Hammerfestkommunistene. Glimt fra krigen av Kåre Wahl Innledning Denne artikkelen bygger i hovedsak på notater som min far har etterlatt seg. Det første er datert den 20.2.1968 og skrevet i noen nattetimer da han arbeidet på Grand Hotell. «Til partihistoriens arkiv », står det. Videre: «Nu er så mange år gått siden den tid at mangt av detaljer er skjult i en glemselens tåke. Etter krigen, etter hjemkomsten fra fangenskapet, var jeg sterkt plaget av hukommelsessvikt når det gjaldt det som hadde hendt både før og under krigen. Noen annen forklaring enn at det må skyldes de stadige sjokk under krigen og senere i fangenskapet i Tyskland, kan jeg ikke gi». Glimtene fra fangenskapet har jeg bare fått muntlig. Min far var leder i partilaget og dets illegale arbeid under krigen. Mye kommer derfor til å dreie seg om ham, og det har derfor vært vanskelig å skrive dette. Artikkelen er å sammenligne med et puslespill hvor noen brikker mangler, men ikke flere enn at man aner hvordan bildet ser ut. Partilaget stiftes Hammerfest lag av NorgesKommunistiske Parti ble dannet 1. mai 1935. De 5 første medlemmene var Aksel Wahl, Paul Amundsen, Henry Hansen, Adolf Wiik og Ludvig Evensen. Senere kom den kjente faglige tillitsmannen Olaf Kårby og noen andre radikale arbeidere med. Da krigenkom, hadde laget et medlemstall på 13. Siden 1903 hadde byen hatt et aktivt arbeiderungdomslag, Ungdommens Vel. For interesserte hadde det et ganske stort bibliotek på ca. 100 bøker og brosjyrer, blant dem Det kommunistiske manifest, Den materialistiske historieoppfatning og Bukarins Kommunismens ABC. Det var fengslende stoff for søkende ungdom som ville ha svar på tidens spørsmål. Ungdommens Vel hadde i høst- og vintermånedene ukentlig møter i Folkets hus’ store sal hvor det hang et stort bilde av Karl Marx. NKPs første medlemmer fikk nok sin første skolering her. Etter dannelsen ble partilaget mest en studiesirkel i sosialismens vitenskapelige ideer. Dimitrovs enhets- og folkefrontpolitikk sto sentralt. Samtidig gikk det en vårløsning over landet av progressive antifascistiske ideer. Otto Luihns Arbeiderrevy, Arbeidermagasinet og Nordahl Griegs Veien frem og Vår ære og vår makt skapte lys over landet. I tillegg til disse skriftene ble NKPs Arbeideren, Finnmark Framtid, Nytt fra Sovjet samt litteratur og brosjyrer fra partiets forlag spredt i et ganske stort antall.Ute i Europa vokste fascismen. Italia okkuperte Etiopia i 1935. Borgerkrigen raste i Spania i 1936-39. Østerrike og Tsjekkoslovakia ble okkupert. 23. august 1939 inngikk Tyskland og Sovjetunionen en ikkeangrepspakt. Blant kommunistenei Hammerfest ble den vurdert som et forsøk fra Sovjetunionens side på å utsette krigen på sitt territorium etter at bestrebelsene på å danne et forbund med Vestmaktene mot Hitler hadde brutt sammen.Finlandskrigen raste i tida 30.9.39 - 13.3.40. Sovjetunionen angrep etter at forhandlinger om avståelse av finsk territorium nær Leningrad i bytte mot større landområder i Karelen hadde brutt sammen. Ikkeangrepspakten og Finlandskrigen skapte en sterk stemning mot kommunistene, disse hendingene ble skruppelløst brukt i propagandaen mot dem, uten hensyn til andre vurderinger.Hetsen ble sammenfattet i begrepet «nazikommunister». Dette til tross, den 7. november 1939 ble det dannet et Kommunistisk ungdomslag med 30-40 medlemmer med Bjarne Kvalvik som formann. Hammerfest bygningsarbeiderforenings resolusjon om Finlandskrigen ble gjengitt i Moskva radio i sin helhet, med full underskrift: Adolf Wiik, formann og Paul Amundsen, sekretær. Det sies at det var to som var brei om brøstet i tida etter. «Verg landet mot fascismen» var den hovedparole NKP hadde satt opp for arbeiderbevegelsen og det norske folket i februar 1939. Men alt var så langt borte, krig