"Rulle"
Foto i Norges Kommunistblad
i forbindelse med debuten i 1925




RUDOLF NILSEN, PARTIET OG ARBEIDERKLASSEN.



"Jeg kjenner en mening med livet.
Det er i de navnløses hær
å kjempe for arbeiderklassen
med tanke og sang og gevær"

(Fra diktet: "Bekjennelse").


Slik betraktet Rudolf Nilsen sin diktning. Den skulle tjene et bestemt formål. Skulle være et ledd i partiets og arbeiderklassens kamp. Den skulle egge til handling, eller skape en klar bevissthet om klassekampen og dens berettigelse. Nettopp derfor skrev han ikke bare kampdikt, men han skildret arbeidernes kår i sine dikt. Og fordi han selv var Oslo-gutt, vokst opp på østkanten i et typisk arbeidermiljø, derfor ble hans skildringer så ekte, så naturlige. De var til å ta og føle på. Han kjente som ingen annen lyriker arbeidernes kår, deres tanker, deres lengsler og vage drømmer. Og han elsket sin by. Jeg har aldri kjent noe menneske som var så bundet til byen, til gatene slik de lå i sol og skygge, eller i lys av elektriske buelamper.

Rudolf Nilsen fikk sin ilddåp i arbeiderbevegelsen da han i 1920 ble valgt av Kyrre Grepps hjelpere for å distribuere spredningen av russisk litteratur gitt ut av Den Kommunistiske Internasjonale. Dette førte til at det gamle "Arbeidersamfundet" ble gjenstand for en grundig husundersøkelse, og all litteratur beslaglagt.

Kyrre Grepp og hans hjelpere ble dømt i Meddomsretten, men saken ble appellert til Høyesterett. Høyesterett kom til det resultat, at både beslagleggelsen av litteratur, arrestasjonen av Rudolf Nilsen, og domfellelsen var ulovlig.

Samtlige tiltalte ble frifunnet.

Ved partispregningen i 1923 fulgte Rudolf Nilsen Norges Kommunistiske Parti, og allerede fra starten ble han knyttet til "Norges Kommunistblad". Og nå viser det seg, at han bruker sin diktende evne i journalistikkens tjeneste. Det er dagsaktuelle ting han skriver om. Litterære innlegg i dagens strid. Det er harme over borgerskapets forfølgelser. Harme over den sosiale urett. Eller det gjaldt for ham å stålsette partimedlemmene, innprente dem tro og offervilje for den revolusjonære bevegelse.

Rudolf Nilsens første dikt i "Norges Kommunistblad" ble trykt den 24. Desember 1923. Diktet heter "Julefest". Det er ikke tatt med i hans "Samlede Dikt".

Hvor alvorlig Rudolf Nilsen tok sin oppgave som journalist vises best ved å nevne, at da han fikk i oppgave å behandle radioprogrammene i avisen, radioen var jo da i sin barndom, men begynte så smått å bli en kulturfaktor, da begynte han denne sin virksomhet ved å skrive diktet "Radio".



Rulle.


Det var nok å skrive om. Ungdomsforbundets ledelse satt inne. Det var reist tiltale mot Olav Scheflo og Peder Furubotn. Da var det Rudolf Nilsen skrev sitt dikt "Lovedderkoppen".

LOVEDDERKOPPEN
Tilegnet statsadvokat Grøner.

"De er en ederkopp, herr advokat!
De sitter skjult i deres mørke sprekk
og surner til i buken over denne stat
som tåler alt for megen gjennemtrekk."

Diktet slutter slik:

"Men tror De vi er fluer, advokat,
da tar De feil. Vi er den vind
som suser gjennom Deres råtne stat,
ja, stormer gjennom Deres lovers spinn.

Og selv om det er høyforæderi
å legge advokatens lov for hat-
vi sier koldt og åpent: Det er vi
som nærer planer om å styrte Deres stat."


I årene 1923-24 hadde vi jernstreiken. I dens kjølvann fikk vi kampen mot "Tukthusloven". I denne intense kampsituasjonen var det Rudolf Nilsen skrev sine to satiriske dikt. Men la et par vers selv fortelle om hans syn på saken.

EN SØRGELIG VISE

I sekretariatet
der kan de dyktig prate.
De har slik sympati
når tungen er på gli
med modig kamp og dristig tross
og vil så gjerne lede oss
i sekretariatet.

I sekretariatet der er de ikke late.
Å nei, de henger i
med innbitt energi
og skriver i en protokoll
protester i mot tvang og vold
i sekretariatet.

