Nordahl Grieg i Moskva av Ivar Digernes Nordahl Grieg hadde alltid en urolig vandrelyst i blodet. Han hadde allerede som nybakt student seilt rundt Kapp det Gode håp til Australia og tilbake gjennom Suez, han hadde vært i alle Europas land, i China. Det var da ikke noe rart i at han til slutt måtte komme til Moskva. Det var i slutten av 1932 han havnet der. I femårsplanenes tid. Det russiske folket gjorde en kjempeanstrengelse for å overvinne sin historiske tibakeliggenhet og legge et solid økonomisk fundament for det nye samfunnet. Mottagelsen den første femårsplanen fikk utenfor Sovjet-Samveldet var for det meste alt annet enn hjertelig. Kloke folk, som skjønte seg på økonomi, hevdet at bolsjevikene kom til å knekke nakken på sine "utopiske eksperimenter". Flittige aviskorrespondenter malte ut om hungersnøden i Ukraina. Andre begynte å slå alarm og påsto at femårsplanene truet de kapitalistiske lands eksistens, for russerne ville oversvømme markedene med billige varer til dumpingpriser, framstilt av slavearbeidere. Verdensopinionen kom i forvirring. Hva var det egentlig som foregikk i Russland? Var det kanskje likevel en mulighet for at bolsjevikene ikke bare drev med svindel? Det var en ny revolusjon som foregikk i disse tidlige tredveårene. Den politiske revolusjonen fra 1917 og utover hadde ikke i vesentlig grad forandret det økonomiske og sosiale grunnlaget for sovjetfolkenes liv. Det store flertallet av landets befolkning var fremdeles tilbakeliggende bønder som fristet en kummerlig tilværelse på sine små, fattige bruk. Industrien var liten, gammeldags og teknisk tilbakeliggende. Spørsmålet var om det russiske folket med egne krefter kunne greie å vinne kappløpet med den kapitalistiske verden. Nå, etter den annen verdenskrig, er det lett å se hvorfor sovjetstatens ledere hadde slik bråhast med å piske folket fram til en veldig kraftanstrengelse. Uten det materielle og åndelige grunnlaget som ble lagt i femårsplanenes tid, ville sovjetlandet ha bukket under for stormløpet fra verdensreaksjonen. Det var ikke lett. I Sovjet-Samveldet selv var det ennå sterke krefter som satte seg voldsomt til motverge, som ville tilbake og ikke fram, kampen raste snart skjult, snart åpenlyst. Og kontrarevolusjonens menn hadde sterke forbundsfeller utenfor landets grenser, det gikk mange forbindelsestråder fra generalstabene og etteretningsvesenet i de kapitalistiske land oo [til?] sovjetsystemets fiender innenfor landet. Moskva var dengang sete for den 3. internasjonale, generalstaben for den kommunistiske verdensbevegelse. I Russland skjedde det noe - her kunne en føle tiden på pulsen. Nordahl Grieg ville være midt oppe i det, der det foregikk noe. Slik kom han til Moskva, ingen desidert venn av det nye som vokste fram der, men heller ingen fiende. Han kom som en søkende. Sovjet-Samveldets hovedstad var ikke noen "morsom" by i de årene. den virket grå og spartansk, og også menneskene en så på gatene og i butikkene var svært ofte grå, sammenbitte eller irriterte. Det var rasjonewring, køer, svartebørs. All energi ble konsentrert om oppbyggingen av tungindustrien, hensynet til slik produksjon som kunne sette farge på livet, måtte kopmme i annen rekke. Det store flertall av folket var ikke udelt entusiastisk for de himmelstormende planene som ikke ga seg noen øyeblikkelige resultater i et lettere og mer bekvemt liv. Men det fulgte da med, drevet fram av arbeiderklassens mektige vilje. Og entusiasmen kom etter hvert, særlig hos de unge. Det var en spennende tid, en brytnings- og grotid for hele det veldige sovjetlandet. I den første tiden han var i Moskva vanket Grieg atskillig i diplomatkretser og blant korrespondentene for de internasjonale storbladene. Grieg var kommet inn i litteraturen gjennom journaistikken, og han beholdt alltid en klokkerkjærlighet for bladmannsyrket. Særlig likte han å omgås stjernereportere av