i Norge var utenkelig. Eller? Ca. 2 måneder før 9. april 1940, ble mulighetene for en tysk okkupasjon av Norge diskutert i partilaget. Rykter florerte om tyske troppekonsentrasjoner i Kielområdet. Noen skrattlo. Men det ble vedtatt at abonnementslistene på Arbeideren og Finnmark Framtid skulle fjernes fra posthuset. Avisene kom i pakker som lagets medlemmer etter dette selv delte ut til abonnentene eller solgte. Okkupasjon Etter 9. april, men før kapitulasjonen,hadde NKP en konferanse i Alta. Dit kom redaktør Richard Bodin på vegne av NKP og gjorde rede for situasjonen. Min far hadde da vakttjeneste ved Alta Bataljon og fikk ikke delta på konnferansen. Men han fikk referat senere. Albert Brox og Kåre Hartvigsen var alt ved Narvikfronten. Umiddelbart etter at okkupasjonen var et faktum, kom Olaf Kvernmo fra sentralstyret i NKP for å studere partiets situasjonher oppe, og finne ut om noen var falt under krigshandlingene. Mye hjelp og råd kunne han ikke gi. Han sa at laget kom til å gå en vanskelig tid i møte, hvor laget selv åtte løse de problemer som dukket opp, etter beste evne.Kvernmo hadde også et møte med styret i NKU-laget hvor de ble bedt om å brenne alle papirer. Bjarne Kvalvik syntes senere det var for galt og bestemte seg for å gjemme dem. Det var ikke helt enkelt fordi en nabo som var med i NS, viste stor interesse for dem. Sammen med sin forlovede la de de fleste papirene inn på kroppene, resten la Bjarne oppå en arm med frakken lagt over. Så gikk de tur på Salen, hvor de gravde ned papirene under et fremspring. Papirene var emballert for det formål. (Og der ble de liggende til etter krigen). Olaf Kvernmo ble senere tatt av tyskerne og skutt i 1943. Etter disse møtene ble det besluttet at i tilfelle forhør av Gestapo skulle man si at partilaget bare hadde 5 medlemmer, og de skulle være Aksel, Paul, Ludvig, Henry og Albert. Alle andre påstander var rykter og slarv som intet hadde med virkeligheten å gjøre. Tilsvarende ble også gjort i NKU-laget. Noen navn skulle ikke nevnes i tilfelle man fikk bruk for kurerer. Tiltakene med abonnements- listene og «reduksjonen » i NKPs og NKUs medlemstall hadde til hensikt å spare folk for ubehagelige besøk av Gestapo. Gestapo må likevel ha hatt sine informanter. Da Bjarne Kvalvik høsten 1940 ble innkalt til forhør, oppga han de navnene de var blitt enig om. Men Klötzer hadde en liste foran seg. «Hva med han, da?», spør han. Jo, han hadde han glemt. «Og henne da?» Jo, hum hadde vært så lite med at han hadde glemt henne også. Batongen smalt i bordet. Og slik fortsatte det. Klötzer visste om alle NKUs medlemmer. Albert Brox fikk besøk av Gestapo allerede i midten av juni 1940. De plukket med seg litteratur, marxistisk og annen, som ble vurdert som skadelig. Dette ble et kjennetegn på alle razziaene som skulle komme. Han hadde inntrykk av at Gestapo allerede da visste mye. Hadde Jonas Lies overvåking av kommunistene i Finnmark allerede kommet til nytte? Det kommunistene hadde advart og kjempet mot, fascismen og krigen, var kommet til landet. Hvordan drive motstand? En uke etter at Kvernmo var reist, ble det holdt et møte med bl. a. Odin Rønbeck og Olav Kårby for å drøfte muligheten av motstandsceller og sabotasjegrupper på båter og bedrifter. Faren ved foretaket og de mange usikkerhetsmomenter gjorde at møtet ikke munnet ut i noen konkrete beslutninger. Partilaget analyserte sine ressurser og hvordan de best kunne brukes. Ett problem stakk seg øyeblikkelig fram: Ungdom og arbeidere som i årevis hadde gått arbeidsløse eller bare hatt arbeid i korte perioder, kastet seg nå over arbeidet med «de ubrukte krefters energi». Partiet hadde solide støttepunkter rundt om på arbeidsplassene og satte seg nå som hovedoppgave å få arbeids- produktiviteten ned. 1000 