Monument i Falstadskogen. 60 år siden Majavatntragedien. Aldri glemmer jeg den 6. september 1942, og den forferdelige tiden som fulgte. Familien bodde i Stortjønnlia, 6 km sør for Majavatn sentrum, 2 km nord for fylkesgrensa til Nord-Trøndelag. Av Asbjørn Hortman Det var søndag. Sola skinte fra en knallblå himmel, ikke et vindpust. Om fred kan ånde, åndet den her, skriver Leif B. Lillegaard i sin bok Majavatntragedien. Det var kronår på blåbær i 1942. Verdifullt kosttilskudd i disse tider. Derfor var det bare jeg, nettopp fylt 9 år, og min to år yngre bror som var i heime. Da blir stillheten plutselig brutt av hissig knitring fra automatvåpen. Om vi visste hva det var den gangen, er jeg ikke sikker på. Korte salver, som vedvarte i kanskje 10-15 minutter. Teppet for det dramaet som i ettertid er blitt benevnt Majavatntragedien, var gått opp. Det begynte i mars samme år. Ei skøyte fra Shetland, Aksel, ankom Selvær/Træna på Helge-landskysten. Sjefen ombord var Bård Grotle, kjent fra beretningen om Shetlands-Larsen. Lasten var våpen og utstyr. Samt 4 karer fra Kompani Linge. Operasjon Heron II var i sin spede begynnelse. Fra krigshistorien er det kjent at Churchill ivret for å dele Norge i to, ved å gjøre invasjon der landet er smalest. Helgelandskysten egnet seg ypperlig. Det er også skrevet at de militære toppene avviste en slik plan. Noen invasjon var visstnok aldri på tale, Likevel ble det vedtatt å opprette depoter av våpen og utstyr ved kysten og i innlandet, nærmere bestemt Grane kommune. Muligens var tanken å villede Hitler, gi han inntrykk av at en invasjon var forestående, og derved binde opp tropper i Norge. Fra den ytre Helgelandskysten ble våpen, ammunisjon og utstyr omlastet til mindre fiskefartøy og fraktet til Visten på fastlandet, og derfra båret på sterke skuldre innover i landet. Det var ikke vanskelig å finne folk som var villige til å påta seg dette farefulle arbeidet.Motstandsfolk i Mosjøen og Grane organiserte, og deltok sjøl i våpentransporten. I ettertid må det trygt kunne fastslås at de involverte ikke skjønte alvoret, derfor ble det pratet mye. Snart visste alle at det foregikk noe illegalt. Ett eksempel: I et friminutt på folkeskolen ble det hvisket om at en lastebilsjåfør fra Trofors hadde lempet av noen maskingeværer, og gjemt dem under ei gran ved siden av veien. Henry Oliver Rinnan og hans folk fulgte naturligvis med i kjølvatnet, og de fikk ingen vanskelig oppgave. Den første som ble arrestert var Reidar Årkvisla, opprinnelig kvalfanger fra Vestfold. Nå gikk han under betegnelsen Tikkern, det var han som opprettholdt forbindelsen med London. Han hadde senderen hos Alf og Milda Stormo, midt i Trofors sentrum. En liten digresjon: Våren 2001 ble jeg oppringt fra Grane alders- og sykehjem. En av pasientene måtte absolutt få snakke med meg, om et inlegg jeg hadde skrevet i Helgeland Arbeiderblad om hendingene i 1942. Det var Milda Stormo, som ville fortelle at så snart det ble lyst etter at Årkvisla ble arrestert natt til 6. september, syklet hun til gården Fellingfors, tre kilometer nord for Trofors. Hun hengte et spann på sykkelstyret. Men hun hadde ikke til hensikt å kjøpe melk. På Fellingfors bodde motstandsfolkene Magnus, Erling og Birger Paulsen, samt Odd Lie. De måtte snarest få vite hva som hadde hendt. Milda Stormo døde like etter at hun hadde snakket med meg, i en alder av 98 år. Odd Lie ga den yngste av Paulsen-brødrene, Birger i oppdrag snarest å begi seg til Tangen gård ved Majavatn. Der befant de fire Lingefolkene seg, i tillegg var det et våpenlager der. Det passet slik at Birger Paulsen kunne ta et godstog fra Trofors til Majavatn stasjon. Der fikk han låne en båt, og rodde til småbruket Tangen, som navnet antyder beliggende på en tange, 600-700 meter fra Store Majavatns østbredd. På Tangen befant det seg 8 personer, ekteparet Grannes, deres datter, en niese som var på besøk, pluss de fire Lingesoldatene. Etter å ha gitt beskjed om arrestasjonen av Årkvisla, rodde Birger Paulsen tilbake, fikk låne en sykkel på Majastua gjestgiveri, og ga seg til å trakke de 50 kilometerene til Trofors. På veien møtte han to tyske militærbiler, og tenkte sitt. Hans bange anelser slo til. Ikke lenge etter at Paulsen hadde