NKP og NKU i Trøndelag i perioden 1936-45.
Kamp mot krig og fascisme


NKP og NKU stod ennå i 1930-årene relativt sterkt i Trondheim og på industristeder som f. eks. Meråker, Verdal, Orkanger og Røros. Ved kommunevalget i 1937 fikk Trondhjems Arbeiderparti av NKP i overkant av 10 % av stemmene, mens partiet fikk mellom 10 og 20 % i de andre industrikommunene.

Dette manuskriptet er utarbeidet av John Atle Krogstad i 1995.

En gjennomgang av situasjonen i fagbevegelsen på industristedene viser at partiet hadde viktige tillitsverv på tross av at DNA hadde erobra flertallet blant arbeidervelgerne. Dessuten hadde NKP/NKU mange tilhengere og tillitsverv i de arbeideridrettslagene innen AIF som fram til 1934 stod i «Kampforbundet for rød sportsenhet ». Fra 1938 var Henry Thingstad, som hadde bakgrunn i TKU, leder i Sør-Trøndelag AIK (Arbeideridrettskretsen).

Kamp mot krig og fascisme

I mellomkrigstida ble kampen mot krigen nært forbundet med anti-fascistisk kamp, særlig etter nazistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933. I Trondheim tok Trondhjems Arbeiderparti av NKP og Trondhjems Kommunistiske Ungdomslag kontakt med AUF og DNA like etter at NKP i mars 1933 hadde henvendt seg til DNA om enhetsfront mot fascismen. Alle slike henvendelser fra og med 1933 ble avvist av DNA som stod på kravet om organisatorisk samling. Splittelsen kom klart til uttrykk l. mai der kommunistene arrangerte egne demonstrasjonstog i Trondheim med rundt 2000 deltakere. Først i 1936 ble det oppnådd enighet mellom arbeiderpartiene i byen om ett felles l. mai-arrangement. De såkalte «kommunistklubbene «innen arbeideridretten som var tilslutta Kampforbundet for rød sportsenhet (Den røde sportsintenasjonale), gikk sammen med AIF i 1934. Samlinga av arbeideridretten ble knytta til bestrebelsene på å oppnå enhetsfront mot krig og fascisme. AIF-kretsen hadde stor mobiliseringsevne, f. eks. gikk 2000 idrettsfolk i Trondheim i demonstrasjon mot krig og fascisme i midten av mai 1936. En god del av NKP/NKUs anti-fascistiske solidaritetsarbeid ble kanalisert gjennom organisasjoner som «Kvinnenes verdenskomité mot krig og fascisme», «Komiteen mot krig og fascisme» og «Rød hjelp».

Kommunistenes enhetspolitikk i siste halvdel av 1930-årene hadde bl. a. sammenheng med vedtakene på Kominterns 7. kongress i 1935. Dimitrov, som var hovedeksponent for denne linja, la i sin beretning vekt på at fascismens frammarsj nødvendiggjorde en brei allianse mot denne faren og til forsvar for det borgerlige demokrati. Dette ble også kjent som folkefrontpolitikken.

Spanias kamp er vår kamp!

NKPs avis i Trøndelag, «Ny Tid», stilte seg umiddelbart på den spanske folkefrontsregjeringas side etter Francos «opprør» sommeren 1936. Dette kom bl. a. til uttrykk 1. august 1936 da NKPavisa oppfordra til demonstrasjon på første side: «Lys fascismen og krigen i bann. Fram til antikrigsog antifascistmøte i morgen på Reina.»

500-600 mennesker møtte på dette arrangementet for å høre taler av partiveteranen K. O. Thornæs og NKU-formannen Arne Gauslå.

I det solidaritetsarbeidet kommunistene utvikla, spilte initiativ i fagbevegelsen en viktig rolle. Rørleggernes forening i Trondheim, som i mange år hadde vært kommunistisk leda, tok etter NKP-initiativ opp spørsmålet om hjelp til Spania. Ett av resultatene var at Bygningsarbeiderforbundet seinere vedtok at alle dets medlemmer skulle yte en timelønn til Spania. Den største fagforeninga i Trondheim, Jern og Metall, fulgte opp og stilte likelydende krav. Også denne foreninga var kommunistisk leda i mellomkrigstida.

