" "Men i mellomtida var det at vestmaktene hadde teke til å krevja meir enn en serskilt velviljug nøytralitet. De beint fram freista draga oss i krigen." (s.35)."

""vestmaktene bad Noreg (og også Sverige) om å gje endefram krigshjelp til Finland". "Eg tykte det på alle måter ville være ei ulykke om vi no skulle la oss lokka ut i krig med Russland. Og i røynda hadde det vori ei ulykke for for vestmaktene sjølve om vi hadde fylgt råda deira". (s. 37)<"

"Berre ti dager etter vestmaktene fyrst hadde freista lokke oss ut i krigen for Finland, gjorde dei eit tiltak for å tvinga oss ut i krigen deira. Det var med den britiske noten fra 6. januar 1940 som truga med at den britiske orlogsflåten ville ta til med vakthald innanfor det norske sjøområdet. Det var eit tiltak som ikkje kunne annet enn drive tyskarane til ein motstøyt, og dermed hadde vi krigen i landet": (s. 37).

Dei beint fram freista draga oss inn i krigen."

De viktigste spørsmål å avklare mellom 9. april og 25. september 1940 er hvilken holdning de politiske partier og deres presse inntok til:

1. Okkupasjonsmaktene organer i Norge og til spørsmålet om samarbeid med disse organene.
2. Hva slags styringsorganer på norsk side en ville søke å få gjenopprettet, eller var villig til å godta.
3. Regjeringens og kongens stilling.


Rikskommisær Terboven begynner sitt virke.

I en forordning av 24. april 1940 utnevnte Hitler Joseph Terboven som "Rikskommisær for de besatte områder i Norge":
Rikskommisær Terboven utstedte sin første proklamasjon den 26 april hvor han erklærte som sine hovedoppgaver:
Terbovens proklamasjon. Les her.

Proklamasjonen ble gjengitt i Oslo-avisene 27. april, og kommentarene som fulgte gir et dekkende bilde av de rådende holdningene:

Nationens kommentar 27/4:

""I proklamasjonen forsikres det at rikskommisær Terboven vil sette all kraft inn på å begrense ulemper og byrder for befolkningen i størst mulig utstrekning, det vil si så langt det lar det er gjørlig ut fra de rådende forhold.

Men forutsetningen er da selvfølgelig at den norske befolkning opptar rikskommisærens tiltak på en lojal måte, og følger dem beredvillig.

Det besatte Norge er kommet i et slikt forhold til Tyskland atdet må kunne sies, når alle ting tas i betraktning og særlig de militære, at det faktisk rår et skjebnefellesskap mellom oss.

Et ansvarsfullt folk kan ikke se på at landet blir ødelagt stykke for stykke.

Landet må jo før jo heller pasifiseres"."

Aftenpostens leder 27. april 1940:

Rikskommisærens proklamasjon.

"...Forutsetningen for at folkets byrder skal bli minst mulige, er at almenheten lojalt og villig følger rikskommisærens forordninger, heter det i proklamasjonen...

Vi befinner oss jo under nødvendighetens lov, som tilsier oss alle å medvirke til at folket ikke påføres unødige ulemper og lidelser.

Dette skjer best gjennom korrekt og beredvillig samarbeide med de myndigheter som i forholdenes medfør er blitt opprettet.

Vi går derfor ut fra at befolkningen vil følge rikskommisærens appell i samme ånd som administrasjonsrådet.

Morgenbladets leder 27/4-1940:

Rikskommisærens proklamasjon.

"På første side idagens nummer bringer vi den proklamasjon rikskommisæren for de besatte norske områder, hr. Terboven, har utstedt ved sin tiltredelse.

De tre hovedoppgaver rikskommisæren opstiller for sitt virke:
Opretholdelsen av ro og orden, trygging av et ordnet økonomisk og kulturelt liv og tilfredsstillelsen av de militære behov, er akkurat det man måtte vente i den situasjon Norges besatte områder befinner seg i.

