landets sjølstende som sitt dyreste eie, og som garantier for de demokratiske friheter arbeiderbefolkningen har. Arbeiderne må derfor nå so før verne om disse rettighetene"....."Derfor gjelder det at arbeiderklassen framfor alt holder sammen. - Den må ikke la sjøloppgivelsens og kapitulasjonens ånd få innpass i sine rekker."

Den første direkte krigserklæring til Quisling og fascismen i det okkuperte Norge kom i "Arbeideren" 25. april. Denne artikkelen - "Hvorfor landets styre ikke ikke bør overlates N.S." - som er uten sidestykke i norsk presse i det okkuperte område i 1940, førte til at "Arbeideren", som den første norske avis ble beslaglagt.

Artikkelen som var hovedoppslag på "Arbeiderens" 1. side bringes her i sin helhet:

Hvorfor landets styre ikke bør overlates N.S.

I en artikkel i Nasjonal Samlings avis holdes det fram, at statsapparatet bør overlates N.S. og at denne får myndighet til "gjennom bestemmelser å reformere statsapparatet og rett til å gripe regulerende inn i ale sivile forhold og med en regjerings myndighet."

Begrunnelsen for dette krav er at N.S. alene er i stand til å gi det norske folk et system "som vil være grunnlaget for et nytt folkesyn istedenfor tidligere tiders folkebedrag".

Hvis situasjonen hadde vært en annen enn i dag, hvis den hadde vært hva vi vil kalle normal, hadde det vært liten grunn til å ta alvorlig et slikt krav fra den vesle klikken som kaller seg Nasjonal Samling.

Men i den situasjonen som nå råder ville det være en grov feil bare å trekke på skuldrene av et krav som GÅR UT PÅ AT LANDETS STYRE SKAL OVERLATES N.S.

Vi har siden besettelsen allerede hatt en N.S. "regjering", og en har så lenge besettelsen varer ikke rett til å lukke øynene for den mulighet at vi kan få en slik affære igjen.

Vi vil derfor begrunne hvorfor ikke landets styre bør overlates N.S.

Da Quisling om kvelden tirsdag 9. april gjennom kringkastingen proklamerte seg sjøl som statsminister med en regjering av folk som sympatiserte med hans ideer, vakte det raseri og forferdelse blant det overveldende flertall av vårt lands befolkning.

Blant arbeiderne var raseriet så sterkt, at det holdt på å koke over.

Blant borgerskapet var det forferdelse over at noe sånt kunne skje.

Og blant intellektuelle, hederlige jøder og små handlende og næringsdrivende oppstod det skrekk med tanke på framtida.

Ikke et eneste alvorlig menneske utenfor N.S. klikken tok i mot denne meldingen med glede.

Hvorfor? Rett og slett fordi N.S. er et fascistisk parti, som bygger på de samme retningslinjer som de fascistiske partier i andre land.

Hovedhjørnestenene i Quislings program er "Kamp mot marxismen, jødedommen og partipolitikken".

Får hans parti makten, og kan handle uten å måtte ta hensyn til noen kant, vil det være slutt på all arbeiderbevegese, som jo på det hold går inn under begrepet "marxisme", fagorganisasjonen vil bli gjort til et ledd i statsapparatet, det vil si den vil bli berøvet mulighetene til å handle til varetakelse av arbeidernes interesser,-det vil bli jødeforfølgelser og andre eksesser som står i absolutt strid med norsk kultur og norsk folkelynne.


Og NKP fikk rett. Les om deportasjonen av de norske jødene i 1942/43 på Ragnar Arekletts sider om familien Fischer fra Kristiansund.
Les her.


- alle politiske partier vil bli avskaffet og alle nordmenn vil bare få høve til å anerkjenne et parti - N.S. - og til å lese en presse som er ensrettet av en eller annen rikspressesjef.

Quislings ideer har ingen rot i det norske folk. Ikke på noe hold utenfor kretsen av noen reaksjonære offiserer, noen forvridde intellektuelle og en flokk overklassepoder, som synes at det er kjekt alt dette med uniformer, hanemarsj og vakttjeneste.

Vi tør også si, at de personer som leder Nasjonal Samling, er uten fotfeste i folket.

Dette gjelder ikke minst Quisling sjøl.

Blant arbeidsfolket er det ikke glemt , at han var medlem av en av de mest reaksjonære borgerlige regjeringer vårt land har hatt.

Hundseid-Quisling-regjeringen 1931-1932 førte en politikk mot arbeidsfolket som ble kjennetegnet av slike foranstaltninger som anvendelse av militærmakten mot de arbeidere som kjempet for sine dyreste livsinteresser, matlappsystemet, "spiseseddelen" som bestemte hva de fattigste blant oss skulle leve av, ugildhetsloven som berøvet alle forsorgsunderstøttede valgbarhet, Grønlandsaktivisme o.s.v.

Mens Quisling var forsvarsminister så han det mere som sin oppgave å rote sammen lik og ulikt av "beviser" fra ofte de skumleste kilder for å ramme arbeiderbevegelsen, enn å vareta forsvarets interesser.

Dette har ikke arbeidsfolket i landet glemt.

Derfor så det Quislings utnytting av situasjonen til sjøl å proklamere seg som regjering som en provokasjon.

Og det hadde ikke vært mulig å få noenlunde ordnede forhold i de besatte områder med ham i spissen.

Det hele stod i fare for å utarte seg slik, at tyskerne ville ha proklamert sitt eget militærdiktatur.

Skal noen lykkes å skape de best mulige kår for det norske folk så lenge besettelsen varer, og skal det lykkes å berge vårt lands frihet og sjølstende, må ikke Nasjonal Samling få noe med statsapparatet å gjøre.

Med det norske folks hjelp kan den heller ikke få det, og hva de tyske besettelsesmyndigheter angå, har de uttrykkelig erklært, at de ikke vil blande seg inn i vårt lands innenrikspolitikk.

N.S. kan derfor bare komme til makten ved et kupp.

Det må for landets og folkets skyld forhindres.

En regjering som med autoritet kan vareta folkets interesser i dag må støtte seg på folkets brede lag.

