Motstandskampen i Norge, den kalde krigen og oppgjøret med den. Tidligere i vår ble krigsveteranen Gunnar Sønsteby på nytt hedret for sin innsats under 2. verdenskrig. I Oslo Militære Samfunn fikk han tildelt medaljen "Norge i krig 1940-1945". Av Knut Holm, Namsos. Som etterretningsagent og leder for "Oslo-gruppen" gjorde han og hans medarbeidere en stor innsats i kampen mot den nazistiske okkupasjonen av Norge. De leverte etterretningsrapporter og saboterte utstyr til den nazistiske krigsmakten. Motstandsgruppene i Norge bandt opp militære styrker som ikke kunne benyttes på andre frontavsnitt. Men det var også andre som gjorde en stor innsats. Det var de kommunistiske sabotørene og motstandsfolk. Mye er skrevet og sagt om disse. De mest vanlige påstandene er at disse ikke ble aktive før daværende Sovjetunionen ble angrepet sommeren 1941. Dette var unasjonale motstandsgrupper. At dette har festet seg i det norske folk er forståelig. Etter frigjøringen fikk vi etter hvert den kalde krigen som skapte et fiendebilde av kommunistene. De ble etter hvert stemplet som 5. kolonister, overvåket og trakassert. Deres historier er enten glemt eller fordreid som følge av den kalde krigen. Ny litteratur. I de siste årene har det kommet ny litteratur som forteller om kommunistenes motstandskamp mot de tyske nazistene. Yngre historikere har fattet interesse for temaet. Det viser seg at kommunistpartiet ikke tok opp kampen i 1941, som mange hevder, også historikere, men startet langt tidligere. Allerede den 10. april 1940 sto de bak panikk dagen i Oslo. De dro rundt i byen med lastebil og roperter og fortalte at Oslo skulle bombes. Dette ble gjort for å få folk til å rømme ut av byen. Det gjorde mange den dagen. Det muliggjorde for de tjenestepliktige å komme seg igjennom sperringene som naziststyrkene hadde begynt å slå rundt byen og ut til mobiliseringsplassene. I februar 1940 ble den første lederen av den kommunistiske "Osvald"-gruppen arrestert av svenske myndigheter. Det var Martin Hjelmen. I 1941 ble han utlevert fra Sverige til det norske nazipolitiet. Han ble overlevert til Gestapo og sendt til Tyskland. Her blir han sammen med en annen kommunistisk motstandsmann fra Narvik, Barley Pettersen, halshogd i 1944. Man finner spor etter norske kommunister allerede i 1938 som drev sabotasje mot skip som fraktet våpen og utstyr til Franco i borgerkrigen i Spania. Det tyske skipet "Claus Bøge" senkes av norske kommunister. Det dannes kommunistiske motstandsgrupper. Veteraner fra krigen mot Franco i Spania danner grunnstammen. Først rundt byene Oslo, Bergen og Narvik. Så får vi Trondheimsområdet, Stavangerområdet, osv. Men også mange andre steder rundt om i landet dannes det motstandsgrupper. Kommunistene var aktive motstandsfolk som drev sabotasje mot de nazistiske okkupantene rundt i hele landet. Det ble drevet sabotasjehandlinger mot jernbane, skip og mot fly. Også mot virksomheter som leverte utstyr, varer og tjenester til den nazistiske krigsmakten. Det var snakk om aksjoner som: - Senking av nazistiske patruljebåter i Oslo havn. - Aksjoner mot malmtrafikken fra Narvik. - Sprenging av rekognoseringsfly. -Samordnede aksjoner mot jernbanenettet på Østlandet. - Arkivene på Arbeidskontoret i Pilestredet i Oslo ødelegges. - Likeså i Tønsberg og hos arbeidstjenesten i Drammen. - ASEA Per Kure sprenges og totalskades. Alt dette for å nevne bare noen av aksjonene som fant sted. De allierte ønsket en aktiv motstandskamp i Norge som ellers i Europa. De ønsket aktive sabotasjegrupper. Commando-aksjoner langs kysten som kompani Linge drev med skulle gi inntrykk av at man forberedte invasjon av landet. Alt dette låste opp nazistyrker her til lands og hindret disse i å bli satt inn på frontavsnittene. Sabotasjehandlingene svekket også leveransene til den nazistiske krigsmakten. Gruppene som var aktive fra starten av var de kommunistiske gruppene med instrukser fra NKVD. Norske myndigheter i London ønsket å bygge Milorg. til bruk i en nasjonal frigjøringskamp i forbindelse med en eventuell aliert invasjon. Derfor ønsket de ikke en aktiv motstandskamp. Først senere under krigen endret dette seg og de begynte å bli aktiv. Det var i perioder et motsetningsforhold mellom regjeringen i London og de allierte. Men her heime var det kontakt mellom de forskjellige motstandsgruppene under krigen. Det var forbindelser mellom medlemmer i "Osvald"-gruppen, Milorg. og politigruppen i Oslo. Kommunistene var med på aksjoner gitt av M14 - militærkontoret de den norske legasjonen i Stockholm. De var også med på oppdrag fra det britiske SOE. De hadde også kontakt med "Oslo-gjengen", som var ei SOE-gruppe. Et eksempel på samarbeidet var i 1943 da Rinnan