Norges Kommunistiske Parti
25 år i kamp for sosialismen.

Av: Arvid G. Hansen

Den 24. november 1923 ble det parti stiftet som stiller seg oppgaven å lede arbeiderklassens og folkets kamp gjennom alle etapper fram til virkeliggjøringen av et sosialistisk Norge.

De sosialdemokratiske partier utartet i perioden før den første verdenskrig mer og mer i borgerlig retning, ble redskaper for kapitalismen og imperialismen og spilte bankerott da den første avgjørende prøven kom, den 4. august 1914.

Det eneste parti som besto prøven var Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti, Lenins og Stalins bolsjevikiske parti. Dette partiet førte en konsekvent kamp mot borgerskapet og imperialismen og tok makten i Russland i spissen for arbeiderklassen og de fattige bønder.

Bolsjevikene avslørte det internasjonale sosialdemokratis forræderi og understøttet de revolusjonære elementer i den internasjonale arbeiderbevegelse som etter krigen gikk til dannelse av kommunistiske partier rundt om i de forskjellige land.

Det kommunistiske parti er et parti av ny type.

Den II.internasjonales partier var, Som Stalin sier i sin bok om leninismens grunnlag, ubrukelig for proletariatets revolusjonære kamp, de var ikke - og er ikke - proletariatets kamppartier som fører arbeiderne til makten, men et valgapparat som er tilpasset til parlamentsarbeid og den parlamentære kamp. å tro at de nye oppgaver i den proletariske revolusjonens periode kan løses med de gamle sosialdemokratiske partiers krefter er - sier Stalin - å vri seg til håpløs fortvilelse, til uunngåelig nederlag.

For å løse disse nye oppgaver er et nytt parti nødvendig, et kampparti, et revolusjonært parti, som er tilstrekkelig dristig til å lede proletarene til kamp om makten, har tilstrekkelig erfaring til å finne seg til rette i den revolusjonære situasjonens kompliserte forhold og tilstrekkelig manøvreringsdyktig til å undgå alle slags blindskjær på veien til målet. Dette parti er leninismens parti, det kommunistiske, bolsjevikiske parti.

Den 4. november 1923, seks år etter den seierrike sosialistiske oktoberrevolusjon - ble det første avgjørende skritt tatt til dannelsen og oppbyggingen av et slikt parti, et arbeiderklassens kampparti i Norge.

Krigen og dyrtiden hadde framkalt utenomparlamentariske masseaksjoner som under innflytelse av den russiske revolusjon og massereisningene i Europa førte til en sterk radikalisering av arbeidermassene i vårt land, til den store dyrtidsaksjonen i 1917, til arbeider- og soldaterrådsbevegelsen i 1918 og til venstresosialistenes erobring av flertallet og ledelsen i Det norske Arbeiderparti. Men denne nye ledelse var uensartet og selv dens beste elementer hadde en høyst utilstrekkelig marxistisk skolering, og var ikke istand til å forvandle D.N.A. til et virkelig revolusjonært kampparti. Undfallenheten og opportunismen vant påny overhånd, med den følge at arbeiderklassen led nederlag under storstreiken 1921, ikke klarte å slå kapitalistmaktens nye reaksjonære fremstøt tilbake. Partiledelsen ble spaltet i flere deler. Flertallet av ledelsen tapte troen på det revolusjonære perspektiv, på Sovjet-Russland og folkenes revolusjonære kampkraft og tok kampen opp mot Den kommunistiske Internasjonales retningslinjer og politikk. Sentrimen i norsk arbeiderbevegelse, med Martin Tranmæl i spissen slo fremdeles om seg med radikale fraser, men kapitulerte i virkeligheten for det reaksjonære borgerskap. Opportunistene fornektet, både i teori og praksis, den kommunistiske parti-ide og brukte alle midler for å hindre skapningen av et marxistisk kampparti.

Denne utvikling tvang de revolusjonære elementer som hadde tro på arbeiderklassens kampkraft og sosialismens framtid i vårt land til det avgjørende skritt å gå til dannelsen av et nytt parti, til tross for det faktum at den objektive situasjon var ugunstig på et tidspunkt da den revolusjonære bølge i Europa foreløbig ebbet ut og reaksjonen var på fremmarsj både i Vest- og Mellom-Europa.

Det var ingen vei forbi: det måtte skapes en motvekt mot den opportunistiske forgiftning av norsk arbeiderbevegelse. Og det måtte skapes et ledende sentrum for arbeiderklassens bestrepelser [bestrebelser] for å samle sine krefter til forsvar mot kapitalmaktens og reaksjonens framstøt.

Dette nye ledende sentrum, som først litt etter litt ble skapt og utviklet under klassekampens påkjenninger og sterke indre ideologiske brytninger var Norges Kommunistiske Parti.

Dette parti har siden gjennomgått mange etapper i sin utvikling. Det har gått i spissen i de faglige kamper for bedre lønns- og arbeidsvilkår, i kampen mot arbeidsløshet og masseavskjedigelser, for forkortning av arbeidstiden med full lønnskompensasjon, mot skatteplyndring og tvangsauksjoner, for bøndenes og den fattige fiskerbefolknings interesser og krav. Vårt parti har ført kampen mot fascisme og krig. Vårt parti har gått i spissen og tatt på seg de største ofre i kampen mot den tyske fascistiske okkupasjonsmakt, for gjenerobringen av Norges frihet og selvstendighet. Vårt parti har, etter den annen verdenskrig, med basis i store deler av arbeiderklassen, trukket opp rettningslinjene [retningslinjene] for kampen mot den innen- og utenlandske trustkapital, understøttet alle kampbevegelser mot reaksjonen, avslører høyresosialdemokratenes forræderi mot arbeiderklassen og folket og går inn for å samle alle progressive krefter i vårt land til kamp mot imperialismen, for freden og for Norges uavhengighet og suverenitet.

