De var der alle da Kredittilsynets 100-årsjubileum ble markert med et seminar på høyt nivå om finansregulering før og nå, i Den Gamle Logens store sal i Oslo:
Økonomene, nasjonalstrategene, de navnløse fra Finansdepartementet, tilsynets egen geriljagruppe, og pengetrillerne fra børs og meklerhus.
Ut over Dagbokas utsendte var det bare én herre som ikke fulgte slipskoden, Sverre Knutsen, amanuensis ved BI, best kjent fra 70-tallets studentsamfunn som «Stalin-Knutsen».
Han la fram sitt historiske arbeid sammen med Gunilla Eklund.
Språkføringen var upåklagelig, og bare i vendinger som «... og hvem tjente på det?
Bankene, selvsagt!» kunne man gjenkjenne den dialektiske retorikken.
NTBtekst 1989-11-07 OPPRØRERNE SOM BLE AUTORITETSTRO
- 5 - Oslo (NTB): Hvordan kunne anti-autoritære opprørere ende som tilhengere av en totalitær teori?
Hva kan ml-bevegelsens vekst og fall på 1970-tallet lære oss om dette tiåret i det norske samfunnet?
Disse spørsmålene var Terje Tvedts utgangspunkt for presentasjonen av boka (ml) på en pressekonferanse i Oslo tirsdag.
Terje Tvedt, nå forsker ved Senter for utviklingsstudier i Bergen, tidligere trikkekonduktør, lagerarbeider, sosialarbeider og reisesekretær i Rød Ungdom, har det felles med bokas seks øvrige medforfattere at de tilbrakte 70-åra som aktive, idealistiske og selvutslettende medlemmer av ml-bevegelsen.
Siden har de meldt seg ut.
Den mest prominente av forfatterne er uten tvil Sverre Knutsen, alias Stalin-Knutsen, partisekretær og med i leder-troikaen i AKP(m-l) sammen med Tron Øgrim og Pål Steigan i en årrekke.
Sverre Knutsen var AKPs Haakon Lie. Han skriver i boka om "Sannhetsministeriet" i AKP, et ministerium som ifølge Pål Steigan både ble opprettet og bestyrt at Sverre Knutsen selv.
Gamle kjente
Forfatterne har med andre ord solide egenerfaringer å øse av.
Det hadde også en stor del av de frammøtte på den meget godt besøkte pressekonferansen der boka ble presentert.
Ikke rent få av hovedstadens medier, fra hele den politiske fargeskala, var representert med utsendte medarbeidere som kunne føye egen erfaring til studiet av AKPs rolle i de norske 70-år.
Fagterminologien voldte intet besvær for de frammøtte, kaffekannene ble tomme på svært kort tid og ingen hadde noen gang hørt om røykeloven.
Krigsåra
- Sverre Knutsen var min tyrann, sa den tiidligere reisesekretær Terje Tvedt, men slo samtidig fast at boka på ingen måte var skrevet ut fra hevnmotiv mot den gamle ledelsen i ml-bevegelsen.
-Dette er ikke bekjennelseslitteratur eller forlengede utmeldelseserklæringer.
Vi ønsker å gi et bidrag til forståelsen av hva som skjedde i det norske samfunnet på 1970-tallet.
For mange av oss var 70-åra det krigsåra var for foreldregenerasjonen, sa Tvedt.
70-tallsgenerasjonen, eller "Vietnam-generasjonen" blir karakterisert som den generasjonen Arbeiderpartiet tapte, og boka beskriver sosialdemokratiets kalde skulder mot opprørsk ungdom som en av hovedgrunnene til at ml-bevegelsen fikk så stor oppslutning.
AKPs alternativ var konkret, opprørsk handling koblet med en ideologi som tilbød oversikt og helhetsforståelse, en "altomfattende verdensanskuelse".
I denne ideologien lå både styrken og svakheten i bevegelsen: Fordi man hadde alle svarene, ble virkeligheten etter hvert prinsipielt uinteressant, som en av forfatterne formulerte det.
Død eller levende?