skulle likvideres i Trondheim. SOE ønsket likvidasjonen. Men aksjonen ble styrt av Milorg,s MI4 i London. Lederen av gruppa var fra "Osvald"-gruppen. To var fra Kompani Linge. En person var tatt med etter ønske fra den norske legasjonen i Stockholm. Da gruppen kom fra Stockholm til Trondheim, tiltrådte ytterligere 4 mann fra motstandsgrupper i Trondheim. At aksjonen mislyktes, skyldtes at personen legasjonen i Stockholm ønsket å ha med i virkeligheten var angiver. Høsten 1941 startet de byggingen av Nasjonalgarden. Det var kommunistenes parallellorganisasjon til Milorg. Våren 1942 var den oppe i 1200 mann. I motsetning til Milorg. var Nasjonalgarden tuftet på en mer aktivistisk linje. Dette ble et problem. For regjeringen i London og Milorgs ledelse ønsket en passiv organisasjon som først skulle tre i virksomhet ved en eventuell alliert invasjon av Norge. Kommunistene ønsket å bygge en organisasjon som drev med sabotasje og geriljavirksomhet. Men de ønsket også et samarbeide med regjeringen i London i en nasjonal front. I løpet av høsten 1942 lot derfor kommunistene hele organisasjonen gå inn i Milorg. sine rekker. Hvor mange som i løpet av krigen var med i den kommunistiske motstandskampen er noe uklart. Bare i "Osvald"-gruppen er det antydet at det var over 200 sabotører. Men det var mange som falt. Av de som falt i kamp, ble skutt på eksekusjonspeletonger eller døde i konsentrasjonsleire er det snakk om 3-sifrete tall. Så store ofre ble gjort. Det vi vet er at 35 sabotører og motstandsfolk i "Osvald"-gruppen falt i østlandsområdet. Også på Sørlandet, Vestlandet og Trøndelag falt det mange kommunister. I Trondheim var det Wærdal-gruppen og Thingstad-gruppen som mistet folk. Her ble 18 henrettet. I Troms og Finnmark ble det drevet partisanvirksomhet. Over 40 personer mistet livet. Hele 21 medlemmer av NKPs sentralkommite falt. Den kalde krigen. Den kalde krigen var her til lands først og fremst en politisk-ideologisk kamp mot kommunistene. Svart propaganda, mistenkeliggjøring og vrengebilder ble tatt i bruk. Den skapte et fiendebilde av kommunistene. Dermed også av de kommunistiske motstandsfolkene. Rettsikkerheten til kommunister og andre venstreorienterte ble svekket. Samfunnets fordømmelse ble en belastning. Etter hvert ble det problematisk å stå frem og fortelle at de hadde vært med i den kommunistiske motstandsbevegelsen under krigen. Disse motstandsfolkene ble etter hvert tause. Mens hjemmefrontens menn fikk sin rettmessige heder, ble de kommunistiske motstandsfolkene stemplet som suspekte og potensielle 5. kolonister. De ble både urettmessig og ulovlig overvåket både av staten og av andre organisasjoner. Dette førte til ei dreining av folks oppfatning av motstandskampen i Norge. Dette forandret etterkrigstidens historie. Den kalde krigen og dens svarte propaganda førte til ei omskriving av historien. I dag kjenner få til den kommunistiske motstandskampen. Oppgjør med den kalde krigen? Under avviklingen av den kalde krigen på begynnelsen av 90-tallet, kom det fram opplysninger som bekreftet at rettssikkerheten til personer som var med i kommunistiske - og andre venstreorienterte organisasjoner var sterkt svekket. Med bakgrunn i Lund-kommisjonens rapport fra 1996 får man bekreftet dette. Likeså i de åpne høringene i stortinget i 1996/97. Men dette innevarslet også tilsynelatende noe nytt. Et oppgjør med en periode i norsk etterkrigshistorie. At den kalde krigen var over. Partisanene i Finnmark fikk sin anerkjennelse og oppreisning av kongen under hans besøk der på 90-tallet. Etter mange år med fortielser, overvåking, mistenkeliggjøring og trakassering, fikk de etter lang tid bekreftelse på god innsats under krigen. Men hva med alle de andre i den kommunistiske motstandsbevegelsen? Når skal deres innsats i motstandskampen for frigjøringen av Norge få sin rettmessige plass i historien? Når skal disse få sine krigspensjoner og medaljer? Når skal samfunnet gi disse oppreising? Det norske samfunnet har et stort ansvar overfor disse. Deres innsats under krigen var betydelig. De kjempet med livet som innsats mot den nazistiske okkupasjonen og for et fritt Norge. Skal oppgjøret med den kalde krigen i norsk etterkrigshistorie ha noen mening så må innsatsen til disse få sin rettmessige anerkjennelse og plass i historien. De må få sin oppreising. En like viktig melding fra norske myndigheter er også at den kalde krigen er over og at kommunister har fått del i den rettsikkerheten som resten av landets borgere har. At alt grumset omkring politikk og overvåking er over. Knut Holm i: FRIHETEN 02-08-2002 - nr. 28. Mer av Knut Holm: Sosialdemokratiets historiske rolle her Sosialdemokratiets historiske rolle (2) her