I denne avgjørende kamp mot imperialisme og krig, en kamp som gjelder kampen om makten med sosialismen som mål er det av stor betydning at vi trekker lærdom av vårt partis og arbeiderklassens kamperfaringer og ideologiske modningsprosess gjennom de 25 år vårt parti har bestått. Derigjennom lærer vi partiets såvel sterke som svake sider å kjenne og ruster oss til løsningen av de store nye oppgaver som ligger foran oss.

På D.N.A.s landsmøte i februar 1923 uttalte Peder Furubotn:
"Seiren over kapitalismen er ikke et nasjonalt, men et internasjonalt spørsmål. Det sted vi vender oss først til er da det russiske parti som har gjennomført revolusjonen. Så går vi til Ungarn og spørs [!] oss selv, hvorfor arbeiderklassen der ble slått ned (1918): fordi de manglet et sentralisert kommunistisk parti. Går vi videre til Tyskland, Italia viser erfaringene det samme, og på grunnlag av disse erfaringer får vi ta stilling til de spørsmål som foreligger. Det som er det vesentligste er spørsmålet om partiets oppbygning. - Er man enig i denne vurdering er det klart, at oppgaven for oss i første rekke er den å organisere partiet slik at det kan føre massene fram til revolusjon. - Det er ikke nok å ha hjerte, man må også kunne fylle sin oppgave: På marxismens grunn å være den ledende hjerne for millioners kamp mot verdenskapitalismen"
Den fløy som på D.N.A.s landsmøte i februar 1923 gikk inn for den kommunistiske partiide tapte på landsmøtet, og i den følgende tid fikk den opportunistiske fløy øket tilslutning.
Avgjørelsen på den langvarige fraksjonskamp kom på D.N.A.s landsmøte i begynnelsen av november. Den avgjørende votering gjaldt i realiteten om det skulle føres revolusjonær politikk i Norge eller ikke. Formelt sto avstemningen om stillingen til den internasjonale partidisiplin, idet representanten for Kominterns eksekutivkomite la fram følgende forslag:
"Landsmøtet tar avstand fra å fatte noen beslutning som står i strid med Kominterns beslutninger. Det nedsetter en kommisjon som består av en forholdsmessig representasjon for flertall, mindretall og sentrum, som under forsæte av eksekutivens representant opstiller et konkret arbeidsprogram, som fastslår den måte og de midler hvorved K.I.s alminnelige politiske linje skal anvendes i Norge."
Dette forslag ble forkastet med 163 mot 110 stemmer. Deretter ble eksekutivens såkalte ultimatum, som krevde lojalitet mot internasjonalens beslutninger forkastet med 1609 mot 103 stemmer.

Mindretallet, de 103 representanter forlot deretter D.N.A.s landsmøte og holdt sitt eget landsmøte. Her ble Norges Kommunistiske Parti stiftet, og det ble besluttet å skape et hovedorgan i Oslo under navn av "Norges Kommunistblad" (senere "Arbeideren", nå "Friheten").

N.K.P.s første landsmøte vedtok et aksjonsprogram i seks punkter. Det første punkt lyder:
Partiet fører en systematisk og kraftig agitasjon for samling av arbeidere, bønder, fiskere - uten hensyn til politiske eller andre skillelinjer, til felles forsvarskamp for deres livsinteresser og for opprettelse av en arbeider- og bonderegjering i Norge."


Aksjonsprogrammet gikk videre inn for dannelsen av proletariske klasseorganer i bedriftene,energisk kamp mot enhver lønnsnedpressing, solidaritet med den tyske revolusjon og Sovjet-Russland, kamp mot de fascistiske organisasjoner og for demokratisering av militærvesenet, "for at det kan bli forvandlet til et arbeider[-] og bondevern".

Grunnlinjen i partiets aksjonsprogram var at partiet skulle kaste seg inn i arbeiderklassens faglige og politiske dagskamper, utforme arbeidernes, bøndenes og fiskernes dagsaktuelle krav, mobilisere massene til kamp for kravenes gjennomføring, etablere en enhetsfront av de arbeidende masser til kamp mot kapitalistklassen og den borgerlige stat. Formålet for denne politiske aksjon fra partiets side skulle være å stanse kapitalens offensiv, som nettopp på det tidspunkt gjennom arbeidskjøpernes angrep på jernarbeidernes lønninger var trådt inn i en ny fase, og forsvare arbeiderklassens levestandard.

Når det gjaldt partiets organisatoriske oppbygging vedtok landsmøtet en prinsipiell beslutning om overgang til individuelt medlemskap. Videre ble det gjort vedtak om dannelse av kommunistiske arbeidsgrupper "som det første skritt til gjennomføringen i Norge av den utvidede eksekutivkomites pålegg angående partiets oppbygning på grunnlag av arbeidsgrupper på arbeidsplassen".

Med sikte på kampen om erobringen av D.N.A.s avdelinger for tilknytning til N.K.P. vedtok landsmøtet at Internasjonalens tilhengere i alle fylkes-, by- og herreds-partier og i hver eneste partiavdeling straks skulle framlegge følgende erklæring til vedtagelse:
"...Partiet erklærer å ville fortsette sitt medlemsskap i den kommunistiske Internasjonale gjennom dens norske avdeling: Norges kommunistiske Parti. De styremedlemmer eller medlemmer av partiavdelinger som stemmer mot en slik erklæring er dermed uttrådt av Den kommunistiske internasjonale og dens seksjon i Norge."