arbeidere som gjør halv innsats, utgjør bare 500, og en fjerdedels innsats bare 250. At dette var en førsterangs oppgave, var åpenbart. Her ble medlemmer og sympatisører utnyttet fullt ut. Resultatene uteble heller ikke. Men det oppsto tilspissede forhold på mange arbeidsplasser der arbeidslederne ikke forsto den nedadgående arbeidsproduktivitets nødvendighet. Den andre altoverskyggende oppgaven var å forhindre en nazifisering av ungdommen og folket. Partiet anså at faren var tilstede for at et folk med en sterk arbeiderbevegelse og sosialistiske forhåpninger, kunne narres på avveie med nasjonalistisk og såkalt «sosialistisk» propaganda fra tyskernes og Nasjonal Samlings side. Også i dette arbeidet ble medlemmer og sympatisører utnyttet fullt ut. «Londonnytt» ble spredt med jungeltelegrafen. Dette var et viktig bidrag til den politiske og ideologiske ront mot nazismen i folket. Søken etter motstand «på høyere nivå» 3/4 år etter Kvernmos besøk ble Aksel Wahl innkalt til Gestapo og forhørt om besøket. Det kom lite ut av forhøret, han led ingen overlast utover de vanlige skremslene og truslene, bl. a. om skyting. Etter 2-3 timer ble han sluppet fri. Ønsket om å heve motstanden opp på et høyere nivå var hele tida til stede. Etter Kvernmos besøk ventet de på å få direktiver og oppgaver fra ledelsen i NKP. Men de var uvitende om hvor fort tyskerne hadde tatt hand om de ledende kommunistene. 21 av sentralkomiteens medlemmer var blitt tatt hånd om av tyskerne og skutt i løpet av krigen. Furubotns sentralkomite var totalt ukjent, i hvert fall de to første årene. De var også uvitende om hvordan Rinnanbanden hadde kappet av partlinja nordover. Det var derfor en stor skuffelse for dem at partiledelsen ikke fungerte over hele landet de to første årene, bortsett fra Bodins og Kvernmos besøk. Men hvordan kunne motstanden heves til et høyere nivå? Hammerfest var en småby med ca. 3000 innbyggere, med gjennomsiktige forhold og partitilhørigheten til min far og de andre var allment kjent. Videre var de tyske garnisonene i byen og nærmeste omegn på størrelse med byens befolkning. På toppen av det hele var det dårlige kommunikasjoner til resten av vestfylket. Vinteren 1941-42 utarbeidet min far et «krigsdokument» på 20 sider i 4 håndskrevne eksemplarer. Dette dokumentet var et forslag til organisering av partiets illegale arbeid. Planen omfattet hele Vest-Finnmark. I den allmenne kampen mot nazifiseringa var det om å gjøre å engasjere flest mulig. I denne saken var det færrest mulig som måtte involveres på planleggingsstadiet. De andre kommunistene i Hammerfest ble konsultert bare i generelle vendinger. Bare Fritz Valen visste om dokumentet. Han ble betrodd de 4 eksemplarene etter en razzia hjemme hos oss. Etter at Fritz fikk dem, ble 3 av dem sendt med kurerer til adressatene i Alta, Porsanger og Nordkapp kommuner. Det fjerde ble gravd ned ved brua over Russeelva i Rossmollgata i en termosflaske. Kanskje ligger det der enda. Av de 3 ble ett sendt til Ingvald Bjørnæs i Kamøyvær. Han gjømte det under ei kai inntil uvær og storflo tok det. De 2 andre ble sendt til Erling Romsdal i Alta og Åge Andersen i Lakselv. De ble sannsynligvis brent under evakueringa. Gestapo trapper opp Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 fikk min far meldeplikt hos Gestapo hver uke i 7 måneder. Det ble «mindre behagelige» samtaler og forhør. Bl. a. ble han forsøkt overtalt til å slutte seg til «den nye tid», hvilket han bestemt avviste. I denne perioden hadde han fem razziaer hjemme hos seg. Han hadde tatt den forferdelig risikoen å skrive krigsdokumentet hjemme. Etter at planen var ferdig nedskrevet, fikk han besøk av Gestapo kl. 5 om morgenen. Dette var den 2. eller 3. razziaen. Men lykken, om ikke forstanden, står den