|
|
||||
Foto: Stian Solum Et stort øyeblikk i Russerparken. Oleg Meshenzew, krigsfangen Feodor sin yngste sønn, hedret sin far og hans kamerater fra fangeleiren i Namsos, med blomster ved minnesmerket. I sommer fant det sted en begivenhet som ville vært utenkelig i den kalde krigens og sovjethetsens periode. Den 12. juni ble det avduket et minnesmerke på det stedet hvor det fantes en leir for sovjetiske krigsfanger fra november 1944 fram til kapitulasjonen den 8. mai 1945. Deretter oppholdt de seg der som frie menn til de ble repatriert den 12. juni. Derfor ble denne datoen for arrangementet valgt. Ved en ren tilfeldighet falt denne datoen sammen med Russlands nåværende nasjonaldag. Av Asbjørn Hortmann. En kan si det begynte i 1995, i forbindelse med 50-årsmarkeringen for freden. En av de tidligere fangene, Fjodor Mezhentzev fra en landsby nær Smolensk, skrev til Namdalsavisa via den norske ambassaden i Moskva. Han ville gjerne komme i kontakt med namsosinger som husket russerfangene. Odd Dahle, 13 år i 1945, husket godt, var blant de som ga fangene mat, og tok kontakt etter en tid. Slik startet et vennskap mellom familiene Dahle og Mezhentzev. Gjensidige besøk har funnet sted, d.v.s. eksfangen har vært representert ved sin sønn og svigerdatter. Odd Dahle var den som tok initiativet til å reise et minnesmerke. Og tingene skjedde raskt. Ei forening, som skulle arbeide med saken, og som kom opp i 30 medlemmer, ble dannet. Foruten medlemskontingent, ble midler reist ved Nord Trøndelag fylke, Namsos kommune og flere fagforeninger ytte økonomisk støtte. Ca. 400 mennesker var møtt fram den store dagen. Fra Smolensk kom eksfangens sønn Oleg Mezhentzev. Han framførte en gripende tale på vegne av sin far. Mange personer ble nevnt. Ungjenta Maria Danielsen, som pleide å stikke brød til fangene som jobbet på havna. Samt brevlapper skrevet på tysk. Her orienterte hun stillingene ved frontene, selvsagt farefulle ting. Forbindelsen med Maria ble brutt da fangen Pavel Beljajev, kontaktmannen, ble oppdaget av vokteren da han skulle lure seg til det avtalte stedet i et lagerskur. Tyskeren skjøt, men bommet heldigvis. Han som fangene kalte meljnik - mølleren, fikk også sin omtale. Tormod Viken het han. En del fanger drev skogsarbeid nær mølla. En dag dukket en fillete fange opp, og fikk sin medbrakte sekk fylt med mel. Fangevokterne oppdaget at det manglet en mann, men valgte å dysse ned saken. Senere ble melhenting en fast rutine, men nå med vokternes tillatelse. Torleif Olsen fikk hederstittelen "unser Vater" av fangene. Han var arbeidsformann, og pleide hver dag å organisere bespisning av fangene og de tyske vokterne. Kvinner fra nabolaget skaffet til veie brød og fisk. Ellers var det et stort antall namsosinger som ga fangene mat. Mange voktere tillot dette. Disse fangene oppholdt seg tidligere i finsk Lappland. Da Finland kapitulerte i september 1944, ble de drevet til fots til Alta, og der stuet inn i transportskipet Rigel, som gikk i skytteltrafikk. Rigel ble som kjent senere senket utenfor Sandnessjøen, og over 2000 mennesker omkom. mens tusener av fanger døde av sult i finske leire, så var det ingen som døde av underernæring i Namsos, understreket eksfangen. Det var høyt nivå over arrangementet, som forruten Namdalsavisa ble dekket av Trønderavisa og TV Midt-Norge. Den russiske ambassade var representert ved militærattasje og tolk med sine familier. Tidligere ordfører Gunnar Solum og nåværende ordfører Snorre Ness talte. Det gjorde også sønnesønn til nevnte velgjører Torleif Olsen. Og leder av arrangementskommiteen, Gudrun Viken fastslo at "det var russerne som vant krigen for oss". Riktig, og modig sagt. Asbjørn Hortman i :  29-11-2002. 
|
||||