internasjonal klasse. Det er folk som i embets medfør må ha greie på litt av hvert, også på det som foregår bak politikkens kulisser. Enkelte av disse storreporterne er glitrende begavelser. Men da de er nødt til å skrive slik som deres redaktører og i siste instans avisens eller byråets hovedaksjonærer vil, utvikler de seg ofte til prinsippløse kynikere. Denne konflikten mellom samvittighet og levebrød hadde Grieg rikt høve til å studere i Moskva. Sine iakttagelser har han utnyttet i "Ung må verden ennu være". Grieg kom også i kontakt med kjente sovjetrussiske forfattere. En tid bodde han hos Boris Pilnjak. Pilnjak var en såkalt "medløper", opprinnelig ikke tilhenger av sovjetstyret, men på den tid ennå ansett for å være en lojal sovjetforfatter. Siden viste det seg at han var innblandet i alt annet enn lojale tiltak. Grieg hadde et sjeldent instinkt for å bedømme mennesker. Han fortalte meg senere at han hadde på følelsen at det var noe i veien med Pilnjak. Hva det egentlig var, kunne han ikke si, men han var iallefall ikke ekte. Jeg arbeidet den gangen i et internasjonalt forlag som holdt til på Nikolskaja-gata. Grieg hadde jeg ikke truffet, enda han hadde vært flere måneder i Moskva. Men så bega det seg slik at min venn L., en dansk forfatter som hadde bodd en tid i Moskva, en dag spurte meg om jeg ikke kjente Nordahl Grieg. Nei, jeg gjorde ikke det. Men ham må du treffe - det er en strålende fyr, og han er på vei til oss. L. var forholdsvis nyfrelst og ivrig når det gjaldt å virke i den gode saks tjeneste. Jeg må tilstå at jeg var noe skeptisk - av en eller annen grunn hadde det festnet seg en forestilling om at levende norske diktere ikke var noe å samle på. Og Grieg hadde jo skrevet "Norge i våre hjerter" - var han ikke en slags nasjonalist? Nei, det trodde ikke L., men det var klart at han ennå var vaklende, manglet kjennskap til Mars [Marx] og den dialektiske materialisme. Og følgelig var det min simple plikt å gjøre mitt for å bringe ham inn på den rette vei. - L ble nesten truende i røsten, de himmelblå barneøynene stirret bebreidende på meg. Jeg måtte gi meg. Mitt første møte med Nordahl fant sted hjemme hos L., oppe i et atelier under taket til en kolossal leiegård et steds ved Kitaigorod-muren. Der bodde L. sammen med sin russiske kone som tegnet. Grieg var kommet før meg, han lå henslengt i en lenestol. Det var forresten en av hans egenheter, som han har til felles med andre utmerkede mennesker jeg kjenner, at han likte å innta en horisontal stilling når han riktig skulle utfolde seg. Det er liksom åndene får bedre vingefang da, hva det nå kan komme av. Det ble et givende møte. L. viste som vert at han allerede hadde tilegnet seg grunnreglene for strategi og taktikk. Den utmerkede Krimvinen med tilhørende "sakuski" bidro naturligvis sitt til suksessen. Men hovedsaken var at Grieg, når han var opplagt, var en enestående mester i samtalens kunst. Han var ikke så dyp at det generte noen, hadde et smittende humør, ikke ondskapsfullt, men heller ikke fritt for gaminaktig ertevorenhet, og han forsto å inspirere andre til å yte sitt beste. I det hele tatt var han et herlig generøst menneske, en prektig gutt. Det eneste som kunne være litt anstrengende ved ham, var hans rastløshet og ubevisste tendens til å bruke sine medmennesker som råstoff eller insitament i sin diktning. Denne kvelden var han riktig i sitt ess, han forlystet oss med anekdoter fra Moskva-diplomatiets og utenrikskorrespondentenes lille verden, behandlet åndslivet hjemme på Bjerget, og til slutt kom han inn på fascismen i Tyskland som den gangen nettopp hadde knust de siste restene av Weimar-demokratiet. Han provoserte behendig oss to rett-troende til å komme med innvendinger, og snart var diskusjonen i full gang. Ut på natten gikk Grieg og jeg hjemover - over Moskvas snødekte gater., vi skulle omtrent samme vei. Grieg lovte å ringe til meg. Det