Skal en dømme etter fagforeningsprotokoller og avisreferater var dette en tendens. Likevel ble mesteparten av solidaritetsarbeidet kanalisert gjennom Spaniakomiteene.

Distriktsstyret i NKP og NKU sendte kort tid etter utbruddet av borgerkrigen skriv til lokalavdelingene der de ble bedt om å ta initiativ til å opprette Spaniakomiteer.

I alle fall ble komiteene i Meråker, Skogn, Leinstrand og på Orkanger danna etter initiativ fra kommunistene, i Malm ble komiteen danna etter initiativ fra gruvearbeiderforeninga som var leda av en kjent NKP-er. På Hommelvik tok det kommunistledede husmorlaget initiativet. I Trondheim sendte TKU innbydelse til de fleste ungdomsorganisasjonene i mai 1937 og resultatet ble Ungdommens Spaniakomité som besto av folk fra AIF, AUF, NKU og NGU. Kommunistene fikk sentrale verv i Spaniakomiteene:

I komiteen i Meråker ble kommunister valgt til både formann og kasserer, komiteene på Røros, Orkanger, Løkken, Hommelvik, Follafoss, Malm, Harran, Verdal og Ungdommens Spaniakomité i Trondheim fikk alle NKP- eller NKU-ere som formenn.

Særlig Ungdommens Spaniakomité i Trondheim ble meget aktiv. Her deltok aktivister fra TKU og AUF som på denne måten kom nærmere hverandre.

Spaniakjemperne ble det mest konkrete uttrykket for solidariteten med den spanske republikken. NKP og NKU så på de fivilliges og sin egen kamp som to sider av samme sak, og de fiivillige ble på forskjellige måter brukt i det anti-fascistiske arbeidet.

Det sier seg selv at frivillige fra NKP/NKU i Trøndelag spilte en særlig viktig rolle, både gjennom «Ny Tid», og gjennom møteaktivitet etter at de kom tilbake fra Spania.

Allerede høsten 1936 mønstra Odd Ressem fra Trondheim av fra en norsk båt og ble med i Den internasjonale brigade. Han var medlem av TKU og holdt kontakten gjennom brev til «Ny Tid». Etter at han kom tilbake i slutten av september 1938 ble han knytta til «Ungdommens Spariakomité» og benytta som foredragsholder i hele Trøndelag. Andre fra NKP/ NKU som spilte en tilsvarende rolle var Johan Wesselvold og Einar Aunmo fra Røros og Fritjof Andersson fra Trondheim. I tillegg ble Spaniakjempere fra andre deler av landet brukt i arbeidet.

To trønderske kommunister falt i Spania: Odd Olsen fra Trondheim og Erling Nordstrøm fra Ogndal.

De frivillige ble stående som symbol på internasjonal solidaritet og nasjonal patriotisme, - de kjempet i de spanske skyttergravene for å forhindre en framtidig fascistisk okkupasjon av Norge.

Flere av de som stilte seg i spissen for dette solidaritetsarbeidet i Trøndelag, ble framtredende i det illegale arbeidet under okkupasjonen. F. eks. ble de fleste medlemmene av arbeidsutvalget i «Ungdommens Spaniakomité» i Trondheim framtredende i det illegale arbeidet som under krigen ble leda av NKPs apparat. Formannen i denne komiteen i 1938/39, Arne Johansen, ble i 1942 tatt opp i NKPs illegale sentralkomité. Han døde i november 1943 etter å ha blitt skutt av Henry Rinnan. Også Henry Thingstad, som jeg allerede har nevnt, ble tatt opp i sentralkomiteen under krigen.

Verg landet mot fascismen!

Francos seier gjorde det enda mer nødvendig å verge Norge mot fascismen. Det nasjonale spørsmål ble viktigere. NKP drøfta situasjonen på sitt sentralkomitémøte i februar 1939 og kjørte fram parolen «Verg landet mot fascismen»!