Hvor det ble flertall for en slik erklæring skulle avdelingen som sådan betraktes som en avdeling av N.K.P. og Komintern. I de avdeli[n]ger hvor enb slik erklæring ikke fikk flertall skulle den minoritet som sto på erklæringens grunn straks tre sammen og konstituere seg som avdeling av N.K.P.

Kominterns tilhengere fikk flertall i partiavdelingene i Bergen, Trondheim, Tønsberg, Porsgrunn, Skien, Hamar, Ålesund, Gudbrandsdalens arbeiderparti, Hedmark fylkesparti, Ski arbeiderparti, Lørenskog, Fauske, Meråker, Jevnaker, Øvre Eiker, Modum, Nordre Land, Vestopland arbeiderparti, Asker, Oppegård, Strinda.
Dessuten fulgte storparten av N.K.U.s avdelinger Komintern, bl.a. i Oslo, Sarpsborg, Kragerø, Bodø og en rekke andre byer og herreder. Også en rekke fagforeninger og enkelte faglige samorganisasjoner som sto kollektivt tilsluttet D.N.A. gjorde vedtak om overgang til N.K.P. bl.a. Høyanger faglige samorganisasjon. I løpet av noen uker hadde N.K.P. fått avdelinger i de fleste distrikter og kunne starte sin virksomhet som et landsomfattende revolusjonært arbeiderparti med en rekke presseorganer til sin rådighet.


¨Den første alvorlige prøve for N.K.P. var den såkalte "ulovlige" jernstreik. Kommunistene ledet denne streik gjennom aksjonsutvalg i Oslo og søkte å utvikle streiken til en bred politisk masseaksjon mot kapitalmakten, på tvers av det reformistiske fagforeningsbyråkrati og opportunistene i partiets egen midte.

Arbeidskjøpernes aksjon mot jernarbeiderne 1923-24 var et viktig ledd i borgerskapets kamp for gjennomføring av den norske kapitalismes stabilisering. Angrepet ble i første rekke rettet mot 5 000 jernarbeidere på verksteder og fabrikker i Oslo. Jernarbeiderne tok kampen opp mot et dekret om 5 prosent lønnsnedslag, de kjempet med en enestående utholdenhet og offervilje gjennom sju lange måneder, og til tross for arbeidskjøpernes lockout og reformistenes sabotasje av streiken tok de brodden av borgerskapets offensiv.

Det var en spontan streik utenom de regulære tariffrevisjoner, en streik i strid med borgersamfunnets lover. "Staten var i fare", kapitalistklassen vek derfor ikke tilbake for noe middel for å tvinge jernarbeiderne til underkastelse. Arbeidsretten ble engasjert mot arbeiderne. Arbeiderne ble dømt, som så ofte både før og siden. Men de streikende jernarbeidere, som sto under ko9mmunistisk førerskap, kapitulerte hverken for arbeidsrettens dom eller for de reformistiske lederes trusler og overtalelser. Arbeidernes tillitsmenn på arbeidsplassene ble dømt i massevis, men politiets og myndighetenes inngripen bidro bare til å sveise kampfronten endda fastere sammen. Arbeidsgiverforeningen tok så sin tilflukt til lockoutvåpnet. Den 14. februar 1924 erklærtes lockout for hele jernindustrien, den 21. februar kom lockoutens annet oppbud, omlag 23 000 mann, og den 28. februar ble ytterligere 13 700 arbeidere lockoutet. Den 16.januar var ca 4 000 transportarbeidere gått til streik mot lønnsnedslag og andre forverringer av tariffene, og papirindustrien var gått ut i sympatistreik med 8 000 mann. I begynnelsen av mars omfattet kampen derfor i alt omlag 60 000 arbeidere.

kampen hadde nå utviklet seg til en maktkamp mellom arbeiderklassen og borgerskapet. Kapitalistklassen øket sitt trykk på de reformistiske og sentristiske ledere for å få jernstreiken likvidert. Arbeidsgiverorganisasjonen stilte de beryktede "garantikrav", som gikk ut på at Landsorganisasjonen skulle stille 100 kroner i garanti pr. arbeider for tariffenes overholdelse. Sosialdepartementet opptrådte som vervningsbyrå for streikebrytere. Jernarbeidernes kampkorps gikk over fra tørre never til totenschlagere i kampen mo streikebryterne. Politi og militær ble utkommandert.ø I Trondheim erklærtes beleiringstilstand til beskyttelse av streikebryterne på havnen. Der ble nedlagt forbud mot møter og demonstrasjoner, og gang på gang ble det utkjempet voldsomme kamper med politi i Oslo. Den borgerlige klassejustisen trådte i virksomhet.

De streikende jernarbeidere og deres aksjonsutvalg var utsatt for et daglig press med sikte på kampens avvikling. Men aksjonsutvalget fulgte den kamplinje som til enhver tid ble trukket opp av det kommunistiske parti, som var ett med arbeidernes kamp. Likvidatorene som satt i partiets øverste ledelse rykket gang på gang fram for å kvele streiken, men det lyktes dem ikke å drive partiet over i den reformistiske kurs. Til tross for alle opportunistiske elementer opptrådte N.K.P. i alle kampens faser som et virkelig kampparti, som et revolusjonært arbeiderparti, det eneste parti som ikke sviktet arbeiderklassens sak.