Det må være en regjering med representanter for arbeidernes, bøndenes og de næringsdrivendes organisasjoner,- en folkeregjering i dette begrepets videste forstand.

Bare en slik regjering kan skaffe fred og arbeid i landet, og bare en slik regjering vil bli mottatt med tillit i det norske folk.


Jeg er Quisling. Og navnet? Les her.

Pål Berg takker Quisling for hans "Fedrelandssinn"

Det var ellers tilpassing som preget det politiske liv, næringslivet og pressen i hele perioden fram til 25. september 1940, da Reichkommisar Terboven brutalt gjorde slutt på alle illusjoner. Vidkun Quisling avsluttet sin første periode som "statssjef" den 15. april da han ble avløst av Administrasjonsrådet som Høyesterett oppnevnte.. I forbindelse med denne avløsningen avga høyesterettsjustitiarius Pål Berg følgende takkeerklæring som ble spredt til alle nordmenn gjennom radio og presse:

" "Etter at regjeringen Nygårdsvold hadde forlatt Oslo var der i landets hovedstad ikke lenger noen representant for den utøvende makt. I denne for land og folk skjebnesvangre tid har hr. Quisling stilt seg til disposisjon i hensikt til å bidra sitt til å unngå blodsutgytelse i de okkuperte distrikter og til at ro og orden skulle opprettholdes. Ved nu å trede tilbake har han på nytt vist sin ansvarsfølelse og sitt fedrelandssinn. Jeg takker derfor hr. Quisling for hans erklæring ved hvilken den av Høiesteret etablerte orden er blitt gjort mulig.

Denne erklæring skulle ikke nettopp bidra til at det ble lettere for det norske folk å finne fram til klarhet i situasjonen."


Administrasjonsrådet besto av følgende 7 personer:
Fylkesmann I.R. Christensen, formann, Direktør J. Bache-Wiig, Stadsfysikus Andreas Diesen, Sorenskriver O.F. Harbeck, direktør Gunnar Jahn, Dosent R. J. Mork og universitetsrektor Didrik Arup Seip. Partipolitisk var rådets medlemmer lite eksponert, men sammensetningen hadde en klart borgerlig karakter etter Pål Bergs hode. I administrasjonsrådets første opprop (15. april) het det bl.a.:
"Vi vil be om at alle må vise ro og selvbeherskelse og samtidig bidra etter evne til at virksomhet og arbeid holdes gående. Enhver vil ved å overtenke saken skjønne at sabotasje og vanskeliggjørelse av den sivile virksomhet bare bringer ulykker."

Samtidig ble det offentliggjort en erklæring som oppfordret til "i full lojalitet å støtte den nye administrasjonsråd i dets vanskelige oppgave, og hver for seg gjøre sitt ytterste for at arbeidslivet kan holdes oppe og ro og orden herske."

Oppropet var undertegnet av: Norges Bankforening, Norges Bondelag, Norges Handelsstands Forbund, Norges Håndverkerforbund, Norges Industriforbund, Norges Rederforbund og LO.

Disiplin, ro og orden.

Arbeiderbladet hadde den 12. april brakt et opprop "Til arbeiderklassen i Oslo" hvor det bl.a. het: "Disiplin, ro, og orden er dagens løsen", og denne oppfordringen preget fullstendig organisajonenes og pressens holdninger i tida som fulgte.
Arbeiderbladet bragte samme dag også følgende melding: "Oslo formannskap samarbeider direkte med den tyske overkommando."
Alle bestrebelser gikk i retning av hurtigst mulig å få det sivile liv over i normale funksjoner, uten handlinger som kunne virke utfordrende på okkupasjonsmakten.
På dette feltet viste Norges Kommunistiske Parti ingen andre holdninger enn de andre partier. "Arbeideren" brakte t.eks. 15. april en artikkel under tittelen "Disiplin og enhet i rekkene." I denne artikkelen het det bl.a.:

Hva man enn mener om den situasjonen vårt land nå befinner seg, så er det en kjennsgjerning at de tyske tropper har besatt Oslo og de fleste viktige punkter i landet for øvrig. - Derfor er alle sabotasjehandlinger og alt ødeleggelsesverk til største skade ikke for besettelsestroppene, men for arbeiderklassen og folket. Vi vil derfor gi vår tilslutning til det opprop som i dag offentliggjøres fra det møte som i går holdtes i Aulaen".

NKP om England og Frankrikes rolle.

"Arbeideren" var særlig i disse første ukene etter 9. april sterkt opptatt av å slå fast også Englands og Frankrikes ansvar for at Norge ble trukket inn i krigen. Den holdningen ble kraftig understreket i "Arbeideren" 12. april 1940. I denne artikkelen: "Arbeidere, hold sammen!" het det:

"Tyske tropper har besatt en rekke viktige punkter i vårt land, bl.a. i Oslo. De tyske militær myndigheter har erklært at hensikten med besettelsen er å beskytte landet og umuliggjøre at det blir en krigsskueplass.
Den situasjonen som dermed er oppstått skyldes den engelsk-franske krigsblokks bestrebelser på å utvide sin imperialistiske krig til også å omfatte Skandinavia.- bestrebelser som fikk sitt krasseste uttrykk i Englands krenkelse av Norges nøytralitet ved å minesperre den norske kyst.
Det norske folk som aldri har nært og heller ikke i dag nærer noen fiendtlig følelse mot noe annet folk, men som har det brennende ønske å få leve og arbeide i fred og frihet, vil ikke trekkes inn i krigen. Det vil fred, det vil landets nøytralitet. Det har ingen interesse å ivareta i krigen mellom stormaktene.
Derfor står det samlet også i den nye situasjonen, som er skapt ved ved Englands ved Englands krenkelse av Norges nøytralitet, om kravet: Krigen må ikke føres på norsk territorium. Det norske folk vil leve i fred. Det vil leve som som et fritt folk i sjølstedig land."

