Peder Furubotn


Stabilisering for og med folket -
mot monopolkapitalen og
reaksjonen.

I.
Så vel produksjonens omfang som produktiviteten i industrien har øket
betydelig mer enn forutsatt i 1945, da grunnlaget for lønnsnivået og land en betydelig øket profitt.
Industrinæringene som beherskes av
monopolkapitalen, værer nå høykonjunktur og presser prisene i været,
undergraver folkets levestandard og framkaller faren for inflasjon og kaos i næringslivet.


Regjeringen hevder at den arbeider for og vil komme til å arbeide for
stabilisering av landets økonomiske liv. Men Regjeringens økonomiske
politikk - slik den kommer til uttrykk i finansministerens framstilling og
i den praktiske gjennomføringen hittil - må nødvendigvis også før eller
senere føre tilbake til krise og kaos. I sin problemstilling har nemlig
regjeringen i høy grad tapt monopolkapitalen av syne og stiller de to
bærende befolkningslag - arbeiderne og bøndene - i motsetningsforhold til
hverandre. På fagkongressen stilte finansminister Brofoss problemet slik:


«Kravet om lønnsforhøyelse må sees i forbindelse med kravene om høyere
priser på jordbruksprodukter - - -. Det rent politiske og økonomiske
spørsmål er således: Vil de grupper av befolkningen det her gjelder, altså
først og fremst lønnsarbeiderne, påta seg å bære denne nedsetting av sin
levestandard for å imøtekomme dette krav? Det er dette grunnleggende
spørsmål en ikke kan komme forbi i denne sak. Jeg tror vi står oss på å
formulere spørsmålet slik som det virkelig er. Det gjelder her en
overføring av intektene fra en gruppe til en annen, fra forbrukerne, dvs.
lønnsarbeiderne til jordbruksnæringene. Er vi villig til dette? Jeg
overlater til denne forsamling å gi svaret på dette spørsmål.»

Denne problemstilling er grunnfalsk. Det virkelige forhold er at så vel
arbeiderne som bøndene - og også middelstanden i sin helhet - på de
forskjelligste måter blir utplyndret av storindustriens
monopolkapitalister. Alle er offer for den samme monopolkapital. Den enes
realinntekt, bøndenes f.eks., kan derfor ikke bedres ved angrep på den
annen, arbeidernes, som Brofoss og Regjeringen framstiller det. En reell
bedring, såvel for den ene som for den andre av disse avgjørende
befolkningsgrupper, kan bare oppnås i felles kamp mot den felles fiende,
dvs. i kampen mot monopolkapitalens herredømme. Monopol- og storkapitalen
er selve fascismens og reaksjonens kilde, så vel i vårt land som i kapitalistiske land ellers.

II.
I det framlegg i samlingsspørsmålet som Olaf Bjerke gjorde på
Landsorganisasjonens kongress, ser en at marxistenes kamppolitikk, som er
rettet mot monopolkapitalen, også utgjør det politiske innhold i enhetsspørsmålet:

«Kongressen fastslår at det store grunnleggende spørsmål, som i dag
overskygger alle andre spørsmål i politikken, er å foreta et virkelig
oppgjør med nasjonens fiender: de krigsskyldige, krigsforbryterne og
krigsprofitørene, trustenes og storkapitalens talsmenn i vårt land.

Denne livsviktige, nasjonale oppgave kan ikke løses uten å nå fram til en
samlet kraftutfoldelse av alle medlemmer av den organiserte
arbeiderbevegelse,
sammen med alle sanne demokrater i folket, med det
umiddelbare mål å slå nasjonens fiende: Reaksjonen. Alle andre
spørsmål må underordnes løsningen av dette grunnspørsmål i norsk politikk.»

Det karakteristiske ved svakheten i den politikk som Sentralstyret for Det
norske Arbeiderparti og Regjeringen hittil har ført, er at man i høy grad
nettopp har oversett nødvendigheten av en slik kamppolitikk mot
monopolkapitalen. Finansministerens problemstilling som fører til kamp
mellom arbeiderne og bøndene, kan imidlertid føres tilbake til hans teori
om forskjellen mellom individets pengeøkonomi og samfunnets totaløkonomi.

I sin tale på Fagkongressen uttalte Brofoss:

«For forståelsen av den alminnelige økonomiske politikk som har vært ført, er
det nødvendig å ha klart for seg forskjellen mellom individets
pengeøkonomi og samfunnets totaløkonomi. For den enkelte framstiller det
seg slik at han lever av sine pengeinntekter. Har han penger kan han kjøpe
varer for dem. Dette syn burde for øvrig ha fått et grunnskudd under
krigen, hvor det ikke hjalp bare å ha penger når det ikke var varer i
butikkene. Men likevel vil den enkelte lett kunne resonnere som så, at
hvis jeg kan øke mine pengeinntekter så kan jeg leve bedre. Men sett fra
samfunnets synspunkt kan vi bare leve av det vi kan produsere av varer og
tjenester. En økning av pengeinntektene i samfunnet betyr ikke at alle
kan leve bedre. Det kan en bare oppnå ved å produsere mer».

