Oh, mor til alle mødre ...

av Øivind Bolstad



Hvor langt ut i verden rekker barnets tillitsfulle øyne?
Helt inn i dine?
Er de en kilde til tro på godhet
eller er de en motstand?
Hva sier barnet deg i sin tause gransking
av ditt smil og nyven i din panne?
Hva sier disse himler deg?
Og når du ser dem bli tunge av søvn og fred,
når et kjærlig, lite hode legger seg inn i din arm
og puster ut til søvn - - -
tenker du da på dets skjebne?
finner du ro
eller lytter du etter hamrende maskiner og rullende stålbånd
som hvirvler dødsmaskiner ut i den åpne dag;-
mens retorter syder,gifter eser
og luftsoppene blomstrer over Nevadas ørkener.


SOVER BARNET DITT TRYGT, OH MOR TIL ALLE MØDRE?

Ser du onde syner som skriften på veggen?
Skal dine sønner og døttre
dorske følge de ydmyges vei
eller skal de løfte sine knyttede never
mot den lik-grå skyggen av massedød
som skjuler seg bak Vestens "demokratier"
der tanken på gevinst er blitt den ypperste dyd,
der kalkylen bestemmer menneskenes liv og lykke,
der begjæret etter gull ligger som en ond drøm
som har forgiftet syke hjerner
med renter og prosenter
mens dine sønner stuper i kuleregnet,
knuses av tanks,
brennes levende opp av
flammekasternes hvislende sprøytedød
og blir til gjødning på de rikes marker.


SOVER BARNET DITT TRYGT, OH MOR TIL ALLE MØDRE?

Flykter tanken i nattens stillhet over år og dager?
Våkner gutten din til det store liv
til dåd og handling, eller ydmyget?
Vit da:
Du er hans ord og handling,
Du er hans dåd og gjerning
når ropet fra kameratene når ham for første gang
som en gjallende fanfare;
Du er hans øyne når han første gang ser det røde flagg
folle seg ut i vinden;
Du er hans hjerte om han legger sitt blussende, unge kinn
ømt til flaggets silke;
Du er hans kulde om øyne og hjerte er tørre og stumt.
Oh, mor for alle mødre, synger det i trærnes kroner?
Rir nattegjester forbi i døde kameraters tog,
hører du deres stille hymne?
Bøyer han kne, din sønn, for den første og beste
som arvet kapital og system til utbytting?
Da har vekten av din skulder hvilt tungt på hans bryst.
Dukker han hodet, din sønn, og selger sine henders slit
i kalkylens jernharde lov under kapitalismens kappe
der intet menneskeliv har verd,
telles bare i kroner og ører. -
Tier han ydmyg, din sønn?
Tåler han fornedrelsen, hovmodet, hånen?
Oh, mor til alle mødre, hvem ga barnet ditt skjebne
under gribbenes mektige vingeslag?
Ga du det livets rett?
Ga du det trygt reisefølge?
Ga du det historiens kamerater med på veien?
Ga du det slagkraft til håp og handling
eller la du åket over dets skuldre?
Der er bare to skåler på en vekt, oh, mor til alle mødre!

Hva ser du i fremtidens speil
for dette lokkede hode i din arm?
Dette kinn, denne halvåpne munn som ånder så rolig,
disse fredelige øyenlokk, dette myke lille menneskebarn
som søker inn mot deg som en dunet andunge,
som roer seg under sin beskyttede verden
i tillit til ømhet og omsorg?
Oh, mor! mor! våkner du i morgenen og stirrer mot solen
som gir alt liv
som du!
Hører du kanskje sangen om oppofrelsens glede
og slektenes fruktbare takknemlighet,
pantet på din morsverdighet,
som solen er pantet på slektenes arverett til jorden?
Hører du den mektige brusen av millioner stemmer:
Ditt barn er eier av all denne herlighet!
Si det! Tal det! Prek det! Skriv det! Tenk det!
I et større fengsel en betongkolossens
kan en varm armhule bli
det sovende menneskebarns første fengsel!
Luftsoppen skyter knopper over Nevadas ørken -
gribbene letter,
luften blir giftig under deres vingeslag
og millioner ånder ut sitt siste skjelvende pust
mens kroppen skaker i den
siste fryktelige smerte
av ensomhet og død.
Og solen er mørk bak kanonenes tåke.


