Oppslag i Lexikon for det 21. århundrede.-Oppslag: MENSTADSLAGET.- Merk Hans Fredrik Dahls konklusjon. Her må han tenke på snevert, taktisk rikspolitisk plan, for i Skiensfjorden kom alle arbeiderklassens fellestiltak styrket ut ved at NKPs tillitsfolk blei lettere hørt !

Fra Porsgrunn folkebiblioteks fotoarkiv: MS Scharnhorn bombes av RAFs Mosquito-fly ved Menstad-kaiene langfredag 1945. 32 Mosquitos fra skvadronene 143,235,248 og 333 (norsk?) senket også de eldre norske damperne Gudrid, Svanfjell og Torafire

fra NRK Telemark om siste strid på Menstad, den gamle direktørvillaen må falle når Eilag 'Expert' flytter transporten fra skinner til trailere

fra NRK Telemark: 'Sic transit gloria ...' Direktørvillaen gir 'øving'for Skien brannvesen. Øving i å stifte brann? Ikke alle kan kalle seg det samme som Eilag - 'Expert'?

Avisa Varden (uavh. kons.) gir for første gang arbeiderveteranene Kaare Byrjall og Olav Imsrud positiv omtale for innsatsen, sytti år etter er de ikke lenger steinkastende 'pøbelunger'

fra NRK Telemark sitt bildearkiv: Statspolitiet marsjerer ut, men her fikk de flere motstandere enn de hadde gått løs på i skogsarbeider/fløterstreikene tidligere, f.eks. Julussa. Statspolitiets leder presset også det lokale politiet til å ikke søke forhandling, men gå voldelig på ved underforstått å antyde at den lokale lensmann var feig.

fra NRK Telemark sitt bildearkiv: Monumentet over Menstadslaget. Som et ekte kunstverk: Åpent for din personlige tolkning!

fra NRK Telemark: Menstadkaiene idag

"Fra Telemarksavisa: Sluseslaget i re-reprise på Skotfoss sluser, amatørgruppa Skotfoss revyteater spilte under Kanaluka 2004"

fra de harde 30-åra med fascistisk statskupp lurende i bakgrunnen til fascismen kom på heimebesøk under okkupasjonen. Les meir på Tor Inge Berger sine sider med veteranintervjuer, historien fra den jevne NKP-er's synsvinkel 		Kampåret 1931

Menstadslaget


Den 7. juni 1931 var en herlig, solfylt søndag. På østre side av Skienselva, på familien Knutsens eiendom Borge ved Menstad, ble det avslørt en statue av en av de store førere for det liberale borgerskap i Norge, venstremannen, skipsrederen og tidligere statsminister Gunnar Knutsen. Han er for øvrig gått inn i Norges historie med sin uttalelse i 1914 om at "den politiske himmel er skyfri". Noen dager etter brøt den første verdenskrig ut. Men nå, på selveste 7. juni, dagen for Norges atskillelse fra Sverige, ble avsløringen av hans statue feiret med stor stas, midt under kapitalistenes sultekrig mot arbeiderklassen.

På den andre siden av elva hadde kommunistiske parti sammenkalt arbeiderne til stevne, men av en litt annen karakter enn de landturene Ousland så rørende forteller om. Her ble det drøftet hva vi skulle gjøre, hvis streikebryteriet ble gjenopptatt neste dag, mandag 8. juni. Vi besluttet i så tilfelle å sammenkalle arbeiderne fra hele distriktet til demonstrasjon. Og denne demonstrasjonen ville ikke bare være rettet mot streikebryteriet, men vår viktigste parole skulle være:
"Til kamp for vår demonstrasjonsrett! Retten til å demonstrere er en rett arbeiderne har tilkjempet seg.
Vi vil ikke gi slipp på den!"
Men der var kommet fremmed politi til Menstad, statspolitiet under ledelse av politimester Thinn. Vi måtte regne med å bli angrepet når vi nærmet oss politisperringen. Derfor besluttet vi å sette en arbeidergarde i spissen for toget, væpnet med de våpen vi på den tid kunne rå over, steiner og staurer. Vi drøftet også nøyaktig hva det vesentlige i politiets styrke besto i på det tidspunkt. Styrken besto ikke så meget i køllene som politimennene hadde, men i skrekken for politiuniformen, det som "Aftenposten" kalte statens autoritet. Derfor besluttet vi at i det øyeblikk politiet eventuelt gikk til angrep, ville vi med hurrarop svare med et motangrep som de lenge skulle huske. Men som det ble opplyst under rettsaken:
Vi ville ikke angripe først. Bare i det øyeblikk vi ble angrepet, ville vi gå til motangrep.
Nåja, dette om motangrepet ble der naturligvis ikke snakket om foran domstolen.

