Noen av NKPs illegale aviser.



DE ILLEGALE AVISENE.


[Pressesensur, ensretting og nyhetsformidling]


Helt fra første okkupasjonsdag var tyskerne klare til å innføre pressesensur, og allerede på ettermiddagen 9. april ble Oslo-pressa innkalt til en konferanse. En Korwetten-Kapitän gav klare direktiver om at fra nå av skulle avisene bare inneholde stoff som gagnet den tyske okkupasjonsmakt,men de skulle også bringe stoff som gagnet "føreren", Vidkun Quisling, og hans parti Nasjonal Samling.

Seinere fikk de norske avisene oversendt et dokument som hadde tittelen: "Militære grunnsetninger for pressen". Dette dokumentet sluttet med følgende appell:

"Den tyske øverstekommanderende retter en inntrengende appell til alle hovedredaktørers ansvarsbevissthet og venter at pressen forholder seg lojal. Han er fast bestemt på å anvende de skarpeste motforholdsregler hvis han skulle bli skuffet i disse forventninger."

NKP`S aviser ble stoppet for godt allerede den 15. august 1940. De første illegale avisene kom ut allerede høsten 1940. De var nokså enkle:
Ofte var det bare noen få eksemplarer som var skrevet på vanlig skrivemaskin , på tynt papir - og med mange gjennomslag, så de siste eksemplarene kunne bli nok så vanskelige å tyde. Men de hadde helt klart sin misjon og ble sterkt etterspurt. De kunne inneholde nyheter fra London radio eller svensk radio. De mest avanserte illegale avisene på dette tidspunktet ble laget på sverteduplikator. Seinere ble en del endog trykt. Opplagene ble større, og de rakk lenger geografisk også.

Avisene gikk fra hand til hand til de nesten var uleselige. Men selv om de første illegale avisene var uanseelige og fattigslige, så hadde de for okkupasjonsmakta og nazimyndighetene et farlig innhold. De var Norges eneste frie presse og ble et meget viktig frontavsnitt i motstandskampen.

De avisene som fortsatt kom legalt ut, ble lydige redskaper for tyskerne og nazistene. De nazifiserte avisene fikk også etterhvert et annonsemonopol som de dro med seg inn i frigjøringen i 1945.
"Avisoppgjøret" ble en skam for norsk rettsoppgjør med svikerne, og det ble en hån mot alle dem som med livet som innsats hadde arbeidet med de illegale avisene. Og det var en hån mot den pressen som fikk beslaglagt alt av nazistene.

Etter Norges kapitulasjon da konge og regjering hadde reist til England, 7. juni 1940, kom London og Moskva radios norske sendinger til å bli en viktig kilde for nyheter og informasjon om krigens gang. Nazimyndighetene satset på NRK som de nå hadde fullstendig hand om. Det ble til og med gitt ut gratis Programblad, et blad som etter datidens forhold var et flott utstyrt blad med farger i dyptrykk. Men det hjalp ikke.

Sendingene fra utlandet

NRK var nazifisert og under tysk kontroll. Når nordmenn lyttet på radio var det ikke NRK man lyttet på. Dette var en torn i øyet på nazistene. Og høsten 1941, etter henrettelsene av Hansteen og Wickstrøm, ble radioapparatene inndratt. Bare nazistene fikk beholde sine.

Nå kom de illegale avisene til å øke både i antall og utbredelse. Hvor mange illegale aviser som kom ut under krigen, er det vanskelig å angi. Men Oslo Universitets krigstrykksamling har i dag omtrent 350 ulike illegale aviser. Mange av dem er helt anonyme. Vi vet ikke hvem som skrev dem eller hvem som gav dem ut. Og vi vet ikke hvor de kom ut. Men de aller fleste ble laget i Oslo og Drammen-området.

