" "Men i mellomtida var det at vestmaktene hadde teke til å krevja meir enn en serskilt velviljug nøytralitet. De beint fram freista draga oss i krigen." (s.35)."

""vestmaktene bad Noreg (og også Sverige) om å gje endefram krigshjelp til Finland". "Eg tykte det på alle måter ville være ei ulykke om vi no skulle la oss lokka ut i krig med Russland. Og i røynda hadde det vori ei ulykke for for vestmaktene sjølve om vi hadde fylgt råda deira". (s. 37)<"

"Berre ti dager etter vestmaktene fyrst hadde freista lokke oss ut i krigen for Finland, gjorde dei eit tiltak for å tvinga oss ut i krigen deira. Det var med den britiske noten fra 6. januar 1940 som truga med at den britiske orlogsflåten ville ta til med vakthald innanfor det norske sjøområdet. Det var eit tiltak som ikkje kunne annet enn drive tyskarane til ein motstøyt, og dermed hadde vi krigen i landet": (s. 37).

Dei beint fram freista draga oss inn i krigen."

De viktigste spørsmål å avklare mellom 9. april og 25. september 1940 er hvilken holdning de politiske partier og deres presse inntok til:

1. Okkupasjonsmaktene organer i Norge og til spørsmålet om samarbeid med disse organene.
2. Hva slags styringsorganer på norsk side en ville søke å få gjenopprettet, eller var villig til å godta.
3. Regjeringens og kongens stilling.


Rikskommisær Terboven begynner sitt virke.

I en forordning av 24. april 1940 utnevnte Hitler Joseph Terboven som "Rikskommisær for de besatte områder i Norge":
Rikskommisær Terboven utstedte sin første proklamasjon den 26 april hvor han erklærte som sine hovedoppgaver:
Terbovens proklamasjon. Les her.

Proklamasjonen ble gjengitt i Oslo-avisene 27. april, og kommentarene som fulgte gir et dekkende bilde av de rådende holdningene:

Nationens kommentar 27/4:

""I proklamasjonen forsikres det at rikskommisær Terboven vil sette all kraft inn på å begrense ulemper og byrder for befolkningen i størst mulig utstrekning, det vil si så langt det lar det er gjørlig ut fra de rådende forhold.

Men forutsetningen er da selvfølgelig at den norske befolkning opptar rikskommisærens tiltak på en lojal måte, og følger dem beredvillig.

Det besatte Norge er kommet i et slikt forhold til Tyskland atdet må kunne sies, når alle ting tas i betraktning og særlig de militære, at det faktisk rår et skjebnefellesskap mellom oss.

Et ansvarsfullt folk kan ikke se på at landet blir ødelagt stykke for stykke.

Landet må jo før jo heller pasifiseres"."

Aftenpostens leder 27. april 1940:

Rikskommisærens proklamasjon.

"...Forutsetningen for at folkets byrder skal bli minst mulige, er at almenheten lojalt og villig følger rikskommisærens forordninger, heter det i proklamasjonen...

Vi befinner oss jo under nødvendighetens lov, som tilsier oss alle å medvirke til at folket ikke påføres unødige ulemper og lidelser.

Dette skjer best gjennom korrekt og beredvillig samarbeide med de myndigheter som i forholdenes medfør er blitt opprettet.

Vi går derfor ut fra at befolkningen vil følge rikskommisærens appell i samme ånd som administrasjonsrådet.

Morgenbladets leder 27/4-1940:

Rikskommisærens proklamasjon.

"På første side idagens nummer bringer vi den proklamasjon rikskommisæren for de besatte norske områder, hr. Terboven, har utstedt ved sin tiltredelse.

De tre hovedoppgaver rikskommisæren opstiller for sitt virke:
Opretholdelsen av ro og orden, trygging av et ordnet økonomisk og kulturelt liv og tilfredsstillelsen av de militære behov, er akkurat det man måtte vente i den situasjon Norges besatte områder befinner seg i.

Befolkningen vil møte disse bestrebelser med nettopp den lojalitet som den tyske militære overkommando gav den attest for å vise, da den forleden gav kommunikasjonene fri mellom Oslo og nærmeste omegn.

Det norske administrasjonsråd her tilsagt sin beredthet til lojalt samarbeide med rikskommissær Terboven som allerede har mottatt rådet i en konferanse.

Dette samarbeide føles som en særlig betryggelse av alle norske i de besatte område."

""I det vi henleder alle våre leseres oppmerksomhet på proklamasjonen, vil vi understreke at Administrasjonsrådet har stilt seg til rådighet for samarbeid.

Vi håper at det samarbeid som nå er innledet med den øverste representant for det tyske riket, vil føre til at befolkningen i de besatte områder kommer gjennom disse vanskelige tidene på lempeligste måte.

Forutsetningen for dette er at rikskommisærens forholdsregler av alle befolkningslag mottas og følges lojalt"."

""Den tyske øverstekommanderende, von Falkenhorst, erklærte ved bessettelsen at det ikke var Tysklands mening å gjøre noe inngrep i landets politiske frihet. Slik oppfatter vi også rikskommisærens proklamasjon.

På grunnlag av disse erklæringer apellerer vi defor til det arbeidende folk om i ennå sterkere grad enn før å gjøre sin innsats for at det blir fred og arbeid i vårt land slik at levekårene for oss alle kan bli så gode som mulige."

""Rikskommisær Terboven har ved sin tiltredelse proklamert at de tyske okkupasjonsmyndigheter vil samarbeide med norske administrasjonsmyndigheter. På sin side har de erklært at de vil samarbeide med tyskerne. Vi er forvisset om at vi gir uttrykk for 99% av den norske befolknings følelser når vi sier at det råder stor tilfredshet over at det er slik"."