Forlagsredaktørene Andreas Hompland og Pål Steigan var blant paneldeltakerne på presse-presentasjonen.
De røk raskt uenige om objektet under lupen var dødt eller levende.
Hompland har i over 10 år forfattet nekrologer over ml-bevegelsen, og sa seg glad for at så mange hadde møtt fram til det han karakteriserte som et offentlig likskue.
Pål Steigan takket for kondolansene, men mente å konstatere at det fremdeles kom livstegn fra liket.
- Det er riktig at maoismen som vekkelsesbbevegelse avgikk ved døden rundt 1980.
Men det har tross alt skjedd en del også siden da. Bevegelsen har blitt mindre pirrende, men ikke mindre kreativ, sa Steigan.
Som med henvisning til Reiulf Steens ferske bok konstaterte at maktkamp, manipulasjon og lurvete metoder på ingen måte var noe særsyn for ml-bevegelsen.
Steigan etterlyste kritikernes alternativ: -For oss veletablerte middelklasseintellektuelle i det rike nord kan kanskje kapitalismen fortone seg som en suksess.
For flertallet av jordas befolkning er den et helvete.
Å styrte et slikt menneskefiendtlig system mener jeg fremdeles er et meningsfullt prosjekt, sa Pål Steigan.
Men det hyppig etterlyste oppgjøret med fortidas avvik, den endelige og altomfattende sjølkritikken, den kom ikke på denne pressekonferansen.
1989 © NTBtekst - De historiske erfaringene viser at valuttaunioner kan fungere godt over lengre perioder.
Men de er skjøre konstruksjoner.
Og nasjonale valutaer har også spilt en rolle som nasjonale symboler, sier førsteamanuensis Sverre Knutsen ved Handelshøyskolen BI.
Han underviser i økonomisk historie, og bruker en valutaunion der Norge var med som eksempel.
Skandinavisk myntunion
Den skandinaviske myntunionen mellom Danmark, Sverige og Norge virket brukbart i en mannsalder etter innføringen på 1870-tallet.
Den gang ble gullstandarden innført, mens den norske sølvstandarden ble fortrengt.
- Unionen virket så lenge det var få handeelshindringer.
Men i 1897 vedtok den svenske Riksdagen regler som satte opp barrièrer i fellesmarkedet som eksisterte, ikke minst mellom Norge og Sverige, forteller Knutsen.
I tillegg kommer uforutsette begivenheter som truer slike valutamessige byggverk. Utbruddet av den første verdenskrig medførte at de skandinaviske landene suspenderte gullstandarden. Myntunionen var en saga blott.
I realiteten viser den skandinaviske konstruksjonen den gang at en valutaunion er avhengig av at landene går i samme retning - og gjerne i samme takt.
Det er vanskeligere uten felles institusjoner og integrerte markeder. En myntunion i Latin-Amerika gir lignende erfaringer.
Nasjonale strømninger I tillegg er valutaunioner tidligere blitt svekket av nasjonale strømninger. Sedler og mynter med nasjonale konger og forgrunnsfigurer har vært verktøy til å bygge den nasjonale selvfølelsen.
I Tyskland har slike følelser spilt en viktig rolle også under gjenreisningen etter krigen.
I dagens pengeunion innen EU har medlemslandene etablert en overnasjonal og uavhengig sentralbank.
Det er en sterk institusjon som kan bidra til å holde euro-sonen sammen. Men andre deler av det politiske byggverket er ikke bygget ut fordi man hadde alle svarene, ble virkel samme grad.
- Om man hilser denne fellesvalutaen velkoommen eller ikke, er avhengig av den enkeltes politiske synspunkt.
Euroen er i hvert fall et dristig eksperiment, mener BI-historikeren.
Historiker:
Lokale banker hindrer vern mot utlandet Særnorsk.
Politikernes ønske om små og lokale finansinstitusjoner er en viktig årsak til at de nå ikke klarer å hindre utenlandske oppkjøp, mener historikeren Sverre Knutsen.
Norge er det eneste vestlige industriland som har forsøkt å drive strukturpolitikk innenfor finansnæringen.