Utgiverne kunne være enkeltpersoner, grupper, organisasjoner eller partier. Den samme avis kunne skifte utgiver eller redaktør. Det skjedde ofte. Noen aviser ble "arvet" av andre. Navnet på avisene kunne også skifte, eller de kunne gå inn i ei annen avis.

NKP var "eier" av flere aviser, og vi skal ta for oss noen av dem. Men partimedlemmer kunne også være medarbeidere i mange publikasjoner utenom partiavisene. Forholdene er i mange tilfeller meget vanskelige å finne ut av i ettertid. Noe som gjør dette enda vanskeligere er at det var - og måtte være - "vanntette skott" mellom redaksjon/utgivere, det tekniske apparat, (trykkeriet, og distribusjonsapparatet. Derfor er det nesten umulig å anslå det rette tallet på dem som var involvert i avisene. Men det dreide seg om atskillige tusen mennesker.

NKPs illegale aviser

Kommunistene hadde tidlig lagt vekt på spredning av illegale skrifter av ulike slag, og de kom med sin første illegale avis "Kjennsgjerninger" ved årsskiftet 1940-41. Det var Just Lippe, Viggo Hansteen og Ola Hofmo som redigerte og skaffet stoffet. Det var en primitivt utført trykksak. Dagny Brønnum, som selv ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, forteller:

" På det tidspunktet, (høsten 1940), var det vi kom i gang med å trykke NKPs første illegale avis. Den var ei lita sak som het "Kjennsgjerninger", og den ble trykket i Welhavens gate hvor Osmund, (Brønnum), og jeg bodde. Det var Just Lippe som laget utkastet til første nummer - vi var så utrena i illegalt arbeid.

"Just lå på gulvet og sveiva på en stensilmaskin, og jeg fløy borti gardina i ett sett for å se om det var noe mistenkelig utafor. Men etter hvert kom jo hele apparatet vårt i gang - og vi fikk mye å gjøre sammen."

Finn Pettersen fra Drammen, som seinere kom til å bli en viktig krumtapp i det illegale arbeidet, både det illegale avisarbeidet og arbeidet med partiorganisasjonen, har skrevet en del om dette arbeidet i Roald Halvorsens bok "De trykte illegale avisene".

Det var ikke så lenge "Kjennsgjerninger" kom ut. Den ble avløst av "Folkets Røst" tidlig i 1941 med Christian Hilt som redaktør. Han kom seinere til Buskerud og lå lenge i dekning i drammen. Da stod han for utgivelsen av Buskerud-Vestfold-Telemark-utgaven av "Radionytt".

På slutten av krigen kom det forøvrig en lokal utgave av "Radionytt" på Droslum på Modum. De fikk hjelp av Hilt.

Med bakgrunn i disse første avisutgivelsene bygde kommunistene i Buskerud alt i 1940 ut en forløper for det omfattende distribusjonsnettet, som seinere fordelte alle de viktige illegale avisene i Buskerud. Apparatet omfattet avisene "Londonnytt", "Ja, vi elsker", "Fritt Norge", Fri Fagbevegelse", "Friheten", "Alt for Norge" og mange andre.
Det var distriktsledelsen for NKP i Buskerud som gjorde avtalen om at de gamle distribusjonsapparatene ble samlet og samordnet.



"Friheten" med flere illegale aviser....



Den illegale Friheten. Her er nevnt Friheten og Alt for Norge. Begge disse avisene skal vi behandle mer inngående lenger ut i kapitlet. Friheten ble NKP,s hovedorgan og Alt for Norge ble sentralledelsens organ.

Finn Pettersen sier:
"I Drammen ble avisene fordelt. Nettet av kontakter gikk som en pyramide. - Med mange underpyramider ut til arbeidsplassene i Drammen, Hønefoss, Modum, Kongsberg, Eiker, Røyken, Hurum og til deler av Vestfold. Hvem var disse avisbudene? Det er det ingen som vet."