varte ikke mange døgnene før jeg fikk oppringing fra ham og ble bedt om å komme opp på hotell Novaja Moskovskaja til ham, han var flyttet dit nå. Novaja Moskovskaja er et stort hotell som ligger sør for Moskva-floden som lå islagt nå på vinteren. Over gatene og brua over elven gikk en uendelig strøm av svartkledde mennesker. I tårnene på Kreml holder tusenvis av blåkråker til. Rett som det er, fyker de opp i store svermer. Disse kråkene og deres evindelige klunking bidrar til å gi hele dette sceneriet et visst dystert preg. De har sett mye, disse kråkene. Grieg bodde enkelt, det var hverken nips eller suvenirer på rommet hans. Han hadde heller ikke mange bøker, bare slike som han hadde bruk for i øyeblikket. Han samlet ikke på bøker, ga dem bort når han hadde sett på dem. Å dra omkring i verden med et lass av bøker var ikke praktisk, det var bare en hindring. Han ville være fri, mobil, alltid rede til å sette seg på toget eller i flyet og suse dit han følte seg draget. Aviser derimot, fløt det av overalt, dem trengte han for å være i levende kontakt med den hvileløse, evig hastende tiden. Her på dette hotellrommet hadde vi mange og lange samtaler. Minst en, ofte to og tre ganger i uken ringte Grieg og ba meg komme. Han måtte diskutere sakene. Det som skjedde med ham i denne tiden, var at han holdt på å arbeide seg fram til en ny livsinnstilling. Tidligere hadde han greidd seg med den borgerlige humanists beskuende, mer eller mindre passive innstilling til livet. Det hadde gått på et vis, men han hadde aldri kunnet slå seg til ro med det. Kunne han, hadde han rett til å stå utenfor når det moderne barbariet, krigens og reaksjonens krefter reiste hodet i land etter land og la kulturen øde? Her blant dette folket hadde han sett hvordan mennesker under utrolige vansker slet og kjempet for å bygge et rettferdig samfunn, skape et vern for menneskets rett? Han ble mer og mer klar over at hans plass var blant dem som kjempet. Men han hadde mange hemninger. En av dem var hans gamle håp om at det gode skal kunne seire uten vold, hans motvilje mot intoleranse og sneverhet.: Ville ikke russernes vei føre til ødeleggelse av altfor store kulturverdier? Betydde ikke sosialismen en nivellering, en forsimpling av tilværelsen? >Med disse og liknende innvendinger var det at han kjempet i denne tiden. Omtrent slik stilte han spørsmålene for meg. Ofte overdrev han sine standpunkter, med hensikt, for å "rendyrke motsetningene" og gjennom konflikten mellom motsatte syn komme fram til det rette. Hans styrke lå ikke i analysen, dertil var han for mye dikter, han tenkte i menneskeskjebner. Men hans instinkt, hans teft var forbløffende. Nordahl tilsto selv med karakteristisk åpenhet at han hittil altfor mye hadde beveget seg på overflaten, at han manglet kjennskap til de sentrale, avgjørende ting i vår tid. Det han saktnet [saknet] hos seg selv var klarhet, et helstøpt livssyn. Jeg anbefalte ham å lese de marxistiske klassikerne. Han skaffet seg også en hel bunke klassikere som lå demonstrativt framlagt på bordet hans. Men jeg har en mistanke om at det ikke ble noen særlig grundige studier. Han hadde annet å tenke på. Hitlers overtagelse av makten i Tyskland og de første meldingene om terroren mot de tyske demokratene, jødeforfølgelsene osv., gjorde et rystende inntrykk på ham. Han var straks klar over at Hitler betydde krig. Særlig fra denne tiden vokste det fram i ham en beslutning om å vie alle sine krefter til kampen mot fascismen og krigen. En tanke som han ofte kom tilbake til, var at den norske litteraturen som hadde spilt en så stor rolle i vårt folks frihetskamp i det 19. århundre, også måtte være forpliktet til å gjøre en stor innsats nå da friheten var truet som aldri før. Det måtte gå an å skape en bred antifascistisk front som omfattet folk fra ulike samfunnslag og med forskjellige oppfatninger, men som alle hadde det