Det sier førsteamanuensis Sverre Knutsen ved Handelshøyskolen BI. Han er spesialist i økonomisk historie og har studert flere finanssammenslåinger på 1990-tallet.
Den særnorske strukturpolitikken har lange historiske røtter. Formålet har hele tiden vært å sikre finansinstitusjoner mange steder i landet, og å sikre mange, og dermed små, enheter.
- Det er et paradoks at denne strukturpoliitikken innenlands har gjort det umulig for politikerne å drive strukturpolitikk globalt.
Det blir umulig for dem å hindre utenlandske oppkjøp, sier Knutsen.
Han regner med at det bare er et tidsspørsmål når DnB og Storebrand også blir solgt ut av landet.
- Dermed kan vi bli det eneste industrialiiserte landet utenom New Zealand som ender opp uten noen nasjonalt eide finansinstitusjoner, sier Knutsen.
Han kritiserer politikerne for å ha hengt fast i gamle tankemønstre i en ny tid.
Det var kanskje riktig med mange enheter da det ikke var utenlandsk konkurranse, men det var ikke riktig da grensen ble åpnet.
Johnsen enig
Tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen er enig i mye av det Knutsen sier.
I begynnelsen av 1990-tallet satt han med ansvaret for mange av de vanskelige struktursakene.
KAMPEN MOT STOREBRAND
Sampo-saken kan svekke Statoil
Svekket.
Det statsdominerte DnBs forsøk på å hindre Sampos oppkjøp av Storebrand kan svekke utlendingenes interesse for å kjøpe aksjer i Statoil, hevder norske og utenlandske analytikere.
Nye trekk.
Regjeringen jobber med nye trekk for å forsøke å få til en sammenslåing av Storebrand og DnB.
Historiker Sverre Knutsen mener at politikernes ønske om små og lokale finansinstitusjoner er en viktig årsak til at de nå ikke klarer å hindre utenlandske oppkjøp.
Førsteamanuensis ved Handelshøgskolen BI og ekspert på økonomisk historie, Sverre Knutsen, sier at politikerne ikke i nyere tid har forsøkt å instruere Folketrygdfondet.
Det har i hvert fall ikke skjedd etter at finanssektoren ble liberalisert på 80-tallet, sier han til NTB.
Frykter depresjon
Børsene stuper i hele Vesten
Av THOR SØRUM-JOHANSEN
Blodbadet på verdens børser kan være begynnelsen på en ny depresjon.
- Det er all grunn til å være bekymret, sier førsteamanuensis Sverre Knutsen ved Handelshøyskolen BI.
Det som begynte som en krise i IT-sektoren, har for lengst spredd seg til den «gamle økonomien». Knutsen, som er ekspert i økonomisk historie, er betenkt.
- Jeg ser flere karakteristiske trekk som vi også tidligere har sett i forkant av økonomiske nedgangstider, sier han og ramser opp:
Aksjer innen en bestemt sektor blåses opp - før bobla sprekker. I uroen som skapes, sprer nedgangen seg til andre sektorer.
Det er stor kredittvekst, noe det også var på 80-tallet og før det store krakket på 30-tallet.
Knutsen mener det i dag ligger en «gjeldsbombe» i den amerikanske økonomien, fordi den voldsomme veksten USA opplevde på 90-tallet langt på vei er lånefinansiert.
Utlånsveksten er sterk også i Norge.
Får husholdningene og bedrifter problemer med å betale gjelda si, er bankene i trøbbel.
Husholdningene er usikre, vegrer seg mot å investere i aksjer og handler mindre.
Forbruket reduseres, noe som i sin tur rammer både servicenæringen og vareprodusenter.
Ubalanse
- Flere krefter trekker i negativ retning..
Det er ubalanse i økonomien med stor gjeldsoppbygging og aksjespekulasjon.
Hvis ikke vi får betydelig produktivitetsvekst framover, kan dette være innledningen til en varig nedbremsing av økonomien.
Jeg er redd aksjekursene har gått vesentlig høyere enn det er grunnlag for, sier Knutsen, som understreker at det er - og alltid har vært - umulig å forutse en økonomisk krise.
