Oskar Øwre.




Oskar Øvre



Ble arrestert i forbindelse med Henry Thingstads Verdalsgruppe.Ti av gruppa fikk dødsdom. Oskar Øwre ble, sammen med mange andre arresterte, uten at de visste det,klassifisert som NN - fanger og sendt til Tyskland for å pines og dø. Slike fangetransporter ble ofte preget av tilfeldigheter og grusomheter.

I boka: "Død over de tyske okkupanter",
fortalte Oskar Øvre før sin bortgang om sine opplevelser.


Transporten til Natzweiler.
"Den 8. september 1943 var det ny oppstilling, og denne gangen ble vi bundet på hender of føtter og ført inn i busser. Vi hadde en avstand på ca. 40 cm mellom føttene, så vi kunne med noe besvær gå til bussene og senere til toget i Trondheim. Det var selvsagt stort oppbud da vi kom til Trondheim, med hunder og skrik på tysk maner, oppstilling, telling og bråk før vi ble innstallert på toget.

De aller "farligste" av oss ble lenket. Merkelig nok var det ikke kuvogner, men gamle vanlige kupevogner. Kupeene var overfylte, men vi skiftet om å sitte. Vi var heldige som hadde en Wermachtsoldat som vakt, og ikke en fra SS, og etterhvert som vi var på toilettet, ble hendene våre bundet foran, det var bedre enn å være bakbundet. Talefriheten var begrenset, men vakten var ikke av den verste sort, så endel prat ble det. Vegen til Oslo var lang, reisen tok 12 -14 timer, og etterhvert dormet vi litt.

Vanlig søvn var imidlertid vanskelig, hender og føtter dovnet bort.

Ved ankomst til Østbanen i Oslo, gjentok samme prosedyre seg, stort oppbud av sikkerhetspoliti og Gestapo. Men skrik og skrål var vi vant til, så jeg tror at hjernen skrellet bort skjellsordene, dessuten var du i en slags tåkeverden. Det ble en lang og sakte marsj fra Østbanen til Møllergata 19.

I hallen var det en ny oppstilling og ny telling. Flere av fangene på Møllergata 19 skulle slutte seg til oss, det medførte ny telling, og de samme seansene gjentok seg flere ganger.
Så en utrolig historie. Det satt to Kristoffersen med samme fornavn på Møllergata.. Den ene satt for fyll, mens den andre skulle på transport sammen med oss. Trass tyskernes pinlige nøyaktighet, ble feil person sendt sammen med oss. Den rette kom 8 måneder senere nedover og fikk slik sin tid som NN-fange noe forkortet.

Ombord i slaveskipet "Donau".
Etter lang ventetid ble vi ført ned til havna og plassert i lasterommet på slaveskipet "Donau". Se her. Vi var 1100 fanger ombord. Blant våre medpassasjerer var ogsåstudenter som var blitt arrestert....Halmmadrassene som lå tett i lasterommet fikk vi benytte når det passet oss, og det syntes vi var herlig.

Målet for vår reise var foreløpig Stettin, og såvidt jeg husker kom vi dit den 11. september. Og nåvar det slutt på vår tilsynelatende frihet. Hunder, skjelling, skrik og skrål var igjen melodien.

Alle fangene ble kommandert til oppstilling på kaia. Det var en sur og kald opplevelse. Her ble det foretatt telling og sortering av fanger som skulle fordeles til forskjellige leirer rundt om i Tyskland. Vi frøs noe forferdelig på kaia, og selvsagt var jeg blant de siste som ble sendt avgårde.
Vi var 61 personer i vår pulje, og jeg husker fra den svært lange oppstillingen at jeg stod ved siden av Toivonen. Han hadde fikset en røyk som jeg fikk del med ham. Det var oppkvikkende i kulden, selv om det var ulovlig med streng straff hvis det ble oppdaget. (Den samme Toivonen overlevde og skrev senere en bok om oppholdet, "Jeg vil ikke dø".
Senere fikk vi erfare, at det å ta sjanser ble en vane, for det aller meste var ulovlig....... Vi 61 fangene fikk til slutt marsjordre, det var natt, og vi marsjerte gjennom Stettin, som ennå var lite merket av krig og bombing, til vår store skuffelse.
Etterhvert kom vi til en leir utenfor Stettin som het Paulitz. Det var en leir av verste slag, med utsultede, avmagrede fanger. Vi var glade for å høre at oppholdet der skulle være midlertidig, og vi hadde fortsatt et håp om ar det verste ikke hende oss. Men vi fikk en ublid velkomst, med slag og spark, og tilslutt ble vi låst inn i et rom som var som var halvfylt med kull.

