|
|
Nordahl Grieg
i Spania.
Noen personlige minner.
Av
Lise Lindbæk
Vi er sikkert en del tidligere filologiske studenter, årgang 1922 og deromkring, som blant en rekke grå dager på filologisk lesesal, Oslo universitet, husker en ettermiddag da en ny og herlig uoppsprettet bok som en hvit fugl kom flygende inn i rummet. Nordahl Grieg: "Rundt Kapp det Gode Håp". Sannsynligvis ble det ikke lest mye pensum hin ettermiddag, for var ikke Nordahl Grieg en av våre egne, var vi ikke vant til å se ham på denne selvsamme filologiske lesesal som et litt fremmed, lyrisk, sterkt bergensisk islett - og hadde vi ikke skeptisk rystet på hodet ved tanken på hans filologiske framtidsutsikter da han her for et års tid så plutselig forsvant fra vår synskrets? Og her hadde han skrevet en bok! Det som vel utgjorde summen av våre villeste framtidsdrømmer.
Vi leste og leste i den lille diktsamlingen; vi hadde sent omsider fått vite at han var gått ut som fyrbøter med en båt som vitterlig het "Henrik Ibsen", og var en temmelig avlegs gammel kølatramp. Her sto om eventyret ved tropiske netter, om flyvefisk og hai, om rustpikking og fyrbøting. Her sto det:
Norge er større enn noen vet av:
hvert skip under flaggets vift
er på det endeløst øde hav
et nytt stykke Norge i drift.
Det sto også to ganske korte linjer,
jeg har helt glemt i hvilken sammenheng:
Det store spennende drama
kaller oss alle vegne -.
og jeg vet i hvert fall om en filologisk student som siden ikke har vært i stand til å foreta seg stort annet enn å oppsøke og følge dette store drama. Diktsamlingen kom straks i nytt opplag hvilket er uhørt for en debuterende lyriker i Norge; her var en ny og frisk tone, et opplatt sinn og et klart rent talent.
Nordahl Grieg ga en kortvarig gjesterolle på vår lesesal, men forsvant snart igjen, - denne gang til England hvor han til avveksling bodde på et meget aristokratisk engelsk college et år og skrev sin udmerkede hovedoppgave: Ruyard Kipling and the British Empire.
Det er ikke meningen her å gå i detaljer i hans dikteriske utvikling. De fleste av vår generasjon vil huske det ramaskrik som hans første roman: "Skipet går videre" fremkalte. Denne krasse realistiske fremstilling av dagliglivet ombord på en norsk båt huet hverken redere eller sjøfolk, men det er vel likevel et stort spørsmål om ikke nettopp denne ungdomsskildring av havnelivet fra de mest dyriske sider i høy grad har bidradd til å heve standarden, gjøre myndigheter og redere mer sosialt bevisst, - slik at livet ombord på våre moderne norske båter ligger på et gledelig høyt nivå. Men jeg har villet påpeke disse to ting fordi de etter min mening viser kanskje det mest sentrale karaktertrekk hos Nordahl Grieg:
han kunne ikke sitte hjemme og skrive om ting han selv ikke hadde sett og opplevd. Han måtte selv gjennom en erfaring og en opplevelse før han kunne skrive om den. Denne trang var like sterk som hans diktende og skapende trang, den gikk som en ildsøyle gjennom hans liv og drev ham ut i den tragiske unge død, da han "som et stjerneskudd" sluktes en natt over Berlin. Ikarus brente til slutt sine vinger.