Denne kjente uvitenskapelige teori om forskjellen mellom individets
pengeøkonomi og samfunnets totaløkonomi kan bare framkalle forvirring innen
den faglige og politiske arbeiderbevegelse og føre til at man i det
politiske liv trekker uriktige slutninger. Tilegnelsen av ubetalt arbeid i
form av merverdi er det alminnelige kjennetegn på det kapitalistiske
samfunnssystem. Og det særlige kjennetegn på det kapitalistiske system på
det nåværende trinn er at det er monopolkapitalens representanter som
til syvende og sist reiser av med det vesentlige av merverdien. Dette
grunnleggende faktum må være det bestemmende moment for alle økonomiske og
politiske slutninger i politikken i dag. Den progressive grunntanke i den
demokratiske folkepolitikk i vårt land er derfor å la det norske folk
tilkjempe seg herredømmet over sitt eget arbeidsprodukt. Dette betyr
at vi begynner å gå over fra profittproduksjon til behovsproduksjon.

Ved hjelp av teorien om forskjellen mellom individets pengeøkonomi og
samfunnets totaløkonomi, kommer Brofoss til denne slutning:

«Lønningene er en del av prisene, og forhøyede lønninger må bety høyere
varepriser, hvis de andre utgiftsposter forblir uforandret.»
Dette er ikke riktig. En alminnelig høyning av lønningene behøver i det store
og hele ikke å berøre vareprisene. Forhøyede lønninger kan skje på
bekostning av den merverdi som den herskende klasse tilegner seg, dvs. ved
en nedgang i den alminnelige profitt. I samsvar med det kan de nåværende
varepriser for det første delvis omreguleres, f.eks. til fordel for bøndene,
fiskerne, industri- og håndtverksdrivende, som stort sett betjener egne
produksjonsmidler, og for det andre delvis omlegge statens
subsidiepolitikk, skattepolitikk, sosialpolitikk o.s.v. til fordel for de
samme befolkningslag og for arbeiderklassen i sin helhet. Den progressive,
virkelig demokratiske og revolusjonære tendens i
arbeiderklassens politikk kommer til uttrykk i en praksis som fremmer den
sosiale omdannelsesprosess fra kapitalisme til sosialisme, dvs. den
herskende klasse elimineres som klasse som kan tilegne seg merverdien.

Det var denne progressive, virkelig demokratiske og revolusjonære tendens i
arbeiderklassens politikk som det kommunistiske partis representant hadde
for øye når han på møtet hos Einar Gerhardsen den 19. mai 1945 avga sin
erklæring til fellesprogrammet. Om denne erklæring skriver Friheten den
23. juni samme år:

«Den 19. mai kalte Einar Gerhardsen sammen lederne for de politiske partiene
til konferanse på Stortinget - Nordli fra Høyre, Trædal fra Bondepartiet,
Markhus fra Venstre, Eugen Johannesen fra Det norske
Arbeiderparti og P. Furubotn fra Norges Kommunistiske Parti.

N.K.P. hadde ikke vært med på å utarbeide den felles plattformen. På vegne av
partiet avga derfor Furubotn en muntlig erklæring hvor han slo fast at
hovedsvakheten ved avtalen var at den manglet en klar formulering av
hovedlinjen for landets økonomiske politikk.

Vi er av den oppfatning at hovedlinjen i landets økonomiske politikk må være å
utvikle landets produktivkrefter i samsvar med den produksjonsteknikk
som moderne vitenskap har gjort mulig, så vel når det gjelder industrien
som landbruket, skogsdriften, fiskeriene og transporten. Vårt
folk står med andre ord overfor den store, nasjonale oppgave: å
utvikle landets produktivkrefter med det formål å tilfredsstille folkets
materielle og kulturelle behov.

For utenrikspolitikken har plattformen den samme svakheten. Etter vår
mening må utenrikshandelen eller vareutvekslingen med utlandet tjene
den nevnte hovedlinje i landets økonomiske politikk.

Den foreliggende avtalen inneholder ellers mange punkter av positiv karakter,
så Furubotn på vegne av N.K.P. kunne erklære at partiet stiller
seg på denne avtalens grunn under hensyntaking til den avgitte erklæring.»

III.
Denne hovedlinjen for landets økonomiske politikk har også fått en klar
formulering i enhetsprogrammet for Det Norske Arbeiderparti og Norges
Kommunistiske Parti, hvor det heter:

a) «Å utvikle landets produktivkrefter med det formål å tilfredsstille
folkets materielle og kulturelle behov», og

b) «Parallelt med utviklingen av produktivkreftene høynes folkets
levestandard, velstand og kultur.»