kjekke bi som det heter. De fant ikke manuskriptet, og det var en lykkelig mann som fulgte dem ut. Det var også siste gang han oppbevarte illegalt materiell hjemme. Jeg tillater meg å ta med følgende historie som min mor har fortalt meg, og som jeg antar referer til denne razziaen. Jeg var da vel 2 år gammel. Da tyskerne hadde forlatt huset, tok jeg min far i hånden og førte ham ut i yttergangen. Der løftet jeg på golvbelegget slik at noen papirer kom fram. «De fant ikke disse, pappa», skal jeg triumferende ha sagt. Jeg har, altfor sent, forsøkte å forstå det presset han må ha vært utsatt for. En gang fortalte han meg at under en razzia hadde en av tyskerne tatt ham til side og sagt at om han ikke tenkte på seg selv, så hadde han en kone og liten gutt å ta vare på. Hans umiddelbare reaksjon, som veltrenet idrettsmann og bokser, var å hive tyskeren ut av vinduet (vi bodde hos Ludvig Kristiansen på Hauen i 2. etasje). Men han skjønte fort at det gavnet ingen. Nye håp - nye muligheter? Den gunstige krigsutviklinga på Østfronten og i Afrika virket stimulerende på hele hjemmefronten og hele folket forøvrig. Med det kommunistiske partiets vilje til aktiv krigføring så de fram til spengstoffsabotasje og væpnet kamp i slutten av krigen. Tyskernes lagre av bensin og ammunisjon samt aktuelle bruer ble kartlagt. Spørsmålet var hvor de skulle få passende sprengstoff og håndvåpen til personlig sikring. Jeg hitsetter et sitat som forteller om en side ved deres virksomhet som jeg gjerne skulle visst mer om, men det får stå der som en antydning. «Vi kjempet for å komme i forbindelse med den russiske militære etterretningstjeneste for å kunne rette støt mot den tyske forsyningstjenesten, konvoiene til nordfronten. Vi lyktes ikke med å skaffe et slikt senter i Hammerfest, fordi russerne var uheldige med sine landsettinger på Opnan og på Sørøya. Derved fikk vi ikke direkte kontakt med Murmansk og måtte holde oss til sekundære. Hjemmefronten visste vi dekket London med nødvendig militær og politisk etterretning, så vi anså det ikke nødvendig å engasjere oss på det avsnittet selv om fornøden kontakt og om nødvendig, samarbeid kom i stand». Et sted nevnes «observasjonskontakt » med Otto Larsens gruppe. Men de skulle snart få annet å tenke på. På nære nippet. Ved en anledning ble min far kontaktet av apoteker Schulz og spurt om han ville spre flyveblad for en vestlandsorganisasjon. Han svarte selvfølgelig ja. Han fikk flyveblad 1 eller 2 ganger av Shultz, det ene inneholdt Kongens tale til det norske folk. Det var ca. 15 eksemplarer. Senere fikk han flyveblad 2 ganger til, fra hvem husket han ikke. Det ene inneholdt et allment opprop til det norske folk om å stå fast og være sikker på seieren. Det andre inneholdt en tale av Molotov om krigens gang. Han vurderte det slik at disse bladene burde deles ut i Alta. Følgelig dro han dit med dem, i hvert fall en gang på sykkel. Da holdt det på å gå galt. Ved en kontroll inne i Leirvika ble han spurt om hvor han skulle, men hans forklaring ble godtatt uten nærmere granskning av bagasjen. Videre at tyske vaktposter øverst i Stokkedalen ikke skjøt godt nok i nattemørket da han syklet forbi uten å stoppe på anrop. En kule gikk mellom overkroppen og armen, fortalte han en gang. En tredje tur til Alta hadde sammenheng med at kommunistene der hadde tatt hånd om en handfull russefanger som hadde flyktet. Kunne det være en tysk infiltrasjon? De kom til at så ikke var tilfelle. Den senere utviklinga bekreftet dette, alle fangene bortsett fra en ble videresendt til Sverige, den siste direkte til Sovjetunionen i krigens sluttfase. Provokatøren Min far og andre kommunister ble ved årsskiftet 1943-44 kontaktet av en «tysk sjømann » som ga seg ut for å være kommunist. Han hadde hammer og