Rudolf Nilsen i Norges Kommunistblad 12/2-1925. Kommunisten og mennesket Rudolf Nilsen. av Christian Hilt Ethvert menneske er barn av sin tid. Alle merkes vi av vårt miljø, vårt hjem, vår klasse, av folk og land, av tidsepoken vi lever i. Rudolf Nilsen var vokset op i et arbederhjem i Oslo østkant og var knyttet med hele sin sjel til de grå leiekaserner, hvis sanger han blev. Politisk var han en sønn av den frådende stormflod, som fra den store oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 veltet utover den gamle kapitalistiske verden og som også reiste sine bråttsjøer i vårt land. De første norske sovjetorganer: arbeider og soldaterrådene, blev dengang dannet og sveiset sammen til en omfattende enhetsfrontbevegelse mot dyrtid og politisk undfallenhet. Stormen blandt arbeidermassene feiet vekk det opportunistiske centralstyre i Det norske Arbeiderparti og satte den centristiske venstrefløis repræsentanter i ledelsen. Den unge arbeiderstat, Sovjetunionen, verdens første sosialistiske stat, som var skapt av oktoberrevolusjonen, kjempet dengang en kamp på liv og død mot de imperialistiske makter. Militære intervensjonstropper kringsatte alle grenser, tilførselen blokertes for å tvinge arbeiderne i kne med sultens fryktelige våpen. Forbindelsen med klassefellene i den kapitalistiske verden blev en livsnødvendighet for de heltemodige kjempende russiske arbeidere. Men grensene var stengt både tillands og tilvanns. I denne alvorlige situasjon skulde Norge komme til å spille en betydningsfull rolle som internasjonal formidler mellem sosialismens og kapitalismens verden. Veien over Norge var en tid den eneste farbare. Og Det norske Arbeiderpartis nye formann, Kyrre Grepp, skapte det illegale apparat som var nødvendig og som partiet i sin 30-årige eksistens som et legalt, parlamentarisk parti aldri før hadde eiet. Han gjorde det ikke bare for å oppfylle en selvfølgelig internasjonal solidaritetsplikt, men også fordi det konspirative arbeide øvet en sterk personlig tiltrekning på denne fryktløse trofaste stridsmann for arbeiderklassens og revolusjonens sak. Blandt de unge kamerater som Kyrre Grepp knyttet til det illegale arbeide var også den unge student, Rudolf Nilsen eller "Rulle" som hans navn til daglig lød blandt kameratene. Med liv og sjel gikk "Rulle" op i dette "underjordiske" arbeide, som bød på så mange farefulle og spennende momenter. Det er ingen tvil om, at erfaringene fra denne illegale virksomhet i den internasjonale solidaritets tjeneste skulle få adskillig betydning for hans senere politiske utvikling og medvirket til at han i sin diktergjerning blev arbeiderklassens og revolusjonens sak tro til siste åndedrett. De norske arbeideres solidaritet med sine russiske klassefeller i disse år gav sig ikke bare uttrykk i at partiet holdt forbindelseslinjen mellem øst og vest åpen. De manifesterte også sin solidaritet gjennem generalstreiken mot imperialistenes boikott mot sovjetstaten. Da engelske kryssere besøkte norske havner på vei til Østersjøen, trykket arbeiderungdommen illegale oprop til de engelske orlogsmatroser og oppfordret dem til ikke å svike sin klasseplikt og nekte å la sig bruke i kampen mot sine brødre i sovjetflåten som hadde gått i spissen for revolusjonen i Russland. Og resultatet av aksjonen blev at to av de engelske kryssere måtte gjøre vendereis, fordi matrosene nektet å gjøre tjeneste som arbeiderbødler. Det var i dette politiske miljø Rudolf Nilsen gjorde rekruttjeneste som soldat i revolusjonens hær. En tid av historiens vingesus, en tid av handling og dåd som kunde inspirere en dikter. Da jeg første gang traff "Rulle" - visstnok i 1919 - anet jeg ikke at der i denne unge, bleke studenten med de sørgmodige øinene og det gutteaktige smilet bodde en dikterbegavelse. Tilsynelatende var hans temperament langtfra lyrisk - han virket nærmest drømmende, nesten flegmatisk. Først