Stilt overfor en storkonflikt av betydelige politiske dimensjoner tok N.K.P. standpunkt for en utvidelse og skjerpning av kampen. Etter sterke indre brytninger i partiledelsen, der den daværende viseformann i Partiet Halvard [Hallvard]Olsen som var formann i Jern og Metall kunne støtte seg til de opportunistiske parlamentarikere Cheflo [Scheflo] og Støstad, offentliggjorde partisekretæren kamerat Furubotn den 4. april 1924 med sentralstyrets samtykke en artikel [artikkel] som slo til lyd for partiparolen: "Kampen må skjerpes. Kravet om at nye tropper skal kastes inn i kampen vokser hos arbeiderklassen idag. Borgersamfunnet må lammes i sine funksjoner".

Det ble dog ingen utvidelse av kampen. Kommunistenes forslag ble forkastet av L.O.s representantskap.

Resultatet av kampen ble et kompromiss. Men jernarbeiderne hadde satt seg i respekt. Sluttresultatet av de faglige kamper i 1924 viste at arbeiderklassen sto sterkt takket være ikke minst jernarbeidernes hroiske [heroiske] kamp og det kommunistiske partis målbevisste innsats i kampen.

Den samme hovedlinje fulgte kommunistene også i de følgende år, under storlockouten 1926, under den "ulovlige" bygningsarbeiderstreik mot voldgiftsdommene i 1928, under kampene i den elektrokjemiske industri 1929, skogsarbeiderkampene 1928-30 og under storlockouten 1931. Reformistene støttet direkte eller indirekte arbeidskjøperne. Kommunistene gikk aktivt inn for arbeidernes krav, for å slå kapitalens offensiv tilbake.

I perioden fra partiets stiftelse i 1923 til utbruddet av kapitalismens økonomiske verdenskrise i 1929 var N.K.P.s virksomhet sterkt hemmet av den reformistiske arv fra D.N.A. og sterke opportunistiske strømninger, som i 1925-26 endog ga seg åpent likvidatoriske utslag.

med store anstrengelser lyktes det å beseire denne retning og konsolidere partiet på et revolusjonært ideologisk grunnlag.

Under denne kamp mot hhøyreavvikelsene oppsto også sekteriske tendenser som partiet måtte ta kampen opp imot. Det viste seg nå, som også senere at partiet bare kan vokse seg sterkt ideologisk og politisk i kamp mot opportunisme, såvel mot høyre- som venstre-avvikelser.


Partiets tredje landsmøte - februar 1929 - betydde på flere områder et ideologisk framskritt. Landsmøtet klarla den internasjonale situasjon i de voksende motsetninger i den kapitalistiske verden, tendensen til økt krigsfare og til økt fare for fascistiske framstøt. Landsmøtet fastslo høyreutviklingen hos lederne i D.N.A. som kom til uttrykk på alle områder, ikke minst i den parlamentariske politikk, og stilte som hovedoppgave for N.K.P. å utvikle venstrestrømningene blant D.N.A.s medlemsmasser og organisere arbeiderklassens kamp over hodene på de høyresosialdemokratiske lederne og under N.K.P.s selvstendige politiske førerskap. I sin selvkritikk undersreket [understreket] vårt parti på det tredje landsmøte særlig to punkter:
1. At partiet ikke i tilstrekkelig grad hadde forstått å gjøre arbeiderklassens daglige livsspørsmål til gjenstand for sin politiske virksomhet på de forskjellige områder.
2. At partiet ikke hadde vært i stand til å skape en selvstendig revolusjonær plattform for partiets parlamentariske virksomhet.
"Både i storting og kommunestyrer fløt kommunistenes politikk i stor utstrekning sammen med den sosialdemokratiske politikk, og selv i de tilfeller hvor partiet fulgte sin egen selvstendige linje maktet det ikke på en riktig og effektiv måte å forbinde den parlamentariske med den utenomparlamentariske aksjon". landsmøtet trakk opp rettningslinjer for kampen mot fascismen og mot den imperialisttiske krig.
"Bare en revolusjonær kamp, med sikte på å slå ned imperialistenes lakeiregjering i Norge og beseire borgerskapet, bare en aksjon som innebærer aktivt forbund med Sovjet-Unionens arbeiderklasse kan hindre at Norge blir et redskap for den imperialistiske krig ...".
Dette er rettningslinjer som har sin fulle gyldighet og aktualitet også idag.

Den økonomiske verdenskrise (1929-1933) førte til skjerpet borgerlig reaksjon og voldsomme fascistiske framstøt, og samtidig til en ny fase [i] radikaliseringsprosessen blant arbeider- og folkemassene i mange land.

Sosialdemokratiet klamret seg, liksom borgerskapet sjøl, til kapitalismen, og gjorde alt for å rykke kapitalistklassen til undsetning. Særlig tydelig kom dette fram under kampene mot den kapitalistiske rasjonalisering i den elektrokjemiske industris storbedrifter, onder skogs- og fløtningskonfliktene (f.eks. Randsfjordskonflikten) og overhodet under arbeidernes økonomiske kamper. Bare det kommunistiske parti understøttet arbeidernes aksjoner, både i industri og skogbruket.

Under den langvarige krise som satte inn i Norge i 1930 ble det gjennomført en omfattende kapitalistisk offensiv. Det lyktes borgerskapet i vesentlig grad p velte krisens byrder over på arbeidsfolket. Dette skjedde ved hjelp av bondepartiets Hundseid-Quisling-regjering og den borgerlige blokkdannelse i stortinget. Men en kan heller ikke se bort fra den rolle som ble spilt av de reformistiske nederlagsstrateger i en rekke viktige situasjoner. At arbeiderklassen i vårt land ikke mangler kampvilje og kampmot viste erfaringene fra storkampen 1931 og Menstadslaget, ett av de mest ærerike blade i den norske arbeiderbevegelses historie.