SOVER BARNET DITT TRYGT, OH MOR TIL ALLE MØDRE?

Nei! tusen ganger: Nei!
Det sover ikke trygt!
Du sover ikke trygt!
jeg vet du ligger våken som du har våket i millioner netter
fra tidenes morgen gjennom de tunge steners dag
under faraoenes pisk.
Du har sett de kalde månestråler
glittre i ridderskapets hovmodige harnisker,
segnet under deres tunge hover;
Du har følt flammene fra kjetterbålene
slikke opp over dine lemmer mens du løftet ditt barn
høyere - høyere;
Du har lyttet etter inkvisisjonens patruljer i stille netter,
Du er blitt jaget i hundreder kriger,
dine slekter ofret på feodalherrens lunefulle innfall,
Duhar stirret søvnløs ut i et knugende mørke
av nazisme, som fylte en verden med redsel,
og du stirrer i dag med gru mot den løftede,
bloddryppende øks fra massebøddelen i vest
og igjen hører du at luften er full av de hese skrik.
De svarte gribber speider igjen etter nye rov
deres mette, gode liv er andres død.
Og luftsoppene blomstrer --- blomstrer ---
Oh, mor av den hellige ætt:
Gi barnet mot!
Gi det krefter!
Gi det vilje!
For du er kimen til alt liv,
oppstandelsen og fornyelsen;
du bærer kloden på dine skuldre.
Dine myke hender om spebarnets kropp
er vuggen for all godhet i verden,
brønnen for all inspirasjon,
det hvirvlende fossefall, handlingens rivende stryk,
det uuttømmelige oppkomme
av tro på menneskenes menneske:
Kameratenes kamerat!


OH, MOR TIL ALLE MØDRE!


Dine skritt er lette,
men dine øyne er tunge av flammende ild og krav.
Du gikk fremst i kolonnen mot Versailles, mot Bastillen
Du gikk forrerst blant dine spanske søstre
og tok imot soldatenes bajonetter!
Du sto på barrikadene og ildnet kommunardenes
tapre og selvutslettende skare,
som blomstret igjen over en hel verden.
Du sto sterkest i strikene, når sluttkampen
pinte ut siste gnist av liv i ditt barn,
og mennesket med deg
ville bøye hodet for en hoven storborger.
Du hugg tak i hans skulder og skrek:
Ta nå hva du ikke får! Ennå har vi flere barn,
men ikke flere å ofre!
For de drepte kan du be, for de levende skal du slåss! -
Og det var deg, du mor til alle mødre,
som de fryktet aller mest,
de som lyttet etter gatens urolige sang
Og han snudde seg mot den stille, tause vuggen,
der gribbene pleide å gjøre sin første høst,
og gikk ut i dagen til handling
og blandet sin sterke stemme i sangen.
En liten del av verden rullet et stykke
mot lysere soloppgang.
For gribbenes tale er luftens snakk,
løftene henger i deres klør,
de senker seg over en bøyet nakke,
men løfter seg raskt for en knyttet neve av det levende liv,
desværmer over de dødes leir,
men flykter for sangen i fulle struper,
de lever i angst for det store kor
som synger hymnen til jorden,
mens drønnet av millioners fotslag
stiger og stiger,
til gribbene en gang letter på tunge vinger
mot øde, basalt-tunge fjell,
der de krumme nebb hugger mot nebb
til ingen fjør eller ben er tilbake
og ingen lenger kan se gribbenes kirkegård.


OH, MOR TIL ALLE MØDRE, SOVER BARNET DITT TRYGT?


Oh, mor til alle mødre / Øivind Bolstad.- S37-41.
I: Vår vei.- Årg. 2, nr 6 (1953)

Illustrasjon:
Skulptur i Minneparken, Tønsberg.
Gustav Vigeland: Mor og barn, 1953.