senere lærte jeg å forstå at der bak hans bramfrie, nesten tillukkede vesen skjulte sig en heftig kampnatur med et dypt følsomt og stridbart sinn. Sin inderste sjel la han kanskje mere frem i sine dikt enn i den daglige omgang, selv med dem som kom ham nærmest. Da revolusjonsbølgen begynt å ebbe av og reaksjonen tok til å reise hodet igjen rundt omkring i landene, satte det inn med faneflukt: frafall og forræderi mot revolusjonens sak i alle land. Også i Norge blev det vakling og overløperi. Efter Kyrre Grepps død, brøt de sentriske elementer under Martin Tranmæls ledelse med Lenins Internasjonale og opsa kampfellesskapet med den heltemodige russiske arbeiderklasse. Der var mange ærlige arbeidere, gode klassefeller og hengivne sosialister som dengang fulgte Tranmæls vei. Fordi de ennu ikke forstod å skjelne mellom revolusjonære fraser og revolusjonær handling. Men Rudolf Nilsen vaklet ikke. Han blev revolusjonens sak, Lenins Internasjonale tro. Hans dikt med deres ekte proletariske følelse og enkle, naturlige sprogdrakt hadde allerede skapt ham et navn som arbeiderkvarterenes, den kjempende arbeiderklasses sanger, revolusjonsviljens og frihetslengselens talentfulle, lyriske fortolker. Han kunde uten tvil ha skaffet sig en aktet og innbringende stilling som hoffsanger for arbeideraristokratiet i Folkets Hus. Men han foretrakk som en ærlig soldat å melde sig til tjeneste i Norges kommunistiske parti, for å styrke revolusjonens sak i Norge gjennem sin diktergjerning. Frafallsånden lammet ikke Rudolf Nilsens lyriske åre. Overløperiet og faneflukten utløste tvertimot hos ham en hellig harme, som skapte flere av hans mest uforglemmelige dikt. Med hele sin sjel følte han sig bundet til partiet og den kjempende arbeiderklasse. Det var også i partiets hovedorgan, "Norges Kommunisblad", at flere av hans ypperste kampdikt første gang så dagens lys. Han trakk sig ikke tilbake til et studerkammer for å dikte, han gikk på hodet ut i livets strøm, deltok som journalist i arbeiderklassens daglige kamp og fra den hentet han inspirasjon til sin diktning. "Rulle" arbeidet sammen med mig som journalist i "Norges Kommunistblad", og jeg har bare gode minner om ham fra denne tid. Trofast og talentfull slet han som reporter for en mere enn beskjeden lønn, alltid i godt humør, alltid villig og vennlig. Men lykkeligst var han naturligvis, når han hadde utkrystallisert en politisk begivenhet i lyrisk form og skapt arbeiderklassen et nytt dikt, som kunde ildne til forsterket kamp og mane til urokkeligere seiersvilje. Han søkte gjerne å få et dikt ferdig til lørdagsavisen, og jeg minnes mangen fredagskveld, når han kom til redaksjonen og la sitt lørdagsdikt foran mig med et lykkelig seiersstolt smil. Han visste at arbeiderne hadde bedre tid til å studere avisen i helgen enn ellers, og han gledet sig ved tanken om at hans dikt vilde bli lest i arbeiderhjemmene lørdagskvelden. Arbeidernes kamp var også hans kamp. Han manet fram til storm mot det råtne kapitalistsamfund i sitt dikt "Lovedderkoppen", som han tilegnet statsadvokat Grønder hvori han sier: "Og selv om det er høiforræderi å legge advokatens lov for hat vi sier koldt og åpent: Det er vi som nærer planer om å styrte Deres stat." Han hilser de engelske arbeidere under generalstreiken i 1926 i diktet "Kampen mot city" og pisker i sitt dikt "Engelske sosialister" med hånens svøpe de engelske reformister som forrådte kampen. Da den ungarske sovjetrepublikks helteskikkelse, Rakosi, står for bøddeldomstolen i Budapest, sender Rudolf Nilsen sin kamphilsen til ham som "kan stå med hevet hode, rank og ren og trossig peke på det drømte land." Mot alle renegater og vaklere slynger han i "Revolusjonens røst" sine stolte, mandige ord: Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn, de som har tålmod og vilje og aldri i livet går hen og selger min store tanke, men