Alle vi filologiske medstuderende som så og si hadde oppgitt hans studier ble ytterst overrasket da Nordahl nu tross alt på rekordtid tok sin embedseksamen, med engelsk som hovedfag. - Lenge etter spurte jeg ham en gang hva han egentlig hadde villet med den; han visste jo at hans arbeid som forfatter og journalist ikke forlangte det. Han fortalte da om sin far: Helt fra Nordahl var gutt hadde faren trodd på hans talent. En eller annen gang i middelskolen redigerte Nordahl klasseavisen, og Olaf Thommessen, "the grand old man" i norsk journalistikk kom på besøk og kikket på avisen. "Når du blir student og kommer til Kristiania, gutten min, kan du få jobb i Tidens Tegn når du vil." sa han. Dette løftet blr husket og holdt og ga både Nordahl og avisen stor glede. - Nordahls far skrev et dikt da gutten var i tolv-årsalderen, hvor han gir uttrykk for sin absolutte tro på sønnens store begavelse, - og samtidig for tvil og undren om hvordan det skulle gå ham rent borgerlig sett i et land som så ofte har stelt dårlig med sine store menn. Da faren lå på dødsleiet, omtrent på den tid da Nordahl tok artium, ba han sønnen fullføre sine studier og eksamen, "så du har noe å falle tilbake på." Nordahl gjorde det på sin egen måte og var alltid takknemlig for å ha lært systematisk arbeidsmetode, - og samtidig fulgte han sin ubendige trang til å ved selvsyn å lære saker og ting å kjenne innenfra.
Etter endt embedseksamen dro han til Kina som krigskorrespondent for Tidens Tegn og senere til Sovjet hvor han bodde i to år.
Det er ikke meningen her å gå inn på Nordahl Griegs rike dramatiske produksjon som fylte nettopp disse år. - Det jeg gjerne vil gjøre, er å gi noen personlige minner om Nordahl Grieg fra Spania.
I desember 1936 reiste jeg til Spania som korrespondent for Dagbladet. Det var meningen at oppholdet skulle strekke seg over 14 dager; i første omgang ble det 13 måneder, og i videre forstand fortsetter dette arbeid enda, som begynte under den spanske borgerkrig.
Situasjonen var ikke lys. Regjeringen og en stor del av befolkningen var evakuert fra Madrid til Middelhavskysten, og siden den 7. november forutsa praktisk talt hele den borgerlige presse daglig hovedstadens fall, - ja, enkelte var så rause at de skildret general Francos inntog i byen ridende på en hvit hingst. - Hvordan det i siste øyeblikk lyktes spanierne i samarbied med en håndfull menn fra de senere så berømt internasjonale brigader å snu strømmen, å stanse fascistene, og å sette mot i befolkningen til gjennom tre bitre og kalde år å utholde en beleiring som i fortettet dramatisk styrke og inneboende heroisme vel bare overgås av Leningrads beleiring 1941-44, det er alminnelig kjent.
Den 7. november 1936 holdt fascistene på å ta Madrid, og det så ut til å være spørsmål om timer. Da skjedde plutselig det mirakel som avgjørende endret krigens gang: det lyktes å stanse fienden. Det så først ut som om det bare skulle bli mulig å innvinne noen få prekære timer. Men selvsamme dag utsendte Spanias Forfatterforening innbydelser over hele verden, til et møte av antifascistiske forfattere i Madrid sommeren 1937. Det var vel ikke mange som trodde for alvor at Madrid ville holde seg så lenge; men invitasjonen ble mottatt i samme ånd som den ble utsendt, og midt på sommeren opplevde det beleirede Madrid det mirakel å se hele blomsten av verdenslitteraturen samlet innen sine skrøpelige murer. Alle bodde på samme hotell, og hadde en velrettet flybombe eller godt siktet artilleri-ild fått ram på det hotellet, ville moderne litteratur sett atskillig annerledes ut enn den gjør i dag: Der bodde Ernest Hemingway og Theodore Dreiser, Ilja Ehrenburg og Martin Andersen Nexø, Andre Malraux og Jef Last, Anna Seghers og Ludwig Renn, Nordahl Grieg og om jeg ikke husker feil, også Franz Werfel. Hvis den bomben hadde slått ned, ville vi ikke ha kjent "Det syvende kors", ikke ha hørt "Sangen om Bernadette" og kanskje ikke skjønt at "Klokkene ringer for oss". Det ville ikke gått opp for oss at "Klokkene ringer for oss", at "Ung må verden ennu være" -.