Den oppfatning som kommer til uttrykk i denne og andre artikler er at den 2. verdenskrig var en krig mellom imperialistiske makter hvor også England og Frankrikes hensikt utelukkende var å utvide sine maktposisjoner. De overlagte krenkelsene av Norges nøytralitet, særlig av britiskekrigsskip gjennom de siste månenden, ble tatt som provokasjoner for å utløse tyske mottiltak. Etter de britiske mineutleggingene i norske farvann 8. april, reagerte "Arbeideren" med en særlig skarp lederartikkel i avisen 9. april
som var trykt før det tyske angrepet var satt inn.I denne artikkelen het det:

"England og Frankrike - de små lands spesielle beskytter - har uten varsel besatt norsk territorium, gjort seg til herrer ved den norske kyst og således på det brutaleste krenket ikke bare Norges nøytralitet, men sjølve dets nasjonale uavhengighet. - Hvor Norge nå blir forvandlet til en blodig krigsskueplass og det norske folk blir utsatt for de frykteligste lidelser, da er vårt folk offer for den samme britiske og franske politikk som utslettet Etiopia, Albania, Østerrike og Tsjekkoslovakia, utleverte Spania til fascismen og sendte de polske og finske folk i døden.

England og Frankrike - de to største imperialistiske utbytternasjoner i Europa - som til sammen behersker og utplyndrer over en halv milliard mennesker utenfor sine egne grenser, har ingen andre "politiske og moralske grunner" for sin krig enn å befeste og utvide sitt herredømme i verden. Når det gjelder Tyskland er ikke deres mål det ideelle å utrydde hitlerismen, som de sjøl har hjulpet fram til den maktstilling den har, men å stykke landet opp og legge det tyske folk i lenker verre enn de ble lagt i etter den forrige krigen -...
England har ingen andre "politiske og moralske grunner" for sin aksjon mot Norge enn det å trekke vårt land og hele Skandinavia inn i krigen mot Tyskland, - rekker det ikke med økonomisk krig, så også militær. Vårt folk er tildelt den store ære å kjempe for den britiske imperialimsmens "idealer" - dens "pengesekk-idealer."

Denne holdningen ble også markert i et opprop fra Norges Kommunistiske Ungdomsforbund gjengitt i "Arbeideren" 26. april, hvor det bl.a. het:

"Den norske ungdom vil fred. Den har ingen interesse av å gi sitt liv og blod verken for den ene eller den andre part i den imperialistiske storkrigen. Derfor må ungdommen avholde seg fra handlinger som bare kan tjene til å oppmuntre den britiske imperialismen som alltid ønsket å få andre til å sloss for seg - for å forvandle landet vårt til en blodig slagmark for stormaktskrigen. La oss gjøre vår innsats for å føre nøytraliteten videre inn i de rådende forhold og medvirke til at freden innen de rådende forhold og medvirke til at freden innen våre grneser snarest kan gjenopprettes - til gagn for land og folk."

De siterte artikler og opprop uttrykker den hovedlinja som NKP fulgte på dette feltet i den første tida etter 9. april. Det var ikke enighet om denne linjen. Den var gjenstand for diskusjon også i den sentrale ledelsen. Det finnes imidlertid ingen dokumenter hvor dette kan bli nøyaktig slått fast, og det som er ugjendrivelig er at denne linjen aldri ble direkte korrigert på annen måte enn at den ble skrinlagt gjennom den skjerpede utviklingen i Norge høsten 1940.

En historisk synsvinkel på dette feltet reiser to hovedspørsmål:

1. Var anklagene mot England og Frankrike historisk korrekte?
2. Var det fra et nasjonalt synspunkt eller med en klassemessig begrunnelse riktig å stille denne saken til debatt etter 9. april?

På det første spørsmålet må en svare et ubetinget ja.

På det andre spørsmålet må det svares like ubetinget nei.

Det må sees som helt uomtvistelig at etter at det tyske angrepet mot Norge var satt inn, var England og Frankrike blitt Norges allierte. Den trusselen som de norske kommunistene hadde advart mot i årrekker veltet nå inn over det norske folk. Problemstillingen om at den 2. verdenskrig som en imperialistisk stormaktskrig var uansett hva en måtte mene om riktigheten av den upassende i Norge fra samme øyeblikk som det tyske angrepet var under utvikling. For det norske folk var det en nasjonal frihetskrig landt gikk inn i fra 9. april 1940. Norge var blitt et avsnitt av kampen på liv og død mot den framrykkende tyske fascismen. Partiets linje på dette feltet må derfor plasseres blant de mange feilholdninger som på alle kanter kom til uttrykk i de første månedene etter det tyske overfallet.

Det Fransk-Britiske maktspillet.

På den andre siden kan det ikke herske noen tvil om de engelske-franske anstrengelsene for å trekke Norge inn i krigen. Blant mange har den norske utenriksministeren i denne perioden
Halvdan Koht, selv, uttalte seg om disse forholdene.

Blant de grove krenkelsene av Norges nøytralitet hører de engelske krigsskipenes inntrengen i norsk territorialfarvann den 16. februar 1940. Hvor de bordet det tyske dampskipet "Altmark". Etter denne handlingen sa stortingspresident Hambro offentlig at "Norge burde bryte handelsforhandlingene med Storbritannia". Utenriksminister Koht gjorde det imidlertid klart at handelsforhandlingene ville bli gjennomført, og at de ble avsluttet med et gunstig resultat for Storbritannia og Frankrike.

I boka "Norsk utenrikspolitikk fram til 9. april 1940" skriver så Koht om det øvrige fransk-britiske maktspillet denne tida:

" "Men i mellomtida var det at vestmaktene hadde teke til å krevja meir enn en serskilt velviljug nøytralitet. De beint fram freista draga oss i krigen." (s.35)."


Koht gir endel eksempler på dette og nevner spesielt den 27. desember 1939 da
""vestmaktene bad Noreg (og også Sverige) om å gje endefram krigshjelp til Finland". "Eg tykte det på alle måter ville være ei ulykke om vi no skulle la oss lokka ut i krig med Russland. Og i røynda hadde det vori ei ulykke for for vestmaktene sjølve om vi hadde fylgt råda deira". (s. 37)<"


Koht viser videre til vestmaktenes krav den 2. mars 1940 om å la en fransk-britisk hærstyrke få fri gjennommarsj til hjelp for Finland og sier videre:
"
"Berre ti dager etter vestmaktene fyrst hadde freista lokke oss ut i krigen for Finland, gjorde dei eit tiltak for å tvinga oss ut i krigen deira. Det var med den britiske noten fra 6. januar 1940 som truga med at den britiske orlogsflåten ville ta til med vakthald innanfor det norske sjøområdet. Det var eit tiltak som ikkje kunne annet enn drive tyskarane til ein motstøyt, og dermed hadde vi krigen i landet": (s. 37).