Igjen følte vi oss frie, frie i den forstand at vi kunne gjøre hva vi ville innenfor rammen av fire vegger og en haug med kull. Humøret var der fortsatt, og praten gikk livlig.---

Ettersom vi var innelåst måtte vi gjøre vårt fornødne i kullhaugen, når vi ble trengende.---

Neste dag var det nye kommandorop, skjelling og telling og telling. Til slutt stemte tallet, og vi marsjerte igjen til en ny stasjon for videre transport.

Også her var det merkelig nok kupe, og ikke kuvogn. Studentene var fortsatt med i samme transport, de skulle samme veg, men vi ble skilt snart.

Kupeene tok 8 personer, vi var 13 med vakten.---

Gjennom kupevinduet så vi landskapet, preget av vinter og krig, karakteristikken må bli nitrist. Tiden sneglet seg avgårde, tid og sted var uendelig, og vi fikk god tid til å pleie våre tanker.

Vi skiftet automatisk, to timer ligge, to timer sitte og to timer stå. Ingen snakket om mat, spenningen satt i kroppen. Til slutt kom vi med antydninger, men ingenting skjedde. Jeg husker ikke hvor lang tid det hadde gått, men det ble stopp og alle regnet med mat. Og det ble et pappkrus med suppe på hver, så fortsatte ferden videre. Ved neste stopp ble det i tillegg et pappkrus med suppe, et (!) brød som skulle deles på 61 personer. Dette ble gjort og vi fikk et "viskelær" hver.

Det er utrolig å tenke på. Seks døgns transport med denne bespisningen. Vi var riktignok ikke avmagret ennå, og jeg kan ikke huske noen spesiell sultfornemmelse. Jeg tror det skyldes spenningen som satt i kroppen til oss alle.

Endestasjonen
Endelig var vi framme i Strassbourg, og vi ble skiftet over i et spor som førte oss til landsbyen Rothau. Hans Cappelen ropte til en fransk sporskifter for eventuelt å få vite hvor vi skulle, men han bare ristet på hodet.

Her var det et liv som tilhørte en annen verden, og vi kunne spekulere på i hvilken virkelighet vi befant oss?
Vi ble slått og jaget inn i små, innelukkede lastebiler, der vi ble presset inn som sardiner. Alt skjedde under hundeglefs og kommandorop. De som lå underst hadde det forferdelig, men alle dovnet bort på hender og føtter. Ferden gikk oppover og oppover, for leiren vi skulle til lå 900 meter over havet. Endelig ble det stopp, ved porten til KZ - leiren Natzweiler i Vogesene i Elsass, sju mil fra Strassbourg.

Atter hundeglefs, skjellsord og telling. Ingen klarte å stå på føttene, de var dovnet bort. Men vi støttet hverandre så godt vi kunne.

Så ble det kommandert stile - og stille ble det. Det lå alvor i luften. I tåkenatten hørte vi kommandanten, Josef Cramers stemme: "Det er en vei inn i denne leiren - og en vei ut!"

Han pekte på krematoriepipa. Reisen var slutt. Elleve dager var gått siden vi forlot Falstad. Det var sent på kvelden den 19. september 1943. Fortumlet slepte vi oss nedover den lange bakken for å møte en verden med brutale mennesker som vi ikke trodde kunne eksistere.

I dødssenga
Oskar Øwre og hans medfanger var sendt dit for å lide en grusom død, og i et intervju i Adresseavisa skildrer han livet, der han ser kamerater dø som fluer. I et avsnitt forteller han om når han uthungret og syk, får beskjed om å legge seg i en av dødssengene:

"Jeg kjenner en isende redsel krype nedover ryggen. I et hjørne i brakken står tre køyer. I dem blir fangene lagt for å dø. Det vet jeg. Så skal jeg altså dø nå da. Max er en real kar. Han har sin ordre å følge, og han snakker til meg så skånsomt som mulig.- Er du klar, sier Max. Jeg nikker, kommer meg ut av sengen. Går bort til en av dødssengene. Det ligger en nederlender der. Han er full av sår og irritabel over ikke å få være alene med sine smerter. Han ynker seg når jeg berører ham.

Det er en forferdelig stank fra sengen. Den er våt av urin og ekskrementer.

Nederlenderen har ikke klart å gå på latrinen på flere dager. Det blir en grusom natt. jeg våkner om morgenen. Jeg tror det må være juleaften 1944.

I dag orker jeg ikke å gå på latrinen. Alt går i sengen. Nederlenderen er blitt dårligere, han har ikke mange timene igjen. Om kvelden hører jeg dødsrallingen.