Der ble satt ut ekstra vaktposter på begge elvebredder ved Menstad. Tidlig mandag morgen meldte postene ved hydroarbeider Thorvald Hansen at streikebryterne hadde gjenopptatt sin skitne virksomhet. Med de midler vi rådde over, bud og varsel fra mann til mann gikk det som løpeild over distriktet:
"Fram for demonstrasjonsretten! Ned med streikebryteriet!"
Vi samlet oss i to demonstrasjoner, en gikk ut fra Skien, en fra Porsgrunn.

Togene satte seg i bevegelse samtidig fra begge byer. Kurerer på sykkel på vestre side av elva hvor politiet ikke var, dirigerte demonstrantene slik at de kom til politisperringen omtrent samtidig. Toget fra Skien delte seg i to, hovedsakelig mennene tok en sidevei og forente seg med demonstrasjonen fra Porsgrunn, som heller ikke til politiets store forbauselse gikk den rake autovei fram til Menstad, men gjorde en sving opp Osterhaugsbakken for å forene seg med kameratene fra Skien. Den forente demonstrasjon tellet 2000 deltakere. Selv Ousland må erkjenne at "demonstrasjonen fikk veldig tilslutning og var godt arrangert ("Fagorganisasjonen i Norge").

Så kom vi da marsjerende mot politisperringen ved Menstad. Musikken spilte hele tiden "Internasjonalen"s ildnende toner. I spissen for toget gikk et medlem av Det norske Arbeiderparti (hans navn har jeg dessverre glemt), Heldal som representant for den Revolusjonære fagopposisjon, Godtfred Lundin og Strand Johansen, begge representanter for Sentralkommiteen for Norges Kommunistiske Parti. Nærmere og nærmere kommer toget politisperringen. Da roper politimester Thinn et eller annet. De fire ubevæpnede ledere rekker hendene i været som tegn på at demonstrasjonen skal stanse. Det ble øyensynlig oppfattet som en svakhet, for vi hørte politimester Thinns kommandorøst: "Gå på!" Så stormet politiet fram. Vannslangen som politiet hadde væpnet seg med, ble rettet mot demonstrantene. Vannstrålen hadde et forferdelig trykk. Vi ble våte som kråker. Men så kom motangrepet. Lundin og Strand Johansen falt med en politimann sittende på nakken. De ble ille tilredt av politiet. Men på mindre enn 5 minutter, som en borgerlig journalist fortalte under sitt vitneprov i retten - han hadde tatt tiden - var slaget over. Under slaget spilte musikken hele tiden "Internasjonalen". Politiet var slått på flukt, autoriteten og skrekken for uniformen var brutt. Arbeiderne hadde i handling gjennomført sin rett til å demonstrere på landeveien. Og uten at noen i arbeidernes demonstrasjon var nevneverdig såret, bortsett fra Lundin og Strand Johansen.

Vi samlet oss straks i togorden igjen. På Borg idrettsplass holdt Strand Johansen en kort tale.


Deretter toget vi tilbake til våre utgangspunkter. Den demonstrasjonen som gikk til Porsgrunn, gikk forbi byens politistasjon uten at en eneste politimann viste seg. Ved Folkets Hus ble demonstrasjonen oppløst. Og demonstrantene skiltes med et "Takk for i dag, kamerater!" Og så var demonstrasjonen den 8. juni 1931, Menstadslaget som denne demonstrasjonen er blitt kalt, forbi.

I desember 1931 begynte rettsakene mot arbeiderne og deres ledere.

Onsdag 1931-12-09 begynte straffesakene mot Lundin, Heldal og Strand Johansen. Ole Heldal var satt under tiltale for å ha opptrådt som leder under Menstaddemonstrasjonene 2. og 8. juni, og for å ha forherliget demonstrasjonen den 2. juni. Tiltalen mot Godtfred Lundin gikk ut på at han var leder under demonstrasjonene 2.,5., og 8. juni. Han blei dessuten tiltalt for å ha forherliget straffbare handlinger i sine taler, for å ha kalt politimesteren i Porsgrunn for en usling og for å ha oppfordret til dannelse av røde garder. Johan Strand Johansen blei tiltalt for å ha opptrådt som leder under Menstadslaget 8. juni. Tiltalen omfattet også artikler han skreiv i Arbeideren og Arbeidernes enhetsfront, artikler som angivelig forherliget straffbare handlinger. Prosedyren begynte fredag 18. desember: Statsadvokaten påstod at samtlige Menstaddemonstranter var straffskyldige, men man kunne ikke trekke alle for retten. - vi kan jo ikke straffe hele toget! Men man må ta de mest fremtredende. Det var ingen tvil om at Ole Heldal, Godtfred Lundin og Strand Johansen var ledere. Statsadvokaten var også overbevist om at Lundin og Strand Johansen forherliget straffbare handlinger i sine taler - profesjonelle agitatorer, bl.a. Strand Johansen kommer hit til distriktet for å fiske i rørt vann. Det viste hvilken alvorlig karakter konflikten hadde. Statsadvokaten trakk fram at Johansen ble siktet for å ha deltatt i opptøyer i trondheim i 1924. Johansen drog til Russland og kom ikke tilbake før saken var henlagt. Strand Johansen er nettopp en slik person som innfinner sig når spetakler er forestående.
Onsdag 9. desember begynte straffesakene
mot Gotfred Lundin, Ole Heldal og Johan Strand Johansen

