Her gjengis i hovedtrekk programmet, som beviser at kommunistene umiddelbart etter at Norges Kommunistiske Parti ble forbudt 16. august 1940, kastet seg inn i den aktive motstandskampen.
Ragnar Solli (Pelle, som ble dødsdømt av tyskerne under krigen):
Det er ikke riktig at vår motstand tok til først etter 22. juni i 1941, etter at tyskerne satte sin
"Barbarossa-plan" ut i livet. Det er ikke korrekt!
Brauteset: - Skal vi gå tilbake til slutten av tretti-åra og se på situasjonen for de norske kommunistene.
Just Lippe, De var med sentralstyret i NKP 9. april 1940, da tyskerne overfalt Norge. Hvordan så De på ikke-angrepspakten mellom Hitler-Tyskland og Sovjetunionen?
Lippe: En av de mest avgjørende faktorer for oss var München-avtalen i 1938. Vi oppfattet det først og fremst som et forsøk fra kapitalistiske stater til å vende fascismens agressive krigspolitikk mot øst, mot Sovjetunionen. Dessuten eksisterte jo Antikomintern-pakten, (mellom Tyskland, Japan og Italia), som var rettet mot Sovjetunionen som land, men også mot alle lands kommunistiske partier. Det er klart at avtalen mellom Hitler-Tyskland og Sovjet kom som en overraskelse på oss. Og det må sies at den skapte usikkerhet og uklarhet.
Ved siden av dette satte den voldsomme kampanjen inn her i Norge i forbindelse med Finlandskrigen. Den ble i meget stor grad rettet mot vårt parti, og vi ble så og si drevet inn i en slags halvveis illegalitet. Det var både den ene og den annen som fikk føle hetsens virkninger. Nordahl Grieg, som på denne tid befant seg på nøytralitetstjeneste i Nord-Norge, var blant disse. Hans post ble sensurert etc. Vi hadde arrestasjoner i Alta hvor man beskyldte ledende kamerater, blant dem ordfører Granås, for å ville danne regjering og skille Finnmark ut fra Norge. Vi bør vel heller ikke glemme den engelsk/franske planen om et militærkorps like over nyttår 1940, som skulle gå inn i Narvik for så over Nordbotten å marsjere inn i Finland. Enhver kan tenke seg hvilken katastrofe det ville vært for hele Norden om denne planen hadde blitt realisert.
Like før 9. april var vår vurdering den: Det var overveiende sannsynlig at Norge ikke kunne unngå å bli trukket inn i krigen, og at vårt parti - hva som enn skjedde - ville bli undertrykt og forbudt.
Brauteset: Og så tok dere til å møte en slik situasjon?
Lippe: - Allerede senhøstes 1939 begynte vi å forberede en slik situasjon. Først og fremst gjaldt det for oss å ha folk i reserve, som kunne ta ledelsen hvis partiet ble forbudt. Vi hadde store vansker her. Vi visste at våre tillitsmenn var registrerte av politiet (Statspolitisjefen var den beryktede Jonas Lie). Det var ikke lett å finne fram til framtidige tillitsmenn som ikke fra før var kjent som kommunister.
Brauteset: - 9. april kom som et sjokk på kommunistene som på folk ellers?
Lippe: - Naturligvis kom det tyske overfallet også overraskende på oss også, men noen panikk skapte det ikke.
Brauteset: - Skal vi få et eksempel på hvordan en sabotasjegruppe oppstår. Ragnar Solli, hvordan kom De med i dette arbeidet?
Solli: - Jeg var ansatt på et bilverksted og kom i 1942 i kontakt med Osvalds gruppe.Jeg organiserte en gruppe som tok sikte på å lamme tyskernes transportapparat, sprenge bensinstasjoner, knottfabrikker osv. Vi var uheldige.
Etter spregningen hos statspolitiet lykkes det tyskerne å rulle opp endel motstandsgrupper, og nådde også fram til oss før vi faktisk var kommet skikkelig igang. Jeg var den eneste i min gruppe som greide å komme meg unna. Jeg ble derfor nødt til å begynne forfra igjen, bygge opp en ny illegal gruppe.
Brauteset: - Osvald hadde vel god praksis fra borgerkrigen i Spania der han opererte bak Francos linjer?
Solli: - Ja, han hadde krigstrening, og hans nærmeste kamerater var jo også tidligere Spania-kjempere. Sammenlignet med meg og min gruppe, var de profesjonelle. Vi var ikke alltid enige om den mest hensiktsmessige form for sabotasje.
Brauteset: - Jeg vil da be professor Skodvin om å gi en oppsummering av den rolle kommunistene i Norge spilte under den tyske okkupasjon:
Skodvin: - Det er mange uklare og mange omstridte spørsmål om kommunistenes motstandsbevegelse, også blant dem som selv var med. Det strides om når kommunistene virkelig kom med, og de mål de stilte seg. Kommunistpartiet holdt fram som parti i okkupasjonstida i motsetning til de andre partiene. Kommunistene sluttet naturligvis ikke å være revolusjonære om de gikk inn i motstandsampen, og hadde naturligvis sine egne og mer langsiktige mål.
Allment var oppgaven bare å gjenreise det som eksisterte før tyskerne hærtok landet. I et land som for eksempel Jugoslavia gikk det for seg en revolusjonær kamp innbygd i motstandsbevegelsen, og her tok kommunistpartiet førerskapet.
En ting er hevet over enhver tvil: at kommunistene hadde i motstandsarbeidet her hjemme en uvanlig, vel utbygd og effektiv organisasjon, og tok store og skremmende tap uten å la seg knekke!
Kommunistene tok store og skremmende tap uten å la seg knekke.
I : 50 år i kamp : Norges Kommunistiske Parti 1923-1973 /
Norges Kommunistiske Parti. - Oslo : NKP, 1973. - 79 s. : ill.
