Våre døde




Arne Gauslå.

Et av de stolteste kapitler i vårt lands kamp under okkupasjonen er historien om Norges ungdom.

De unges og yngstes kamp faller i to avsnitt. Den store massefronten der ungdommen skapte den ubrytelige mur mot tyskere og quislinger på skolene, i idretten, i faglige, politiske og kulturelle ungdomsorganisasjoner. Og den hemmelige fronten, den underjordiske illegale kampen, som vokste rett ut av selve den væpnede motstand mot tyskerne i 1940, først som en bevegelse av de få, de uforsonligste og modigste, seinere som en stor armé, en folkebevegelse, vår ungdom, Norges forsvar.

Og når vi i dag ser tulbake på denne kampen, på ungdommens innsats, så er de ofre den kostet landet nettopp blant vår ungdom, det bitreste og mest uopprettelige.

Den kommunistiske bevegelse har mistet mange av sine beste unge. I den illegale presse, i sabotasjearbeidet, i organisasjonsvirksomheten og i den militære organisasjon sto de mange steder på fremste post. Og atter og atter var det takket være dem at vår bevegelse kunne reise seg sterkere, fastere og dristigere enn noensinne tross alle de slag fienden rettet mot den.

I dag er vår bevegelse i sin helhet preget av denne ungdom. Og det er nettopp dens styrke, vårt partis "hemmelige våpen" dette at vi har ungdommen med oss.

Så meget større er da også vårt tap når vi i 1942 mistet den mann som ved sitt arbeid la grunnlaget for ungdommens oppslutning om kommunistene, Norges Kommunistiske Ungdomsforbunds mangeårige formann,
Arne Gauslå.
Partifeller og ungdomskamerater fra før krigen møtte Arne Gauslå på mange måter i vårt virke.
Han var en ypperlig medarbeider i vår presse, en klar og kunnskapsrik leder i det marxistiske studiearbeid, en ypperlig taler og en klok organisasjonsmann.
Men det er først og fremst som den inspirerende leder i vår ungdomsbevegelse vi vil huske ham.
Gauslå kom alt i 15 årsalderen med i den kommunistiske ungdoms bevegelse i sin hjemby Porsgrunn. Vokst opp i et hjem hvor foreldre og søsken alle sammen var hengivne kommunister, var det naturlig for ham også å gjøre sin innsats fra sin aller yngste ungdom av.
Og han kom snart til å spille en rolle der. Alt året etter - i 1928 - var han med i en ungdomsdelegasjon til Sovjet-Samveldet, og 17 år gammel var han den ledende ungdomskamerat i Telemark fylke.
I 1933 var han på en lengre studieferd til Moskva, og ble så knyttet til N.K.U.s sentrale apparat.
I 1934 ble han formann i N.K.U. og redaktør for forbundets avis "Klassekampen".
Gauslå overtok ledelsen av det kommunistiske ungdomsforbund nettopp på det tidspunkt da fascismen begynte sitt store felttog mot menneskeheten. Hele hans utrettelige virke i arbeiderbevegelsen ble derfor først og fremst underordnet den oppgave å samle den norske ungdom til en enig ubrytelig front mot fascismen, mot reaksjonen og mot krigen.
Oppgaven var vanskelig. Det kommunistiske ungdomsforbund var en tallmessig liten organisasjon. Vårt lands ungdom var splittet opp i et uttall av organisasjoner som i sitt innbyrdes forhold sto hinannen temmelig fjernt.
Men trass i alle vansker tok den nye ungdomslederen fatt. Det gjaldt å samle "arbeiderungdommen" først og fremst. Samle den om de saker som kunne legge grunnen for en videre utbygging og forening av all norsk ungdom i en enig antifascistisk forsvarsfront.
Og her forsto Arne Gauslå å stille spørsmålet om arbeiderungdommens enhet på en ny og utvidet måte. I 1937 ble det ført forhandlinger med Arbeiderpartiets ungdomsfylkning. I en redegjørelse for disse forhandlingene sier Gauslå:

Vi mener at en arbeiderungdomsorganisasjon ikke skal ha karakteren av en parti-organisasjon. Ungdommen trenger sin Selvstendige masseorganisasjon som allsidig tar seg av dens problemer, en organisasjon som gjennom sine agitasjonsmetoder er i stand til å samle ungdommens masser, som i sitt indre liv er i stand til å gi medlemmene er revolusjonær marxistisk oppdragelse, som gjennom sin politikk er i stand til å aktivisere ungdommen i klassekampen, for deres livsinteresser mot reaksjon, fascisme og krig, - for sosialismen. Men en slik selvstendig ungdomsorganisasjon må naturligvis drive et intenst samarbeid med arbeiderklassens øvrige organisasjoner, og så lenge det finnes to partier innenfor arbeiderklassen, - samarbeide både med D.N.A. og N.K.P.."