til felles at de ville kjempe mot undergangskrefter som var sloppet løs i verden. Når det gjaldt vår hjemlige avart av fascismen, viste Grieg et merkelig klarsyn. Han ante allerede dengang at Quisling skulle komme til å spille en skjebnesvanger rolle i norgeshistorien. Gang på gang kom han inn på Quisling, hans meritter som krigsminister i bondepartiregjeringen, Menstadslaget, pepperhistorien, og på de kreftene som dengang forsøkte å skyve Quisling frm i norsk politikk. Han utviklet en egen teori om Quisling, som han forresten senere la fram i et spesialnummer av "Veien frem", i 1936. Den ble ikke godt mottatt - ingen ansvarlige organer reagerte på det dette "bolsjevikiske tidsskriftet" skrev. Kloke mennesker mente det var anstaltmakeri å beskjeftige seg med denne Quisling. Grieg finansierte sitt Moskva-opphold hovedsakelig ved å oversette Jack London for Gyldendal. Slike oppgaver utførte han i skippertak - når han først tok fatt, var det fenomenalt hva han fikk unnagjort. Det han virkelig syslet med, det som arbeidet inne i ham, men som bare bruddstykkevis, i form av notater o.l. ble festnet på papiret, var en stor samtidsroman, hvis handling delevis skulle foregå i Moskva, delvis i Vest-Europa. Denne romanen arbeidet han intenst med, men det var tydelig at han hadde store vansdker med den. Det endte med at dette arbeidet ble lagt til side for andre oppgaver. Men i "Ung må verden ennu være", har han nyttet hovedideeen i det verket han strevde med allerede i Moskva i 1933-34 og spunnet videre på tråden, slik at handlingen blir ført fram like fram til opptakten til den annen verdenskrig. "Ung må verden ennu være" er i sitt opplegg og i enkeltheter en stor roman. Den er uferdig, der er stilbrudd, enkelte partier er helt mislykket. Grieg sa selv at han var klar over at boka var uferdig, ja om noen år ville den kanskje være helt avlegs, men han kunne ikke utsette det lenger - skulle den overhodet gis ut, måtte det være nå. Dette var i slutten av 1938. I "Ung må verden ennå være" stilles to verdener opp mot hverandre, på den ene side den kapitalistiske verden som styrer mot katastrofen, på den andre side sovjetlandet og alle de som kjemper mot krigen og fascismen. Ashley representerer de som fporsøker å sitte mellom to stoler, som ikke kan finne sin plass i den store striden. Boka er ingen nøkkelroman. Ashley er ikke Nordahl Grieg, enda det jo er tydelig at han har karaktertrekk som forfatteren bekjempet hos seg selv. Men Ashley gikk en annen vei enn Nordahl Grieg. Den ildfulle Kira likner en russisk kvinne som Nordahl kjente. Modellene til det selvgode svenske paret som ser med slikt hovmod på alt det russerne pusler med, er det heller ikke vanskelig å finne. Den fulle ingeniøren i samme kostelige kapitel har også sitt forbilde i virkeligheten. Representanten for de gamle russiske revolusjonære som ikke kunne følge med og endte i forræderiet, har utvilsomt en viss forbindelse med Bukharin. Nordahl Grieg kjente Bukharin personlig og var meget inntatt av ham. De unge russerne med sin framtidstro og ubegrensede hengivenhet for partiet og det sosialistiske fedrelandet, er utvilsomt inspirert av hans omgang med den nye ungdommen. Men i det hele tatt er femårsplanenes Russland bare behandlet som bakgrunn. Opprinnelig hadde han nok tenkt å gi den sosialistiske oppbyggingen en bredere plass, men siden har han oppgitt dette til fordel for stoffet fra Spania som var så aktuelt i de siste årene før krigen. Historien om at Ashley reddet en hund i Moskva-floden, har forbidnelse med noe selvopplevd. Han fortalte meg en dag en passant, halvveis spøkende, at han hadde reddet en mann som holdt på å drukne i Moskva-floden. Det var liksom han ikke ville ha noe prat om dette, det han selv hadde gjort tilla han ingen som helst betydning, det som interesserte ham og fikk ham til å snakke om det, var den måten tilskuerne hadde reagert på. I