Befolkningen vil møte disse bestrebelser med nettopp den lojalitet som den tyske militære overkommando gav den attest for å vise, da den forleden gav kommunikasjonene fri mellom Oslo og nærmeste omegn.

Det norske administrasjonsråd her tilsagt sin beredthet til lojalt samarbeide med rikskommissær Terboven som allerede har mottatt rådet i en konferanse.

Dette samarbeide føles som en særlig betryggelse av alle norske i de besatte område."

""I det vi henleder alle våre leseres oppmerksomhet på proklamasjonen, vil vi understreke at Administrasjonsrådet har stilt seg til rådighet for samarbeid.

Vi håper at det samarbeid som nå er innledet med den øverste representant for det tyske riket, vil føre til at befolkningen i de besatte områder kommer gjennom disse vanskelige tidene på lempeligste måte.

Forutsetningen for dette er at rikskommisærens forholdsregler av alle befolkningslag mottas og følges lojalt"."

""Den tyske øverstekommanderende, von Falkenhorst, erklærte ved bessettelsen at det ikke var Tysklands mening å gjøre noe inngrep i landets politiske frihet. Slik oppfatter vi også rikskommisærens proklamasjon.

På grunnlag av disse erklæringer apellerer vi defor til det arbeidende folk om i ennå sterkere grad enn før å gjøre sin innsats for at det blir fred og arbeid i vårt land slik at levekårene for oss alle kan bli så gode som mulige."

""Rikskommisær Terboven har ved sin tiltredelse proklamert at de tyske okkupasjonsmyndigheter vil samarbeide med norske administrasjonsmyndigheter. På sin side har de erklært at de vil samarbeide med tyskerne. Vi er forvisset om at vi gir uttrykk for 99% av den norske befolknings følelser når vi sier at det råder stor tilfredshet over at det er slik"."

" Etter at hele Norge kommer under okkupasjonen gjelder det å få alle landsmenn å se stillingen som den er. Nordmenn utenfor okkupasjonsområder har ikke hatt like lett for å forstå - som herr Mogens uttrykte det - "at enkelte av deres landsmenn her nede, som i kraft av sin stilling og sin ansvarsfølelse har vært nødt til - i allmenhetens interesse - å pleie forhandlinger med okkupasjonsmakten for å redde hva reddes kan og gjøre forholdene så levelige sommulig, utelukkende har vært drevet av fedrelandskjærlighet og plikttroskap.

" Den kjensgjerning at kongen og hans regjering ikke lenger befinner seg på norsk jord, men er flyktet til England, har som enhver vil forstå skapt veldige vanskeligheter for vårt land som nu er hærtatt av tyskere. Ikke minst skapes denne vanskelighet ved den omstendighet at norske tropper ved kongens beslutning er satt inn på de alliertes front, hvor de ikke lenger kjemper for en norsk sak. Det vil ikke falle noen ett å forstå berettigelsen i det skritt regjeringen og konge har tatt, og heller ikke fornuften i det."

" Det forhold at Kongen og Regjeringen er reist til England og har erklært at de vil kjempe videre sammen med de allierte har skapt en akutt og meget alvorlig situasjon for vårt land. Vi må oppfatte disse handinger av Kongen og regjeringen som en åpen stillingstaken for de allierte i den pågående krig som vil få følger for vårt land. Kongen og regjeringen er ikke lengre i landet og kan derfor ikke utøve myndighet innenfor landets område. Dette er deres sak. Men er de ikke blitt klar over de skjebnesvangre følger som de med sin flukt til England har påført Norge og det norske folk"?

.

"Regjeringen og kongen som sitter i London, har latt Norge i stikken og bundet landets skjebne til seier eller nederlag for England i stormaktskrigen.

Da dette på ingen måte er i samsvar med landets og folkets interesser, har regjeringen opphørt å være landets myndigheter. Det får bli deres sak at de vil leve som emigranter i England, men det er det norske folks sak å ordne sine egne forhold på en måte som sikrer landets sjølstende i framtida."