forlatt Tangen, får folkene der se to robåter som stevner rett imot dem. Rask rådslagning. Lingekarene vil at samtlige skal stikke av. Men Erling Grannes blånekter. Han kan jo ikke forlate dyra. Han fikk heller ta sjansen på at det gikk bra. Det gjorde ikke det. Lingesoldatene skjulte seg i skogen, med sine stenguns klare til bruk. I båtene befant seg ca 10 mann. Tyske politisoldater, og i noen versjoner en norsk nazist. Dessuten Reidar Årkvisla, ille tilredt. Under tortur hadde han røpet våpenlagret på Tangen. De fant våpnene, en radio og Erling Grannes sin pistol, gjemt i askeskuffa i ovnen. Da Grannes og Årkvisla var på tur ned til båten, nedlesset med våpen begynte de skuddene som vi hørte fra Stortjønnlia, et par kilometer unna, å smelle. Det som videre hendte, er omskrevet utallige ganger. Og nesten like mange versjoner har sett dagens lys. De fleste går ut på at tyskerne mistet en mann eller to. Dette har jeg aldri fått til å rime, ettersom skyting med automatvåpen pågikk over mange minutter. Lite eller ingenting er skrevet om at det faktisk var to øyenvitner til det som skjedde på Tangen den dagen, nemlig far og sønn Kappfjell fra Mellingsbukta på vestsiden av Majavatnet. De hadde et ærende på Tangen, og hadde så vidt dratt opp båten ved naustet da det braket løs. Ifølge Gustav Kappfjell hev tyskerne seg ned ved siden av stien fra husene og ned til naustet da det begynte å smelle fra bakhold. Men dette ga intet skjul for kulene, og stadig ifølge Gustav, tok det ikke lang tid før de fleste lå urørlige. Men Årkvisla kom seg unna i forvirringen som oppsto, og fikk senere hjelp til å komme seg til Sverige. Fru Grannes fortalte også i ettertid en versjon som likner Gustav Kappfjells. Dessuten fortalte hun noe interessant. To tyskere hev seg på vatnet og la på svøm, hvorav den ene druknet. Og her har vi forklaringa på hvorfor skytinga varte så lenge. Fra små brukene Langås og Majahaug var de vitne til at de skuddsalvene vi hørte, var rettet mot en person som svømte fra Tangen og over Majavatnet. Skumsprøyten fra kulenedslagene pisket opp vatnet rundt han men mirakuløst nok ble han ikke truffet. På en holme svømte han i land, kvittet seg med uniforma, og fortsatte svømmeturen. Han var svart da han steg opp av vatnet, og kvit da han fortsatte, som Ragnhild Øyum på Majahaug uttrykte det. Og Borghild Staven, vertinna på Majastua, kunne fortelle at en tysker, iført underklær, forlangte å få låne telefonen. Få timer senere vrimlet det av tyske politisoldater på Majavatn. Når det gjelder han som ifølge Dagfrid Grannes druknet, så verifiserer dette trolig ei historie som har versert på Majavatn helt siden 1942. Nils Eliassen, anleggsarbeider av svensk opprinnelse, var ute og fisket fra båt en stund etter denne hendelsen. Kroken satte seg fast, men det ga etter da han drog i snøret. Da ei grønnkledd arm kom til syne, kappet han taumen og fossrodde til land. Hvem vet, denne historien kan godt ha sin rot i virkeligheten.Det er få steder i Norge hvorfra det er så lett å ta seg fram til Sverige som fra Majavatn. Når de 8 personene på Tangen likevel valgte å legge fluktruta mot kysten, kan forklaringen bare være at de regnet med at tyskerne ville konsentrere ettersøkingen mot grensetraktene. De kom etter store strabaser fram De kom etter store strabaser fram til gården Urvolden ved Tosen-fjorden. De ble ikke særlig hjertelig mottatt, folkene der var naturlig nok mistenksomme. Men de fikk overnatte i et uthus. Morgenen etter gikk to av mennene for å snakke med folkene på gården. Det endte med at lensmann Arnold Fossem og lensmannsbetjent Alf Skogmo ble skutt da de tok fram handjernene. Ingen av dem var nazister. Skogmo var til og med aktiv i motstandsbevegelsen. En tragisk misforståelse, har man i ettertid kommet fram til. Lensmannsfolkene på sin side hadde ikke annet å gjøre enn å gå til anholdelse da de ble tilkalt, og Lingekarene innså at de var ferdige alle dersom det dreide seg om protyske lensmannsfolk, som det var mange av under krigen. Dette var ikke noe blivende sted. Det var visstnok Grannes som foreslo at de skulle gå tilbake samme veien som de kom, i retning Majavatn og deretter Sverige. Til Sverige kom de også, 16 døgn etter at de flyktet