sigd tatovert på armen og sa at han het Paul Kämpfe. Han tilbød seg å hjelpe til med antifascistisk arbeid og foreslo at det burde holdes et møte mellom kommunister i Alta og Hammerfest. Med den forsiktighet som utviklet seg under krigen, vedtok partiet at han skulle holdes på avstand, men han ga seg ikke. Ved et tilfelle fikk Inger Wahl, som da arbeidet på Grand Hotell, vite av en tysk underoffiser at Paul Kämpfe var gestapoagent. Dette brakte hun straks videre til sin bror. Etter dette gikk budstikka til alle kontakter i byen og distriktet om at Gestapo hadde klistret en agent på dem. De avviste flere møter med ham. Men min far ble stadig inviterte til nye drøftinger samtidig som han fikk høre hvilken skam det var for kommunister å ha en slik «humanistisk» og defaitistisk innstilling i kampen mot fascismen. Noen partikamerater flyttet for en tid ut av byen, en ble lagt inn på sykehus. Resten ventet. Til slutt ble det nødvendig å ta tyren ved hornene. Det ble arrangert et møte med Paul Kämpfe i leiligheta til Henny Lillebo. Med seg hadde han Fritz Valen - i tilfelle det ble aktuelt å likvidere Kämpfe. På denne tida hadde Fritz allerde ett opphold i konsentrasjonsleir med på å stjele tysk flesk. Da kom han blant de såkalte «Moorsoldaten» og hadde en forferdelig påkjenning. Men han viste ingen tegn til kapitulasjon da han kom hjem. Det var derfor ikke tilfeldig at hanble valgt. Det ble ikke noe håndgemeng siden Kämpfe også hadde tatt med seg en følgesvenn. Men under møtet ble det gjort tindrende klart for ham at kommunistene her ikke drev med illegalt arbeid og ikke ønsket det heller. De var fredelige arbeidsfolk som ikke kunne tenke seg å holde på med sånt. Etter to uker, den 3.3.44, slo Gestapo til. Arrestasjoner Kl. 22 kom Gestapo og hentet min far. Min mor ble tatt med for sikkerhets skyld. Videre ble Frits Valen, Paul Amundsen,Kyrre Wahl, Inger Wahl, Henry Hansen, Henrys sønn Gunnar og datter Henny tatt. Etter kortere forhør ble min mor, Paul, Kyrre og Inger sluppet løs. Gunnar og Henny var ikke involvert i noe, hun ble tatt fordi møtet med provokatøren foregikk i hennes leilighet, han (kanskje) fordi han var en sangfugl og hadde det med å synge Internasjonalen slik at det ljomet i nabolaget. Det var ikke tid og sted for slike sanger. Min far ble forhørt i 55 timer i løpet av 4 døgn. Gestaposjefen Klötzer ledet forhørene.Utrolig nok, men ved hjelp av fengslets vaktmester kunne det holdes nattmøter hvor det ble avtalt hva som skulle sies. Det ble også sendt beskjeder ut i distriktet fra fengslet, blant annet til Margit Hågensen i Alta hvor det ble advart mot eventuelle følger. Paul ga beskjeden til Leif Erntsen som brakte den videre. Margit Hågensen var en uvanlig kvinne. Før krigen var hun medlem av Røde Hjelp, en organisasjon som tok vare på og skjulte tyske flyktninger i Norge. Og hun var en av 3 norske kvinner som dro til Spania og pleide sårede fra Den internasjonale brigaden. Nordahl Grieg fremhevet hennes innsats. Etter å ha mottatt advarselen, dro hun, hennes mann og deres lille datter til Sverige. De fikk skyss av noen samer de kjente. Da forhøret var slutt, den siste runden varte i 17 timer,besvimte min far av utmattelse. Han fortalte aldri noe om selve forhøret, men ved en anledning kom følgende historie: Han sitter fremfor gestaposjefen Klötzer som sier: "Du skal sendes til Tromsø. Om du blir skutt der eller sendt til Tyskland, vet jeg ikke. Men hvis du bli skutt der, vil jeg sende deg en krans". Min far utdypet det aldri. La meg også ta med Karoline Hansens ord, Henrys kone, slik min far fortalte det, da hun fikk komme til fengslet for å ta farvel. Idet hun gikk, snudde hun seg i døra, hilste med knyttet neve og sa: «Husk ka som enn skjer, la ikke de fascistiske svina knekke