Kommunistene stilte seg i spissen for kampen mot den utenlandske trust "Norsk Hydro" og organiserte en effektiv kamp mot streikebryteriet og politiet, som ble drevet på flukt av de demonstrerende arbeidermasser. Partiet viste seg som et virkelig kampparti. Dets tillitsmenn vek ikke tilbake selv for Quislings militærmakt og [!] for å tjene arbeiderklassens og folkets sak.


Erfaringene fra Menstadkampen viser at borgerskapet under situasjoner da profittinteressene er truet ikke viker tilbake for noe middel i kampen mot det arbeidende folk.

En aktiv rolle spilte også N.K.P. i kampen mot arbeidsløsheten og i kampen mot krisens virkninger også på landsbygda, tvangsauksjoner, m.v. Et ledd i disse kamper var aksjonene mot matlappsystemet og ugildhetsloven, kampen om matbiten som bl.a. på Kirkenes førte til store massedemonstrasjoner, hvor garnisonen - 300 soldater - fulgte kommunistenes appell og sluttet seg til de kjempende arbeidere.

I kampen mot krisen og kapitaloffensiven var N.K.P.s paroler til arbeidsfolket:
Rekk hverandre broderhånden. Skap den enhetlige kampfromnt i bedriftene, i fagforeningene, i de arbeidsløses organisasjoner, i bygdene og fiskeværene.

Partiets fjerde landsmøte sto i kritikkens og selvkritikkens tegn. Landsmøtet trakk en positiv konklusjon av de erfaringer som var innhøstet ved å slå fast at bedriften, og særlig de storindustrielle bedrifter, måtte bli midtpunktet i hele partiets arbeid.

I årene 1932-34 gjennomgikk de faglig-økonomiske kamper en skjerpning som følge av statsmaktens voldsomme inngripen for å slå den [dem?] ned, som tilfellet var overfor arbeiderne i Åmot og andre steder. Partiet så det som en sentral oppgave å organisere kampene i lønnsspørsmål og andre aktuelle spørsmål, i samarbeid med den revolusjonære fagopposisjon (R.F.O.). I samband med Hydro-arbeidernes kamp i 1934 organiserte R.F.O. og partiet en kampkonferanse i Telemark som var av stor betydning.

Kommunistene spilte en ledende rolle i kampen mot kneblingsloven i 1934. På fagkongressen kort tid etter ble hele ledelsen kastet.

Av vesentlig betydning er i de følgende år kampen mot fascismen og den krig som truet.

Etter det fascistiske Italias overfall på Etiopia i 1935 kom kampen mot fascismen - både den utenlandske og den hjemlige fascismen særlig sterkt i forgrunnen i de kommunistiske partiers virksomhet. Kampenheten mot fascismen var hovedparolen på Den kommunistiske internasjonales VII. verdenskongress sommeren 1935. På kongressen advarte Dimitrov mot å sette likhetstegn mellom alle mulige reaksjonære framstøt og fascismen. Folkefrontens taktikk, som kongressen knesatte, gikk bl. a. ut på å splitte borgerskapet, trekke småborgerskapet, bøndene og også visse lag av borgerskapet med i arbeiderklassens antifascistiske front.

Denne linje fulgte N.K.P. i stigende grad i de følgende år, ikke minst i solidaritetsbevegelsen for det republikanske antifascistiske Spania under borgerkrigen 1936-39.

Kommunistene ydet en ikke ubetydelig innsats i støtteaksjonen for de spanske frihetskjempere. Nordmenn reiste som frivillige til den antifascistiske fronten i Spania. Spaniakomiteer ble dannet på bredt og demokratisk grunnlag, med deltakelse også av sosialdemokrater og borgerlige antifascister.

Kommunistene drev en iherdig kampanje i fagbevegelsen, tildels med gode resultater. Nordahl Grieg gjorde en glimrende innsats gjennom sine bøker og foredrag og gjennom kampanjen i tidsskriftet "Veien Frem".

Sin strålende idekamp mot ødeleggelses- og undergangskreftene, for fred og sosialisme førte Nordahl Grieg i nøye samarbeid med det kommunistiske parti. Det var i fullt samsvar med partiets politiske hovedlinje at han rette[t] ilden mot Quisling og Sundlo, mot Sjøfartstidende, Aftenposten og andre Franco-organer. mot monopolkapitalens menn som den ene dag satt i Nobelkomiteen og belønnet fredskjempere for den neste dag å telle penger tjent på støtten til Japans røverkrig i China. Sammen med N.K.P. advarte Nordahl Grieg mot undervurderingen av fascismen og gikk inn for å fjerne Sundlo og andre nazister fra nøkkelstillingene i landets forsvar. Utviklingen etter 9.april 1940 bekreftet fullt ut riktigheten av kommunistenes standpunkt, den harde, konsekvente kamplinjen mot Quislingene, den daværende femtekolonne for en aggressiv imperialisme.

Et ledd i kampen mot fascisme og krig var også kampen mot trotskismen, som hadde fått tilslutning av en gruppe intelektuelle [intellektuelle] og endel elementer i D.N.A. med Håkon Meyer i spissen.

N.K.P.s sentralkomitemøte den 25. juni 1937 ga følgende karakteristikk av de norske trotskister, i en uttalelse som samtidig klart markerer den norske arbeiderbevegelses oppgaver i kampen mot trotskismen.