En rekke andre fransk- britiske utspill utfyller dette bildet helt fram til den britiske mineutleggingen på norsk sjøområde den 8. april. At dette ikke fikk noen betydning for det tyske angrepet som var under full utvikling, forandrer ikke den kjennsgjerning at det var en åpen provokasjon for å slå i stykker Norges nøytralitet eller for å gjenta Halvdan Koht:
Dei beint fram freista draga oss inn i krigen."

De viktigste spørsmål å avklare mellom 9. april og 25. september 1940 er hvilken holdning de politiske partier og deres presse inntok til:

1. Okkupasjonsmaktene organer i Norge og til spørsmålet om samarbeid med disse organene.
2. Hva slags styringsorganer på norsk side en ville søke å få gjenopprettet, eller var villig til å godta.
3. Regjeringens og kongens stilling.


Rikskommisær Terboven begynner sitt virke.

I en forordning av 24. april 1940 utnevnte Hitler Joseph Terboven som "Rikskommisær for de besatte områder i Norge":
Rikskommisær Terboven utstedte sin første proklamasjon den 26 april hvor han erklærte som sine hovedoppgaver:
Terbovens proklamasjon. Les her.

Proklamasjonen ble gjengitt i Oslo-avisene 27. april, og kommentarene som fulgte gir et dekkende bilde av de rådende holdningene:

Nationens kommentar 27/4:

""I proklamasjonen forsikres det at rikskommisær Terboven vil sette all kraft inn på å begrense ulemper og byrder for befolkningen i størst mulig utstrekning, det vil si så langt det lar det er gjørlig ut fra de rådende forhold.

Men forutsetningen er da selvfølgelig at den norske befolkning opptar rikskommisærens tiltak på en lojal måte, og følger dem beredvillig.

Det besatte Norge er kommet i et slikt forhold til Tyskland atdet må kunne sies, når alle ting tas i betraktning og særlig de militære, at det faktisk rår et skjebnefellesskap mellom oss.

Et ansvarsfullt folk kan ikke se på at landet blir ødelagt stykke for stykke.

Landet må jo før jo heller pasifiseres".
"


Aftenpostens leder 27. april 1940:

Rikskommisærens proklamasjon.

"...Forutsetningen for at folkets byrder skal bli minst mulige, er at almenheten lojalt og villig følger rikskommisærens forordninger, heter det i proklamasjonen...

Vi befinner oss jo under nødvendighetens lov, som tilsier oss alle å medvirke til at folket ikke påføres unødige ulemper og lidelser.

Dette skjer best gjennom korrekt og beredvillig samarbeide med de myndigheter som i forholdenes medfør er blitt opprettet.

Vi går derfor ut fra at befolkningen vil følge rikskommisærens appell i samme ånd som administrasjonsrådet.


Morgenbladets leder 27/4-1940:

Rikskommisærens proklamasjon.

"På første side idagens nummer bringer vi den proklamasjon rikskommisæren for de besatte norske områder, hr. Terboven, har utstedt ved sin tiltredelse.

De tre hovedoppgaver rikskommisæren opstiller for sitt virke:
Opretholdelsen av ro og orden, trygging av et ordnet økonomisk og kulturelt liv og tilfredsstillelsen av de militære behov, er akkurat det man måtte vente i den situasjon Norges besatte områder befinner seg i.

Befolkningen vil møte disse bestrebelser med nettopp den lojalitet som den tyske militære overkommando gav den attest for å vise, da den forleden gav kommunikasjonene fri mellom Oslo og nærmeste omegn.

Det norske administrasjonsråd her tilsagt sin beredthet til lojalt samarbeide med rikskommissær Terboven som allerede har mottatt rådet i en konferanse.

Dette samarbeide føles som en særlig betryggelse av alle norske i de besatte område.
"


Arbeiderbladets kommentar 27/4:

""I det vi henleder alle våre leseres oppmerksomhet på proklamasjonen, vil vi understreke at Administrasjonsrådet har stilt seg til rådighet for samarbeid.

Vi håper at det samarbeid som nå er innledet med den øverste representant for det tyske riket, vil føre til at befolkningen i de besatte områder kommer gjennom disse vanskelige tidene på lempeligste måte.

Forutsetningen for dette er at rikskommisærens forholdsregler av alle befolkningslag mottas og følges lojalt".
"


Arbeiderens kommenter 27/4:
""Den tyske øverstekommanderende, von Falkenhorst, erklærte ved bessettelsen at det ikke var Tysklands mening å gjøre noe inngrep i landets politiske frihet. Slik oppfatter vi også rikskommisærens proklamasjon.

På grunnlag av disse erklæringer apellerer vi defor til det arbeidende folk om i ennå sterkere grad enn før å gjøre sin innsats for at det blir fred og arbeid i vårt land slik at levekårene for oss alle kan bli så gode som mulige.
"


og kommentaren 30/4
""Rikskommisær Terboven har ved sin tiltredelse proklamert at de tyske okkupasjonsmyndigheter vil samarbeide med norske administrasjonsmyndigheter. På sin side har de erklært at de vil samarbeide med tyskerne. Vi er forvisset om at vi gir uttrykk for 99% av den norske befolknings følelser når vi sier at det råder stor tilfredshet over at det er slik"."



Holdningene til spørsmålet om samarbeid mellom de tyske og de norske myndigheter i det besatte området viser en slående likhet.

Selv om man i denne saken var under et visst press, er det grunn til å gå ut fra at kommentarene gir uttrykk for de reelle synspunktene på de prinsipielle sidene av spørsmålet på denne tida snaut 3 uker etter overfallet.

(Grunnen til at Arbeideren først 3 dager etter den første kommentar gir uttrykk for sitt syn på samarbeidsspørsmålet har det ikke lykkes få brakt på det rene).