fra Tangen. Helt i sikkerhet var de likevel ikke. Det var visstnok så vidt de unngikk å bli utlevert til Norge, noe som Tyskland forlangte. Med rette eller urette er det skrevet at Sverige hadde problemer med å velge side før utfallet av krigen var klart, og dette var før Stalingrad. Det må ha vært litt av en nervepåkjenning å krysse jernbanen og riksveien, og deretter spasere veien til Tomasvatn, 3 km øst for Majavatn. Men de var vel på det tidspunktet mest ettersøkt i kystdistriktene. Hos Oliver og Ingeborg Sørum i Tomasvatn fikk de med seg mat for den videre flukten. Og her avleverte Dagfrid Grannes kontantbeholdningen tilhørende Majavatn sanitetsforening, som hun husket å få med seg da de rømte Tangen. Pålitelig kasserer, kan det trygt sies. På Majavatn, Trofors, i Eiterådalen og Visten begynte arrestasjonenene. Av en eller annen grunn ble flere bare forhørt i første omgang, uten at de ble tatt under arrest. Trolig fantes det en antifascist blant de tyske politisoldatene. Flere steder på Majavatn var det en som fant et påskudd for å gå sist ut ved å gi seg til a knytte skolissen. «Vi kommer tilbake”, sa han før han gikk. Et klart hint om at de hadde å komme seg vekk. Men mange av dem var småbrukere, og tenkte vel som Erling Grannes, forlate småbruket og krøtterne, livsverket? Det kom ikke på tale. De kom tilbake, og ble i første omgang stuet sammen på Majastua gjestgiveri. Deretter bar det til Mosjøen, hvor de fikk stifte bekjentskap med gestapistene Niendorff, Hollack, Gamauf, Gemmecke, Boesten og andre torturister. Det hadde vært noen dager uten arrestasjoner, ihvertfall på Majavatn, da to lastebiler med presenninger, tyske politibiler, stanset utenfor huset hvor vi bodde. Noen tyskere og en svartkledd person steg ut og ga seg til å studere noen papirer. Den svartkledde, om han var sivil eller bar hirduniform er jeg ikke sikker på, henvendte seg til meg norsk. Det var spørsmål om hvor Peder Stortjønnli bodde. Peder kjente jeg, han vikarierte noen ganger for sin far som var landpostbud. De bodde på gården Tjønnrud, dit det ikke gikk bilvei. De godtok ikke min forklaring, jeg måtte være med som veiviser. Minnet om da jeg gikk gjennom skogen, fulgt av ca 20 tyske soldater bevæpnet med Schmeisser maskinpistol, viskes ikke ut så lett. Dette skjedde den 15. september 1942, ifølge bokverket Våre Falne. For Peder Stortjønnli var blant de som ikke kom tilbake. Han ble bare 19 år gammel. Resten er det skrevet mye om. De arresterte fra Majavatnaffæren ble etterhvert samlet på Falstad, hvor de fikk en grusom behandling. Reichskommissar Terboven hadde i utgangspunktet ingen myndighet til å avsi dødsdommer, uten at det forelå unntakstilstand. Derfor innførte han unntakstilstand i Trøndelagsfylkene og Grane herred i Nordland. 23 menn av de som var involvert i det illegale arbeidet ble dømt til døden og henrettet i Falstadskogen den 7. og 8. oktober 1942. Liste over de som ble henrettet og om Falstad: Les her 7 av disse var fra det lille stedet Majavatn. Mange andre fikk kortere eller lengre straffer, som de sonet på Falstad eller i tyske konsentrasjonsleire eller tukthus. Flere satt til krigens slutt. Så vidt man vet har ingen, ihvertfall ikke offentlig, stilt noen spørsmål ved de fire Lingesoldatenes handlemåte. I etterpåklokskapens klare lys kan det virke som de var unødig lette på avtrekkerer både på Tangen og på Urvolden. For det kostet mye, veldig mye. I tillegg til de 23 som ble henrettet på Falstad og de to lensmannsfolkene fra Bindal, benyttet Terboven unntakstilstanden til å plukke ut 10 fremtredende personer fra Trondheim og omegn, og henrette dem som sonofre. Begrunnelsen var blant annet at tyske liv gikk tapt ved Majavatn. På den annen side kan ikke disse hendingene betraktes isolert, men som en bitte liten del av den store krigen. Og det er vel rimelig å anta at Måløy-raidet, Lofoten-raidet, Majavatn-affæren og forøvrig all motstandsvirksomhet, bidro til å binde opp store tyske troppekonsentrasjoner i Norge. Det er anslått at de talte rundt 400 000 ved kapitulasjonen. Tropper som ellers kunne vært brukt i sluttkampene i Tyskland, og således forlenget krigen. Uten at jeg for all del skal oppnevne meg til krigshistoriker. 11. oktober 2002.