De illegale avisene som NKP stod bak var mange. Flere av dem dekket store geografiske områder og flere holdt også lenge ut, noen hele krigen.


Følgende aviser stod NKP bak:


Kjennsgjerninger (1940)
Folkets Røst (1941)
Radio-Nytt (1941 - ut krigen)
Friheten (1941 -ut krigen)
Alt for Norge (Jan. 1944 - ut krigen)
Alt for Norge (en trykt utgave kom ut på Vestlandet i 1942)
Norsk Ungdom og Den kjempende Ungdom,Sabotøren, Avantgarden (overtatt utgivelse i 1943-44)
Bonden og Bygd og By
Den norske kvinne og Kvinnefronten


Avisa "Norsk Ungdom" kom ut i mai 1942 og ble månedsavis. Det var NKU som stod for redaksjonen. Opplaget var ca. 8000 og ble spredt gjennom et eget nett.

En lignende avis var "Den norske kvinne", utgitt av kvinneapparatet. Innholdet gikk på kvinnenes spesielle oppgaver i motstandskampen.

"Bonden" som kom i 1943 var en illegal avis rettet mot bygdebefolkningen.

Disse tre spesialavisene ble satt ut av spill ved en razzia I juni 1943.

Seinere fulgte andre spesialaviser "Den norske kvinne".

I Drammen ble disse trykket: Kvinnefronten,Den kjempende ungdom, Bygd og by, Sabotøren, Den norske kvinne.

Avantgarden var den første avis som ble trykket i et illegalt trykkeri.

NR. 1 ble trykt under unntakstilstanden i september 1941. Beretninger om tyskernes henrettelser av Hansteen og Wickstrøm stod på første side. Vi siterer fra Luihns bok, "Det fjerde våpen":



"Avisene ble utgitt av to medlemmer av AUF, den ene var sønn av overlæreren på Lilleborg skole i Oslo. Kjell Kviberg arbeidet med skolefilm, og hadde i øverste etasje på Lilleborg skole et filmarkiv ved siden av skolens tegnesal. I et forrom til arkivet hadde han plassert en liten digel, en "tramper" som han brukte til å trykke tekster på skolefilmene. Digelen var utlånt fra Teknisk museum, men den bar sin alderdom med verdighet. Den var fotdrevet og trykte format inntil A 4. Arkene måtte legges ett for ett inn i maskinen med hånd. Kjell Kviberg hadde også lært seg dette, selv om farten var forholdsvis beskjeden."
(Vår anmerkning: Den andre AUFeren i denne sammenheng var forfatteren selv: Hans Luihn.)

"Lilleborg skole var rekvirert av tyskerne, og ble brukt som kaserne. På skolen bodde flere hundre tyskere, og vakter med stålhjelm og gevær sperret inngangen til skolen. Kjell Kviberg hadde imidlertid fått lov til å beholde lokalet til filmarkivet. Den tyske kommandanten på skolen hadde sperret av både dette og tegnesalen for tyske soldater. Det var en gestus fra tyskerne til skolens overlærer. Her gjaldt det kulturfilm, og når det gjaldt å verne om kulturen og dessuten å vise hvor beskjedne tyskerne i grunnen var, så kunne altids en tegnesal ofres. På døra inn til korridoren, tegnesalen og skolefilmlageret var det hengt opp en liten maskinskrevet lapp:
ZUTRITT VERBOTEN ! med den tyske kommandantens stempel og underskrift.

Avantgarden var populær og hadde stor etterspørsel. Og digelen som den ble trykket på, hadde sine begrensninger. I februar 1942 ble den illegale presse rammet av en lang rekke arrestasjoner. Og i den sammenheng ble en liten offset ledig og Den ble fraktet til Lilleborg skole, fortsatt med god hjelp av intetanende tyskere da den skulle bæres opp trappene. Satsen ble satt som før, men nedfotografert, slik at avisen inneholdt en stor stoffmengde. Opplaget av Avantgarden økte nå sterkt og nådde sitt maksimum høsten 1942 med 18000 eksemplarer
".



