Dikt til N.K.P. I maksvær og medgangsvind og når vi seiler på medgangsbølge, og ingen risiko er for tap og forlis - da får vi følge - stort følge. Når flagget vaier fra høien top og flagrer så fritt ut mot verden, da høres rungende begeistringsrop av mange som gjerne vil med på ferden - de mange som tror det er lystseilas i smulvann med skvulpende bølger, og kan de bli rormenn eller bas, det lønner sig vel at de følger. Men blåser det op til motgangssus og sjøen toppes og skyller, da blir det slutt på begeistringsrus, da er de ei kommet på rette hylder. Da roper de på: Der må berges seil, og kursen settes mot trygge landet, for kursen er gal, og bestikket feil. Det krenges jo! Det kan ikke være annet! Og kommer der strøm og storm på tvers og knaker i spant og planker, da piper rottene på siste vers, og kommer på "fornuftige" tanker. -Men klassekampen er ei lystseilas, og partiet ingen lystseilskute. Det har sitt bestikk, det har sitt kompass. Det har sin kurs og sin rute. Det skal ei drive for vind og vær, og kursen settes hvor strømmen viser, når strømmen fører til undergangsskjær hvor fremgangshåpet og makten forliser. Partiet går foran og viser vei. Standarten er signal til å kjempe. Og strømmen skal ledes den rette lei, ei motstrøm skal farten få dempe. Og har vi satt ut mot storm og strøm, og er det vår vilje å føre kampen, så gjelder det handling og dåd, ei drøm. Sett seilene til! Op med dampen! På prent i : NKPs avis: Ny Tid. Trondheim, - (6. november 1931)