dokker, bryte viljen dokkers. Kjemp videre!» En arbeiderhustru og mor. Min far skriver et sted: «Jeg vet igrunnen ikke hvorforGestapo arresterte oss. De hadde jo ikke beviser for noe som helst konkret illegalt arbeide fra vår side. Jeg antar at skuespillet med arrestasjoner, besettelse av post og telegraf osv., var satt igang av Gestapos hovedkvarter i Tromsø for å vise at kampen i Nord-Norge mot den kommunistiske fare ble ført skånselsløst. De trengte vel i høyeste grad til «resultater» av sitt arbeid, en fjær som kunne bli til 5 høns overfor deres overordnede i Oslo. Jeg betrakter de 5 dager lange forhør av oss som en total seier for oss. Bare vi 5 som provokatøren personlig hadde sett og hørt ble tatt. Ikke en eneste en i Vest-Finnmark forøvrig ». Black Watch Bjarne Kvalvik forteller at han ut på våren/sommeren 1944 fikk Adolf Wiik på besøk. «Noen har snakket sammen», innledet han. Det viste seg at han og Paul Amundsen planla å sprenge Black Watch som var forskyningsskip for ubåter som jaktet på Murmanskkonvoiene. Adolf Wiik var sprengningsbas og kunne skaffe dynamitt med tilbehør. Båten lå da ved nåværende havneterminal. Bjarne Kvalvik var utsett til å ta seg fram under kaia og plassere dynamitten ved skipssida. Eksposjonen skulleutløses via ei lang ledning. Bjarne ventet på startordre, men fikk så kontrabeskjed. Noen hadde fortalt at tyskerne ville ta gisler dersom det ble foretatt sabotasje. «Du snakker aldri til et levende menneske om dette», sa Adolf. Fangeliv De fem arrestantene ble ikke skutt, de havnet i ulike fangeleire. Fra denne tida har jeg bare historier som far fortalte over kjøkkenbordet å holde meg til. Som marxist burde jeg vite at folk ikke lever evig, og derfor tatt notater. Men det ble ikke gjort. Det følgende er forsøk på å gjengi noe, selv om det blir fattigere uten hans innforlevelse. Min far endte opp i Sachsenhausen. Som telefonarbeider havnet han i Sonderkommando Prinz Albrechts Strasse, Gestapos hovedkvarter i Berlin. Hvor er det tilfellet kan føre oss? Der ble han sammen med fanger fra andre land satt til vedlikeholdsarbeid av radio-og telefonapparater. Blant disse fangene var det også folk som kunne sitt fag. Og der - i Gestapos hjerte, omgitt av vakter - rigget de opp utstyr og lyttet på London! På vei tilbake til leiren en dag kom en tysk soldat i full mundur syklende forbi. Plutselig hever han knyttneven til kommunistisk hilsen og roper: «Rot Front, Kameraden!» Og så var han borte. Under et bombeangrep havner han i en beskyttelsesgrav sammen med en russisk medfange.Plutselig får de en tallerkenformet brannbombe dettende ned mellom dem i grava. Russeren har åndsnærværelse nok til raskt å grave sand over den slik at den kveles. «Her er det sannelig farlig å være», flirer han. Hvorpå han tar suppekoppen sin og holder den som en hjelm over hodet. Øyeblikket etter sitter en bombesplint i den. En annen gang kommer han opp fra undergrunnsbanen idet et bombeangep er i ferd med å avsluttes. På andre sida av gata står 70-80 tyskere klemt opp mot en husvegg, slik de hadde fått beskjed om. En bombe eksploderer inne i huset. Veggen svaier ut over menneskene, men går så tilbake. Det samme gjentar seg en gang til. Men så, tredje gangen, kommer veggen ut over menneskene og raser sammen. Alle omkommer. «Hvis de bare hadde løpt», sier han stille.En kveld står 80 jøde-gutter foran leirens port. Morgenen etter ligger der 80 klesbylter. Han fortalte om solskinnsbarnet Ali. Han var araber, og det alene var nok til tyskerne var etter ham. En kveld, sola har nettopp gått ned og himmelen flammer i rødt, la de en løkke rundt halsen på ham, spøkefullt det visst, og spurte: Hvem er størst, Hitler eller Allah. Ali svarte: Allah ist gross. Så heiste de ham opp. Spørsmålet ble gjentatt er at