I Arbeideravisen den 31 Mai 1945 forteller Håkon Johnsen, nylig ankommet fra tukthus i Brandenburg, om rettsaken høsten 1943 som frarøvet mange trønderungdommer livet. Håkon Johnsen ble tatt av Gestapo den 17. oktober 1943 sammen med en rekke andre kjente ungdommer fra arbeiderbevegelsen i Trøndelag, blant annet brødrene Wærdahl, Arvid Austad og flere.
Om rettsaken fortalte Håkon Johnsen:
Hele rettsaken var en tragisk parodi. Men for å ta begynnelsen først, så ble vi etter tur brakt opp til Rinnans torturkamre, hvor Rinnan selv, Grande, Hoff og ti - femten andre utfoldet alle sine anlegg.
Personlig var jeg til behandling sammenhengende i to døgn. Først var det spørsmål om jeg hadde noen forbindelse med med en Odd Sørli. Tross all torturen kunne jeg ikke annet enn å benekte dette. Jeg kjente jo ikke en gang vedkommende. Langt om lenge kom de inn på det som var den egentlige grunn til min arrestasjon, nemlig at jeg skulle ha spredt illegale skrifter og samlet penger til de som satt igjen etter arresterte. Dette måtte jeg til slutt tilstå.
Det var i det hele slik at torturen ofte fikk en til å tilstå ting en slett ikke hadde gjort eller hadde kjennskap til, bare for å få hvile fra pinslene en aldri så liten stund. Siden ble det imidlertid enda verre når en måtte ta tilbake sin tilståelse. Hele rettsaken var en tragisk parodi. Enkelte ble dømt til døden for slett ingen ting, mens andre av oss, som de virkelig hadde greid å få et eller annet på, "slapp" med tukthus. Flere av de tiltalte måtte forøvrig bæres i sykebårer inn i rettsalen, ødelagt av Rinnan og likesinnede.
Til forsvarer var det oppnevnt en Clasen. Vi hadde ikke fått konferere med ham på forhånd. Han gjorde i noe forsøk på sette seg inn i sakene våre. Han satt bare og smilte hele tiden og da aktor leste opp en lengre enn lang anklageliste, sluttet han seg åpent til denne, idet han uttalte noe slikt at slike forbrytelser var meget alvorlig og at en ikke kunne vente annet enn den "skarpeste reaksjon fra rettens side", eller noe i den dur.
Dommene våre var ferdigskrevet på forhånd. Da den såkalte rettsforhandling var slutt, gikk dommerne en tur ut på gangen og tok seg en røyk. Da de kom inn igjen, leste de opp dommen fra et maskinskrevet ark.
Dommen var selvfølgelig en stor påkjenning for oss, særlig for de som ble dømt til døden. Men alle tok det rolig og verdig. Jeg kan nevne at den tyske dommeren gav alle anerkjennelse for deres holdning.
For eksempel sa Kolbjørn Wiggen til meg umiddelbart før han ble ført bort for å bli skutt:
"Hils alle kjente. Jeg er slett ikke redd for å dø. Jeg synes at jeg har levd slik at jeg ikke trenger å engste meg for det".
Og slik var de alle sammen like til det siste: Stolte, modige og prektige kamerater!