I denne politikk kommer det til uttrykk et nytt, historisk element i
politikken, som i produksjonsprosessen underordner kapitalens profittmotiv
under folkets behovsmotiv. Det egenartede i den nåværende situasjon er at
begge disse motiver kommer til uttrykk i politikken. Å representere den
nasjonale linje i norsk politikk i dag er imidlertid betinget av at
behovsmotivet i politikken får utviklingsmuligheter på bekostning av
profittmotivet. Det synes som om finansminister Brofoss ikke har viet
dette grunnleggende problem noe særlig oppmerksomhet når han videre kan si
i sin tale på Fagkongressen:

«Bedriftene har store behov for opplegg til å finansiere de utvidelser og
moderniseringer som er nødvendige for at de skal kunne hevde seg i
konkurransen når omsetningsvanskene på ny melder seg.»

Et varig grunnlag for høyningen av arbeiderklassens og folkets levestandard er
ikke mulig uten akkumulasjon, som tjener utviklingen av
produktivkreftene. I det er sikkert alle enige. Det avgjørende spørsmål er
imidlertid om arbeiderklassen, det norske folk, skal forvalte og dirigere
den akkumulerte kapital og den investeringskapital som står til
disposisjon, eller om monopolkapitalens representanter skal bli den
bestemmende faktor i dette spørsmål. Finansministerens problemstilling er
påvirket av monopolkapitalens problemstilling. Dette understrekes ytterligere
når Brofoss sier i sin tale:

«Overfor de uttalelser som av og til framkommer om mulighetene for en enda
sterkere direkte beskatning av større inntekter i bedriftene, vil jeg gjerne
ha sagt at en må være klar over at så lenge en har et samfunn bygget
vesentlig på privat eiendomsrett, må en også bevare motivene til den økonomiske virksomhet.»

Og videre:

«En kan ikke beskatte bedriftene så sterkt at interessen for en øking i aktiviteten bortfaller.»

I disse uttalelser kommer det til uttrykk en tendens i politikken som i
praksis vil bety at man før eller senere må underkaste seg monopolkapitalens
herredømme. Økonomisk vil den såkalte stabiliseringspolitikk derfor,
istedenfor virkelig stabilisering, bety skritt mot nye kapitalistiske kriser i
vårt land. Tendensen i regjeringens økonomiske politikk og praksis
peker således ikke mot stabilisering. Tvert i mot må den føre til nye
økonomiske kriser, som er uungåelige følger av monopolkapitalens
utplyndring av folket. Slike kriser kan ikke unngåes - dvs. at en
stabilisering ikke kan gjennomføres - ved at det ene arbeidende
befolkningslag deler av sitt fattige utkomme med ett annet, så lenge
monopolkapitalens profittproduksjon blir uantastet og er den bestemmende
faktor. Dette er en kjennsgjerning som framgår av det økonomiske livs
historie under kapitalismen. En endring kan bare inntre ved at folket selv
bryter monopolkapitalens makt og i sin politikk tar sikte på en
virkelig stabilisering ved å utvikle en produksjon som imøtekommer
befolkningens behov og gjør disse behov til grunnlag for produksjonen.

Det kan i denne sammenheng være av interesse å henvise til en uttalelse
av den kjente britiske politiker Pollitt:

«For å tilfredsstille folkets behov er det to viktige punkter som må tas i
betraktning: 1) Forholdsregler for å øke lønningene betraktelig på
bekostning av profitten. 2) Utvikling av et progressivt skattesystem og en
hurtig gjennomføring av Arbeiderpartiets sosiale program.

Vi forkaster enhver teori om at lønningene og levestandarden for det
arbeidende folk bare kan heves hvis og når en øking i produksjonen har
funnet sted. Det er rik anledning til nå å øke lønningene og sosiale tiltak på
bekostning av profitten. Som svar på arbeidsgivernes rop «Vi kan ikke
greie det», må vi peke på at den delen av den nasjonale produksjon som utgjør
rente og profitt, har øket for hvert år under krigen og at høyere
lønninger vil bli en veldig stimulans til forbedring av teknikken
og metodene i industrien og til å få vekk de overflødige
mellommenn i praktisk talt alle grener i handelen, så vel som å skaffe et
stadig og øket marked for den moderne masseproduksjons produkter.»