han var tatt ned, halvkvalt. Allah ist gross, Hitler ist so klein, kom det fra ham. Om morgenen fant de ham død, og etter det var ikke livet det samme for noen av dem lenger. Jeg slutter med at han, da krigen et mot slutten, en dag sto på Berliner Bahnhof som lå like ved hovedkvarteret. Han ser flokker av fillete offiserer og soldater som er på vill flukt vestover fra Den røde arme. Han ser kontrasten i forhold til da de seiret på alle fronter. Han ser Hitler-Tysklands nederlag. HISTORIEN passerer revy foran den skolerte kommunisten fra Hammerfest. Hjemover Den 2.5.45 sender han et postkort fra Helsingborg til sin kone. Kortet har følgende adresse : Sara Storborg Wahl, Krutthusgata, Hammerfest. Senere adresse: Nussfjord, Lofoten og til 20.2.45 Melbo - Vesterålen. Derfra evakuert Trondheim, Evakueringskontoret, Oslo. Under har noen skrevet: Gryllefjord, understreket. Om vi fikk dette kortet på en gård ved Ilseng utenfor Hamar hvor vi da bodde, eller først i Gryllefjord på hjemtur, vites ikke. Litt av innholdet: «De siste 2 måneder har jeg stadig skiftet boplass. Men jeg har hatt det godt hele tiden. 1. mai, i går, kom jeg til Sverige og er nu å regne for fri. Man har jo vennet seg til litt av hvert under denne krigen og tar alt om kommer med ro og fatning. Men da det «Svenska Rødekorsets» biler kom inn i hjertet av Tyskland for å hente oss hjem, da var det ikke fritt for at hjertet slo litt hurtigere. «Svenska rødekorset» og «Danske røde kors» har gjort et enestående arbeid med at de hele tiden under fangenskapet har sendt oss pakker. Vi har derfor ikke sultet...» Med Røde Kors-bussene kom også Henry, Henny og Gunnar. Henry hadde fått skamfert den ene foten da han en gang tok sin sønn i forsvar. Vaktene brukte geværkolbene hardt. Hvem som kom først til Ilseng, min far eller følgende jernbanetelegram innlevert den 4.5. kl. 15.30. vites heller ikke. Innhold: «Røde kors opplyser at Aksel og Fritz er på tur hjem. Hilsen Ole Helgesen og Kyrre». En vurdering Det er opp til andre å vurdere kommunistenes innsats. Men jeg tar med to sitater for å antyde hvordan min far som hovedaktør så på det: «Nu etter krigen er det lett å se våre mangler og begrensninger. Men under de gitte betingelser for mitt og vårt arbeid den gang, samt vår sørgelig dårlige kjennskap til løsning av en slik situasjons problemer, er det forståelig at det ikke lyktes oss å bryte ut av jernringen som vi var sluttetinn i». «På denne bakgrunn ser jeg tilbake på krigens og fangenskapets dager som brutale og tragiske år i menneskesamfunnets utvikling. Riktignok møtte man mennesker hvis innsats og personlighet avtvang og fortsatt avtvinger oss vår beundring for deres mot, snarrådighet og offervilje, men hovedinntrykket er fortsatt at kampen var et arbeid. Riktignok krevende og vanskelig. Men det måtte gjøres. Mitt og vårt var av beskjedent format. Men vi forsøkte å være med». År 1946, søndag 3/3 kl. 17 avholdt Hammerfest Kommunistiske Parti sitt første møte etter krigen. Følgende dagsorden blev vedtatt: 1. Innledning om partiet og dets oppgaver v/ formann A. Wahl 2. Inntegning av medlemmer (osv) Lenger nede i protokollen står det: Det blev inntegnet 45 nye medlemmer. NKU-lagets medlemstall passerte raskt 100. Bjarne Kvalvik var formann. Det er en ny tid. Men jeg synes det er riktig å avslutte med å gjengi følgende historie, avgitt over en kopp kaffe ved kjøkkenbordet: Vel hjemme møter min far en ung mann på kaia. Denne karen hadde forvillet seg over på gal side under krigen. Min far hilser, snakker vennlig til ham, og spør hvordan han har det. Mannen brister i gråt og sier: «Du er den første som har snakket slik til meg etter at jeg kom tilbake». (Denne artikkelen er hentet fra ØYFOLK 1994, årbok for lokalhistorie og kultur i Hammerfest).