moskva ble ideeen til tidsskriftet "Veien frem" unnfanget. Meningen var å skape et organ som kunne mobilisere det norske åndslivet til kamp mot fascismen. Nordahl innså klart betydningen av å få en så bred front som mulig. Men grunnlaget måtte være klart og renslig. Noen særlige illusjoner om muligheten av å få så svært mange med hadde han ikke. Det viste seg dessverre at han fikk rett. Egentlig talt var det smått stell med det norske åndslivs innsats i den antifascistiske kampen i de sene tredveårene. Det var Scharffenbergs, dr. Reichs og psykoanalysens glanstid. "Veien frem" var en ensom svale og avgikk etter et års tid ved en fredfull død begrett av få. Men det var et bra tidsskrift. Tidsskriftets retningslinjer ble utarbeidet i Moskva, men noe navn på det var platt umulig å finne. Det skulle bli et tidsskrift utenom det alminnelige, derfor måtte det også ha et skikkelig navn. Senere i Norge ble det holdt en masse møter hvor navnet på tidsskriftet var det sentrale. Vi la våre hoder i bløtt [bløt], Viggo Hansteen og andre kloke hoder ble tilkalt, men like langt kom vi. Det endte med at det nærmest i fortvilelse ble vedtatt at tidsskriftet skulle hete "Veien frem". I den siste tiden i Moskva så det nesten ut til at dette med tidsskriftet var blitt det sentrale for Nordahl. Han ville kjempe, slåss med pennen, dette var ingen tid for artisteri og "ren kunst". Jeg reiser hjem og skriver et skuespill på to måneder, gjør penger på det, og så starter vi et tidsskrift, sa han. I praksis viste det seg at det var dikteren Nordahl Grieg som tok overhånd og publisisten kom i annen rekke. Det skuespillet han skulle skrive, var "Vår ære og vår makt". Stoffet fra forrige verdenskrig hadde lenge gjært i ham. Han hadde jo kommet seilende inn i den norske litteraturen med den ramme realistiske sjøromanen "Skibet går videre". Sjøfolkene var den delen av det norske arbeidsfolket han kjente til, han følte med dem. Nå hadde han mulighet for å bruke et glimrende stoff til et manende varsku mot krigsfaren. Heretter skulle all hans diktning og all hans gjerning være et ledd i den store kampen for friheten. Han ville skrive for menneskene i dag, ikke for evigheten. I slutten av 1934 reiste han hjem. Det varte bare en kort tid, så fikk jeg et maskinskrevet manuskript fra ham. Det var "Vår ære og vår makt". Oppholdet i Sovjetunionen kom til å bli innledningen til den rikeste perioden i Griegs diktning og liv. Den delen av hans produksjon som gir han plass blant våre betydligste åndsmenn, skriver seg fra tiden etter hjemkomsten fra Moskva. Først nå var han blitt klar over seg selv, først nå hadde han funnet sin vei. Det han så og opplevde i Sovjet-Samveldet, bidro i høy grad til å gjøre ham til bevisst sosialist og antifascist. Men han ville nok ha utviklet seg i samme retning, selv om han ikke var kommet dit. Ser en på hans forfatterskap som helhet, er der en ubrutt linje i det, kjærligheten til liv som gror, hatet mot det som hemmer og forkvakler livets vekst er der fra første stund. Nordahl Grieg fulgte det beste i seg selv når han kastet alle bruer av og ble med i rekkene blant frihetens konsekvente frontkjempere. I dag blir hans minne hedret også av dem som - for hvor lenge siden? - var hans bitre motstandere. Geskjeftige fortolkere er i ferd med å forfalske ham til en ufarlig, lojal spissborger som en tid hadde slemme tilbøyeligheter, men fant hjem til slutt. Det er gått med ham som med mange andre store døde. De blir bakvasket og forfulgt i levende live, men etter sin død blir deres balsamerte lik anbrakti Pantheon. De døde er forsvarsløse. Men Nordahl Griegs verk lever, og det forteller oss at Nordahl Grieg hørte hjemme blant dem som kjemper mot mørkemaktene, i hvilken forkledning de så opptrer. Nordahl Grieg i Moskva / Ivar Digernes. - S. 2, 33-35. I: Magasinet (for alle) [tidl. Arbeidermagasinet]. - Årg. 19, nr 51/52, (1946)