I mildeste fall kan en si at de politiske partiene og deres presse var sterkt på glid på dette feltet i den hensikt å oppnå "normalisering" av samfunnslivet igjen.

Dette den mangelen på full innsikt i den tyske okkupasjonens følger som behersket alle politiske retninger i de første uker og måneder av besettelsen.

Holdningene overfor kongen og regjeringen.

Også i forholdet til Kongen og den norske regjering, som måtte flykte fra landet da kampen i Norge ble oppgitt den 9. juni, utviklet det etterhvert en felles holdning i alle ledende kretser av det politiske liv i Norge. Den mening som gjorde seg stadig sterkere gjeldende at Kongen og regjeringen ikke lenger kunne regjere i Norge, og følgelig måtte avsettes og erstattes med en ny regjering.

Disse holdningene ble sterkt skjerpet etterhvert, og kom til uttrykk i en rekke pressekomentarer.



Dagbladets leder 13. juni 1940:
FREMTIDEN:

" Etter at hele Norge kommer under okkupasjonen gjelder det å få alle landsmenn å se stillingen som den er. Nordmenn utenfor okkupasjonsområder har ikke hatt like lett for å forstå - som herr Mogens uttrykte det - "at enkelte av deres landsmenn her nede, som i kraft av sin stilling og sin ansvarsfølelse har vært nødt til - i allmenhetens interesse - å pleie forhandlinger med okkupasjonsmakten for å redde hva reddes kan og gjøre forholdene så levelige sommulig, utelukkende har vært drevet av fedrelandskjærlighet og plikttroskap.




Nationens leder 15. juni 1940:

" Den kjensgjerning at kongen og hans regjering ikke lenger befinner seg på norsk jord, men er flyktet til England, har som enhver vil forstå skapt veldige vanskeligheter for vårt land som nu er hærtatt av tyskere. Ikke minst skapes denne vanskelighet ved den omstendighet at norske tropper ved kongens beslutning er satt inn på de alliertes front, hvor de ikke lenger kjemper for en norsk sak. Det vil ikke falle noen ett å forstå berettigelsen i det skritt regjeringen og konge har tatt, og heller ikke fornuften i det."


Arbeiderbladets kommentar 14. juni 1940: "Kongens synd mot sitt folk":

" Det forhold at Kongen og Regjeringen er reist til England og har erklært at de vil kjempe videre sammen med de allierte har skapt en akutt og meget alvorlig situasjon for vårt land. Vi må oppfatte disse handinger av Kongen og regjeringen som en åpen stillingstaken for de allierte i den pågående krig som vil få følger for vårt land. Kongen og regjeringen er ikke lengre i landet og kan derfor ikke utøve myndighet innenfor landets område. Dette er deres sak. Men er de ikke blitt klar over de skjebnesvangre følger som de med sin flukt til England har påført Norge og det norske folk"?

.
Arbeiderens kommentar 17. juni 1940:

"Regjeringen og kongen som sitter i London, har latt Norge i stikken og bundet landets skjebne til seier eller nederlag for England i stormaktskrigen.

Da dette på ingen måte er i samsvar med landets og folkets interesser, har regjeringen opphørt å være landets myndigheter. Det får bli deres sak at de vil leve som emigranter i England, men det er det norske folks sak å ordne sine egne forhold på en måte som sikrer landets sjølstende i framtida."

I dag står vårt land i den stilling at det må ordne sine egne forhold og bygge opp sitt land og sin egen framtid uten kongehuset og regjeringen, uten de politikerne som har alliert seg med England, og uten kapitalistene som med pengepung og sjel er forbundne med London city. ."




Hva slags styre gikk de politiske partiene inn for?br>
De tyske okkupasjonsmyndigheter øvde et sterkt press for å påvirke den politiske sammensetningen av en ny regjering - et såkalt "Riksråd". På dette feltet oppsto det som tidligere omtalt et dypt skille mellom NKPs og alle de øvrige partienes holdninger. Vi skal seinere ta for oss hva som skjedde under riksrådsforhandlingene, men vil først legge fram de viktigste pressereaksjonene på det endelige resultatet, og det alternativ som NKP forsøkte å vinne tilslutning til, som gikk på tvers av den tyske okkupasjonsmaktens vilje, slik den ble klarlagt under Riksrådsforhandlingene.

I stedet for et Riksråd med halvfascistisk tilsnitt slik tyskerne krevde, og slik presidentskapet og stortingspartiene gikk med på, gikk NKP inn for en regjeringsmakt bygd på arbeidernes, fiskernes og bøndenes organisasjoner. Dette alternativet ble lagt fram og utviklet i en rekke artikler, samtidig som man igjen advarte mot å la fascistiske krefter få noe innpass i de norske myndighetene.

.
"

Arbeiderens leder 6. juni 1944: Administrasjonsrådet.
"

"Et lite parti, som nærmest soler seg i den vanskelige situasjonen som har oppstått i vårt land, går stadig til angrep på Administrasjonsrådet. Hensikten er ikke saklig, - hva dette partiet vil er sjøl å komme til makten for å utnytte situasjonen til gjennomføring av synsmåter, som ikke har noen rot i det norske folk. De folk, som leder dette partiet resonnerer som så, og de resonnerer riktig, at hvis det ikke får sjansen nå, vil det aldri få den igjen.

Imidlertid er det så, at dette vesle partiet i tilfelle måtte regjere i strid med det norske folks vilje og interesser, og de ønsker som er kommet til uttrykk fra tysk hold, senest gjennom Reischkommisær Terbovens tale om samarbeid mellom det norske folk og de tyske okkupasjonsmyndigheter ville vanskelig kunne oppfylles.

Det er først og fremst i det norske folks interesse, men også i tyskernes, at det ikke blir stablet noen sentral myndighet på beina som ikke har tillit blant folket, men tvert i mot har den dypeste mistillit.

Men det er heller ikke i det norske folks interesser når noen aviser - i går "Aftenposten" - stadig avgir krampeaktige tillitserklæringer til det nåværende administrasjonsråd og framstiller dette som den beste sentrale myndighet landet kan få. Arbeiderbefolkningen er ikke fylt av de samme takknemlighetsfølelser overfor administrasjonsrådet som disse aviser.