I dag står vårt land i den stilling at det må ordne sine egne forhold og bygge opp sitt land og sin egen framtid uten kongehuset og regjeringen, uten de politikerne som har alliert seg med England, og uten kapitalistene som med pengepung og sjel er forbundne med London city. ."

"

"Et lite parti, som nærmest soler seg i den vanskelige situasjonen som har oppstått i vårt land, går stadig til angrep på Administrasjonsrådet. Hensikten er ikke saklig, - hva dette partiet vil er sjøl å komme til makten for å utnytte situasjonen til gjennomføring av synsmåter, som ikke har noen rot i det norske folk. De folk, som leder dette partiet resonnerer som så, og de resonnerer riktig, at hvis det ikke får sjansen nå, vil det aldri få den igjen.

Imidlertid er det så, at dette vesle partiet i tilfelle måtte regjere i strid med det norske folks vilje og interesser, og de ønsker som er kommet til uttrykk fra tysk hold, senest gjennom Reischkommisær Terbovens tale om samarbeid mellom det norske folk og de tyske okkupasjonsmyndigheter ville vanskelig kunne oppfylles.

Det er først og fremst i det norske folks interesse, men også i tyskernes, at det ikke blir stablet noen sentral myndighet på beina som ikke har tillit blant folket, men tvert i mot har den dypeste mistillit.

Men det er heller ikke i det norske folks interesser når noen aviser - i går "Aftenposten" - stadig avgir krampeaktige tillitserklæringer til det nåværende administrasjonsråd og framstiller dette som den beste sentrale myndighet landet kan få. Arbeiderbefolkningen er ikke fylt av de samme takknemlighetsfølelser overfor administrasjonsrådet som disse aviser.

Fra alle hold hevdes det i den pågående diskusjonen om landets framtidige statsstyre, at vi må få en norsk regjering. Javel, vi må få en norsk regjering, norsk i tanke og sinn, norsk i sine handlinger og norsk i hele sin ferd. Vi kommunister, som er konsekvente forkjempere for den proletariske internasjonalismens ide, er samtidig konsekvente forkjempere for vårt lands nasjonale sjølstende. Vi ser nemlig en inderlig sammenheng i det å være en konsekvent internasjonalist og en ærlig og trofast sønn av sitt eget folk.

Derfor er vi også for at landet nå i den situasjon det er kommet i etter okkupasjonen skal ha et norsk styre, et styre av nordmenn som kan gå i spissen for å vareta vårt folks interesser overfor okkupasjonsmyndighetene og som kan legge grunnlaget for at landet igjen kan bli fritt.

Et slikt styre kan imidlertid bare skapes av det arbeidende folk, det vil si av det flertall av nordmenn, som virker i industrien, på jorda og i skogen, på havet som fiskere og sjømenn, i butikker og kontorer, som funksjonærer eller som livberger seg ved små næringer. Alle de mennesker her i landet som direkte er beskjeftiget med det produktive arbeidet, er det norske folk, og bare deres representanter har rett til å tale og handle i folkets navn. Altså må statsstyret sammensettes med representanter for deres organisasjoner.

Ingen andre grupper, framfor alt ikke de kapitalistiske sammenslutninger, og ingen av de politiske partier som gjennom stortinget og regjeringen hadde ansvaret for at landet ble en krigsskueplass og som framleis venter på "redning" fra London, har rett til å danne en regjering som bærer navnet norsk og som kan si at den har norske folk bak seg.

Den nye regjeringsmakt, (Leder 25. juni 1940:

Tiden er inne til å bryte nye veier i politikken og til å rette et slag mot den kapitalistiske utbyttingen.

Livslinjen for det arbeidende folk er det som må velges. Og den krever en regjeringsmakt med tillit i det arbeidende folk, som handler etter dets vilje og i dets interesse.

Enhver annen linje i regjeringsspørsmålet er dømt til å mislykkes.