Når kommer de og henter ham tro? Han blir sikkert ikke tatt ut av sengen før i morgen tidlig?

Denne natten blir enda verre enn den første. Ikke fordi jeg ligger ved siden av et lik. det bryr jeg meg ikke om. Men det er så trangt. Han ligger på ryggen med sprikende føtter, jeg klarer ikke å rokke ham. Jeg har knapt nok krefter til å løfte en arm. To nederlendere kommer bort til sengen om morgenen. De gjør korsets tegn og sier: "Brot, Brot." Jeg nikker sløvt mot hodeputen. De stikker hendene under hodeputen til sin døde landsmann og rasker til seg brødskalkene som ligger der. En ny dag og en ny natt.

Jeg ligger fremdeles sammen med den døde. Det er annen juledag og vi får servert en slags kålsuppe. Det er så trangt at jeg må sette suppeskålen på brystet til min døde venn.

Om kvelden kommer de endelig og henter liket. Jeg har fått en ny sengekamerat - en franskmann. Han lever bare en time. Og igjen ligger jeg med et lik. Det blir hentet dagen etter og en ny mann kommer inn. Også han dør.

Det interesser meg ikke lenger. Jeg venter selv på døden.

Tørsten plager meg.
Jeg må komme meg til latrinen for å drikke av springen. Det spiller ingen rolle om jeg får dysentri. Jeg er likeglad med alt. Mitt første forsøk på å komme opp av sengen mislykkes. Jeg faller slapt ned igjen og ler over min hjelpeløshet. Dette er totalt meningsløst. Jeg fantaserer om vann. Hører fossebrus i ørene. Nei, jeg må opp av sengen for å få noe å drikke. Utrolig nok makter jeg å ta meg fram på gulvet. Det svimler for meg og jeg må holde meg fast i sengegavlen. Står en stund til det klarner, sjangler ut mot døren til korridoren. Brakkesjefen Max står og ser på meg. Han sier ikke et ord, bare ser og studerer. Mot all formodning så lever jeg ennå. Sakte nærmer jeg meg latrinen. Det skal bli herlig å få vann. Jeg stuper i gulvet, men fangekamerater hjelper meg til latrinen. Det er herlig å sitte på latrinen i stedet for å gjøre fra seg i sengen. Men vann, jeg må ha vann!

Jeg hører kamerater snakke om at krigen snart er over. Det skjer om få dager, sier de. Nei, da må jeg ikke drikke. Kanskje vil jeg allikevel slippe levende fra dette helvetet.....

"En dag i en NN-fanges liv". Natzweiler. Fra Bergen byarkiv. Les her.

Hvilken dag er det i dag? Jeg vet ikke. Akkurat nå disponerer jeg sengen alene. Max kommer bort og spør om jeg er blitt bedre. Jeg føler meg faktisk bedre og spør Max om å bli flyttet fra dødskøya. Han svarer ikke straks, men kort etter anviser han meg plass hos russeren som jeg forlot for en uke siden.

Det var som å komme i himmelen. Dagen etter får vi besøk av en dansk fangelege. Han tapper lungene mine for vann. Det gjør vondt når han stikker nåla inn i brystet mitt, men etterpå føler jeg meg mye bedre. Jeg snakker med legen lenge. Han går ut en tur og kommer tilbake med noen trantabletter og to - tre kjeks. Jeg begynner å få livsmotet igjen.

Jeg tenker på Max. Han har helt sikkert tatt en stor sjanse når han flyttet meg. Ære være ham for det. Den verste uken i mitt liv er over. Jeg føler meg litt bedre nå. Vi skriver den 15. Januar 1945 og Max kommer med en pakke til meg. Han smiler over hele ansiktet. - Nå er du nødt til å overleve, Øwre, sier han."

Oskar Øwre overlevde på hengende håret og ble hentet av "De hvite bussene". Han ble etterhvert frisk og kom i arbeid og deltok aktivt i Norges Kommunistiske Partis virke etter krigen, blant annet i kommunestyre og formannskap.

Men om nettene kom mardrømmene. Han drømte han lå ved lik og kjente liklukta. Slik var han alltid hemmet, og fikk etter en del år invalidepensjon. Øwre var en av tusener blant kommunister og andre som fikk kjenne den dyriske nazismen på kroppen.


Han var en ildsjel som vant den største respekt blant sine partikamerater og alle som kom nær ham.





Skammens mappe
her

Oskar Øvre skulle interneres
her

Renvasket etter sin død
her





1