Norsk styre, (leder 22. juni 1940)


Fra alle hold hevdes det i den pågående diskusjonen om landets framtidige statsstyre, at vi må få en norsk regjering. Javel, vi må få en norsk regjering, norsk i tanke og sinn, norsk i sine handlinger og norsk i hele sin ferd. Vi kommunister, som er konsekvente forkjempere for den proletariske internasjonalismens ide, er samtidig konsekvente forkjempere for vårt lands nasjonale sjølstende. Vi ser nemlig en inderlig sammenheng i det å være en konsekvent internasjonalist og en ærlig og trofast sønn av sitt eget folk.

Derfor er vi også for at landet nå i den situasjon det er kommet i etter okkupasjonen skal ha et norsk styre, et styre av nordmenn som kan gå i spissen for å vareta vårt folks interesser overfor okkupasjonsmyndighetene og som kan legge grunnlaget for at landet igjen kan bli fritt.

Et slikt styre kan imidlertid bare skapes av det arbeidende folk, det vil si av det flertall av nordmenn, som virker i industrien, på jorda og i skogen, på havet som fiskere og sjømenn, i butikker og kontorer, som funksjonærer eller som livberger seg ved små næringer. Alle de mennesker her i landet som direkte er beskjeftiget med det produktive arbeidet, er det norske folk, og bare deres representanter har rett til å tale og handle i folkets navn. Altså må statsstyret sammensettes med representanter for deres organisasjoner.

Ingen andre grupper, framfor alt ikke de kapitalistiske sammenslutninger, og ingen av de politiske partier som gjennom stortinget og regjeringen hadde ansvaret for at landet ble en krigsskueplass og som framleis venter på "redning" fra London, har rett til å danne en regjering som bærer navnet norsk og som kan si at den har norske folk bak seg.


Den nye regjeringsmakt, (Leder 25. juni 1940:

Tiden er inne til å bryte nye veier i politikken og til å rette et slag mot den kapitalistiske utbyttingen.

Livslinjen for det arbeidende folk er det som må velges. Og den krever en regjeringsmakt med tillit i det arbeidende folk, som handler etter dets vilje og i dets interesse.

Enhver annen linje i regjeringsspørsmålet er dømt til å mislykkes.

Den plattform som Norges Kommunistiske Parti offentliggjorde i "Arbeideren" for 21. juni inneholder følgende hovedpunkter:

1. Fred med Tyskland.
2. Vennskapelige forbindelser med Sovjetunionen.
3. Bevaring av det arbeidende folks levestandard.
4. Ingen innskrenkninger i arbeidernes organisasjons- og handlefrihet.
5. Vidtgående støtte til bøndene. - Hjelp til hurtig igangsetting av fiskeriene.
6. Gjenreisning av arbeidslivet. Bedriftslivet stilles under kontroll av arbeiderorganisasjonene og de offentlige myndigheter. Sterk begrensning av profitten.

Bare en regjeringsmakt som dannes på og virkelig går inn for å gjennomføre et slikt program kan gjøre regning med støtte fra det arbeidende folks flertall.



Bestrebelsene på å gi landet en ny regjering gikk inn i sin avgjørende fase da beslutningen om å avsette Kongen og regjeringen var tatt.

Pressen reagerte slik på dette skrittet:

.

Aftenpostens kommentar 10. juli: "Folkets fremtid".

(Kommentaren er knyttet til et førstesideoppslag, "Nyordningen av det norske styre"; hvor Aftenposten gjengir vedtaket i stortingets presidentskap om å avsette kongen og regjeringen og i forståelse med okkupasjonsmakten å innsette såkalt Riksråd.

"Det er liten nytte i en slik situasjon i å diskutere konstitusjonelle former og regler som har vært respektert og håndhevet i en tid da man hverken kunne eller ville forutse de begivenheter som vi nu har gjennomlevet. Intet kan bli som det var, intet kan bli som det var, hvordan enn utviklingen måtte komme til å arte seg, og jo før vi foretar den nyorientering som nu er en bydende nødvendighet, dess bedre for oss alle. Å møte opp med tidligere tiders mål og meninger i dag kan bare bidra til å forspille de muligheter vi ennå har tilbake til å bestemme over vår egen framtid. Men disse muligheter må utnyttea, og jo lettere vi kan samle oss om de handlinger som nu er nødvendige, dess sterkere vil vår stilling bli".




KAPITTEL 2.

VOLDSFERD I MÜNCHEN.


I 1938 solgte vestmaktene Tsjekkoslovakia til Hitler-Tyskland. På forhånd var det demokratiske Spania overlatt til fascismen, og Østerrike innlemmet i Das Reich.

Det var bare en av Europas stormakter som var villig til å kjempe for Tsjekkoslovakia. President Benesj sa det slik til Thomas Manns datter:

"Sovjetunionen sto trofast sammen med oss til siste stund. Sovjetunionen forsikret meg at den ville sende militær hjelp uansett om Frankrike og England avslo."


Den 21. september sa Maxim Litvinov klart fra i Folkeforbundet at Sovjet var villig til å yte øyeblikkelig og effektiv hjelp om Hitler angrep.

Men samme dag presset den britiske og franske regjering Tsjekkoslovakias president til å godta Hitlers krav om oppstykking av landet.

Verdensopinionen var på Tsjekkoslovakias side, og i England var Winston Churchill i klar opposisjon mot ettergivenheten overfor nazismen. Også han uttalte seg 21. september; og slo fast at deling av Tsjekkoslovakia
"Betyr at Vestens demokratier helt har kapitulert for den nazistiske makt-trusel......Det er ikke bare Tsjekkoslovakia som er truet, men frihet og folkestyre i alle land."

Churchill kritiserte skarpt at Sovjets tilbud om samhold mot Hitler var blitt ignorert:

"Sovjetsamveldet var rede til å slutte seg til Vestmaktene og sette alt inn på å redde Tsjekkoslovakia, og vi krenket det ved å overse dets forslag. Fem og tredve tsjekkiske divisjoner mot den den gang uferdige hæt kastet vi vekk, samtidig med at Storbrittania selv ikke kunne stille mer enn to divisjoner til å styrke fronten i Frankrike."