Den plattform som Norges Kommunistiske Parti offentliggjorde i "Arbeideren" for 21. juni inneholder følgende hovedpunkter:

1. Fred med Tyskland.
2. Vennskapelige forbindelser med Sovjetunionen.
3. Bevaring av det arbeidende folks levestandard.
4. Ingen innskrenkninger i arbeidernes organisasjons- og handlefrihet.
5. Vidtgående støtte til bøndene. - Hjelp til hurtig igangsetting av fiskeriene.
6. Gjenreisning av arbeidslivet. Bedriftslivet stilles under kontroll av arbeiderorganisasjonene og de offentlige myndigheter. Sterk begrensning av profitten.

Bare en regjeringsmakt som dannes på og virkelig går inn for å gjennomføre et slikt program kan gjøre regning med støtte fra det arbeidende folks flertall.

Bestrebelsene på å gi landet en ny regjering gikk inn i sin avgjørende fase da beslutningen om å avsette Kongen og regjeringen var tatt.

Pressen reagerte slik på dette skrittet:

.

Aftenpostens kommentar 10. juli: "Folkets fremtid".

(Kommentaren er knyttet til et førstesideoppslag, "Nyordningen av det norske styre"; hvor Aftenposten gjengir vedtaket i stortingets presidentskap om å avsette kongen og regjeringen og i forståelse med okkupasjonsmakten å innsette såkalt Riksråd.

"Det er liten nytte i en slik situasjon i å diskutere konstitusjonelle former og regler som har vært respektert og håndhevet i en tid da man hverken kunne eller ville forutse de begivenheter som vi nu har gjennomlevet. Intet kan bli som det var, intet kan bli som det var, hvordan enn utviklingen måtte komme til å arte seg, og jo før vi foretar den nyorientering som nu er en bydende nødvendighet, dess bedre for oss alle. Å møte opp med tidligere tiders mål og meninger i dag kan bare bidra til å forspille de muligheter vi ennå har tilbake til å bestemme over vår egen framtid. Men disse muligheter må utnyttea, og jo lettere vi kan samle oss om de handlinger som nu er nødvendige, dess sterkere vil vår stilling bli".

KAPITTEL 2.

VOLDSFERD I MÜNCHEN.

I 1938 solgte vestmaktene Tsjekkoslovakia til Hitler-Tyskland. På forhånd var det demokratiske Spania overlatt til fascismen, og Østerrike innlemmet i Das Reich.

Det var bare en av Europas stormakter som var villig til å kjempe for Tsjekkoslovakia. President Benesj sa det slik til Thomas Manns datter:

"Sovjetunionen sto trofast sammen med oss til siste stund. Sovjetunionen forsikret meg at den ville sende militær hjelp uansett om Frankrike og England avslo."

Den 21. september sa Maxim Litvinov klart fra i Folkeforbundet at Sovjet var villig til å yte øyeblikkelig og effektiv hjelp om Hitler angrep.

Men samme dag presset den britiske og franske regjering Tsjekkoslovakias president til å godta Hitlers krav om oppstykking av landet.

Verdensopinionen var på Tsjekkoslovakias side, og i England var Winston Churchill i klar opposisjon mot ettergivenheten overfor nazismen. Også han uttalte seg 21. september; og slo fast at deling av Tsjekkoslovakia
"Betyr at Vestens demokratier helt har kapitulert for den nazistiske makt-trusel......Det er ikke bare Tsjekkoslovakia som er truet, men frihet og folkestyre i alle land."

Churchill kritiserte skarpt at Sovjets tilbud om samhold mot Hitler var blitt ignorert:

"Sovjetsamveldet var rede til å slutte seg til Vestmaktene og sette alt inn på å redde Tsjekkoslovakia, og vi krenket det ved å overse dets forslag. Fem og tredve tsjekkiske divisjoner mot den den gang uferdige hæt kastet vi vekk, samtidig med at Storbrittania selv ikke kunne stille mer enn to divisjoner til å styrke fronten i Frankrike."

Også Churchill talte for døve ører i den britiske regjering, ledet av Neville Chamberlein. Den ønsket å gi Hitler frie hender østover, preget som den var av antisovjetisme og dyp, inngrodd forakt for verdens første sosialistiske stat.