- De som sier noe annet, tar feil.
Frykter depresjon
Børsene stuper i hele Vesten
Sverre Knutsen, Even Lange og Helge W. Nordvik:
Mellom næringsliv og politikk, Universitetsforlaget Einar Lie: Den norske Creditbank 1982-1990, Universitetsforlaget
Det er å håpe at mange - både i og utenfor bankvesenet - leser og lærer.
Den 28. september 1921 hadde Nicolai Rygg, sjefen for Norges Bank, et møte med de da kriserammede norske bankene.
Han kom da inn på årsakene til bankkrisen, og sa bl.a.:
"Det er ikke bare elementenes rasen, som bærer skylden; der maa ogsaa pekes paa den maate, hvorpaa der har været manøvreret".
Sitatet, som er gjengitt i boken om Kreditkassens historie, sammenfatter dommen som historikerne nå feller over bankkrisen i Norge på nittitallet.
Dommen er selvfølgelig riktig.
Eller er den det?
Det er to velskrevne og fengslende bøker som nå foreligger om Kreditkassen og Den norske Creditbank.
Selv om de dekker ulike perioder - Sverre Knutsen, Even Lange og Helge W. Nordvik har skrevet om Kreditkassen fra 1918 til 1988, mens Einar Lies bok om DnC begrenser seg til årene 1982-1990 - er hovedproblemstillingen den samme:
Hva var de dypere årsaker til at de to største forretningsbankene i Norge kræsjlandet i 1990-91.
Svaret er også langt på vei det samme: Krisen hadde sammenheng med den makroøkonomiske utvikling; men den hadde også klar og direkte sammenheng med den bedriftsøkonomiske strategi hver av bankene valgte tidlig på 80-tallet og med kvaliteten på det bankmessige håndverk som ble utført i årene etterpå.
Krisen var ikke en uavvendelig konsekvens av makroøkonomi og avregulering; den kunne ha vært unngått om man hadde manøvrert bedre.
I det perspektivet er boken om Kreditkassen den mest interessante, fordi den begynner med den forrige, store bankkrisen og viser hvordan nettopp Kreditkassen, takket være strategi og godt håndverk, kom helskinnet gjennom den.
Banken motsto fristelsen til rask vekst under første verdenskrig og aksepterte i stedet at banken, fra 1914 til 1922, gikk fra tredje til sjetteplass på listen over de største bankene i landet.
Resultatet var langt mindre tap enn de andre bankene (i tyveårsperioden 1917-1936 måtte DnC avskrive fire ganger så mye tap som Kreditkassen).
Det ga på tyvetallet banken en tillit og handlefrihet som gjorde at den kunne vokse mens de andre var i krise; og i løpet av kriseårene ble da også banken den klart største forretningsbanken i Norge.
Historien om K-bank og DnC på 1980-tallet er den motsatte.
Grunnlaget ble lagt i strategiarbeid tidlig på 80-tallet, som f.eks. førte til at Kreditkassens styre i 1982 vedtok at bankens mål var "størst mulig vekst med akseptabel lønnsomhet" og "større vekst enn andre banker".
Omtrent samtidig sa Leif Terje Løddesøl at DnCs mål skulle være å beholde "sin posisjon som den ledende bank" i Norge, og at det tilsa betydelig raskere vekst "enn normal vekst skulle tilsi".
Begge bankene skulle altså øke sine markedsandeler. Det var også de fleste andre bankers mål. Resultatet måtte bli så sterk konkurranse at det i hvert fall måtte gå på bekostning av lønnsomheten.
Det hadde kanskje allikevel ikke gått så ille om håndverket hadde vært bedre. Det var det ikke.
Kreditkassen ekspanderte uhemmet i alle retninger:
I Nord-Norge gjennom overtagelsen av Fiskernes Bank; i utlandet gjennom etablering av datterbanker i Luxembourg, London, New York og Singapore; i nye norske markeder gjennom ventureselskaper og andre tiltak som skulle gjøre banken til investeringsbank.
"Kredittbehandling og kontroll av kredittbeslutninger ble . . . i liten grad definert som noe strategisk problem," observerer Knutsen, Lange og Nordvik lakonisk.