"Trotskismen, som i de siste år i stigende grad har forsøkt å snike seg inn i arbeiderbevegelsen i de fleste land, har forlengst for all verden avslørt seg som fascismens, reaksjonens og alle krigskrefters våpenbror

Også i Norge eksisterer en trotskistisk gruppe som lenge har drevet sitt spill i arbeiderbevegelsen. Denne gruppe som operer [opererer] på flere fronter, er organisert av Trotski selv. Av en del renegater fra den revolusjonære bevegelse, halvborgerlige intellektuelle og politiske eventyrere har Trotski organisert sin norske skadegjørerklikk"

De norske trotskisters program er det samme som i andre land: Side om side med det ytterste høires fascistfarvede aviser driver de en hensynsløs løgnkampanje mot Sovjet-Unionen" og går åpent inn for en vepnet kontrarevolusjon der, de solidariserer seg med og forsvarer det kontrarevolusjonære POUM i Spania som er opløst av den spanske regjering. De driver en voldsom løgnpropaganda mot folkefrontbevegelsen i Spania, Frankrike og andre land og søker å diskreditere den internasjonale kamp for freden og understøtter Hitlers og Mussolinis kamp mot Folkeforbundet.

I likhet med trotskistene i andre land driver de norske trotskister et utstrakt dobbeltspill. Bare en liten klikk av politiske kverulanter har trådt frem som en åpen trotskistisk gruppe (Gruppen Oktober). Hovedgruppen av de norske trotskister gjemmer sig i Det norske Arbeiderparti og søker innenfor Arbeiderpartiet å vinne posisjoner for sin politikk."


N.K.P. forsterket kampen mot trotskismen i samband med Münchenpolitikken i 1938 som viste imperialismens strategi: Samarbeid mellom Chamberlain-Daladier og Hitler-Mussolini, organisering av en internasjonal sammensvergelse mot Sovjet-Samveldet og folkenes nasjonale suverenitet og frihet. Nordahl Grieg deltok aktivt i kampen mot trotskismen hånd i hånd med det kommunistiske parti.

Et viktig ledd i kampen mot fascismen og faren for en annen verdenskrig var solidaritetsbevegelsen for det republikanske Spania. Det kommunistiske parti og N.K.U. var drivkraften i denne støtteaksjon.

Münchenpolitikken stilte de kommunistiske partier knivskarpt overfor spørsmålet om organisering av kampen for den nasjonale suverenitet og uavhengighet. Spørsmålet var om Norge og andre land skulle få samme skjebne som Østerrike og Tsjekkoslovakia, resikere [risikere] å bli utslettet som selvstendige nasjoner.

Dette grunnleggende problem fikk et klart prinsipielt svar på N.K.P.s sentralkomitemøte 4.-5. februar 1939, i Henry W. Kristiansens foredrag og i møtets hovedvedtak: "Retningslinjer for den norske arbeiderklassens kamp for forsvaret av demokratiet og Norges uavhengighet"
["] Den eneste klasse["] - sa kamerat Kristiansen - ["]som konsekvent kan forsvare det norske folks frihet og uavhengighet er arbeiderklassen. Arbeiderklassen må være ryggraden i den folkefront som må skapes for å trygge Norges nasjonale frihet og selvstendighet. Arbeiderklassen er bæreren av det norske folks tradisjoner fra 1814, fra 1905 og fra hele vår nasjonale frigjøringsperiode. Arbeiderklassen må derfor rive ut av hendene på det reaksjonære borgerskap og fascistene deres demagogiske og forbryterske utnyttelse av vårt folks demokratiske tradisjoner. Det er ikke de reaksjonære og fascistiske elementer som kommer til å forsvare dette land når det røyner på, men arbeiderklassen i spissen for folket. Arbeiderklassen vil verge Bjørnsons, Ibsens, Fridtjof Nansens, Roald Amundsens Norge mot de bødler som i likhet med i andre land vil knuse vår frihet og kultur."


N.K.P.s rettningslinjer [retningslinjer] fra februar 1939 viser at en hadde et klart og riktig perspektiv og signaliserte den fare som siden ble akutt.

"München betyr ["]- heter det i vedtaket [-"]at de nordiske land mer enn før er kommet i faresonen. Truslene mot vårt lands uavhengighet og selvstendighet er øket og når som helst kan et av våre land bli utsatt ikke bare for press - som nå fra Hitler-Tysklands side, men endog bli stillet ansikt til ansikt med Hitlers tropper. I alle skandinaviske land pågår en livlig nazistisk virksomhet for å gjøre Skandinavia modent for å øke den tyske innflytelse og til syvende og sist for nazifisering i krigsfascismens tjeneste.

Den norske arbeiderklasse og det norske folk må være klar over hvor alvorlig stillingen for vårt land er som følge av fascistenes aggressive framferd, etter sammensvergelsen i München og den derav følgende politikk - og som følge av at der også i Norge finnes reaksjonære og fascistiske elementer i kapitalistklassen som bevist [(el.) bevisst?] tilstreber en sterkere politisk og økonomisk tilnærmelse til fasciststatene og som endog er villig til å gjøre store innskrenkinger og helt oppgi Norges stilling som selvstendig nasjon for å ivareta sine profittinteresser."


C.K [(Centralkomite-)]møtet i februar 1939 trakk opp klare rettningslinjer i kampen for Norges suverenitet. Det var derfor en selvfølge at en stilte problemet om våre forbundsfeller, våre allierte i denne kamp.

"Det norske folk behøver ikke kjempe alene. Landets uavhengighet utad og det mest utstrakte demokrati innad kan trygges
a.[)] om Norge kommer i samarbeid med alle folk og land som er imot de fascistiske angriperne og ønsker og forsvare freden,
b.[)] om Norge oppretter et forsvarsforbund med de andre nordiske stater,
c.[)] om man utnytter det norske folks sterke forsvarsvilje og renser det sivile og militære statsapparat for alle fascistiske og landsforæderske [landsforræderske] elementer,
d [)] om Norge oppretter et nærmere samarbeid såvel økonomisk som politisk og kulturelt med Sovjet-Unionen, den beste støtten for alle demokratiske krefter, den sterkeste kraften mot de fascistiske angriperne og den beste garantien for de små statenes fred og uavhengighet"


I den daværende situasjon var det mulig for N.K.P å stille opp parolen om et Nordisk forsvarsforbund som bolverk mot Hitlerfascismens aggresjon. Men det må samtidig konstateres at utviklingen viste at de reelle forutsetninger for å virkeliggjøre en slik parole ikke var tilstede.