Også Churchill talte for døve ører i den britiske regjering, ledet av Neville Chamberlein. Den ønsket å gi Hitler frie hender østover, preget som den var av antisovjetisme og dyp, inngrodd forakt for verdens første sosialistiske stat.

I Frankrike var Folkefrontregjeringen erstattet med et tilsvarende, reaksjonært regime med Daladier som leder.

Sammen kastet Chamberlain og Daladier Tsjekkoslovakia til ulvene, og sammen med Hitler og Mussolini underskrev de dødsdommen i München 29. september 1938. Etterpå dro de hver til sitt og lot seg hylle som fredsstiftere.

Ansvaret lå kanskje først og fremst hos Chamberlein, men ikke minst var München-avtalen en fransk niddingsdåd. Tsjekkoslovakia hadde i tiår vært landets trofaste allierte, og nærmest fulgt automatisk i kjølvannet etter den franske utenrikspolitikk. Likevel ble det ofret.

Et par dager etter rykket Hitlers legioner inn i Tsjekkoslovakia og besatte store deler av landet. Fem måneder senere ble det fullstendig hærtatt.

Britisk og fransk fasthet under München ville ha stanset Hitler i hans vanviddsferd mot storkrigen. Nå vant han tid, og ikke minst betydningsfullt: Tsjekkoslovakias hær var satt ut av spill, mens landets meget solide rustningsindustri kom på tyske hender.

Det var først og fremst München-forliket som banet veien for Den 2. Verdenskrig.


Norge: Reaksjonen jubler over München.

Helt fra nazismen reiste hodet og ble en maktfaktor i Tyskland opptrådte kommunister over hele verden fast og uforsonlig mot denne nye form for barbari og terrorvelde. Slik også i vårt land.

Sommeren 1938 ga NKP ut en brosjyre skrevet av Just Lippe:

Østerrike og Tsjekkoslovakia. Noen ord fra den gir i et nøtteskall partiets holdning:

.




"I dag gjelder kampen for den tsjekkoslovakiske statens frihet og selvstendighet. Men i morgen kan den gjelde oss.

De nordiske folk har alltid følt seg inderlig forbundet med det tsjekkiske folk som i så mange år kjempet en fortvilet kamp for sin frihet. Våre beste kamerater og frihetsmenn har med kraft og begeistring deltatt i kampen for tsjekkernes sak. I dag banker de nordiske folks hjerter likevarmt for det spanske folk som for det spanske og østerrikske.

Men overfor fascismens ild og stål hjelper ingen fromme ønsker. Bare en ting teller på dens arena:

Makt - vel forberedt og oppbygd makt.

Tsjekkoslovakia og Østerrike roper til oss i dag:

Vær beredt! En gang kommer turen også til dere!

Og hver den som ikke er beredt, er dømt til undergang!"


Under fascismens frammarsj støttet NKP sammen med andre progressive krefter i folket kravet om en folkefront mot Hitler, om kollektiv sikkerhet mot angrepsstatene. Da dette ikke lyktes å få i stand, vedtok NKP sammen med de nordiske broderpartier en felles appell der det heter i innledningen:

Norden trues av fascismen. Det nordiske folks uavhengighet og demokrati er i fare...

Vi oppfordrer regjeringene i de nordiske land til å stille seg i spissen for organisering av et forsvarsforbund mellom de nordiske statene til vern om vår frihet og vårt demokrati".


Stortinget sa enstemmig nei til dette. I stedet for å ta initiativ til en antifascistisk nordisk blokk valgte der enstemmig å stille seg som nøytral tilskuer til fascismens videre framrykking. Det fastholdt "Landets rett til å iaktta hel eller ubetinget nøytralitet i enhver hrig det selv ikke godkjenner som folkeforbundsaksjon".

Hvordan ble så Münchenforræderiet mottatt i vårt land?

Vi kan si at en samlet arbeiderbevegelse møtte den med avsky og sorg, en holdning som kom klart til uttrykk så vel fra NKPs som DNAs presse. Store deler av de borgerlige partier og deres presse inntok samme standpunkt, som vant gjenklang langt inn i Høyre. Der var stortingspresident C.J. Hambro klar og utvetydig i sin fordømmelse av Chamberlein-politikken.

Men det er like klart, like sørgelig sant:

Store deler av Høyre og Bondepartiet slo lag med de fascistiske og halvfascistiske kretser som jublet over det som hadde hendt i München. Quislingorganet "Fritt Folk" krevde "jøden Hambro" avsatt som stortingspresident, mens Bondepartiet fulgte opp og tok et mislykket initiativ for å få ham fjernet. Høyrepressen fra denne tida er et kapitel for seg, et sorgens kapitel.

La oss ta for oss Aftenposten, som senere skulle bli okkupasjonstidas viktigste norske naziavis:

Aftenpostens leder 7/9-1938:


At Tyskland efter dette vil begynne en krig mot Tsjekkoslovakia - når landets egen sikkerhet ikke er i fare - er meget usannsynlig.

Tilbake står da å regne med at det som nu foregår er en bitter diplomatisk kamp, hvor man ikke går av veien for å utnytte krigsfrykten for å opnå det ønskelige resultat.

Det vilde være uriktig å si at krig ikke er mulig - alt kan skje, later det til. Men bedre er det at man med langt større sikkerhet kan si at krig er høyst usannsynlig.

Det selvstyre og den likestilling som Tsjekkoslovakia nu har innrømmet det sudetertyske område, må også ha utryddet en så vesentlig del av konfliktstoffet, at krigsmulighetene er ytterst redusert.


Aftenposten 30/9 1938:

Mannen som reddet verden.


Historien vil vite å vurdere hver enkelts innsats. Men verdens takknemlighet vendes i dag mot en enkelt mann. Det britiske rikes statsminister, Neville Chamberlain. Mannen som reddet verden.

....Hva dette har krevet av sjelelig styrke, av mot, av tro, av umenneskelig slit det kan vi bare ane. Men verden vil ikke glemme det.