kjemper til døden for den. Og han forteller i diktet "Ridderslag" de norske arbeidere, hvad det kommunistiske parti betyr for klassens frigjørelse og sosialismens seier: "Muren, vårt vern er partiet men sverdet er: Lenins lære! Og er du til kampen viet da skal du sverdet bære." Likesom Rudolf Nilsen følte sig som ett med den norske arbeiderklasse og dens kamp, følte han sig også uløselig knyttet til den russiske arbeiderklasse, som ved hjelp av Lenins lære og det kommunistiske parti hadde ført sin kamp til seier. To ganger besøkte han Sovjetunionen, første gang i 1926. Opholdet i verdens første sosialistiske arbeiderstat resulterte i en rekke dikt av høi kunstnerisk verdi og fylt av hengivenhet og beundring for sovjetmakten, for revolusjonens sak, for leninismen. De finnes samlet i diktsamlingen "På gjensyn" under titelen "Morgenland". Særlig dikten "Fanen på Kreml" rummet en dyp og ekte revolusjonær stemning som for alltid vil skaffe det en hedersplass i arbeidernes hjerte. "Ved fanen over Kreml seirer vi" synger han ut fra Den røde plass til all verdens arbeidere. Under Rudolf Nilsens siste ophold i Sovjetunionen - 1927 - bodde vi en tid sammen i Moskva. Han hadde da utgitt sine to første diktsamlinger på partiforlaget "Ny Tid" og det var meningen at han skulde samle inntrykk til en ny diktsamling her. Vi forsøkte også å ordne med en reise til Kaukasus for ham, men han reiste hjem før den kunde komme i stand. Det var ikke fordi han vantrivdes. Tvertimot. Han elsket Moskva, trivdes strålende og vant sig mange sovjetvenner. Da han en dag hadde solgt oversettelsesretten for sine dikt til russisk, minnes jeg at han var i særlig strålende humør. Han kjøpte sig en brun fløielsjakke, en såkalt "tolstovka" som klædte ham fortrinlig, og han smilte tilfreds til sig selv og verden, mens han så sig i speilet og nynnet sin yndlingssang fra disse dagene: "Hennes hår de er svart som de svarteste nätterna, er de underlig då, at jag längtar ettera." Men jeg hadde inntrykk av at det falt vanskelig for ham å dikte i denne tiden. Han virket ofte adspredt, undertiden likefrem melankolsk. Først da han var iferd med å reise hjem, blev jeg klar over grunnen. Tungsinnet hang sammen med at partiforlaget ikke mente å kunne sikre Rudolf Nilsen utkomme på slike vilkår, at han kunde ofre sig helt for diktergjerningen, og der var av den grunn innledet forhandlinger med det borgerlige, Gyldendals Forlag om overtagelse av forlagsretten til hans bøker. Man mente at han derved vilde få slike materielle vilkår at han uten økonomiske bekymringer kunde få utfolde sitt lyriske talent. En kveld, umiddelbart før Rulles hjemreise, satt vi sammen i et kameratslig lag og samtalen kom da også inn på "Rulles" overgang til det borgerlige forlag. Alle hadde vi jo helst ønsket, at partiforlaget hadde kunnet fortsette å finansiere utgivelsen av hans dikt, men vi fant at når det ikke var mulig, måtte overgangen til Gyldendal kunne forsvares, såfremt forlaget ikke vilde øve politisk sensur overfor hans litterære produksjon. "Rulle" forsikret, at han hadde løfte om å få beholde sin politiske frihet fullt ut, men han var likevel mismodig stemt. "Jeg forstår det ikke," sa han plutselig. "Hvorfor skal dere drive mig over til et borgerlig forlag?" Han lutet sig over bordet, la hodet på armen og gråt, utrøstelig som et barn. Jeg kom uvilkårlig til å minnes denne episode, da jeg hørte at Gyldendals Forlag, tross sitt løfte til "Rulle", likevel øvet politisk sensur og utelater de revolusjonære dikt av hans minneutgave. En slik fremgangsmåte kan ikke karakteriseres som annet som et løftebrudd og en krenkelse av den døde dikters minne. I hele sitt liv og sin gjerning var Rudolf Nilsen nemlig en trofast stridsmann i arbeiderklassens revolusjonære kamp. Det beste og dypeste i hans personlighet kom til uttrykk i hans revolusjonære kampdikt med deres hyldest til