I Frankrike var Folkefrontregjeringen erstattet med et tilsvarende, reaksjonært regime med Daladier som leder.

Sammen kastet Chamberlain og Daladier Tsjekkoslovakia til ulvene, og sammen med Hitler og Mussolini underskrev de dødsdommen i München 29. september 1938. Etterpå dro de hver til sitt og lot seg hylle som fredsstiftere.

Ansvaret lå kanskje først og fremst hos Chamberlein, men ikke minst var München-avtalen en fransk niddingsdåd. Tsjekkoslovakia hadde i tiår vært landets trofaste allierte, og nærmest fulgt automatisk i kjølvannet etter den franske utenrikspolitikk. Likevel ble det ofret.

Et par dager etter rykket Hitlers legioner inn i Tsjekkoslovakia og besatte store deler av landet. Fem måneder senere ble det fullstendig hærtatt.

Britisk og fransk fasthet under München ville ha stanset Hitler i hans vanviddsferd mot storkrigen. Nå vant han tid, og ikke minst betydningsfullt: Tsjekkoslovakias hær var satt ut av spill, mens landets meget solide rustningsindustri kom på tyske hender.

Det var først og fremst München-forliket som banet veien for Den 2. Verdenskrig.


Norge: Reaksjonen jubler over München.

Helt fra nazismen reiste hodet og ble en maktfaktor i Tyskland opptrådte kommunister over hele verden fast og uforsonlig mot denne nye form for barbari og terrorvelde. Slik også i vårt land.

Sommeren 1938 ga NKP ut en brosjyre skrevet av Just Lippe:

Østerrike og Tsjekkoslovakia. Noen ord fra den gir i et nøtteskall partiets holdning:

.

"I dag gjelder kampen for den tsjekkoslovakiske statens frihet og selvstendighet. Men i morgen kan den gjelde oss.

De nordiske folk har alltid følt seg inderlig forbundet med det tsjekkiske folk som i så mange år kjempet en fortvilet kamp for sin frihet. Våre beste kamerater og frihetsmenn har med kraft og begeistring deltatt i kampen for tsjekkernes sak. I dag banker de nordiske folks hjerter likevarmt for det spanske folk som for det spanske og østerrikske.

Men overfor fascismens ild og stål hjelper ingen fromme ønsker. Bare en ting teller på dens arena:

Makt - vel forberedt og oppbygd makt.

Tsjekkoslovakia og Østerrike roper til oss i dag:

Vær beredt! En gang kommer turen også til dere!

Og hver den som ikke er beredt, er dømt til undergang!"

Under fascismens frammarsj støttet NKP sammen med andre progressive krefter i folket kravet om en folkefront mot Hitler, om kollektiv sikkerhet mot angrepsstatene. Da dette ikke lyktes å få i stand, vedtok NKP sammen med de nordiske broderpartier en felles appell der det heter i innledningen:

Norden trues av fascismen. Det nordiske folks uavhengighet og demokrati er i fare...

Vi oppfordrer regjeringene i de nordiske land til å stille seg i spissen for organisering av et forsvarsforbund mellom de nordiske statene til vern om vår frihet og vårt demokrati".

Stortinget sa enstemmig nei til dette. I stedet for å ta initiativ til en antifascistisk nordisk blokk valgte der enstemmig å stille seg som nøytral tilskuer til fascismens videre framrykking. Det fastholdt "Landets rett til å iaktta hel eller ubetinget nøytralitet i enhver hrig det selv ikke godkjenner som folkeforbundsaksjon".

Hvordan ble så Münchenforræderiet mottatt i vårt land?

Vi kan si at en samlet arbeiderbevegelse møtte den med avsky og sorg, en holdning som kom klart til uttrykk så vel fra NKPs som DNAs presse. Store deler av de borgerlige partier og deres presse inntok samme standpunkt, som vant gjenklang langt inn i Høyre. Der var stortingspresident C.J. Hambro klar og utvetydig i sin fordømmelse av Chamberlein-politikken.