Det måtte to lagmannsting til. De første dommene falt like før jul, de andre først i februar 1932. Men arbeiderne glemte ikke sine kamerater mens de satt i fengslet og ventet på rettsaken og dommene. Den 7. november 1931, på den russiske Oktoberrevolusjonens dag, marsjerte et tog av arbeidere helt fra Porsgrunn, med et trekkspill i teten, rundt fengslet og hyllet sine kamerater. Demonstrantene bar fakler. Fengslet var fullt av politifolk.

Statsadvokaten hadde forlangt at saken skulle føres for en annen lagmannsrett enn i Skien. Det ble avslått. Quisling sørget for å stille opp to maskingeværer utenfor rettslokalet og få anbrakt væpnet politi i selve rettsalen. Lagmann Finn Nygaard, som selv var venstremann og antifascist, nektet å åpne rettsforhandlingene før all væpnet vakt var fjernet. Vaktene ble fjernet.

Om Viggo Hansteen.
Viggo Hansteen var en glimrende forsvarer - uredd kommunist og en av Norges mest fremragende jurister som han var, plukket han gang på gang statsadvokat Hartmanns anklagetaler i stykker. Også venstremannen, advokat Cappelen var en overordentlig dyktig forsvarer. Andre forsvarere i disse langvarige rettsforhandlingene var Trygve Lie, Dagfinn Bech, Michael Puntervold og Tønnesen.

Det er ikke sant at en rett i et kapitalistisk land utøver fru Justitias blinde rettferdighet. En rett i et kapitalistisk land er et ledd i borgerskapets statsapparat. Retten virker derfor ikke over, eller uavhengig av klassene, gruppene og kampen mellom dem. Og dessuten: arbeiderne førte en rettferdig kamp mot kapitalistenes urettferdige sultekrig. Det var ikke arbeiderne og deres tillitsmenn som skulle ha sittet på tiltalebenken, men lederne for borgerskapet og dets statsapparat. Her sto vi nå overfor et fascistisk framstøt som møtte den sterkeste motstand fra folkets side. Retten måtte - om den ville eller ikke - ta hensyn til denne motstand. Og både lagmann Finn Nygaard og en av dommerne - det er to dommere og lagmannen som avgjør straffeutmålingen - var mot den fascistiske utvikling i Norge. Da lagmannen hadde holdt sin rettsbelæring, sa Viggo Hansteen: "Nå gikk han så langt han overhodet kunne til vår fordel." Og heller ikke hos aktor, venstremannen og stortingsmannen Hartmann, var det noen overvettes kraft å merke i anklagene - selv om han etter rettsforhandlingene ble utnevnt som lagmann i Hålogaland.


Vurdering
Lockouten 1931 var kapitalistklassens generalangrep på arbeiderklassen og det arbeidende folk. Førerne i denne reaksjonære, urettferdige sultekrigen mot arbeidsfolket var det reaksjonære, fasciserte borgerskap med en regjering i spissen av slike typer som Kolstad, Hunseid, Braadland og Quisling. Fascismen i Norge gjorde sitt første store framstøt. Er det en tilfeldighet at det nettopp var fra Norsk Hydro, avdelingen av den tyske verdenstrust I.G. Farbenindustrie, et av de viktigste ledd i forberedelsen av den annen verdenskrig og overfallet på Norge i 1940 - er det en tilfeldighet at det nettopp fra det hold at den kyniske utfordringen kom: "vi betrakter streikebryteriet som et prinsippspørsmål, ikke for Hydro, men for samfunnet"? Nei, det var ingen tilfeldighet. De fascistiske politikernes oppdragsgivere - det er nettopp storkapitalen, monopolkapitalen - nettopp derfor spilte daværende generaldirektør Bjarne Eriksen en så viktig rolle i utfoldingen av hendingene. Arbeidernes besluttsomme opptreden i Skiensfjorden var en strek i regningen. Og befolkningens samhold ga de herrer fascister noe å tenke på.

Norges Kommunistiske Parti og den Revolusjonære fagopposisjonen, den lille, men tapre og oppofrende organisasjon av Norges kommunistiske ungdomsforbund skrev et ærefullt blad i sin og den norske arbeiderklasses historie.
Derfor har sangeren rett: det som hendte skal aldri bli glemt.


