15-10-1948. Kretsen" omkring Paal Berg saboterte motstandskampen. Den nye "hvitboka" avslører et enestående intrigespill mens hele folket sto i kamp. Stortingets presidentskap offentliggjør i dag en ny "hvitbok". Den er på ikke mindre enn 570 sider og omfatter brevveksling mellom regjeringen i London og den såkalte ledelse for "Hjemmefronten". En hel mengde av de ting som omhandles er tidligere behandlet så vel i statsminister Nygaardsvolds beretning som i beretningene fra de enkelte departementer i London. "Kretsen" "Hvitboka" tar sitt utgangspunkt i de forskjellige motstandsorganisasjoner som ble skapt, særlig etter Terbovens tale 25. september 1940 og utnevnelsen av de "kommisariske statsråder". Det oppsto herunder en gruppe som ble kalt "kretsen" og som gjennom borgermester Hartmanns reise knyttet kontakt med Regjeringen i London. Den knyttet etter hvert også forbindelse med Stockholm og utvekslet brev. Herfra oppsto den såkalte ledelsen for "Hjemmefronten". En gjennomgåelse av "hvitboka" gir et levende inntrykk av denne kretsen, hvis offisielle talsmann i mai 1945 ble Paal Berg, mer var opptatt med det som skulle skje etter den tyske okkupasjons slutt enn kampen mot okkupantene. De reelle krefter i så henseende lå i organisasjonene utenfor denne kretsen. Det tilskrives sikkert det faktum at toneangivende skikkelser sterkt var knyttet til storindustrielle og storfinansielle kretser, som jo igjen samarbeidet med okkupantene. En gjennomgåelse av brevvekslingen viser også dette: Krigføringen 1. Et stridstema som var sterkt fremme var selve krigføringen. Det går fram av "hvitboka" at "kretsen" hyllet "den våpenløse kampen" mot okkupantene. Det mest illustrerende dokument er det såkalte "partisanbrevet" av februar 1943 som sterkt advarte mot enhver form for krigføring. Med denne innstillingen kom den på kant ikke bare med de aktive grupper som vokste fram i Norge av mer eller mindre militært tilsnitt, men også med forsvaret i London. Ledelsen for "Hjemmefronten" måtte oppgi dette sitt standpunkt nødt og tvungent, særlig under den tyske arbeidsmobiliseringen. Stortinget 2. Denne "kretsen", hvis ordførere i maidagene altså ble Paal Berg og Berggrav, motsatte seg at Stortinget av 1936 skulle tre sammen igjen. Den bygde her selvfølgelig på den utbredte misnøye som Presidentskapet og Stortingets stilling under Riksrådsforhandlingene i 1940, hadde skapt. Hva den tilsiktet var åpenbart at "kretsen" og de departementrådsmenn og fylkesmenn den hadde utpekt skulle tre i Stortingets sted. En regjering, et administrasjonsråd, skulle utnevnes av Høyesterett. Dette trådte klart fram i mai 1945 da "kretsen", riktignok bare inntil videre og etter telegramutveksling med Regjeringen, forbød en kunngjøring fra Presidentskapet. Det firte videre i forsøket på å danne en regjering med Paal Berg som statsminister. Disse spekulasjoner, som vel bunnet i frykten for at befolkningens kritikk ved den tyske okkupasjons opphør også skulle ramme "kretsen" selv og de storindustrielle som sto den nær, møtte fra første stund forbitret motstand og ble betegnet som forsøk på et militærdiktatur. Ikke så helt få sider av "hvitboka" er opptatt med hatske angrep på de kretser som hevdet folkestyrets prinsipper. Det gjelder såvel fagforenings- som universitetsfolk, lærerne oso kommunistene. Kommunene 3. En stor del er vidd det kommunale styre etter den tyske okkupasjons opphør. "Kretsen" gikk inn for den såkalte "oppnevningslinjen". Den skulle sette kommunestyrene ut av kraftog nevne opp kommunestyrene og ordførerne ovenfra, ihvertfall til en overgang. Også det utløste den sterkeste motstand blant de kretser som ville hevde folkestyrets synsmåter, og da Regjeringen hevdet noenlunde liknende synsmåter, altså at de gamle kommunestyrer (uten NS-folk) skulle tre inn igjen, gjorde "kretsen" kabinettspørsmål i juni 1943. Stilt