N.K.P.s parole om Sovjet-Unionen som beskytter av Norges suverenitet og selvstendighet, som avgjørende faktor i kampen for freden har sin fulle gyldighet idag, da vårt lands uavhengighet og freden trues av den amerikanske imperialismes aggresjon. Og også parolen om internasjonalt samarbeid mellom alle krefter og land som vil forsvare suvereniteten og freden mot den nye ledende aggresjonsmakt har sin fulle gyldighet og aktualitet idag. Vesentlig er videre kampen mot femtekolonnen, de norske monopolkapitalister og de høyresosialdemokratiske agenter for den amerikanske storfinans og imperialisme som selger landet og prisgir folkets interesser.

Under den tyske okkupasjon av Norge gjorde N.K.P. en stor og heltemodig innsats i kampen mot nazistene og den tyske okkupasjonsmakt.

Partiet ga ut et stort antall illegale aviser og spilte en aktiv rolle i alle grener av motstandsbevegelsen. Denne virksomhet ble utfoldet på en politisk plattform som innebar en aktiv kamp- og krigspolitikk mot okkupantene.

Om N.K.P.s linje og virksomhet under krigen ble det gitt konkrete fakta i partiets beretning til regjeringen Nygaardsvold sommeren 1945:
"Vi har hele tiden søkt samarbeid med folk som representerte denne motstandsvilje, for det sto klart for oss at uten organisasjon og en enhetlig linje om løsningen av dette spørsmål, ville folkets kampkraft ikke kunne utløses aktivt og kraftfullt. Det ble også nødvendig å bygge opp spesielle tekniske apparater som kunne løse alle de oppgaver som var nødvendige under denne kampen, fra aktive apparater som sabotasjeorganisasjoner til mer tjenende apparater som utenlands og innenlands kurerapparater og flyktningeapparater til Sverige. Dertil kommer så en meget vidstrakt organisering og utgivelse av illegale aviser.

For oss sto ikke oppgaven å gjøre disse til partiorganer, men til apparater som kunne tjene hele det norske folks kamp.

Det vil føre for langt her til å gå i detaljer, men vi vil gjerne nevne en del fakta. I 1942 bygget vi opp militærgrupper i en rekke distrikter vesentlig på grunnlag av arbeidere på bedriftene. Dette ble en ganske omfattende organisasjon. Det ble innledet samarbeid med Mil.org med det resultat at det skjedde en sammenslutning på foråret 1943. Siden har vi ikke gått inn for dannelsen av egne militærgrupper, men våre medlemmer har stått i Mil.org. Da den aktive sabotasje imidlertid var helt forsømt og Mil.org ikke så det som sin oppgave gikk vi til organisering av sabotasjegrupper i en rekke distrikter. Disse har utført en meget stor del av den sabotasje som har vært rettet mot tyskerne og den industri som den tyske okkupasjonsmakt har utnyttet. Likeledes har den sett som sin oppgave å likvidere den lammende virksomhet som angiverne har drevet.

Utpå vinteren 1943 ble så disse organisasjoner overført til Sabotørenes Landsforbund (S.L.F.), en organisasjon uten partipolitisk ledelse, men med et aktivt kampinnhold. Henimot krigens avslutning gikk denne organisasjon med sine rekrutter inn i hjemmestyrkene etter avtale med Mil.org..

Av våre aviser kan vi nevne de mest kjente, som Radionytt og Friheten blant mange andre. I en rekke distrikter har vi hatt rene nyhetsaviser, men vi har også utgitt en rekke aviser i samarbeid med nordmenn som har representert grupper utenfor vårt parti. Disse aviser har vært trykte aviser, og en stor oppgave har vært å organisere illegale trykkerier og sørge for stor spredning av avisene på en konspirativ [(el. konspirativt)] betryggende måtee [måte]. I samarbeid med en del patriotiske krefter utga vi allerede i 1942 avisen Alt for Norge, organ for den nasjonale front. På grunn av forholdene gikk denne avis over som [(til)] partiorgan fra januar 1944. Her førte vi da frem våre tanker og oppfatninger om hvorledes kampen burde føres.

Vi tror også det er viktig å nevne det transportapparat som partiet i flere år har hatt gående. Vi beregner flyktningeantallet over til Sverige på våre apparater til minst 8 000, og det er bemerkelsesverdig at ingen flyktninger på disse apparater er tatt, selvom det har kostet mange loser og førere friheten og i enkelte tilfelle også livet.

I den totale krig har det stått for oss som overordentlig vesentlig, ja internasjonalt sett helt avgjørende, at demokratiets krefter hadde viljen og evnen til å møte overfallsmennene med den totale krigs midler. Vi har med all vår evne søkt å understøtte all motstandsvilje og således fullt ut støttet den passive motstandsbevegelsen som jo i første rekke rettett seg mott Quisling og terbovens forsøk på å nazifisere vårt folk. Men utenover [utover] det har vi ment at den totale krig måtte møtes med aktive midler direkte rettet mot den tyske krigsmakt, som hadde hærtatt vårt og så mange andre land. Mange mente at den passive linje var tilstrekkelig og at det var de andre store nasjoner som måtte avgjøre krigen. Vi kunne imidlertid ikke se det slik, så meget mer som den tyske krigsmakt brukte vår industri og forsøkte å tvinge vårt folk ut i kampen for sine mål. Og vi hadde mange med oss i dette syn. Denne forskjell i betraktningsmåten har ført til visse motsetningsforhold og framkalt en del misforståelser, men det arbeid og den innsats som er gjort av oss og mange andre som har delt vårt syn gir beviset for den vilje og evne til kamp som har vært til stede. Og vi tror heller ikke at det i dag i vårt folk hersker noen tvil om det.