Hemmeligheten ved det kommunistiske parti
Når vi nå, 25 år senere, ser på de handlede personers utvikling, slår det oss at arbeiderne og deres revolusjonære ledere ble folkets og landets interesser tro under krigen, mens lederne for arbeidernes motstandere, særlig lederne for den del av det borgerlige statsapparat som heter politi og militær. enten endte sitt liv på den måte at de ble skutt som usle landsforrædere, eller går omkring som stripete, for alltid merket av de striper de fikk under krigen, og som de i folkets øyne aldri får vasket av seg.

Mange av de arbeidere og deres ledere som var med på Menstad, fant heltedøden i kampen mot de fremmede, nazistiske innbrytere, andre av dem tilbrakte lange år i fengsler, tukthus og konsentrasjonsleirer. Og det er ikke noe underlig i denne forskjellige utvikling av de handlende personer. Arbeiderne og deres revolusjonære tillitsmenn kjempet også i kampåret 1931 for sin klasse og for sitt folks interesser. Og disse ledere var medlemmer av Norges Kommunistiske Parti og hadde fått sin revolusjonære oppdragelse der.

Lederne for kapitalistene og det borgerlige statsapparat kjempet under den folkefiendtlige bondepartiregjering for interesser som var folket fremmed. Og når de i krigens bitre år ble åpne landsforrædere, var dette bare en fortsettelse av det de hele tiden i virkeligheten hadde vært, også i 1931, da de under løgnaktig påberopelse av at det var "et folkekrav i Norge i dag at samfunnsautoriteten gjenopprettes ved Menstad - ved ethvert maktmiddel som måtte være nødvendig" ("Aftenposten") - sendte krigsskip, militær, den kongelige garde og væpnet politi mot de streikende og lockoutede arbeidere.

Kommunistenes motstandere har alltid angrepet oss for at vi angivelig splitter arbeiderbevegelsen. Men det er ikke sant. Sannheten er den, at kommunistene har skilt seg ut som eget parti nettopp for å kjempe mot arbeiderklassens og folkets fiender, for å sveise arbeiderne sammen i en sterk, handlekraftig enhetsfront mot reaksjon og fascisme, for fred, demokrati og sosialisme.

Den kampens vei som kommunistene har valgt, synes ofte å være tung og vanskelig, og det har sikkert i de fleste kommunisters liv vært tunge stunder, da det syntes for ham eller henne altfor vanskelig å fylle oppgaven. I hvert fall har det vært slike øyeblikk i livet til nedskriveren av disse linjer. Men nettopp i det kommunistiske parti, i den kommunistiske bevegelse, finnes den kollektive kraft, skapes den ubendige trang til samhold som hjelper den enkelte over slike vansker og som gjør arbeiderklassens endelige seier mulig.

Hva er hemmeligheten ved denne einedommelige evne hos det kommunistiske parti? Hemmeligheten ved det kommunistiske partis styrke består i at det lar seg lede av en revolusjonær teori, som er generaliseringen av arbeiderbevegelsens erfaringer i alle land. Hemmeligheten består i at det kommunistiske parti hyller den læresetning som arbeiderbevegelsensmstore fører Lenin har formet:

"Uten revolusjonær teori, kan det heller ikke være noen revolusjonær bevegelse."

La meg slutte denne fortelling med en sang av Per Sivle, en sang som glødet og begeistret oss like meget som Martin Tranmæls revolusjonære taler, den gang da jeg for 35 år siden begynte min politiske virksomhet som medlem av Norges Kommunistiske ungdomsforbund og Det norske Arbeiderparti, Avdeling av Den kommunistiske internasjonale:



Heis oss et rødt, flammende flag,
heis det som et merke for sol og for dag,
heis det for alle som trodde og tror
at livet der kjemper, er livet der gror.
Heis det i topp for Bastilliens grus,
som løfte om fremtidens fredfylte hus.
Der ryker atter i denne stund
fra tusen lunter til tusen miner,
rundt på Europas drønnende grunn,
varslende fall og knall og ruiner.
Du skapervilje på evig vandring
i fra forvandling og til forvandling:
La knallet lyde, la fallet komme,
la skrekken isne og blodet flomme,
så sant der følger en verdensseir,
som sekelsold for den fremtidsleir,
der slutter fylking om broderretten
mot rovdyrsdriften og bajonetten!
Hil deg, du evige fremtidsbud,
du nyttårsbringer, du livets gud!


En som var med
Utdrag fra:


Menstadslaget : et 25-årsjubileum /
fortalt av en som var med :
en "avsløring" av hemmeligheten ved det
kommunistiske partis styrke.
Oslo : Ny dag, 1956. - 56 s. : ill.
Over tittelen : Kampåret 1931.


lokalisering av dokumentet i samkatalogen for større norske fagbibliotek, BIBSYS