Tanker i samme retning finner vi i en lederartikkel i «Ny Tid» allerede i 1938. Det er også interessant å merke seg at Meråker Kommunistiske Ungdomslag allerede i 1937 deltok i forberedelsene til 17. maifeiringa i bygda. Laget trakk seg imidlertid da det ikke lyktes å få til en samling på et anti-fascistisk grunnlag. Partiets linje ble forsøkt iverksatt både 1. og 17. mai 1939. Flere steder enn før lyktes en med å få til enhetlige l. maiarrangementer på et anti-fascistisk grunnlag.

Det er også klart at norske flagg ble brukt i større grad enn før.

Spørsmålet om kommunistene skulle delta 17. mai 1939 ble tatt opp bl. a på Røros, Verdal og i Trondheim.

Det viste seg å være vanskelig å få med paroler som oppfordra til kamp mot fascismen. I Trondheim gikk DNA sammen med de borgerlige i 17. mai-komiteen og forhindra slike paroler i 17. mai-demonstrasjonen. TKU og AIF-kretsen markerte sin protest ved å trekke seg fra arrangementet, mens Trondhjems Arbeiderparti av NKP vedtok å delta på tross av dette. Som et ledd i det offisielle arrangementet 17. mai 1939 holdt Jørgen Vogt fra NKP en tale ved Minebøssen som var helt i tråd med partiets linje om å verge landet mot fascismen.

Ikke-angrepspakt og Finlandskrig

Perioden fra slutten av august 1939 og fram til like før krigsutbruddet ble i stor grad en defensiv periode for NKP/NKU. Ikkeangrepspakten, storkrigens utbrudd og Finlandskrigen skapte en helt ny stemning som gjorde det svært vanskelig å videreføre arbeidet for en bred samling mot fascismen.

Adressavisen krevde forbud mot NKP, og i enkelte tilfeller bød det på problemer å ordne lokaler til partiets møter. Kommunistene i Trøndelag gjennomførte fra høsten 1939 en intens møtevirksomhet for å forklare medlemmer, sympatisører og andre det de mente var ikke-angrepspaktens og krigens karakter. I og med at «Ny Tid» ikke kom ut lenger fra sommeren 1939 ble dette helt nødvendig.

Finlandskrigen aksentuerte NKPs negative syn på England og Frankrikes rolle. De poengterte faren for at Norge kunne bli dradd med i en krig mot Sovjetunionen. De så på Finlandskrigen som en reaksjonær krig, dette kom klart til uttrykk i forslag til uttalelser i fagforeninger og ellers bl. a i en uttalelse fra TKU i desember 1939. Innen arbeideridrettskretsen arbeidet de for å forhindre mobilisering av frivillige til Finland.

Endringen av den politiske situasjonen i forhold til våren 1939 viste seg f. eks. ved valg av 17. mai-komité i Trondheim i 1940. DNA gikk sammen med de borgerlige og holdt NKP utenfor.

Det som vakte størst oppsikt var nok vrakinga av Jørgen Vogt som forretningsfører i kommunens forsyningsnemnd. Han var innstilt, men Høyre og representantene for de andre borgerlige partiene starta en kampanje mot Vogt. Aksjonen lyktes i og med at flertallet av DNAs representanter gikk sammen med de borgerlige. Argumentasjonen som ble brukt gjorde det klart at han ble vraka fordi han var kommunist.

Anti-krigsmøtet 12. mars 1940

Venstrekreftene i arbeiderbevegelsen prøvde å stå imot presset og organiserte bl. a. et stort antikrigsmøte i Trondheim 12. mars 1940. TKU, Jern og Metall, Sportsklubben Ørnulf og Vestkanten AUL som var tilslutta AUF gikk sammen om arrangementet. Selbu Arbeiderparti ble også med i og med at formannen Ole B. Garberg ble en av hovedtalerne sammen med formannen i NKU, Arne Gauslå.

Det var stor interesse for dette møtet; 600 mennesker møtte fram i «Arbeiderforeningens» store sal. Ole B. Garberg fra Selbu Arbeiderparti var første taler, og han avslutta innlegget med å sitere fra årsmøtevedtak i partilaget der de gikk sterkt ut imot de engelske krenkelsene av norsk nøytralitet og mot Tyskland pga. tyske ubåters torpederinger av norske skip. Ifølge NKPs hovedorgan «Arbeideren» ble dette innlegget mottatt med «stormende bifall».