På grunn av de erfa-r-inger [erfaringer] vi høstet i vår organiserte virksomhet innså vi tidlig nødvendigheten av å få en sentral ledelse på hjemmefronten som kunne sammenslutte og lede all motstandsvilje i folket. Sammen med andre nordmenn søkte vi å få løst dette spørsmål. Vi oversendte gjennom to av regjeringens representanter, som vi hadde en konferanse med høsten 1943, et forslag om en sterk enhetlig hjemmefrontledelse. Vi reiste også spørsmålet konkret på nyåret 1944 om dannelsen av et norsk frihetsråd her hjemme. Dette ble ikke utviklet lenger enn til nedsettelsen av en organisasjonskomite som hadde til oppgave å løse spørsmålet i samarbeid med regjeringen. I mai måned ble hjemmefrontens ledelse oppnevnt hvilket vi hilste med glede. Hva vi imidlertid beklager var at denne hjemmefrontens ledelse ikke representerte hele motstandsviljen i folket, slik at f.eks. det motstandssentrum som det kommunistiske parti representerte i alle lag av folket og på alle områder ikke kom med. Vi måtte fortsette vår virksomhet og hadde bare periodevis og i enkelte distriter samarbeid med Hjemmefrontledelsens representanter på de forskjellige områder"


Norges Kommunistiske parti vant sterke sympatier innen det norske folk på grunn av sin store innsats under krigen, som kostet et stort antall av partiets ledere og medlemmer livet. Da partiet igjen kunne tre åpent fram å bygge opp igjen sine legale organisasjoner, viste det seg at det hadde et medlemstall som var mangedobbelt det som eksisterte før krigen. I mai 1946 var medlemstallet over 34 000. (Norges kommunistiske ungdomsforbund har dessuten 17 000 medlemmer.) Ved stortingsvalgene den 8. oktober 1945 fikk N.K.P. over 176 000 stemmer og 11 representanter i stortinget, mens partiet før krigen ikke hadde en eneste representant. (I 1933 var N.K.P.s stemmetall 22 773). Ved kommunevalgene i desember 1945 ble over 1000 kommunister valgt inn i by- og herredsstyrene. Det har videre inntrådt den vesentlige forandring i partiets stilling at det til skilnad fra førkrigstida nå har sterke posisjoner i Oslo, Akershus, Østfold og Buskerud. Videre har partiet gårr sterkt fram i Nord-Norge, ikke minst i Finnmark. Karakteristisk for utviklingen er videre at kommunister etter freden i stor utstrekning er valgt inn i ledelsen for de forskjellige fagforbund.

Hovedlinjen i N.K.P.s etterkrigspolitikk ble trukket opp allerede under krigen.

I en erklæring som N.K.P.s sentralkomite sendte ut den 1. juli 1944, heter det:

"Sentralkomiteen for det kommunistiske parti erklærer at den ledende tanke i politikken under etterkrigstida i vårt land og i de øvrige land i verden må være å trygge freden, slik at også vårt folk kan få fred og ro til å samle sine krefter om den store nasjonale oppgave å utvikle landets produktivkrefter med det formål å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov"

På denne plattform har partiet etter krigen ført kampen. I dag trer kampen mot den amerikanske imperialismes ekspansjons- og krigspolitikk i forgrunnen i vårt partis virksomhet. Det gjelder en aktiv innsats for freden og Norges suverenitet.

I denne kamp må partiet øke sin slagkraft, understøtte arbeidernes kamp mot trustkapitalen, skape et kampforbund mellom arbeidere og bønder.

I denne kamp må vi støtte oss til våre broderpartiers sterke posisjoner i en rekke land.

Vårt folk må skaffe seg nye forbundsfeller i kampen mot imperialismen, ved et nøye samarbeid med Sovjet-Unionen og de nye demokratier i Europa.

På dette grunnlag vil vi styrke vårt parti og i spissen for arbeiderklassen og alle progressive krefter marsjere videre mot vårt mål:

Et sosialistisk Norge.


LITTERATURHENVISNINGER


Vårt partis politikk under krigen : krigspolitikken / utgitt av Norges kommunistiske parti. - Oslo : Partiet : Ny dag, [1945]. - 184 s.

Vårt partis politikk etter krigen : fredspolitikken / utgitt av Norges kommunistiske parti. - Oslo : Partiet, 1945. - 74 s.

Splittelse eller samling? / utgitt av Norges kommunistiske parti. - Oslo Ny dag, 1946. - 64 s.

Splittelse og samling / Erling Bentzen .
I: Vår vei : marxistisk tidsskrift.- Årg. 2 (1947) hf. 4-5

I kamp for Norges frihet og selvstendighet / Roald Halvorsen . - Oslo : Ny dag , 1948 - 15 s.

Kampen for Norges suverenitet : brev til Undersøkelseskommisjonen av 1945. - Oslo : Ny dag, 1948. - 67 s.



Om Arvid G. Hansen.
les her.

Dokumentet selv:
NKP : 25 år i kamp for sosialismen / Arvid Hansen
[Oslo] : NKPs opplysningsavdeling, [1948?]. - 13 bl.
(Materiale ; 83)
Over tittelen: Materiale til foredrag.
Stensilert.