Ekspansjonslysten i DnC var ikke mindre.
Utenlands, hvor DnC i utgangspunktet var den helt dominerende norske aktøren, var man riktignok i prinsippet relativt forsiktig;
men fordi man følte at man måtte svare på K-banks satsing, vokste allikevel forvaltningskapitalen i utenlandske datterbanker til det firedobbelte fra 1980 til 1986.
Innenlands var veksttrangen nærmest uhemmet.
Igjen manglet kontrollrutinene; eller, som revisjonssjefen i DnC skrev i 1986:
"Bankvesenet var tidligere en utpreget eksponent for orden, kontroll og sikkerhet. Slik er det ikke lenger."
Konklusjonen synes altså klar:
De to storbankene valgte gal strategi tidlig på 80-tallet, og de gjennomførte strategien uten å mestre det nødvendige bankmessige håndverk.
De har derfor i stor grad seg selv å takke for at det gikk galt.
Riktignok ble alt mye verre på grunn av myndighetenes økonomiske politikk - kombinasjonen av frislipp, renteerklæringer og et uheldig skattesystem frem til 1986, og kraftig innstramning deretter - men det fritar ikke bankene selv for ansvar.
En slik konklusjon er mer enn etterpåklokskap.
I begge bøkene dokumenteres klart at det var nok av personer i begge bankene som advarte underveis og som gikk inn for alternative strategier
. Man kunne ha handlet annerledes, og i begge bankene var det kloke hoder som anbefalte at man gjorde det.
Det ser altså ut til at medienes og almenhetens dom over Leif Terje Løddesøl i DnC og Sverre Walter Rostoft jr. i Kreditkassen er både riktig og velbegrunnet.
Eller som Lie sier det:
"Løddesøl ble rett mann til gal tid."
Dommen bør allikevel nyanseres - og det blir den også, spesielt av Knutsen, Lange og Nordvik. Bankvesenet i Norge skulle avreguleres.
Etter mange tiår da det å drive bank besto i å sortere køen av låntagere, skulle bankene konkurrere om kunder.
Hvem var de rette til å lede bankene i en slik situasjon? Folk med lang erfaringsbakgrunn i ordning av køer - eller ledere som forsto hva konkurranse innebar?
I det hele tatt må vi ikke glemme at formålet med avreguleringen var å få konkurranse i finanssektoren, altså å få bankene til å opptre på en annen måte enn før.
Om alle bankene hadde reagert med så si seg tilfreds med de markedsandeler de hadde i utgangspunktet, ville avreguleringen ha vært forfeilet.
Men i så fall må det være galt i ettertid å kritisere bankene for at de forsøkte å vokse. Løddesøl og Rostoft var på mange måter rette menn til rett tid.
Det man kan kritisere dem for, er derimot at håndverket ikke holdt mål. Da må man imidlertid huske at avreguleringen krevde en ny type håndverk.
Det er riktig at bankvesenet tradisjonelt var eksponent for orden, kontroll og sikkerhet.
Noe annet var ikke nødvendig i reguleringsperioden, siden man kunne velge og vrake i køen av lånesøknader.
Det måtte nødvendigvis ta tid, og til dels bitter erfaring, å utvikle kredittvurderings- og kontrollsystemer som var tilpasset et marked med konkurranse.
Akkurat det burde kanskje ledelsen ha forstått. Knutsen, Lange og Nordvik peker på det underlige i at Kreditkassens strategi "ikke hvilte på en forståelse av virkelig usikkerhet".
Her er de nok ved kjernen i problemet.
Bankledelsen så nok de mulighetene som avregulering førte med seg, men de så ikke den økte usikkerhet - både på mikro- og makronivå - som også fulgte med.
I så måte var de i godt selskap; for det samme gjaldt økonomer, politikere og folk flest.
Bøkene om Kreditkassen og DnC representerer bedriftshistorie på sitt beste. Det er å håpe at mange - både i og utenfor bankvesenet - leser og lærer. VICTOR D. NORMAN
EksAKPer politianmeldt
AKP (ml)s mangeårige partisekretær Sverre Knutsen, også kalt "StalinKnutsen"er blant dem som er innberettet til påtalemyndigheten efter konkursen i Terninggruppen A / S.