Det samarbeidet Vestkanten AUL og venstresida i Selbu Ap her innleda med kommunistene fikk umiddelbare konsekvenser. Det store flertallet i Vestkanten AUL (ca. 50 medlemmer) ble ekskludert fra AUF og det ble lagt opp til eksklusjoner i Selbu også.

Begge fløyene i Selbu Ap mobiliserte til et møte 7. april der også ledelsen i Sør-Trøndelag Ap stilte. Avstemningen på dette møtet viste stemmelikhet (40-40), men formannens dobbeltstemme avgjorde det hele til venstresidas fordel.

Flere av de som stod for samarbeidet med kommunistene hadde konkrete planer om å danne en avdeling av NKP hvis de tapte denne avstemninga.

Okkupasjonen

Trondheim ble besatt av tyskerne i morgentimene 9. april. Det foregikk kamper i Trøndelag helt fram til Hegra festning falt 5. mai. I flere uker etter 9. april var Trondheim avskåret fra kontakt med andre deler av landet. Ut fra dette ble det umulig å holde kontakt med sentrale instanser i Oslo, det gjaldt fagbevegelsen og sannsynligvis også NKP/NKU.

Initiativ måtte tas fra lokalt hold. Allerede 8. april hadde tillitsmenn i NGU (Norges Godtemplar Ungdomsforbund) et møte i Trondheim der de avtalte å fungere som ei gruppe om noe skulle skje, blant disse var Carsten Wærdahl, sekretær i NGU-kretsen, medlem av TKU og Sportsklubben Ørnulf og Øysten Johnsen, forhenværende formann i Ungdommens Spaniakomité og sympatisør av NKU. Blant kommunister i arbeideridrettslagene i Trondheim ble det tatt initiativ for å mobilisere arbeiderungdom til kamp mot den tyske okkupasjonsmakta.

I Ørnulf tok bl.a. Henry Thingstad, Thorleif Olsen og Bjarn Postvik kontakt med hverandre på Ilsvikøra i Trondheim for å få folk ut til de områdene i Trøndelag der det ble kjempa mot tyskerne. Ulike kilder gir inntrykk av at medlemmer av NKP/NKU deltok i kampene. Ett medlem av NKU, Odd Lervold fra Strinda, ble såra i kampene ved Verdalsbrua og døde kort tid etter.

Flere av de som var med på å ta slik initiativ eller som deltok i kampene, ble seinere sentrale i det illegale arbeidet.

Ledende NKP-ere tok raskt kontakt med hverandre for å drøfte situasjonen. Jørgen Vogt gikk halvveis i dekning i de første aprildagene ved at han oppholdt seg hos Odd W. Jacobsen, en av NKUs ledere. Arkivene til «Ny Tid», partiet og NKU ble fjerna.

Med utgangspunkt i partiets distriktsledelse, TKU, kommunister i NGU (avholdsbevegelsen), AIF og fagbevegelsen ble det lagt et grunnlag for gruppedannelser og illegalt arbeid.

Vestkanten AUL, som ble ekskludert under Finlandskrigen på grunn av tilnærminga til kommunistene, fortsatte på samme måten som TKU studievirksomheten og holdt kontakten både med NKU/NKP og den radikale delen av Selbu Arbeiderparti.

I hvilken grad «Arbeiderens» linje (NKPs hovedorgan) de første krigsmånedene fikk innflytelse i Trøndelag er vanskelig å vurdere. Avisa forfekta holdninger som gikk på at krigen var en stormaktskrig som var ført over på norsk jord og at arbeiderklassen egentlig ikke hadde interesse av aktiv motstand. Ellers gikk avisa inn for å utvikle en fast front mot Quisling og Nasjonal Samling.

Illegalt motstandsarbeid

Den 16. august 1940 ble NKP som det første partiet i Norge, forbudt av den tyske okkupasjonsmakten.

I Trondheim ble flere kjente kommunister brakt inn til forhør, og det ble foretatt husundersøkelser hos bl. a. Ole Kjennerud, distriktspartiets formann, Jørgen Vogt, hos K. O. Thornæs, bestyreren av «Arbeiderens » kontor, og hos ledere andre steder i Trøndelag.