Videre sier Pollitt:

«Vi må også gjøre oppmerksom på den nye viktige rolle fagforeningene kommer
til å spille. Forutsatt at det er nøye kontakt mellom regjeringen
og fagforeningskongressen og en ikke viker tilbake for de største
anstrengelser for å oppnå fullt samarbeid med alle de tilknyttede
fagforeningene, vil de organiserte fagforeningene kunne bli en meget
viktig støtte for Arbeiderpartiet i kampen mot den fiendtlige klasses
aktivitet. De kan bli garantien, spesielt i industrien som skal
nasjonaliseres eller bringes under statskontroll og ledelse, slik at
samarbeidet blant arbeiderne gjennom deres tillitsmenn og fagforeningene kan
oppnås og finne fram til midler som kan slå ned sabotasjen. Det
kommunistiske parti bifaller den voksende massebevegelse blant arbeiderne
i industrien for å forbedre sine kår. Dette kan bli en voldsom
maktreserve og styrke, når arbeiderregjeringen skal realisere sitt program.»

Det er i Norges interesse, det er i nasjonenes og folkets interesse at
regjeringens nåværende stabiliseringspolitikk blir korrigert. I samsvar med en
riktig politisk korrigering må alle sanne demokrater utvikle og
forsterke det politiske arbeid på alle områder, slik at
stabiliseringslinjen ikke blir undergravd av en politikk som bl.a.
framkaller kamp mellom arbeidere og bønder. Såvel arbeiderne som bøndene
og åndsarbeiderne må slutte lag og vende seg mot den felles fiende
MONOPOLKAPITALEN - dagens og morgendagens 5. kolonne i vårt land!

En sann, varig og holdbar stabilisering kan bare utvikles og befestes på det
grunnlag at enhver produksjonsøking kommer folket til gode, på det
grunnlag at det norske folk blir eier av sitt eget arbeidsprodukt, slik at vi
i produksjonsprosessen fjerner selve kilden til krise, kaos, reaksjon
og fascisme. En framsynt politikk fra vår regjering og vårt storting som
forener arbeider og bonde, er den første elementære forutsetning for
stabilisering av Norges økonomiske liv. Vårt folk, det norske folk,
har i dag, etter okkupasjonsårenes lange mørke natt, historisk rett
til å stille dette elementære krav til vår konstitusjonelle regjering og
vårt konstitusjonelle storting.

La oss i fellesskap utvikle en politikk som forener arbeider, bonde og arbeider!

De nærmeste oppgaver på det økonomiske område blir derfor:

1. I samsvar med landsorganisasjonens lønnskrav og med utgangspunkt i de
individuelle lønnstillegg som arbeidsgiverne allerede har gitt utover de
tariff-festede lønninger, må en reise krav om at en del av disse
individuelle lønnstillegg blir tariff-festet. Det samme må også de
arbeidere gjøre som ikke har oppnådd individuelle lønnstillegg. Det er av
særlig betydning at de fagorganiserte arbeidere og arbeiderklassen i sin
helhet, understøtter bøndenes priskrav og jamnstellingskrav, bl.a. ved
sammen med bøndene å vende seg til regjeringen og be om at den opptar
forhandlinger med bøndene og deres organisasjoner, for på den måte å få
løst bøndenes interessekrav uten konflikter og streik.

Denne politikk som tar sikte på å forene arbeiderne og bøndene i deres felles
eksistenskamp, må føres inn i kommune- og herredsstyrene og i
samsvar med det må en fremme krav til regjeringen og stortinget.

2. Arbeiderne, såvel som bøndene og åndsarbeiderne, må se det som et
hovedspørsmål å få reist en folkebevegelse med sikte på å organisere en
effektiv priskontroll sammen med statens prisdirektorat. Overalt i
kommunene må en opprette kontrollnemnder, som består av representanter
oppnevnt av kommunestyrene og representanter oppnevnt av det arbeidende
folks masseorganisasjoner, f.eks. fagorganisasjonen, bøndenes
organisasjoner, kvinnenes organisasjoner, åndsarbeidernes organisasjoner,
kooperasjonen, osv., som nytter sine organisasjoner fullt
ut, eventuelt ved å velge de nødvendige hjelpeorganer for å gjøre
priskontrollen helt effektiv.

3. Forsterke arbeidet med å organisere produksjonsutvalg i alle bedrifter, og
gjøre produksjonsutvalgene til virkelige produksjonsorganer, som blir
bæreren av en rasjonell og aktiv produksjonspolitikk i den enkelte
bedrift i den enkelte industri og i landets økonomiske liv som helhet.
Parallelt hermed må produksjonsutvalgene tilkjempe seg stadig større og
større innflytelse og myndighet, i samsvar med utviklingen av
produksjonsutvalgenes skapende produksjonspolitikk.

Parolen blir:

Stabilisering - for og med folket - mot monopolkapitalen og reaksjonen.

Peder Furubotn

Tale utgitt av NKPs opplysningsavdeling 1946.

Gjengitt i: Pettersen, Arne (red.) (1983): Norske rothoggere -
Bruddstykker fra den revolusjonære arbeiderbevegelsen, s.241-247, Oslo: Falken