Samlingsforhandlingen mellom de to arbeiderungdomsforbund førte dengang ikke fram. Men under forhandlingene og i tiden etter knyttet Arne Gauslå og hans medarbeidere et personlig vennskap og samarbeid med hundrer av A.U.F.-medlemmer, et vennskap og samarbeid som seinere, under krigen og illegaliteten, smeltet dem sammen i en enhet.

På samme måte ledet Arne Gauslå ungdommens kamp på et annet viktig felt i diise år: understøttelsen av det spanske folks frihetskamp.
Han var den som tok initiativet til organiseringen av ungdommens Spania-komité, og derved avgjørende bidro til å legge grunnen for den norske ungdommens samling mot fascismen. Han var det videre som seinere da fascismen rykket videre frem og over Østerrikes, Spanias og Tsjekkoslovakias lik truet hele Europa, reiste spørsmålet om den norske ungdoms samlede forsvar av Norge mot den fascistiske undertrykkelse. I et foredrag på N.K.U.s landskonferanse vinteren 1939 sier han:

Dette er vårt hjemland, her er vi født og vokst opp, her fører vi vår kamp for en menneskeverdig og lykkelig tilværelse.
Her har vårt folk, våre forfedre gjennom århundrer ført kampen mot fremmedvelde, reaksjon og embetsmannsvelde, fram til nasjonalt selvstyre, demokrati og sosiale fremskritt. Skulle ikke vi som sier oss å være en del av frihetens og framskrittets ungdom i dette land, føle stolthet over vårt folks store frihetstradisjoner og framskrittskamp? Skulle ikke det mane oss til å holde disse tradisjoner i ære og føre dem videre? Skulle ikke vi være de første til å stå vakt om disse store erobringer?


Slik søkte Arne Gauslå å vekke og skape trangen hos vårt lands ungdom til å verge seg mot den dødelige fare som truet vårt land og alle andre land fra fascismen.

I august 1940 da kommunistpartiet ble forbudt av Gestapo ble Arne Gauslå arrestert. I noen måneder satt han på Møllergaten 19, og en gammel tuberkulose brøt under fengselsoppholdet opp igjen.
Da han ble løslatt mot slutten av året måtte han en tid ta opphold på tuberkulosehjem. Men bare for en tid. Et menneske med Gauslås virketrang og brennende iver for den sak han var gått inn for, kunne ikke slå seg til ro i rekonvalesens. Lenge før han var frisk var han ute igjen, gikk i dekning og kastet seg inn i arbeidet.

I det illegale kommunistiske parti ble han orsanisasjonsleder. Med sitt store kjennskap til arbeiderbevegelsen over hele landet, kunne han gjøre en veldig innsats for tømringen av et sterkt og smidig illegalt apparat.
Men også utenfor partiet kunne han gjøre et stort arbeid. Med klokskap i smidighet forsto han tross Gestapos forfølgelser å knytte trådene fra partiet til andre grupper av norske patrioter og dermed bidro til å bygge ut den nasjonale antifascistiske front.

Høsten 1940 levet Arne Gauslå sammen med Ottar Lie og en del andre partikamerater i Buskerud. Den 30. oktober ble deres skjulested omringet av Gestapo. Gauslå og de andre forsvarte seg til siste skanse. Under kampen ble han skutt ned av blodhundene.

For tusener av aktive kjempere i arbeiderbevegelsen før og under krigen, vil Arne Gauslås minne stå der sterkt og levende.

Hans umåtelige charme, hans trofaste forsstående vennesinn og hans klokskap og begavelse var for alle som kjente ham både til hjelp og til glede.

Langt utover Norges grenser hadde han venner. Blant ungdommen i Norge, i Frankrike, Spania og England kjente man ham og forsto å verdsette ham.

Den vei han så klart trakk opp for sin egen, unge generasjon fikk han også gå.

Han falt i kampen. Men gjerningen han gjorde, minnet om ham vil leve i vår bevegelse og i våre hjerter.


Just Lippe,
I:
23-10-1945.