«Arbeiderens» kontor ble besatt av tyske soldater. Fra nå av måtte alt politisk arbeid gjøres illegalt. Med utgangspunkt i den kommunistledede distriktsledelsen i NGU (Harald Rusten var formann, Carsten Wærdahl sekretær) fikk vi det som ble kalt «Wærdahl-gruppen», oppkalt etter Carsten og Reidar Wærdahl som også var medlemmer av TKU og «Ørnulf». Denne gruppa knytta tidlig kontakt til jernbanen i Trondheim. Jernbaneverkstedet ble f. eks. viktig i forbindelse med spredning av illegale aviser fra Wærdahl-gruppa.

Denne gruppa stensilerte de første illegale avisene i september 1940, dette foregikk på Siemens i Trondheim der Carsten Wærdahl var arkivar. En av de som var med i det illegale arbeidet ved jernbanen beskriver det slik: «Initiativet til gruppene ble tatt av bevisste kommunister - for verkstedets vedkommende Reidar Wærdahl/ Thingstad. Carsten Wærdahl hadde vel kontakt med en del grupper i Lok.stallen (Avholdsbevegelsen/ Rusten). For verkstedets vedkommende var det Reidar Wærdahl som var hovedkontakt». (Kilde: Even Flatreit, brev datert Oslo 10/9-74.)

Idrettsstreiken og idrettsfronten høsten 1940 danna utgangspunktet for illegalt arbeid i arbeideridrettskretsen. Henry Thingstad hadde en bred bekjentskapskrets og kunne danne grupper med utgangspunkt i AIF-lagene. Denne gruppedannelsen ble kalt «Thingstadgruppen ». Partiledelsen holdt partiet sammen gjennom illegale grupper etter partiforbudet, og det ble knytta forbindelser med ulike arbeidsplasser i byen.

Høsten 1940 organiserte NKP på Verdal slike grupper og formenn i disse gruppene danna det illegale partistyret. Miljøet i Vestkanten AUL ble knytta til partiet og hadde videre kontakt med de radikale i Selbu. Etterhvert ble det knytta stadig flere kontakter ut i distriktene. Det ble bl. a. gjennom Odd W. Jacobsen oppretta kontakt med sentrale folk både fra sentralledelsen i NKP og NKU i 1940/41. Gruppene drev med studievirksomhet, produksjon og distribusjon av illegale aviser, etterretningsarbeid, flyktningtransport og innsamling av penger. Militære grupper ble planlagt fra høsten 1941.

Alt dette la grunnlaget for den meget omfattende organisasjonen som forelå i 1942. NKPs motstandsapparat hadde da med utgangspunkt i Trondheim kontakter i kystdistriktene og i de indre delene av både Sør- og Nord- Trøndelag.

Denne organisasjonen var underlagt NKPs illegale sentralkomité og hadde både politisk leder (Arne Johansen), organisatorisk leder (Henry Thingstad) og militær leder (Ame Lund). Både Thingstad og Johansen ble tatt opp i partiets sentralkomité. Den organisasjonen de leda i Trøndelag stod for den aktive krigspolitikk som ble vedtatt på NKPs sentralkomitémøte 31.12.41 der Peder Furubotn ble valgt til leder.

Presseapparatet ble stadig utvida i 1941/42 og dette apparatet kunne nyte godt av den omfattende avisproduksjonen NKP sentralt hadde. Av partiets illegale aviser ble «Friheten» viktigst, men dette apparatet spredde også opprop fra partiet og aviser laga av andre. F. eks. stensilerte og spredde de illegalt materiale for motstandskrefter blant prestene i Trondheim. I forbindelse med utmeldingsaksjonen i fagbevegelsen i september 1942 distribuerte de parolene for det illegale faglige utvalg. I en rapport om det illegale arbeidet blant arbeiderne i Trøndelag, datert Stockholm 19. april 1943, skrevet av en som tidligere hadde drevet illegalt arbeid, het det:

«Jeg assisterte N (Nils Aune) med å få parolen mangfoldiggjort i noen tusen eksemplarer. Selve distribusjonen har jeg ingen kjennskap til. Den ble visstnok foretatt av H (Henry Thingstad) og hans gruppe som arbeidet meget energisk...» Ifølge denne rapporten var denne organisasjonen den mest aktive blant de som drev illegalt arbeid. Om organisasjonens motstandsaktivitet heter det videre i denne rapporten: «H (Henry Thingstad) og hans gruppe var de mest aktive innen det illegale arbeide blant arbeiderne. De fikk penger til sitt arbeide gjennom den gruppe jeg tilhørte, og ytte oss ved flere anledninger verdifull hjelp. Blant annet gjorde de en utmerket innsats under propagandaen mot NSs ungdomstjeneste.»