foran muligheten av å stå uten dette kontaktpunktet i Norge sluttet justisdepartementet et kompromiss. "Kretsen" måtte senere oppgi sin holdning. Regjeringen 4. Et særlig avsnitt er "kretsen"s holdning til Regjeringen. Den utferdiget bestemte direktiver med omsyn til Regjeringens avgang. Statsminister Nygaardsvold svarte på dette at Regjeringen ikke aktet å sitte lenger enn til krigens avslutning og en ny regjering kunne tre i dens sted. Dette ble godtatt og senere godtok en den ordning som senere ble truffet med en regjeringsdelegasjon til Norge i mai 1945. En tilsvarende aksjon foregikk som kjent i London, hvor Utheim, Wright m. fl. hevdet tanken om "et konsultativt råd", eller en over-regjering. Statsminister Nygaardsvold støttet seg i det ene som det andre tilfelle på en konferanse 27. februar 1941 hvor kongen, statsministeren, utenriksminister Trygve Lie og finansminister Torp deltok. Kongen uttalte at det fra enkelte hold var kommet antydninger til ham som han måtte forstå som en slags oppfordring til å forberede seg på personlig å overta den politiske makt når han var vendt tilbake til Norge. Han sa at han fryktet at det ikke bare var i England at enkelte drev slike politiske kannestøperier, men at tanken muligens heller ikke var så fremmed for enkelte kretser i Norge. Kongen ville derfor gjerne straks slå fast at han alltid hadde forsøkt å opptre som konstitusjonell konge og den linjen aktet han også å følge i framtiden. Han var fast bestemt på ikke å innlate seg på å drive politikk for egen regning hverken nå eller når han kom tilbake til Norge. Kommunistene 5. En ikke ubetydelig del av brevvekslingen gjelder forholdet til kommunistene. Det gjelder formene for krigføringen, Stortinget, kommunalforfatningen og kravet om kommunistenes (det gjelder forøvrig arbeiderorganisasjonenes) deltakelse i den krets som hadde konstituert seg som ledelsen for "Hjemmefronten". Det er ikke for sterkt sagt at "kretsen"s brev ånder av fiendtlighet mot kommunistene, og for øvrig også en kjølig reservasjon overfor SovjetSamveldet. Det var omkring seiren ved Stalingrad og sovjetarmeens frammarsj i 1943-44. De dokumenter som skulle gi kommunistenes synsmåter er imidlertid ikke gjengitt i "hvitboka", bare nevnt. En representant for Hjemmefronten framholdt i Stockholm i november 1944 overfor Trygve Lie og Terje Vold at ledelsen hele tiden hadde støttet uten hensyn til deltagernes politiske oppfatning, men ikke kunne imøtekomme kravet om at kommunistene skulle representeres i selve ledelsen. Denne innstillingen såvel i Norge som i Stockholm begrenset seg imidlertid seg ikke til kommunistene og de grupper som sto dem nær, men også fagorganisasjonen. "Kretsen"s representanter grep ved flere leiligheter inn i dens kurervirksomhet og brevveksling. Myndighetsområdet ble også søkt utvidet til den norske sending i BBC. I slutten av 1942 ble den norske utsendelse fra BBC utsatt for kritikk fra Norge, fordi den angivelig hadde bebreidet visse nordmenn som deltok i en middag hos Terboven. Kringkastingen hadde overhodet ikke uttalt seg om møtet på Skaugum. I et skriv til Okkenhaug 15. oktober 1943 nevner Trygve Lie visse angivelige ønsker fra Norge om direkte kontakt mellom Hjemmefronten og den norske kringkasting i London. Som sin personlige mening framholdt utenriksministeren at en slik ordning aldri vil kunne godtas. Han vil for sin part motarbeide ethvert forsøk på å etablere overregjeringer, enten de forsøkes etablert hjemme eller ute. Dette er "hvitbokas" viktigste avsnitt. Med en bok på 570 sider er en detaljbehandling ikke mulig. I 5 år gjennomlevet det norske folk, på hjemmefronten og utefronten en kraftanspennelse som aldri før i sin historie. Det er langt mellom de aktstykker som gjenspeiler dette i den "hvitbok" som i dag offentliggjøres om "kretsen"s brevveksling. I: Friheten 15-10-1948.