"Kompetansesenteret" hvor Knutsen var konsulent og aksjonær,
har ikke efterlatt seg ett rødt øre og boet er gjort opp med skattebetalernes penger.
ERIK NORD
Ingen av de 20 som har meldt krav på tilsammen 16,4 millioner kroner i konkursboet, kan noen gang regne med å se sine penger igjen.
Det var Brønnøysundregistrene som i februar iår begjærte oppløsning av selskapet som inntil september 1988 holdt til i standsmessige lokaler på over 1000 kvadratmeter på Aker Brygge.
Årsaken var manglende innsendelse av regnskaper, både i stiftelsesåret 1986 og i årene 1987 og 1988.
Regnskapene borte
Bostyret med advokat Audhild F. Iversen i spissen har også hatt betydelige problemer med å komme til bunns i selskapets regnskapsførsel.
De har faktisk ikke funnet et eneste regnskap.
De har allikevel greid å finne frem til revisorerklæringer om at regnskapene for 1986 og 1987 er revidert med anbefaling overfor generalforsamling om at disse regnskapene ble godkjent.
Om årene 1988 og 1989 heter det:
- For årene 1988 og 1989 er regnskapet ikkke ført og sannsynligvis heller ikke revidert.
Det foreligger således brudd på regnskapsloven og ligningsloven idet det ikke er sendt selvangivelse for 1988 og 1989.
Spesialister på regnskap
Formålet med virksomheten i Terninggruppen skulle være "næringsutvikling, utleie og drift av næringslokaler, prosjektutvikling og drift av merkantile kompetansesentra".
Terninggruppen A / S fusjonerte bl.a. i 1987 med et regnskapsfirma og presenterte seg som et kompetansesenter som kunne tilby tjenester på områdene regnskap, økonomisk rådgivning og juridisk bistand. Denne egenreklamen sammen med konkursboets bunnløse rot har ført til følgende kraftsats fra bostyret:
- Det må kunne forventes et visst minstemåål av kvalifikasjoner og krav om forsvarlig forretningsførsel av det / de selskaper man selv har ledelsen av når man står i en posisjon at man tilbyr nettopp slik bistand til andre. Denne forsvarlighet er ikke utvist i ledelsen av Terninggruppen A / S.
Hvem var ledelsen? Bostyret har også hatt betydelige problemer med å finne frem til hvem som egentlig utgjorde selskapets daglige ledelse.
Det var ikke ansatt daglig leder i firmaet og ledelsesformen var slik at selskapet ble ledet av konsulenter som igjen var selvstendige næringsdrivende.
Bostyret har her vært nødt til å basere seg på rapporter om hvem som har fakturert lønnsutbetalinger gjennom selskapet. Aksjonær og styremedlem Sverre Knutsen og styreformann Runar Ness stiller her i en særstilling.
Sverre Knutsen har i perioden 1988 / 1989 fakturert 658 000 kroner gjennom selskapet, mens styreformann Runar Ness i samme periode har mottatt 423 000 kroner i honorar.
Med bakgrunn i bl.a. dette konkluderer bostyret at det er herrene Sverre Knutsen og Runar Ness som har hatt det "faktiske og vesentlige ansvar for den daglige ledelse".
Oslo Politikammer neste?
Bostyrets dom over lederskapet som er utvist av Knutsen og Ness er ikke nådig.
Begge blir ansett som uskikket til å stifte nytt selskap.
De blir også vurdert som uskikket til å sitte i styret eller være styreformann for aksjeselskaper på grunn av uforsvarlig forretningsførsel.
I tillegg til konkurskarantene foreslår også bostyret at innberetningen oversendes Oslo Politikammer
. Efter det Aftenposten erfarer, er innberetningen allerede oversendt.
I et brev til Oslo skifterett går Runar Ness og Sverre Knutsen hardt ut mot konklusjonene i borapporten. De menern eft bl.a. at konklusjonen om konkurskarantene bygger på insinuasjoner.