Denne organisasjonen utvikla et omfattende kontaktnett som ble brukt i flyktningtransport - f. eks. la kontakter i Meråker-området, Selbu, Røros-traktene og dessuten i Stjørna grunnlaget for forskjellige flyktningruter. I desember 1942 klarte organisasjonen å befri en av kommunistene som ble tatt under «K-aktion» i oktober/ november 1941. Det var Odd Hilt som sammen med sin mor ble frakta over til Sverige via en av flyktningrutene.

Gjennom pengeinnsamlinger til det illegale arbeidet og til familiene som var ramma av arrestasjoner, f. eks. i forbindelse med tyskernes «K-aktion» i oktober/november, kom mange i forbindelse med organisasjonen. Ved Marinborg verksted ble dette organisert bl.a. gjennom loddsalg, ingen av arbeiderne kunne imidlertid vente seg noen gevinster, dette var bare en fordekt form for pengeinnsamling.

I tråd med NKPs aktive krigspolitikk som innbefatta militær motstand og sabotasje, ble det også satt igang militær organisering. Det ble lagt opp til en bred enhetslinje i og med at partiet tok sikte på å danne militære grupper på et fullstendig tverrpolitisk grunnlag. Blant de som ble med på dette var det naturlig nok mange arbeideridrettsfolk.

Arne Lund ble framtredende i dette arbeidet. Gjennom Henry Thingstad ble det pressa på overfor representanter for den offisielle Hjemmefronten i Trondheim for å få våpen til gruppene. Det ble også starta våpeninstruksjon. Sabotasje ble forberedt.

Opprullingene

Melkestreiken i Oslo førte til unntakstilstand l0. september. Faglige tillitsmenn ble arrestert og Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble henretta. Fagbevegelsen ble nazifisert. I Trondheim ble samtlige fagforeningskontorer stengt l0. september, Samorganisasjonens ledelse ble avsatt og det ble innsatt kommisarisk leder. Terroren, nazifiseringa og begrensinga av mulighetene for informasjon førte til at motstandskampen gikk inn i en ny fase.

Kort tid etter at unntakstilstanden ble oppheva 15. September, kom Erling Heiestad fra sentralkomiteen i NKP til Trøndelag og holdt møter med partiorganisasjonen. Bl. a. ble planer om en landsomfattende streik diskutert.

Så kom de første arrestasjonene mot det som ble kalt «Vogtgruppen » oppkalt etter en av lederne, Jørgen Vogt. Allerede 30. september ble Rolf Nevermo fra Verdal arrestert. I neste omgang ble ca. 30 arrestert i oktober, og til slutt ble rundt 20 kommunister arrestert 14. og 15. november 1941. Erling Heiestad ble også arrestert. 38 av de arresterte ble sittende i tysk fangenskap til krigens slutt. Bakgrunnen for denne arrestasjonsbølgen som tyskerne kalte «Kommunistaktion 1» var at angiveren Henry Oliver Rinnan hadde greidd å trenge inn i organisasjonen.

Ledelsen ble reorganisert, og flere forsøk på likvidasjon av Rinnan ble gjennomført uten at en lyktes. Arbeidet fortsatte slik jeg har beskrevet. Neste arrestasjonsbølge som av tyskerne ble kalt «Kommunistaktion 2» mot disse NKP-ledede gruppene, starta med arrestasjonen av Henry Thingstad søndag 16. februar 1943. Han ble lokka inn i en bil og kidnappa av folk fra Rinnanbanden, eller «Sonderabteilung Lola» som den ble kalt. Så fulgte en rekke arrestasjoner som ramma kommunistenes apparat og andre grupper, bl. a. lederne for Sivorg. og Milorg. i Trøndelag. Flere ble utsatt for voldsom tortur etter arrestasjonen.