Konferansen i seg selv var uhyre interessant - men det strakk naturligvis ikke til for Nordahl. Han ville ut til fronten. Madrid var nok frontlinje i en viss forstand, men her kunne det bare være tale om stillingskrig, og Nordahl måtte oppleve den bølgende, strømmende og vikende front i nærkamp mot fienden. Sterkt mot alle regler fikk jeg ham smuglet ut til Escorial hvor de internasjonale brigader hadde hovedkvarter. Alt første natten "deserterte han til fronten" og sov ute i selve skyttergravslinjene hos de skandinaviske frivillige. "Det var ingen forskjell på ham og oss", sa guttene - "bare den at som krigskorrespondent hadde han ikke lov til å bære våpen".
Slaget ved Brunete var blodig og hardt, og det gikk ikke bra. De hastig vunne stillinger måtte nesten like fort oppgis, og det er nå i tilbakeblikk uendelig tragisk å tenke på hvor mange unge liv som ble ofret for de fullstendig verdiløse kvadratmeter jord på Quijornas kirkegård hvis falleferdige murer er kittet sammen med blod.
For Nordahl Grieg som forlengst hadde tatt klart standpunkt i den verdensomspennende klassekamp var det en stor opplevelse å se disse unge arbeiderguttene hjemme fra våre den gang så fredelige nasjoner gå modig og rakrygget inn i kampen for dette fjerne, ukjente landet, - med den forståelse som først siden demret for våre statsmenn, at kampen mot fascisme og svart reaksjon var den samme verden over. Tyskerne sa: "Vi kjemper den kamp for Madrid som aldri ble utkjempet om Berlin". Polakkene sa: "Vi slåss for Warszawa" - mot den råtne Pilsudski-regjering. Spanierne sa: "Madrid må ikke bli et nytt Addis Abbeba." Men at våre nordiske arbeidergutter, hvis land ikke syntes å være i overhengende fare - at de også skjønte denne store sammenheng, det opplevet Nordahl Grieg ute i skyttergravene under det blodige slaget ved Brunete.
Og om samværet med de skandinaviske frivillige ble en stor opplevelse for ham, så var dette naturligvis i høyeste grad gjensidig. De kjente alle sammen hans dikt og dramaer, og jeg skal aldri glemme de par ganger jeg var reiseleder for noen av disse gruppene på deres gjennomreise gjennom Paris; de hadde noen få fattige timer på dette deres første - og for altfor mange deres siste - opphold i Paris underveis til Spania. Og hva ville de se? Eiffeltårnet? Folies Bergere? - Nei, de ville ut og se kommunardenes graver, de ville se den mur på Père Lachaise kirkegård hvor de siste kommunarder ble drept i 1871. De kjente til det fra Nordahl Griegs drama "Nederlaget". - Og nå, i hvilestilling etter Brunete, som hadde kostet spesielt mange skandinaver livet, satt Nordahl Grieg ute hos dem på kveldene under oliventrær og kork-eiker i glansen av et flakkende bål og leste sine dikt høyt for dem.
En episode fra den sommeren i Spania : Jeg bodde i en villa i Escorial, og fra verandaen hadde man en storslått utsikt over høysletten hvor slaget ved Brunete ble utkjempet. Nordahl kom på besøk fra fronten, og vi sto og så på en dramatisk luftkamp hvor to fascistiske fly ble skutt ned; tre av flygerne dalte ned i fallskjerm der langt ute på sletten. "Jeg tror aldri at jeg ville turde hoppe ut i fallskjerm", sa Nordahl, - og saken ble visst heller ikke aktuell for ham, den gangen over Berlin. Ingen greide å komme seg ned i fallskjerm fra hans fly.