I sekretariatet
de dyrker klassehatet.
Der vil de oss befri
fra nød og tyranni
og avgjort sette makt mot makt.
Det er så sant som det er sagt
i sekretariatet.

I sekretariatet
de tigger ansvarsflate
og unngår bryderi
for landets industri.
Slik kryper de på maven frem
og fører kamp med fynd og klem
i sekretariatet.


Våren 1927 ble voldgiftsloven vedtatt. Arbeiderne protesterte selvsagt, og forlangte kamp mot loven. Dette ble da også lovet av hovedorganisasjonene, og maidagen skulle være viet kamp mot loven. Det ble bare ingen kamp. Uten sverdslag fra arbeiderbevegelsens side ble loven vedtatt. Og dette føltes som en bitter skuffelse. Da kom Rudolf Nilsens dikt den 11. mai 1927, og dette dikt gav uttrykk for hva mange tusen arbeidere følte. La oss se på et par vers fra:

ORDENE OG MENNENE

Første mai var stor og skjønn,
brostensdrønn, historiedrønn.

Faner, sang og hornmusikk
der de tyve tusend gikk.

Åtte dager senere
ble talen meget penere.

For hvem kan bruke slike ord
ved et forhandlingsbord?

Og tror man en begeistringsrus
er noen rus for Folkets Hus?

Den bringer ingen tømmermenn,
hva fort er sagt - fort glemt igjen.

Ak, sannheten er nokså besk,
store ord og pampeflesk.


Våren 1928 gikk bygningsarbeiderne til den såkalte "ulovlige" konflikt. Ved tariffrevisjonen ble de dømt til lønnsreduksjon ved hjelp av voldgiftloven. Men bygningsarbeiderne nektet å bøye seg for dommen. De gikk til kamp. Da Norges Kommunistblad gikk inn for bygningsarbeidernes krav, og agiterte for oppslutning om kampen og for understøttelse av de kjempende, ble redaktøren, Henry W. Kristiansen, puttet inn på nr. 19. Arvid Hansen ble redaktør. Men da politiet var redd for at Henry W. ville kjede seg i fengslet, lot de Arvid Hansen holde ham med selskap.

I denne situasjonen var det Rudolf Nilsen skrev to dikt om denne kampen. Det ene, "Svar", er på grunn av sin rakryggede tross og sin kampvilje et dikt som nesten kan sidestilles med "Revolusjonens røst". (Dette diktet er da også omsider tatt med i hans "Samlede Dikt). La meg gjengi litt av diktene:

HILSEN TIL DE FENGSLEDE REDAKTØRER

Vi hører dere er i godt humør-
sånn er det her og, gamle kamerater.
Vi handler slik som dere gjorde før,
og snart vil hele folket som et krater
i dyp, forbitret harme, koke over
og ødelegge alle tukthuslover.

Men aldri lykkes det i dette land,
for her er folket selv justisminister.
For hver en bot, for hver en fengslet mann:
ti nye bidrag, og ti nye kommunister!
Det er regjeringen som raver dum og blind
med øynene i voldgiftlovens bind.


Få dikt er blitt flittigere brukt under en kamp . Det ble sitert fra talerstoler rundt i hele landet. Det egget til fortsatt kamp.

SVAR

Tvers igjennomlov til seier
ikke går der andre veier
til vårt drømte, frie land.
Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer
er vi treller alle mann.

la dem rase. La dem true.
ikke vil vi la oss kue,
svarer vi dem koldt og kort.
Om I bjeffer, om I snerrer,
ennu er dog, høye herrer
våre henders arbeid vårt.
Ennu er en streikebryter
fredløs nidding tross han nyter
vern fra selve kongens råd.
En forræder kaller vi ham
tross medaljer I kan gi ham
med samt ros for tapper dåd.
Før vi tramper ned og skaffer
vei i lovens paragrafer,
er vi treller alle mann.
Reis all kraft som klassen eier:
Tvers igjennom lov til seier!
Støtt oss, den som kan!


