Rinnan-banden på tiltalebenken. Fra statsadvokatens saksframstilling i saken mot Rinnanbanden 30-03-1946. Bandelederen: Henry Oliver Rinnan. Fiskviksaken . Den av større aksjoner som jeg vil nevne først, sa statsadvokaten i sin redegjørelse, er den som man kaller Fiskviksaken, eller kommunistsaken, som tyskerne kalte den. Utover vinteren og våren 1941 ble det her i Trondheim dannet en illegal gruppe under ledelse av forskjellige medlemmer av det kommunistiske parti Det var den gang man i nasjonalsinnede kretser hadde tatt opp holdningskampen. Det ble illegalt drevet propaganda for å skape en fast holdning mot tyskerne og NS, og trukket opp visse linjer for hvordan man skulle ta det. Og den gruppe som her er nevnt, øvet et betydningsfullt virke den gang. En dag utpå høsten satt en av gruppens medlemmer på Folkets hus' kafe og kom her i snakk med en fremmed - en yngre bitte liten, ganske velkledt mann - og det viste seg da at de delte det samme syn når det gjaldt tyskerne og NS. Den vesle karen sa at han het Fiskvik, var sjømann, men nå ville slutte med dette yrket. Han nevnte også at han eiet en del penger, som han gjerne ville bruke til illegalt arbeid. Den andre fikk tillit til ham, og like etter ble han introdusert i gruppen, hvor han først fikk beskjedne oppgaver, men etter hvert ble mer og mer betrodd, kom i kontakt med ledelsen og reiste en del rundt i distriktene som propagandist. Så satte plutselig SD i verk omfattende arrestasjoner i Trondheim, nettopp blant denne illegale gruppes medlemmer. 53 personer i Trondheim og Trøndelag ble satt i fengsel. Noen kom ut igjen forholdsvis fort, men de fleste satt fengslet helt til kapitulasjonen. Og to av arrestantene, Karl Langli og Fritjof Holthe, døde i tysk fangenskap. Dette var et av Rinnans første spionasjeverk i Trondheim, framholdt statsadvokaten, og opprullingen av denne illegale gruppe var en meget følelig affære. Mange dyktige folk i motstandskampen ble satt ut av spillet. Blant de arresterte var f. eks: stortingsmann Vogt, varaordfører Kjennerud, billedhogger Odd Hilt, Mette Linge, og at de ble satt ut av spillet betød et beklagelig tap for det illegale arbeidet den gang Thingstadsaken . Tyskerne kalte saken for "kommunistsak nr. 2", men de la selvfølgelig en annen betydning i ordet kommunist enn det betegnelsen ellers har. Nasjonalgarden, som den illegale gruppe var kalt, var en landsomfattende organisasjon, hvis kjerne besto av radikale patrioter, medlemmer av arbeidernes ungdomsfylking og andre lag. Avdelingen i Trondheim ble ledet av Henry Thingstad og var en meget aktiv gruppe. Under opprullingen av denne gruppe nyttet Rinnan den taktikk å la en rest av gruppen stå igjen og utvikle seg videre. Han brukte her den dogme at det i løpet av bare 6 måneders tid ville være oppstått en ny og fullt utbygd gruppe som kunne bli gjenstand for senere avsløringer. Organisasjonens sentrale ledelse var i Oslo, og Rinnan oppnådde å bli introdusert der, idet han utga seg som sjef for en engelsk militærorganisasjon. Det lyktes ham å oppnå kontakt med overrettssakfører Hans Cappelen, og gjennom denne fikk han endog forbindelse med sjefen, sekretær Ørnulf Egge, som har spilt en meget framtredende rolle i det illegale arbeid i Norge. Rinnan maktet å gi inntrykk av at han var en meget radikal og aktiv patriot, og ble således bl. a. utstyrt med 4-5000 eksemplarer av de illegale aviser "Friheten", "Norges ungdom" og andre store aviser som virkelig hadde eget trykkeri. Rinnan forteller selv i denne forbindelse at han også fikk i oppdrag å ta livet av angiveren Henry Rinnan i Trondheim, men det viste seg umulig å utføre (!) Det ble skapt en lukket kontakt mellom gruppene i Oslo og Trondheim. Rinnan sendte sin drabant, den senere så beryktede Bymark-morderen Østby som kontaktpunkt til Thingstad, og [han] fikk luktet seg fram til ledelsen av gruppen. Den 12. februar 1943 slo han til. Han benyttet seg av gamle trick å lage en kamuflert arrestasjon.: Harry Rønning ble sendt til Thingstad under dekknavn "urmaker Lorentzen", og denne fikk lokket med seg Thingstad utover til Elvegata, hvor Rinnans agenter foretok et overfall fra bakhold. Thingstad ble ført til Gamle Åsvei 48, som da var bandens hovedkvarter, og det som hendte der vil ingen av oss få vite i detaljer. de fleste nordmenn som kom dit, er blitt skutt, og Rinnans folk vil nok vite å holde tett. Men ett er sikkert: Rønning var til stede, likeså tiltalte Ålberg, Mæhre, Karlsen og Rinnans bror Gisle. Jeg vil i rettferdighetens navn appellere til Karlsen om å fortelle det som er hendt. Ellers kan det tenkes påtalemyndigheten selv vil fortelle det. Og jeg vil her minne om den samtale som fant sted mellom tiltalte Karlsen og Thingstad. Karlsen satt da som vaktmann overfor Thingstad med maskinpistol. Før videre opprulling fant sted, ble Thingstad etter all sannsynlighet torturert i to døgn. Vi skal føre vitner som har snakket med Thingstad i fengslet. videre vil vi dokumentere skrivelser fra Thingstad i fengslet. Thingstad og hans kamerater, Godtfred Lervåg, Arvid Knutsen, Gustav Bergquist, Torleif Dahl, Egil Mogstad, Odd Nilsen, Thorleif Olsen, Einar Trønsdal og Johan Flønes ble dømt til døden av tyskerne og skutt den 19. mai 1943 sammen med klokker Morseth, Selbu. Karl Addings angiveri av den dødsdømte og flyktende Odd Wullum. Dette er en vanskelig sak, idet de fleste som arbeidet i den organisasjon som her ble opprullet, er skutt. men etter vitneutsagn kan en rekonstruere en del. Stortingsmann Johnsen og flere andre som ble arrestert og utsatt for grov tortur, kan bevitne at i hvert fall Hamrum, Wik, Ålberg, frk. Kleve og Rønning var til stede ved mishandlingen. Vitnene karakteriserer Wullum som "en levende kjøttkake" etter den sadistiske behandlingen! Øystein Langset, Karsten Værdal, Reidar Wærdal, Kolbjørn Viggen, Arvid Austad, Odd Christensen, Arne Johnsen og Gustav Andersen ble dømt til døden etter en latterlig og karikaturmessig tysk rettergang på Vollan. Krigsretten trakk seg tilbake for å avgi kjennelse, og var borte bare 3-4 minutter for så å vende tilbake med en domskjennelse som det måtte ha tatt timer og dager å utarbeide. Dommen var således avgjort på forhånd. De som fikk sin dom, bar alle tegn på grov mishandling. To ble ført inn døende på bårer. omgitt av hvite laken. Det var etter denne "domsavsigelse" det lyktes Wullum å rømme på en så mirakuløs måte, men som kjent kom han ut for den samvittighetsløse angiver Adding. 8 av dem som fikk tukthusstraffer, er senere avgått ved døden i tyske fengsler. Avsnittene: Fiskviksaken. S.54-55. ; Thingstadsaken. S.59-61. ; Karl Addings angiveri av den dødsdømte og flyktende Odd Wullum. S. 62-63. fra kapitlet: Aktors framstilling av saken. S. 49-66. I: En blodig dokumentasjon fra oppgjøret med Rinnanbanden / ved Klaus Grøneng