revolusjonen, til Lenin, Den kommunistiske Internasjonale, til den oprørske, kjempende arbeiderklasse og dens fører, det kommunistiske parti. Intet kunde rokke dette Rulles revolusjonære livssyn. Det forbigående, konjunkturmessige opsving i verdenskapitalismen i årene fra 1925-1929 førte til en midlertidig stabilisering av kapitalismen og samtidig til en nykonsolidering av de reformistiske og opportunistiske krefter i den internasjonale arbeiderbevegelse. I vårtland fant i disse år sammenslutningen mellem sosialdemokratene og tranmælittene sted og den første kongelige regjering av Det forende norske arbeiderparti blev dannet i 1928. Disse begivenheter øvet sin innflytelse også innenfor det unge kommunistiske partis rekker. De svake og vantro blev grepet av panikk. Vi fikke en ny periode av vakling og overløperi, som førte til en nyttig avskalling av mange oportunistiske fremmedelementer i vårt parti. Endel av dem som f.eks. Olav Scheflo tok veien tilbake til sosialdemokratiets moderfavn, andre som Albin Eines og Eugene Olaussen gikk over i fascistenes leir. Endel av dem hadde stått Rudolf Nilsen personlig nær. Men deres svik bragte ikke Rulle til å vakle. Han vek ikke fra Lenins fane. Overgangen til det borgerlige forlag førte heller til noen svekkelse av hans hengivenhet for partiets og revolusjonens sak, som jeg et øieblikk hadde næret en viss frykt for det vilde gjøre. Da "Tidens Tegn" i 1928 lanserte ryktet om at han skulde ha vendt det kommunistiske parti ryggen, sendte han øieblikkelig en kategorisk dementi. Brevet blev sendt fra Paris til "Norges Kommunistblad" og var stilet til meg, men i virkeligheten rettet til hele partiet og den norske arbeiderklasse. Brevet lyder slik: Paris, 14. april 1928. Kjære kamerat Jeg ser i Tidens Tegn at jeg skal ha "forlatt" partiet. I den anledning ber jeg dig å ta inn i N.K. en notis med dementi. Jeg har også idag skrevet til T.T. og meddelt at avisens forlydende er usandt. ellers har jeg det bra. Hils kjente. Venlige hilsener Rudolf Nilsen Hvor sørgelig at denne arbeiderklassens talentfulle revolusjonære sanger skulde dø så tidlig fra kampen og diktergjerningen! Hadde han levet idag vilde hans flammende kampdikt vært rettet til de seierrike opbyggere av sosialismen i Sovjetunionen, til Lenins store arvtagere og sosialismens byggmester Stalin, til Dimitrov der uforferdet og stolt som det sømmer sig en Kominternsoldat forsvarte arbeiderklassens og revolusjonens ære for de fascistiske morderes bøddeldomstol i Leipzig. Han vilde ha sendt sin kamphilsen til de revolusjonære barrikadekjempere i Frankrike, Østerrike og Spania, til Thälmann og alle tyske klassekjempere som tortureres i fascismens fengselshuler, til den kinesiske røde armé og det unge Sovjet-Kina! Hvor vilde det ikke gledet ham å kunne synge det nye Moskvas pris - ikke drosjekuskenes og kirkekuplenes Moskva, men automobilenes, metroens og trolleybussenes sosialistiske Moskva! OG fremforalt vilde han idag som i 1927 ha vært enhetsfrontens og folkefrontens lidenskapelige sangertolk og gjennem sine dikt mane de norske arbeidere til enig kamp mot fascismen og krigen! Skulde der reises en støtte på Rudolf Nilsens grav til minne om hans korte, men rike livsgjerning, måtte dens innskrift bli den samme som Heinrich Heine i sin tid ønsket å få på sin grav: "En tapper soldat i den hær som kjemper for menneskehetens befrielse." Å hindre offentliggjørelsen av Rudolf Nilsens revolusjonære dikt betyr i virkeligheten å skjenne minnet om en rank og trofast stridsmann, hvis hele virke og lengsel var rettet mot arbeiderklassens og revolusjonens seier i alle land, under Marx og Lenins fane. Moskva i februar 1936. (Fra Rudolf Nilsen - Dikteren og mennesket av Sverre G. Ljungblad. Utgitt på Internasjonalt Arbeiderforlag, Oslo 1936.) Rulles "dementiannonse" i Norges Kommunistblad 14. april 1928. Se her Christian Hilt