For nå å komme tilbake til Rudolf Nilsens internasjonale innstilling la meg nevne diktet "Finnland". Det er synd at dette diktet ikke er tatt med i hans "Samlede Dikt". Kanskje dette kunne ha gjort Finnlands-hysteriet noe mindre under vinterkrigen.
Arnulf Øverland hadde jo allerede i 1933 gitt ut i bokform sitt foredrag "Gi oss Barrabas løs". Først trykt i "Samtiden". Og ved en seinere anledning skrev han: "Det var tyske soldater som druknet de finske arbeiderne i blod."
I sin bok "Oppgjør med Tyskland og vestmaktene" skriver stortingsmann Jakob Friis, at alle høyere finske offiserer hadde fått sin utdannelse i Tyskland, ag at mange av dem var nazister.
Husker man dette, og husker den finske lappobevegelsen, det var jo en ren fascistisk organisasjon, da kan man undres over Finlandshysteriet.Til overflod kan jo nevnes, at den amerikanske stjernereporter, som helst beveget seg i de høyereadelige sirkler i England, han skriver i sin bok "Mellom tordenvær og sol" at det var nødvendig for Russland av hensyn til de tre millioner mennesker som bodde i Leningrad å fjerne kanonene fra det Karelske Nes.
Men Vincent Sheean legger riktignok til, at russerne kunne brukt andre tvangsmidler enn å gå til krig. Men han avviser ingen tvangsmidler som kunne tvunget de finske nazister til å imøtekomme kravet fra russerne. Det skulle etter dette ikke være noen grunn til fortsatt å holde diktet "Finland" ute fra Rudolf Nilsens "Samlede Dikt."

FINLAND

Det klager hitover som før
fra skogene bak Botniske bukten,
og ravnene skriker som før
fornøyd med den velkjente lukten.
Hva før der ble gjort for en tsar
det skjer nu til frihetens gavn.
Ja alt er omtrent som det var,
men alt har fått penere navn.

Og folket er kuet som før,
ennskjønt det har fått republikken,
men noen er frie som før,
ja, noen, den herskende klikken.
Hvor Mannerheims skyddskår står vakt-
ochranaen ligger på lur
er folkets bestemmende makt,
o, Finland, en karikatur.

De samme metoder som før.
Geskjeftig er provokatøren
på frede hos småfolk som før-
spionen han pusler ved døren.
Og fengslene fylles av dem
som hevder de fattiges krav.
For frihet har intet hjem
i Finland. Den har kun en grav.

Det klager hitover som før-
men lytt: Gjennem klangen en sang:
- så trossig som ingenting før,
så klar og så fast i sin klang.
Å brødre, vi vet hvem I er
og vet: - Hva der enn vil komme
så kommer de trossiges hær
til klagenes tid er omme.



Den 24. november 1926 sto der et lite dikt i "Telemark Kommunistblad".

Diktet heter "Buelampen". Det ble trykt for annen gang i "Friheten" 32 år seinere. Det er nå snart 15 år siden, og det kan være moro å se det igjen.

Også dette bør med i hans "Samlede Dikt". Siste vers er slik:

Jeg skulle blomstre over deg og gjort din natt til dag
her på de tusend steners vei - for det er jo mitt fag.
Men tåken, venn, er ikke grei å slå i åpent lag.

Diktet "Stjernen" er vakkert, stillfarende, men likefullt en sviende hån over sosialdemokratiet:

STJERNEN

Her er grensen, sa de andre,
lenger kan vi ikke nå.
Ikke nytter det å vandre
i det blå.

Nei, hva nytter det å kjempe
når vi er så bittert få?

Vi får ta det mer med lempe,
blir vi mange, kommer råd.

Blir vi mange, kommer tiden
da vi enkelt får vår rett.
Ikke nu, men siden,siden
går det lett! -

og de gjorde holdt og spente
av seg belte og gevær:
Vi får slå oss ned og vente
Og de satte seg og hvilte
de fornuftige og grå.
- Men det var en flokk som smilte
mot det blå!
For bak grensen i det fjærne
steg vidunderblank igjen
deres egen høye stjerne,
og den vinket sine menn!

Ja, det var en flokk naive,
som hvad enn der skulde skje
måtte sette ut i livet
sin ide -
og som trosset i alt som stengte
brøt sin vei mot stjerneland!
For å nøyes med å lengte
er det somme ikke kan.


Jeg vil slutte omtalen av Rudolf Nilsen og hans dikt i partiets og arbeiderklassens kamp med å la Rudolf Nilsen selv få ordet med siste vers av diktet "Ridderslag".

Muren, vårt vern, er partiet.
Men sverdet er: Lenins lære.
Og er du til kampen viet
da skal du sverdet bære.






Rudolf Nilsen, partiet og arbeiderklassen
I : 50 år i kamp : Norges kommunistiske parti 1923-1973 /
Norges Kommunistiske Parti. - Oslo : NKP, 1973. - 79 s. : ill.

Lokalisering i norske bibliotek gjennom: BIBSYS,










1