Men det er like klart, like sørgelig sant:

Store deler av Høyre og Bondepartiet slo lag med de fascistiske og halvfascistiske kretser som jublet over det som hadde hendt i München. Quislingorganet "Fritt Folk" krevde "jøden Hambro" avsatt som stortingspresident, mens Bondepartiet fulgte opp og tok et mislykket initiativ for å få ham fjernet. Høyrepressen fra denne tida er et kapitel for seg, et sorgens kapitel.

La oss ta for oss Aftenposten, som senere skulle bli okkupasjonstidas viktigste norske naziavis:

Aftenpostens leder 7/9-1938:

At Tyskland efter dette vil begynne en krig mot Tsjekkoslovakia - når landets egen sikkerhet ikke er i fare - er meget usannsynlig.

Tilbake står da å regne med at det som nu foregår er en bitter diplomatisk kamp, hvor man ikke går av veien for å utnytte krigsfrykten for å opnå det ønskelige resultat.

Det vilde være uriktig å si at krig ikke er mulig - alt kan skje, later det til. Men bedre er det at man med langt større sikkerhet kan si at krig er høyst usannsynlig.

Det selvstyre og den likestilling som Tsjekkoslovakia nu har innrømmet det sudetertyske område, må også ha utryddet en så vesentlig del av konfliktstoffet, at krigsmulighetene er ytterst redusert.

Aftenposten 30/9 1938:

Mannen som reddet verden.

Historien vil vite å vurdere hver enkelts innsats. Men verdens takknemlighet vendes i dag mot en enkelt mann. Det britiske rikes statsminister, Neville Chamberlain. Mannen som reddet verden.

....Hva dette har krevet av sjelelig styrke, av mot, av tro, av umenneskelig slit det kan vi bare ane. Men verden vil ikke glemme det.

.....Ingen nulevende statsmann har gjort en slik innsats for freden og aldri har nogen været mere selvskreven til å få Nobels fredspris.

Aftenposten 30/9:

Biskop Hille:

Jeg har en meget sterk følelse av at det har vært den kristelige ånd som har stått bak og drevet fram denne avgjørelsen.


KAPITTEL 3.

VERG LANDET MOT FASCISMEN.

Rett før krigen var spørsmålet om landets forsvar kommet i brennpunktet. Ikke minst gjaldt dette for grasrota i arbeiderbevegelsen, der det utfoldet seg strømninger av antifascistisk karakter. Blant annet slo dette ut i den sterke solidaritetsbevegelsen for det demokratiske Spania i kampen mot Franco. Og allerede da ble spørsmålet reist om ikke det som skjedde i Spania også gjaldt Norges framtid.

NKP var det eneste av de norske partiene som i denne situasjonen lanserte en politikk som erkjente faren for fasciststatene, og la opp til en folkefrontstrategi mot mørkemaktene som bredte seg i Europa.


De andre norske partienes ledersjikt var samtidig mest opptatt av å skape nøytralistiske illusjoner om at landet nok skulle berge seg. Antifascismen ble innskrenket til bruk av ord. I praksis stilte de seg nøytrale til det som skjedde under Hitlers frammarsj! Det gikk tilmed så langt at frivillige til kampen mot de tyske og italienske intervensjonsstyrkene i Spania ble fotfulgt av DNA-regjeringen!

NKP krevde i likhet med andre radikale kretser i landet at det måtte renskes opp i offisersstanden. Det var ikke lenge siden Bondepartiet satte Vidkun Quisling til forsvarsminister, ikke lenge siden militæret ble utkommandert under streikekampen på Menstad. I Narvik satt NS-fylkesføreren oberst Sundlo som militærsjef, og den halvfascistiske Leidangen hadde en tid statsstøtte som et slags spesialpolitikorps.

Nordahl Grieg uttrykte klart kommunistenes syn da han 1. mai 1939 skrev følgende i Klassekampen: (NKUs avis som ikke må forveksles med dagens AKP/RV-avis som bærer samme navn).


