Våre døde: Henry W. Kristiansen. Det var midt under Finnlandskrigen. Presset og hetsen mot det kommunistiske parti var på det voldsomste. Fra "Arbeiderbladet" til "Aftenposten" hyltes det om "kommunistisk forræderi". "Moskvas agenter", "Finnlands mordere" og liknende. Kveld etter kveld møtte Quisling-ungdommen opp utenfor det kommunistiske partis lokaler i Møllergaten. Rutene ble steinet, de eleverte venner av sivilisasjon og nordisk frihet brølte : "Skyt dem! Heng dem!" mens politiet stod som passive tilskuere til utskeielsene. Hver dag ved 4-tiden møttes to menn ved en av Ekebergtrikkens holdeplasser. Den ene bar NS-merke. - Du har ikke lenge igjen å leve nå. det blir en dag mindre for hver dag, sa NS-mannen innett. Den andre smilte bare hånlig. Til slutt møtte ikke NS-mannen mer. Han som skulle føre nervekrigen stod selv ikke ut prøven. Men Henry W. Kristiansen tok sin Ekebergtrikk like uanfektet, like uforstyrrerlig rolig som før. Det som preget Henry W. Kristiansen i hans lange politiske virkei arbeiderbevegelsen, var først og fremst hans urokkelige fasthet, hans utholdenhet og hengivenhet til Norges kommunistiske parti. Han var ikke mer enn knapt 40 år da han falt på sin post. Men på tross av dette hadde han da allerede deltatt i den revolusjonære bevegelse i 25 år. Og om man følger hans virke fra de første årene i ungdomsbevegelsen fram til krigsårene, så får man bildet av et menneske, en kjempende revolusjonær i uavbrutt vekst, en bolsjevik som under kamp og strid vokser fram til å bli en politisk leder. Henry W. begynte sitt politiske liv i ungdomsbevegelsen. Han kom med alt i 14-15 årsalderen, midt under forrige krig, da den nye kommunistiske retning begynte å få sin første utforming i norsk arbeiderbevegelse. Det var i Vestfold og Telemark han først kom til å virke. 16 år gammel var han formann i ungdomslaget i sin hjemby Skien, 17 år gammel var han leder for hele fylkets sosialistiske ungdomsbevegelse. Samme år begynte han også sitt virke som journalist og pressemann, det arbeid som i alle år hadde førsteplassen i hans hjerte og sinn. Så kom stridsårene fram til 1923 og dannelsen av Norges kommunistiske parti. Ikke mer enn 21 år gammel var Henry W. allerede blitt en samlingsfigur og leder i kampen for de nye idéersom fløy over verden, skapt av det russiske bolsjevikparti og Oktoberrevolusjonen i Russland. Som redaktør av "Klassekampen" og sammen med det kommunistiske ungdomsforbundets sekretær, Peder Furubotn, ledet han kampen for å skape en kommunistisk bevegelse i Norge, den kamp som til slutt fødte Norges kommunistiske parti. Det var en veldig oppgave for et så ungt menneske. Det trengtes begeistring og hengivenhet, en målbevisst seighet og kaldblodig ro til det. Og Henry W. viste at han hadde disse egenskaper. Han kunne begeistre ungdommen. Han kunne samle alle de nye som var kommet til arbeiderbevegelsen i krigsårene. Han kunne gjøre "Klassekampen" til en fane for de unge, til en organisator for den revolusjonære bevegelse, til en veiviser for de nye idéene. I disse årene var "Klassekampen" under Henry W.s ledelse det ledende organ for de krefter som grunnla det kommunistiske parti i Norge. Norges Kommunistiske Parti kom til verden under meget vanskelige vilkår. I partiets rekker kom en del elementer med, som aldri hadde tilegnet seg det kommunistiske livssynet og som alt de første årene reiste en opprivende indre strid. Henry W. Kristiansen ble også en ledende mann når det gjaldt kampen mot disse elementer. Han forstod at bare en urokkelig tro på partiet, en grenseløs hengivenhet for parti-idéen, kunne gi den unge organisasjon det grunnlag den måtte ha for å holde stand mot alle påkjenninger. Han ble en flammende talsmann for partiet vårt. Ved sitt eget liv, ved sine egne handlinger viste han hvordan kommunistene måtte handle og leve for at partiet skulle handle og leve. Jeg har allerede pekt på at det var journalistikken og avisarbeidet som lå Henry W. nærmest på hjertet. For journalist, politisk journalist var han med liv og sjel. Først i "Norges Kommunistblad", siden i "Arbeideren" var han i redaksjonen det naturlige sentrum, den førende personlighet som bandt alt arbeid sammen til en politisk linje, partiets politiske linje, som han aldri glemte eller tapte av syne. I 15 år arbeidet han i partiets hovedorgan, først som redaksjonssekretær og siden 1934 som redaktør. Og om en søker i hans pressevirksomhet etter det vesentlige, det karakteriserende, må det vel være hans kjærlighet til det land hvor han hadde sitt virke, hans usvikelige tro og beundring for den norske arbeiderklasse og hans lidenskapelige trnag til å gjøre alt for å vinne arbeiderne for sosialismens idéer. Men i dette virke var han umåtelig lydhør for alle nye tanker og strømninger i tiden. Når det gjaldt å holde partiets og partipressens politikk på høyden, når det gjaldt å stille de politiske problemer på ny måte, så var Henry W. i skrift og tale den aller fremste i vårt parti. Da fascismen begynte sin frammarsj over Europa, var Henry W. Kristiansen den første i vårt parti som signaliserte nødvendigheten av en samlet arbeiderfront i et samlet arbeiderparti. Og denne idé, som av mange ble misforstått i begynnelsen, bygde han videre ut og reiste tanken om den nasjonale front av hele folket til forsvar mot nazismen. Men han unnlot aldri å presisere at arbeiderklassen måtte være det førende, det grunnleggende element i denne folkets kampfront. Da den tyske nazismen overfalt vårt land og vi opplevde den første begynnelse til den kommende norske hjemmefront, da formet Henry W. Kristiansen den stolte, fengende parole til arbeidsfolket: "Arbeiderklassen er den klippe hvorpå Norges framtid skal bygges". I årene 1930 og 31 var Henry W. Kristiansen i Sovjetunionen. For ham som i norsk arbeiderbevegelse hadde fått sin ilddåp i kampen for de idéer som hadde fått kjøtt og blod gjennom den russiske revolusjon, var årene der borte en mektig opplevelse. Tanken på sosialismen som realitet, sosialismen nå i vår tid, hadde for ungdommen Henry W. vært noe av det grunnleggende i en brennende tro. Årene i Sovjetunionen modnet denne tro og skapte hos ham en større klarhet om veien den norske arbeiderklasse, det norske folk måtte gå for å nå fram til sitt sosialistiske samfunn. Han fikk i denne tia mer tid og ro til å fordype seg i marxistisk teori i Marx, Lenins og Stalins verk. Men de ble alltid for ham en utledning til handling, en ballast for støere kurs og fastere holdning i dagens kamp. Henry W. Kristiansen følte seg overordentlig og sterkt bundet til Sovjetunionen og det russiske folks kamp. Men det var for ham først og fremst en kilde og en veiviser for den politikk han ville kjempe for i Norge, den vei han ville gå i sitt eget fedreland. Det vil kanskje aldri bli mulig å bringe på det rene hvordan det til slutt lyktes Gestapo å drepe Henry W. Kristiansen.Alt et par måneder etter 9. april gjorde de norske quislinger en aksjon for å få ham arrestert, Foranledningen var hans store oppgjør med med NS i artikkelen i "Arbeideren": Hvorfor Nasjonal Samling ikke må komme til makten i Norge." I august 1940 ble han fengslet av tyskerne, men løslatt igjen etter noen uker. Tidlig om morgenen, den dagen Hitler begynte sitt overfall på Sovjetunionen, kom Gestapo atter til hans hjem og arresterte både ham og Mira, hans hustru. Det lyktes å få kontakt med ham i fengslet den første tia. Og også på de smålappene som ble smuglet ut i friheten, vendte han seg med hele sin intensitet til de utenfor for å få styrket og utviklet den nasjonale fronten og få aktivisert arbeiderne i den. Ut på høsten ble han sendt til Tyskland. Og ikke lenge etter kom tyskernes melding om at han var avgått ved døden. Henry W. Kristiansens aske ble sendt hjem til Norge og han ble begravd i sin hjemby Skien. Tusener av arbeidere var møtt fram for å si ham et siste farvel. Selv Gestapos trusler kunne ikke hindre norske arbeidere å bringe sin hyllest til ham som hadde gitt dem hele sitt liv, sin klokskap, sitt journalistiske talent og sin store, rike personlighet. Just Lippe, I: 22-10-1945.