Våre døde: Ottar Lie. I sin store tale ved Lenins død sa Stalin: "Vi bolsjeviker er mennesker av en særegen type". Det russiske folks store leder kunne med rette si det. Han og hans partifeller har skapt et parti av mennesker som har løst så gigantiske oppgaver at bare mennesker med uvanlige evner og som dessuten gjennomgikk en helt uvanlig skole, kunne makte dette. Men ikke bare i Sovjet-Unionen treffer en disse mennesker av ganske særlig støpning. Den kommunistiskebevegelse utenfor Sovjet-Unionen er en ung bevegelse. Den har, i de 20-25 årene den har eksistert, måttet gjennomgå alle de vansker, alle de kriser en helt ny og revolusjonær bevegelse må gjennomgå før den finner fram til den fasthet og den klarhet som er nødvendig. Men i denne kamp for å finne seg selv har også kommunistiske partier utenfor Sovjet-Unionen fostret kvinner og menn av ganske særegen støpning, "bolsjeviker av særegen type". De fem krigsårene vi har gjennomlevet har revet mange av disse våre beste kamerater bort. Det var jo et av nazistenes fremste mål dette å tilintetgjøre den kommunistiske verdensbevegelses sterke kadre, de kjernetropper som var garantien for at sosialismens idé ble holdt høyt selv i det dypeste reaksjonens mørke og under den mest brutale fascistiske undertrykkelse. Men disse kjernetropper, disse våre fremste menn og kvinner viste nettopp sin særegne støpning derved at de ikke bare tok opp kampen hvor og når de enn kunne. Under denne kamp hadde de styrke nok til å samle om seg nye kadre, unge begeistrede kjempere fulle av ukuelig mot og brennende begeistring, mennesker som kunne føre saken og kampen videre tross alle ofre. Jeg vil ikke her skrive noen nekrolog over Ottar Lie. Han ville selv ikke vært enig i det. Når denne artikkelen likevel ser dagens lys så er det heller som et forsøk på ved en manns liv, ved av en innsats gjort av "en bolsjevik av en særegen type" å vise selve kontinuiteten, selve sammenhengen i Norges Kommunistiske Partis virke fra dets første stormende dannelsesår og fram til i dag, hvor det herdet og styrket gjennom illegaliteten år trer fram som et av landets store politiske partier. For intet enkelt menneskes navn er vel knyttet så nær til selve partiet vårt og til partiets organisasjon som Ottar Lies. I over 10 år var Ottar Lie Norges Kommunistiske Partis sekretær. I 6 år var han Oslopartiets politiske og organisatoriske leder. Han var med og stiftet N.K.P. i 1923. Og allerede før den tid hadde han gjennom sitt arbeid i Hedmark fylke, dels som sekretær ved det faglige opplysningskontor, dels - fra 1921 - som sekretær for Hedmark fylkes Arbeiderparti lagt grunnen til den sterke og urokkelige stilling N.K.P. alltid har hatt i Hedmark, og som nettopp nå er kronet ved den seier vi vant der ved valget. Ottar Lie var født og oppvokset i et landsens hjem. Faren, "gamle Lie", som vi alltid kalte ham, var småbruker, men ved siden av det var han også smed. Og i dette miljøet, foreningen av arbeiderne og jordbrukets arbeidsfolk, så typisk for vårt lands arbeiderbefolkning, vokste Ottar opp. Derfor ble han også helt fra barndommen fortrolig med radikale sosialistiske ideér. Faren var med i arbeiderpartiet fra dets første spede begynnelse i Hedmark, og sto mangen kveld og dro pressa på den vesle avisen "Demokraten" på Hamar. Denne forening av byens og landets arbeidsfolk bevarte Ottar Lie gjennom hele sitt liv. Det var for ham en overmåte verdifull kraft til i partiarbeidet å binde by og land sammen og samordne arbeidsfolkets interesser i industri og landbruk. Det var derfor så naturlig for Ottar Lie å begynne sitt virke i fagbevegelsen. Gjennom den kom han inn i den politiske bevegelse og ble i sitt hjemdistrikt, tross i sin meget unge alder, en av lederne for den radikale fløy, i fagopposisjonen og i arbeiderrådsbevegelsen etter forrige krig. Ikke minst takket være ham maktet arbeiderbevegelsen i Hedmark før noe annet sted å samle både industriens arbeidere og skog og landarbeidere og småbrukere til en virkelig arbeidsfolkets felles kamp. Det arbeid som ble gjort i disse første år etter krigen gjorde Hedmark fylke til landets førende når det gjaldt arbeidsfolkets maktstilling, faglig som politisk, og denne førende rolle har fylket hatt inntil denne dag. Men først ved dannelsen av Norges Kommunistiske Parti i 1923 kom Ottar Lie til helt å vie seg for politisk arbeid. De