Kort etter reiste Nordahl Grieg hjem, og skrev sin lille bok "Spansk sommer": Men han var ikke ferdig med Spania, dette underlige halvafrikanske landet med den blodrøde jord og de svartkledde kvinner appellerte voldsomt til hans fantasi og følelsesliv, tanken på kampen som foregikk der ga han ikke fred. Nyttårskvelden 1937 var han i Spania igjen.
I de dagene raste slaget om den lille fjellbyen Teruel. Stort sett hadde den borgerlige pressen verden over allerede avskrevet regjeringshæren som en faktor man ikke lenger behøvde ta hensyn til, som en slått og ubrukelig armè. Og så gikk denne selvsamme hæren midt i desemberkulden hen og erobret den strategisk viktige byen Teruel høyt oppe i fjellene - mot alle profetier og mot all sannsynlighet. Denne kjennsgjerning søkte reaksjonære aviser verden over å benekte. Fra Barcelona, hvor jeg den gangen holdt til, var det ikke greit å få rede på saken: påstand sto mot påstand. Jeg hadde gjort hederlige forsøk på å komme til Teruel, men ble blankt avvist av den internasjonale brigade; som så ofte før lå korrespondentene i en privat krig med de militære, som nødig lar journalistene slippe altfor nær til selve ildlinjen: de har liten bruk for en død krigskorrespondent! Det er journalistenes sak å slippe levende hjem og skrive.
Nordahl Grieg hadde imidlertid allikevel klart å skaffe tillatelse til å besøke Teruel, og tidlig nyttårsmorgen sto en bil fra krigsministeriet foran hotellet for å kjøre oss ut til fronten. Det var en uforglemmelig reise langs det gnistrende blå Middelhav, med palmer, appelsiner og sitroner, - og så plutselig veien inn i landet oppover mot de snøkledde fjell. Vi nådde et pass i vel 2000 meters høyde, der var den trange sikk-sakk-veien sperret av over 600 biler, lastebiler, ambulanser, tanks og motorsykler. I den gyselige is-sørpen med glatt holke som underlag kunne de ikke komme videre uten snøkjettinger, og det fantes ikke. Det var en av virkningene av "Nonintervensjonspolitikken" vi opplevde. Den innskrenket seg ikke, som folk ofte tror, til at den spanske regjering ble nektet å kjøpe de våpen og den ammunisjon den lovformelig hadde krav på. Den omfattet også slike ting som f.eks. reservedeler til biler og snøkjettinger, og enda mere tragisk, den omfattet også medisin og forbinding. Og den som en gang har overvært en amputasjon uten narkose har vanskelig for å tilgi de krefter som forhindret medisinen i å bli sendt. Vi ble nødt til å snu og kjøre ned igjen til Middelhavskysten, inn til Valencia, hvor vi fikk improvisert en slags form for snøkjettinger - og så tilbake igjen til passet. De tok oss ti stive timer å forsere de 6 kilometer, i vel 20 graders kulde. Nordahl Grieg og jeg var de eneste skandinaver i bilen, og han snakket og snakket. Om sin barndom, om sin far, - og aller mest om Gerd Egede Nissen som han snart håpet å kunne gifte seg med. Jeg tror aldri i mitt liv jeg har hørt noe menneske snakke så nydelig om noen annen, som Nordahl Grieg om sin tilkommende hustru.
Endelig var vi over passet og kjørte videre over høysletten. Sivilbefolkningen var evakuert, overalt langs veien lå de tragiske små svarte bylter med eiendeler som folk hadde forsøkt å ta med seg, og som de i overtretthet hadde måttet kaste fra seg i en grøftekant. Klesbylter, kapper, luer og helt vanvittige ting som et strykejern eller et fuglebur lå slengt utover landskapet.