4. mai ble 11 av de arresterte dømt til døden og 19. mai ble de skutt.10 av disse med Henry Thingstad i spissen kom fra «Thingstadgruppen».

Våren 1943 - mai 1945

Opprullingene ramma kommunistenes illegale apparat hardt. Flere gikk nå i dekning eller flykta til Sverige. Den militære lederen, Arne Lund, gikk i dekning på Ler før han via jernbanen kom seg over til Sverige. Sentralkomité- medlem Arne Johansen gikk i dekning på Ler sammen med Hjalmar Nilsen. Disse to unngikk såvidt å falle i Rinnanbandens klør.

I Sverige ble det lagt planer om å befri Thingstad og de andre etter arrestasjonene i februar/mars. Det ble også planlagt reorganisering Tre av de som hadde deltatt i denne motstandsbevegelsen, Arne Lund, Ole B. Garberg og Spaniakjemperen Arthur Folden ble imidlertid arrestert av svensk politi på vei fra Sverige til Trøndelag. Flere kilder peker i retning av et samarbeid mellom enkelte i den norske legasjonen i Stockholm og det svenske politiet.

Motstandsarbeidet fortsatte bl. a. med utgangspunkt i en base på Ler og i «Wærdahlgruppen». Carsten Wærdahl ble etter arrestasjonene i februar/mars leder for partiets motstandsarbeid i Trøndelag. Den nye ledelsen la konkret planer om på nytt å prøve å likvidere Rinnan, men likvidasjonsgruppa fikk ikke nærmere ordre før nye arrestasjoner ble iverksatt. Carsten Wærdahl ble tatt på en tilsvarende måte som Henry Thingstad, ikke ved åpen arrestasjon, men ved kidnapping 15.10.43. Så fulgte arrestasjoner av flere titalls personer.

Oberstormführer Ritter, Steinke fra SD og Henry Rinnan med 3-4 av sin bande rykka ut til nedre del av Gauldalen der 7 motstandsfolk knytta til NKPs apparat ble tatt. Arne Johansen ble skutt ned av Henry Rinnan sjøl. Flere ble underkasta grusom tortur. En del klarte å rømme via organisasjonens egne flyktningruter til Sverige. Ved krigsretten 6. november 1943 ble 7 kommunister, bl. a. sentrale folk som Wærdahl-brødrene og Arne Johansen, dømt til døden sammen med AUF-lederen Øystein Langseth. Både Gustav Andersen og Arne Johansen ble brakt inn i rettssalen på båre, Andersen pga. torturen og Johansen på grunn av Rinnans skudd. Arne Johansen døde før henrettelsene fant sted 17.11.43.

Terroren hadde sin virkning. I en rapport om «Situasjonen i Trondheim og Trøndelag», datert Stockholm november 1943 blir, det pekt på at «den aktive arbeiderfronten nå er blitt vesentlig redusert». På grunn av arrestasjonene var forholdene blitt slik at det illegale arbeidet burde ledes utenfor Trondheim, ifølge rapporten hadde Gestapo nå så få å passe på i Trondheim «at det vil bli ytterst vanskelig å sentralisere arbeidet i byen».

I og med at partigruppene på Verdal ikke ble berørt av razziaen da Thingstad-gruppen ble tatt fortsatte arbeidet der. Formannen i partiet, Sverre Vestvik, gikk i dekning og leda arbeidet fra et skjulested. Det ble ikke noe avbrudd i spredningen av partiets aviser og partiets økonomiske organisasjon fortsatte. Partiets militære grupper var slått sammen med andre og ble lagt under en felles ledelse. Mot slutten av april 1943 dro Vestvik til Sverige og lvar Lillesand tok over ledelsen av partiet.