De oppfatter også bostyrets rapport som krenkende og meningsløse.
De viser til at regnskap for årene 1986 og 1987 er ført på forsvarlig vis, men at de ikke har hatt penger til å sluttføre regnskapene for 1989.
De viser i denne sammenheng til at de selv var minoritetsaksjonærer i Terninggruppen A / S.
Bostyrer Audhild F. Iversen opplyser til Aftenposten at hun har lest brevet fra Ness og Knutsen og at hun muligens kunne ordlagt seg litt annerledes i enkelte avsnitt i rapporten hvis hun hadde hatt alt materiale tilgjengelig.
Hun legger allikevel til at hun har hatt møte med både Knutsen og Ness og at de har hatt full mulighet til å komme med regnskapene i ferdig stand, men at dette ikke har skjedd.
Det er heller ikke midler i boet til å foreta egne undersøkelser.
Iversen understreker imidlertid at konklusjonene om konkurskarantene og innberetning til påtalemyndigheten står fast fra bostyrets side.
Pål Steigan, tidligere formann i AKP, satt i styret for kampfondet frem til avviklingen i 1992. - Bare i perioden 1976/77 samlet vi inn 11,5 millioner kroner i datidens kroneverdi, sier Steigan med stolthet i stemmen.
Innsamlingsresultatene ble oppgitt ukentlig i en spalte i Klassekampen. M-l'erne samlet inn penger på mange måter, med bøsser og blanketter. Deltagerne på AKPs sommerleirer kunne undertegne gjeldsbrev som ble innløst når de fikk igjen penger på skatten.
Når fondsforvaltningen ikke lå direkte under partiet, var det, ifølge Steigan, for å få penger også fra folk som ikke ville støtte AKP.
Sverre Knutsen var en tid med i fondsstyret, senere kom andre sentrale m-l'ere som Finn Sjue, Per Gunnar Gabrielsen og Tron Øgrim. Øgrim, som gikk av i annen halvdel av 1980-tallet, understreker at kampfondet bare ble brukt til å samle inn og fordele penger, ikke til å investere.
Pengene sto som regel ikke lenge på konto før de ble overført til et verdig formål.
vor mye ble samlet inn totalt? Steigan anslår nåverdien, ved avviklingen, til å utgjøre 20-30 mill. kr.
Men da fondet ble avviklet, var det tomt, sier Steigan, som mener det ikke kom inn mye penger etter årene 1983-84.
Øgrim tror totalbeløpet i nominelle kroner neppe var over 15 millioner.
- Fondet var en del av AKPs apparat, underrstreker Øgrim.
Og Steigan snakker om et nesten symbiotisk forhold.
Det medførte at millionbeløp ble overført uten særlige formaliteter.
I 1985 ble det utformet en formell låneavtale med Duplotrykk for 7,5 mill. kr.
Trykkeriet, som ifølge Øgrim gikk bra på midten av 1980-tallet, betalte så en høy og noe skjønnsmessig fastsatt rente til fondet.
Da økonomien i Duplotrykk forverret seg, etterga AKP lånet på 7,5 mill. kr., mot at Duplotrykk etterga et lån på 1 mill. kr. til Klassekampen, opplyser Steigan.
Både han og Øgrim forteller at det ble ført regnskap, som siden er overlevert AKP.
GUNNAR MAGNUS
Ikkepersoner
Han (Pål Steigan) slår dermed lettvint strek over at vi i ledelsen av den norske mlbevegelsen i årevis sto for stil og metoder som nettopp er typiske for sannhetsministeriet (George Orwell, "1984").
Vi omskrev historia for å få den til å passe med den aktuelle situasjonen.
Vi gjorde folk til ikkepersoner når de falt i unåde.
Det er derfor et ironisk poeng at Steigans egen bok nettopp er preget av retusjering, utelatelser og omskrivninger i behandlinga av mlbevegelsens historie.
Den er selv et uttrykk for sannhetsministeriets mentalitet og ideologi.
Sverre Knutsen i boken "(ml)" om mao ismen i Norge