.....Ingen nulevende statsmann har gjort en slik innsats for freden og aldri har nogen været mere selvskreven til å få Nobels fredspris.


Aftenposten 30/9:

Biskop Hille:


Jeg har en meget sterk følelse av at det har vært den kristelige ånd som har stått bak og drevet fram denne avgjørelsen.


KAPITTEL 3.

VERG LANDET MOT FASCISMEN.


Rett før krigen var spørsmålet om landets forsvar kommet i brennpunktet. Ikke minst gjaldt dette for grasrota i arbeiderbevegelsen, der det utfoldet seg strømninger av antifascistisk karakter. Blant annet slo dette ut i den sterke solidaritetsbevegelsen for det demokratiske Spania i kampen mot Franco. Og allerede da ble spørsmålet reist om ikke det som skjedde i Spania også gjaldt Norges framtid.

NKP var det eneste av de norske partiene som i denne situasjonen lanserte en politikk som erkjente faren for fasciststatene, og la opp til en folkefrontstrategi mot mørkemaktene som bredte seg i Europa.


De andre norske partienes ledersjikt var samtidig mest opptatt av å skape nøytralistiske illusjoner om at landet nok skulle berge seg. Antifascismen ble innskrenket til bruk av ord. I praksis stilte de seg nøytrale til det som skjedde under Hitlers frammarsj! Det gikk tilmed så langt at frivillige til kampen mot de tyske og italienske intervensjonsstyrkene i Spania ble fotfulgt av DNA-regjeringen!

NKP krevde i likhet med andre radikale kretser i landet at det måtte renskes opp i offisersstanden. Det var ikke lenge siden Bondepartiet satte Vidkun Quisling til forsvarsminister, ikke lenge siden militæret ble utkommandert under streikekampen på Menstad. I Narvik satt NS-fylkesføreren oberst Sundlo som militærsjef, og den halvfascistiske Leidangen hadde en tid statsstøtte som et slags spesialpolitikorps.

Nordahl Grieg uttrykte klart kommunistenes syn da han 1. mai 1939 skrev følgende i Klassekampen: (NKUs avis som ikke må forveksles med dagens AKP/RV-avis som bærer samme navn).



Nordahl Grieg


"I vårt land gjelder det å brenne inn linjene for en demokratisk politikk så ingen kan ta feil. Vi må erklære vår uforbeholdne tilslutning til fredsfronten mot angriperstatene, med alle de konsekvenser so det innebærer for landet og for hver av oss personlig. Samtidig må vi forlange at de offiserer som sympatiserer med fascismen øyeblikkelig fjernes. Det er bare et grovt folkebedrag når det sies at det ikke kan gjøres. Det er en skamløs provokasjon mot det norske folks forsvarsvilje når det en rekke steder rundt i landet sitter offiserer som krever økede militærbevilgninger, samtidig som de gir uttrykk for sin brennende kjærlighet til Hitler-Tyskland. Disse offiserer dreper forsvarsviljen i folket, og det er formodentlig også meningen...

Bare uforsonlighet mot fascismen kan redde vår frihet og fred.

Vår oppgave blir å avsløre det undergravningsarbeid som de reaksjonære elementer driver overfor forsvarsviljen i forsvarets navn, og samle alle demokratiske krefter for å verge oss mot den eneste fienden vi har."



NKps sentralstyre var samlet 4. og 5. februar 1939, og la opp en politisk linje som munnet ut i parolen: Verg landet mot fascismen!



Henry W. Kristiansen



Fra Henry W. Kristiansens foredrag på møtet:
"Den eneste klasse som konsekvent kan forsvare det norske folks frihet og uavhengighet er arbeiderklassen. Arbeiderklassen må være ryggraden i den folkefront som må skapes for å trygge Norges nasjonale frihet og selvstendighet. Arbeiderklassen er bæreren av det norske folks tradisjoner fra 1814, fra 1905 og fra hele vår nasjonale frigjøringsperiode. Arbeiderklassen må derfor rive ut av hendene på det reaksjonære borgerskap og fascistene deres demagogiske og forbryterske utnyttelse av vårt folks historiske tradisjoner. Det er ikke de reaksjonære og fascistiske elementer som kommer til å forsvare dette land når det røyner på, men arbeiderklassen i spissen for hele folket. Arbeiderklassen vil verge Bjørnsons, Ibsens, Frithjof Nansens og Roald Amundsens Norge mot de bødler som i likhet med i andre land vil knuse vår frihet og kultur. 17. mai vil vi gjøre til en folkets frihetsdag slik som den var ment å være."


Dessverre fikk ikke NKPs linje full gjennomslagskraft i 1939. Storparten av borgerskapet, og ikke minst offiserskorpset, mente faren for vårt land kom fra en helt annen kant, nemlig fra Sovjetunionen. Ut fra det la den norske DNA-regjeringen også opp sin overvåking og sitt militære berdeskap. Det skulle vise seg å være et skjebnesvangert feilgrep.



KAPITTEL 4.

Tysk-sovjetisk pakt.


Norske kommunister har stadig blitt angrepet for å ha godtatt okke-angrepsavtalen mellom Sovjetunionen og Tyskland av 23. august 1939.

Det er ingen grunn til å skamme seg over denne holdning fra NKPs side. De som påstår at avtalen var en allianse rettet mot demokratiet og Europas folk, har ikke mye å fare med.

Sovjet-Tilbud:
Felles front mot Hitler
> Den 16. april 1939 tilbød Sovjetunionen formelt å opprette en felles motstandsfront mot Tyskland. Dette tilbudet ble aldri godtatt av Frankrikes og Englands regjeringer. Winston Churchill skriver om dette i sine krigsmemoarer:
Det kan...ikke være tvil om at Storbrittania og Frankrike skulle ha godtatt det russiske forslaget, proklamert Trippelalliansen, og overlatt det til forhandlinger mellom de allierte å fastslå hvordan den best skulle gjøres effektiv i tilfelle krig....
...Alliansen mellom Storbrittania, Frankrike og Russland ville ha slått Tyskland med redsel i 1939, og ingen kan vite om den kunne ha avverget krigen.






KJØP HVITBOKA FRA FALKEN FORLAG
OG LES FORTSETTELSEN....!










1