Lillesand fikk til krigens slutt ansvaret for ledelsen av Milorggruppene, for en viktig flyktningrute, for å samle opplysninger om tyskernes forlegninger, og for spredning av propaganda rundt om i de mange tyske soldatforlegningene. Arbeidet med å skaffe kontakter og sørge for spredning av partiets avis «Friheten » fortsatte i ulike deler av Trøndelag helt til krigens slutt. Flere NKP-ere som hadde rømt til Sverige deltok ellers i motstandsarbeidet som kurerer for de norske myndighetene og for NKP. Disse fikk som oppgave å organisere etterretningsarbeid og annet motstandsarbeid.

Freden

Umiddelbart etter 8. mai ble arbeidet med å reorganisere NKP og NKU satt i gang. Partiavisa «Ny Tid» kom igang med et opplag på 7000 daglig, mens hovedorganet «Friheten» ble solgt i 5000-6000 eksemplarer hver dag i Trondheim. På det første medlemsmøtet i «Trondhjem Arbeiderparti av NKP» 4. juni 1945 møtte 600 medlemmer fram. Det samme antall møtte på det første møtet arrangert av ungkommunistene i byen. Nyorganiseringa foregikk til i 1946 da Trøndelag distrikt av NKP hadde 3200 medlemmer i 70 grunnorganisasjoner.

Valgene i 1945 gav uttrykk for den samme tendensen: NKPs innflytelse hadde økt voldsomt i forhold til før krigen. Jørgen Vogt ble NKPs stortingsrepresentant.

Kommunevalget i 1945 viste at stemmeandelen på industristedene økte spesielt mye, f. eks. i Meråker og på Orkanger der NKP fikk over 30 % av stemmene. I Trondheim ble stemmetallet fordobla og NKP fikk 24 % av stemmene. Svært mange nye NKP- lister så dagens lys i hele Trøndelag.

På steder som Namsos og Selbu der partiet ikke hadde organisasjoner før krigen fikk partiet meget sterke partiavdelinger. Allerede under solidaritetsarbeidet for Spania hadde NKP/NKU etablert kontakt med opposisjonelle kretser i AUF og DNA. Disse ble opprettholdt under Finlandskrigen og utvida under okkupasjonen. Nå gikk mange fra disse miljøene inn i NKP/NKU.

Dette oppsvinget må nok sees i sammenheng med den politiske situasjonen i 1945,men kan bare forstås på bakgrunn av partiets politikk og innsats under krigen. Det aktive motstandsarbeidet ble sett på som det rette svaret på okkupasjonsmaktens undertrykkelse.

Dessuten kom mange i kontakt med partiet og partiets aviser for første gang. Mange fra NKPs apparat ble arrestert og satt i konsentrasjonsleirer i Norge eller i Tyskland. Flere ble torturert av Rinnanbanden. 36 trønderske kommunister falt i kampen og ble stående som et symbol på det oppofrende organisasjonsarbeid partiet gjorde mot tyskerne og NS. Alt dette gav økt respekt og politisk innflytelse i 1945.


Bl.a. disse kildene er brukt:
Diverse litteratur om krigen.
Hovedoppgaver (perioden 1936-45),først og fremst egen hovedoppgave fra høsten 1975: Kommunistene i Trøndelag 1936-45 : kamp mot krig og fascisme / av John Atle Krogstad. - [Trondheim], 1975. - IV, 206 bl. Hovedoppgave i historie - Universitetet i Trondheim, 1975 II.
Beretninger (NKP, AIF-klubber, fagforeninger, Trøndelag faglige samorganisasjon)
Rapporter om illegalt arbeid (Arbeiderbevegelsens arkiv)
De stenografiske referatene fra Rinnansaken: Rinnansaken : den stenografiske rettsprotokoll. - Trondheim : Frostating lagmannsrett, 1946. - 72 b. + domsdokument (373 bl.). Inneholder rettsforhandlinger ang. de 30 tiltalte i den såkalte Rinnansaken. Rettens formann: Gunnar Brun Nissen
Krigsarkiv, bl. a. "Grongs papirer" (Videnskapsselskapet)
"Haftbuch" / Kommando der Sicherheitspolizei und der SD Drontheim 1940-05-25 - 1942-01-23.
Intervjuer med 70 personer, gjennomført i 1974-1975. Intervjumaterialet er arkivert ved Historisk institutt, Trondheim.

Orkanger 1995-05-29 John Atle Krogstad