" Etter at hele Norge kommer under okkupasjonen gjelder det å få alle landsmenn å se stillingen som den er. Nordmenn utenfor okkupasjonsområder har ikke hatt like lett for å forstå - som herr Mogens uttrykte det - "at enkelte av deres landsmenn her nede, som i kraft av sin stilling og sin ansvarsfølelse har vært nødt til - i allmenhetens interesse - å pleie forhandlinger med okkupasjonsmakten for å redde hva reddes kan og gjøre forholdene så levelige sommulig, utelukkende har vært drevet av fedrelandskjærlighet og plikttroskap.

" Den kjensgjerning at kongen og hans regjering ikke lenger befinner seg på norsk jord, men er flyktet til England, har som enhver vil forstå skapt veldige vanskeligheter for vårt land som nu er hærtatt av tyskere. Ikke minst skapes denne vanskelighet ved den omstendighet at norske tropper ved kongens beslutning er satt inn på de alliertes front, hvor de ikke lenger kjemper for en norsk sak. Det vil ikke falle noen ett å forstå berettigelsen i det skritt regjeringen og konge har tatt, og heller ikke fornuften i det."

" Det forhold at Kongen og Regjeringen er reist til England og har erklært at de vil kjempe videre sammen med de allierte har skapt en akutt og meget alvorlig situasjon for vårt land. Vi må oppfatte disse handinger av Kongen og regjeringen som en åpen stillingstaken for de allierte i den pågående krig som vil få følger for vårt land. Kongen og regjeringen er ikke lengre i landet og kan derfor ikke utøve myndighet innenfor landets område. Dette er deres sak. Men er de ikke blitt klar over de skjebnesvangre følger som de med sin flukt til England har påført Norge og det norske folk"?

.

"Regjeringen og kongen som sitter i London, har latt Norge i stikken og bundet landets skjebne til seier eller nederlag for England i stormaktskrigen.

Da dette på ingen måte er i samsvar med landets og folkets interesser, har regjeringen opphørt å være landets myndigheter. Det får bli deres sak at de vil leve som emigranter i England, men det er det norske folks sak å ordne sine egne forhold på en måte som sikrer landets sjølstende i framtida."

I dag står vårt land i den stilling at det må ordne sine egne forhold og bygge opp sitt land og sin egen framtid uten kongehuset og regjeringen, uten de politikerne som har alliert seg med England, og uten kapitalistene som med pengepung og sjel er forbundne med London city. ."

"

"Et lite parti, som nærmest soler seg i den vanskelige situasjonen som har oppstått i vårt land, går stadig til angrep på Administrasjonsrådet. Hensikten er ikke saklig, - hva dette partiet vil er sjøl å komme til makten for å utnytte situasjonen til gjennomføring av synsmåter, som ikke har noen rot i det norske folk. De folk, som leder dette partiet resonnerer som så, og de resonnerer riktig, at hvis det ikke får sjansen nå, vil det aldri få den igjen.

Imidlertid er det så, at dette vesle partiet i tilfelle måtte regjere i strid med det norske folks vilje og interesser, og de ønsker som er kommet til uttrykk fra tysk hold, senest gjennom Reischkommisær Terbovens tale om samarbeid mellom det norske folk og de tyske okkupasjonsmyndigheter ville vanskelig kunne oppfylles.

Det er først og fremst i det norske folks interesse, men også i tyskernes, at det ikke blir stablet noen sentral myndighet på beina som ikke har tillit blant folket, men tvert i mot har den dypeste mistillit.

Men det er heller ikke i det norske folks interesser når noen aviser - i går "Aftenposten" - stadig avgir krampeaktige tillitserklæringer til det nåværende administrasjonsråd og framstiller dette som den beste sentrale myndighet landet kan få. Arbeiderbefolkningen er ikke fylt av de samme takknemlighetsfølelser overfor administrasjonsrådet som disse aviser.

Fra alle hold hevdes det i den pågående diskusjonen om landets framtidige statsstyre, at vi må få en norsk regjering. Javel, vi må få en norsk regjering, norsk i tanke og sinn, norsk i sine handlinger og norsk i hele sin ferd. Vi kommunister, som er konsekvente forkjempere for den proletariske internasjonalismens ide, er samtidig konsekvente forkjempere for vårt lands nasjonale sjølstende. Vi ser nemlig en inderlig sammenheng i det å være en konsekvent internasjonalist og en ærlig og trofast sønn av sitt eget folk.

Derfor er vi også for at landet nå i den situasjon det er kommet i etter okkupasjonen skal ha et norsk styre, et styre av nordmenn som kan gå i spissen for å vareta vårt folks interesser overfor okkupasjonsmyndighetene og som kan legge grunnlaget for at landet igjen kan bli fritt.

Et slikt styre kan imidlertid bare skapes av det arbeidende folk, det vil si av det flertall av nordmenn, som virker i industrien, på jorda og i skogen, på havet som fiskere og sjømenn, i butikker og kontorer, som funksjonærer eller som livberger seg ved små næringer. Alle de mennesker her i landet som direkte er beskjeftiget med det produktive arbeidet, er det norske folk, og bare deres representanter har rett til å tale og handle i folkets navn. Altså må statsstyret sammensettes med representanter for deres organisasjoner.

Ingen andre grupper, framfor alt ikke de kapitalistiske sammenslutninger, og ingen av de politiske partier som gjennom stortinget og regjeringen hadde ansvaret for at landet ble en krigsskueplass og som framleis venter på "redning" fra London, har rett til å danne en regjering som bærer navnet norsk og som kan si at den har norske folk bak seg.