første vanskelige år, hvor det framfor alt gjaldt å skape sterke og standhaftige kadre, arbeidet Ottar over hele Østlandet, i Hedmark, i Oppland og Buskerud og la dermed grunnen til den partikjerne som i dag står i spissen for N.K.P.s arbeid i disse fylker. Det var derfor helt naturlig at det ble Ottar Lie som ble valgt som partiets organisasjonssekretær etter at selve grunnlegningsarbeidet var gjort ute i distriktene de første par år og det gjaldt å befeste og stabilisere N.K.P. som et landsomfattende parti. I 10 år var Ottar sentralledelsens organisasjonssekretær, ti år hvor partiet kjempet med enorme vanskeligheter og så mye motgang at der var situasjoner da det sto om selve partiets eksistens. Ingen enkeltperson har i disse årene måttet ta på seg så store byrder som Ottar Lie. Og når partiet ved overgangen til illegaliteten i 1940 sto der med en riktignok liten, mwn dog fast tømret organisasjon som dannet grunnlaget og forutsetningen for det illegale partis enorme vekst og utvikling, så skyldtes det framfor alt det hårdnakkede uoppslitelige arbeid Ottar Lie gjorde i den tid han ledet partiets organisasjonsarbeid. Det finnes neppe noen i vårt parti, ja neppe i hele den norske arbeiderbevegelse som i samme grad som Ottar Lie hadde evnen til å vinne venner. I sin tid som organisasjonsleder i partiet kom han i berøring med samtlige ledende kamerater ute i distriktene. Han kjente dem, visste hva de dugde til, kjente hver enkelts egenart. Han kunne derfor i den utstrekning det er riktig og naturlig føre en fast linje ved aktiviseringen av partiets kadre. Men Ottar Lie var for alle disse partikamerater noe mer enn en organisasjonsleder. Han var også deres personlige venn og kamerat. Og da han fra 1936 ble Oslo-partiets leder, kom han også til å vinne hundrevis av arbeidere utenfor partiet som venner og kamerater. I jernindustrien, som var hans egen industri, i bygningsindustrien, i idrettsbevegelsen, blant ungdommen, over alt kjente man "han Ottar", fra alle hold vendte man seg til ham for å få råd og hjelp. Ved sin personlige innsats, sitt rettlinjede sinn, sin hjelpsomhet og kameratskap gjorde Ottar Lie Oslopartiets kontor til et sentrum, ikke bare for partiets folk, men for Oslo-arbeiderne i det hele tatt. De hårde prøvelsenes år under okkupasjonen har lært nye titusener av Oslo-arbeidere betydningen og verdien av et kommunistisk parti. Oslo-partiet står i dag som en viktig masseorganisasjon som i byen og omegnen samler seg om titusener av arbeidere. Men denne veldige vekst har også som en forutsetninger den forankring av partiet som under Ottar Lies ledelse ble skapt, blant de beste, dyktigste og modigste innen Oslos arbeiderklasse. Det var en selvfølge for Ottar Lie å fortsette og forsterke sitt arbeid under illegaliteten i okkupasjonsårene. Mer enn de fleste andre partikamerater var han i søkelyset hos Gestapo. Likevel så han det som en selvfølgelig plikt å fortsette arbeidet. En hver tanke på å sikre seg ved å forlate landet avviste han bestemt. Helt til det øyeblikk da de tyske menneskejegerne fikk fatt på ham arbeidet han dag og natt for partiet og for sitt land. Bødlene på Victoria Terasse frydet seg da de endelig fikk tak på ham. De visste at de hadde fanget en av sine farligste fiender. De lot hele sin sadistiske dyriskhet gå ut over ham. Og i denne siste kampen vokste Ottar Lie til et menneske og en personlighet av veldige dimensjoner. Lenket, utsultet, mishandlet til ukjennelighet, sto han fast og urokkelig og møtte sine bødler som en virkelig revolusjonær. "Våre legemer kan de tilintetgjøre. Men ideen knuser de aldri", sa han til en av kameratene i fengslet kort tid før han døde. Og med samme fasthet og ro gikk han til slutt i døden. De unge i N.K.P., de tusener som gjennomsin egen oppofrende uselviske kamp i illegaliteten er kommet til partiet, har en stor arv å ta opp: arven etter våre beste som er gått bort. Utholdenheten, det ukuelige pågangsmot, den grenseløse hengivelse for partiet og derigjennom for det norske folk og for Norge, - er det etiske hovedinnhold i denne arv. Det er verdier som er grunnlagt ved slik en innsats som Ottar Lies. Og fordi det er vårt dyreste eie, vårt mektigste våpen i de tider vi går i møte, vil minnet om ham forbli levende blant oss: - Ottar, partimannen, vennen og kameraten, en bolsjevik av særegen støpning. Just Lippe, I: 20-10-1945.