Nordahl Grieg

"I vårt land gjelder det å brenne inn linjene for en demokratisk politikk så ingen kan ta feil. Vi må erklære vår uforbeholdne tilslutning til fredsfronten mot angriperstatene, med alle de konsekvenser so det innebærer for landet og for hver av oss personlig. Samtidig må vi forlange at de offiserer som sympatiserer med fascismen øyeblikkelig fjernes. Det er bare et grovt folkebedrag når det sies at det ikke kan gjøres. Det er en skamløs provokasjon mot det norske folks forsvarsvilje når det en rekke steder rundt i landet sitter offiserer som krever økede militærbevilgninger, samtidig som de gir uttrykk for sin brennende kjærlighet til Hitler-Tyskland. Disse offiserer dreper forsvarsviljen i folket, og det er formodentlig også meningen...

Bare uforsonlighet mot fascismen kan redde vår frihet og fred.

Vår oppgave blir å avsløre det undergravningsarbeid som de reaksjonære elementer driver overfor forsvarsviljen i forsvarets navn, og samle alle demokratiske krefter for å verge oss mot den eneste fienden vi har."



NKps sentralstyre var samlet 4. og 5. februar 1939, og la opp en politisk linje som munnet ut i parolen: Verg landet mot fascismen!


Henry W. Kristiansen


Fra Henry W. Kristiansens foredrag på møtet:

"Den eneste klasse som konsekvent kan forsvare det norske folks frihet og uavhengighet er arbeiderklassen. Arbeiderklassen må være ryggraden i den folkefront som må skapes for å trygge Norges nasjonale frihet og selvstendighet. Arbeiderklassen er bæreren av det norske folks tradisjoner fra 1814, fra 1905 og fra hele vår nasjonale frigjøringsperiode. Arbeiderklassen må derfor rive ut av hendene på det reaksjonære borgerskap og fascistene deres demagogiske og forbryterske utnyttelse av vårt folks historiske tradisjoner. Det er ikke de reaksjonære og fascistiske elementer som kommer til å forsvare dette land når det røyner på, men arbeiderklassen i spissen for hele folket. Arbeiderklassen vil verge Bjørnsons, Ibsens, Frithjof Nansens og Roald Amundsens Norge mot de bødler som i likhet med i andre land vil knuse vår frihet og kultur. 17. mai vil vi gjøre til en folkets frihetsdag slik som den var ment å være."

Dessverre fikk ikke NKPs linje full gjennomslagskraft i 1939. Storparten av borgerskapet, og ikke minst offiserskorpset, mente faren for vårt land kom fra en helt annen kant, nemlig fra Sovjetunionen. Ut fra det la den norske DNA-regjeringen også opp sin overvåking og sitt militære berdeskap. Det skulle vise seg å være et skjebnesvangert feilgrep.



KAPITTEL 4.

Tysk-sovjetisk pakt.

Norske kommunister har stadig blitt angrepet for å ha godtatt okke-angrepsavtalen mellom Sovjetunionen og Tyskland av 23. august 1939.

Det er ingen grunn til å skamme seg over denne holdning fra NKPs side. De som påstår at avtalen var en allianse rettet mot demokratiet og Europas folk, har ikke mye å fare med.

Sovjet-Tilbud:
Felles front mot Hitler > Den 16. april 1939 tilbød Sovjetunionen formelt å opprette en felles motstandsfront mot Tyskland. Dette tilbudet ble aldri godtatt av Frankrikes og Englands regjeringer. Winston Churchill skriver om dette i sine krigsmemoarer:

Det kan...ikke være tvil om at Storbrittania og Frankrike skulle ha godtatt det russiske forslaget, proklamert Trippelalliansen, og overlatt det til forhandlinger mellom de allierte å fastslå hvordan den best skulle gjøres effektiv i tilfelle krig....
...Alliansen mellom Storbrittania, Frankrike og Russland ville ha slått Tyskland med redsel i 1939, og ingen kan vite om den kunne ha avverget krigen.





KJØP HVITBOKA FRA FALKEN FORLAG
OG LES FORTSETTELSEN....!