Byen Teruel ligger slik til at man først kan se den når man et par kilometer unna kommer rundt en slags fremspring i fjellet. Men høre den kunne vi på lang avstand; det var livlig artilleriild som ble stadig sterkere. Til slutt lå byen foran oss i grånende snøvær, og vi gikk ut av bilen for å fortsette det siste stykket til fots. Plutselig ble vi stanset av soldater. Sivilbefolkningen skulle ut av byen, og vi var etter deres mening på gal vei. Vår forklaring om at vi ville inn i byen gjorde ikke særlig inntrykk på dem. Men de tok oss med til noen offiserer som sa: "Vi gir Dem vårt æresord på at vi og ikke fascistene holder Teruel." Nordahl Grieg svarte: "Vi tror Dem så gjerne, mine herrer, men vi er internasjonale journalister og kan ikke akseptere andres ord. Vi er nødt til å se en ting selv før vi kan skrive om den." Det er Nordahl Griegs hele innstilling til livet i et nøtteskall: Han ville aldri skrive om noe han ikke selv kjente til. Offiserene innlot seg ikke i noen videre diskusjon med oss, men lot oss kjøre inn til byen i en tank. Vi ble der i 5-6 timer og kunne konstatere at Teruel virkelig tilhørte regjeringstroppene. Da vi neste dag kom til Barcelona, leste vi i utenlandske aviser: "Francos fane ble presis kl. 14 i går heist i rådhuset i Teruel." Vi kunne med frelst samvittighet telegrafere til Oslo at vi akkurat kl. 14 hadde vært på rådhuset i Teruel, og så sant ikke hadde sett noe fascistisk flagg.
Det er sjelden man så eklatant kan avsløre den løgnpropaganda som dessverre gjennomsyrer vår presse nå, akkurat som dengang.
To dager etterpå reiste jeg selv til Oslo. Nordahl Grieg ble i Spania, og igjen lå han i skyttergravene blant de skandinaviske frivillige. Det var drepende kaldt; i bataljonsavisen sto det: "Flere av våre kamerater mister armer og bein på grunn av kulden enn på grunn av fascistenes kuler." Nordahl Grieg var ute i skyttergraven den natten den østerrikske offiseren Heinrich Wieland mistet begge ben på grunn av forfrysning.
Resten vet alle nordmenn. Nordahl Grieg som mottok noen av livets sterkeste inntrykk i Spania, reiste hjem til Norge. Meldte seg som frivillig til nøytralitetsvakt i Nord-Norge. Fulgte med gulltransporten fra Lillehammer over Aandalsnes til Tromsø, og videre til England. Gjennomgikk den harde offisersskole på Island - for også denne overbeviste pasifist var kommet til det resultat at freden og lykken måtte forsvares. Han fløy over Norge, han seilet gang på gang over Atlanteren i faresonen. Han opplevde noen få års lykke med Gerd Grieg. Han skrev de dikt som brente seg inn i det norske folks bevissthet, som ble utsendt over tusenvis av hemmelige mottakere, og som i beste forstand alt nå er blitt klassiske.
"Vi har de døde med oss - den dag vi kommer igjen."
Det er dypt tragisk for oss alle at Nordahl Grieg ikke kom igjen, men at han tilhører den altfor store krets av våre unge døde.
Til slutt noen linjer fra det av hans dikt som i hvert fall på undertegnede har gjort det sterkeste inntrykk:
"Årsdagen" (9. april 1941).
Krigens natt tar aldri ende
uten ved vår ild;
vi skal brenne og forbrenne
så en dag blir til.
Fra vårt hjerte, fra vår panne,
skal på veien hjem
stå et lysskjær over landet
når det stiger frem.
Dette lysskjær - kjære Nordahl Grieg - du som både brente og forbrente - kastet du innover ditt elskede land også ved din unge død. Og når jeg i disse vakre høstdager går omkring i Berlins trøstesløse ruiner hvor du et eller annet sted har din navnløse grav, da ser jeg også at det holder på å reise seg menneskeverdige og levelige forhold av disse ruiner, at det kan bli en slags kosmos ut av kaos - at din ilddød kanskje ikke var forgjeves.
Berlin i september.
L.L.
LISE LINDBÆK
I: KVINNEN OG TIDEN,
SÆRNUMMER;
NORDAHL GRIEG: 1902 - 1. NOVEMBER - 1952.
|