Mens Avantgarden holdt til på Lilleborg skole trykte den også annet stoff utenom avisen, f. eks. materiell i forbindelse med lærerfrontens kamp. Den første illegalt trykte bok ble også gitt ut, et sammendragav utenriksminister Kohts bok "Norge nøytralt og overfalt".

Etter et formelt brudd mellom redaktørene tok Kjell Kviberg med seg Avantgarden inn i NKPs apparat sommeren 1943. Men i virkeligheten hadde dette begynt å skje høsten 1942, da Roald Halvorsen overtok settingen. Avantgarden fikk i NKPs hånd først og fremst akademikere og intellektuelle som lesere.

Radio-Nytt begynte å komme ut i Oslo fra den tid da radioapparatene ble inndratt. Tyskerne gjorde store anstrengelser for å få has på avisen. Men hver gang glapp det for dem. Avisa måtte flere ganger finne nye Christian Hilt var den første redaktøren. Han hadde tidligere vært redaktør av NKPs Folkets Røst.

Lars Nordbø redigerte også en tid avisen, inntil han ble arrestert og henrettet av tyskerne i 1942.
Luihn skriver:
"Avisen ble noen måneder etter starten stensilert hjemme hos Aksel Wold på Hellerud utenfor Oslo. Sammen med ham var sønnen Kristian Og Walther Rygh. Senere ble trykkeriutstyret flyttet til en hytte i nærheten. Aksel Wold ble senere arrestert i sitt hjem. Walter Rygh, som også var til stede, klarte å flykte ut av et vindu og det mens kulene sang om ørene hans. Han fikk advart andre i gruppen, utstyret ble fjernet fra trykkeristedet og avisen fortsatte å komme ut. Walther Rygh ble sendt over grensen til Sverige, men kom snart tilbake, og ble en av de mest benyttede kurerene mellom Sverige og Norge."


Kunngjøring fra Rikskommisær Terboven i 1942 om at de som motarbeider den tyske vernemakten kan vente seg strenge straffer..... Les her
Det navn som kanskje sterkest kan knyttes til Radio-Nytt, er Dagmar Eilert.
Hun var en dyktig skribent og samtidig en flink stenograf. Hun flyttet fra sted til sted med sin sønn, ofte under de kummerligste forhold - lyttet på radionyhetene og skrev, og ofte måtte hun også stensilere avisen. Den siste tida holdt hun til i ei hytte på Høybråten, der ble hun og sønnen Eindride arrestert.
Ved samme anledning ble Anders Ekanger arrestert, det var han som brakte avisene fra hytta på Høybråten. Han skulle overrekke avispakkene til to kurerer på Bryn stasjon, disse skulle bringe avisene videre til distributørene. Han kom til stasjonen med to ryggsekker fulle av aviser og en avispakke i hver hånd. På stasjonen ventet Gestapo på ham. Han ble arrestert og fikk en fryktelig mishandling, både ved arrestasjonen og ved forhørene på Victoria Terasse. Deretter skulle han fraktes til den hytta hvor trykkeriet var, men under denne transporten fant han igjen den revolveren han hadde gjemt under setet på den bilen han tidligere ble transportert i, og da han et øyeblikk ble etterlatt alene i bilen, kom han seg ut og skjøt seg fri. Han fikk gjemt seg bak noen busker og kjerr, og ble liggende til kvelden. Dette ble hans redning. Han klarte å ta seg fram til lege, som lappet ham sammen, og etter en tid kom han seg så meget at han kunne fraktes til Sverige.

Håkon Flesje som var utgiver av Radio-Nytt fra 1942 og ut krigen skrev i 1945:"Jeg husker det godt, enskjønt det alt er tre år siden, da Tormod Nygård oppsøkte meg for å be meg overta redigeringer av "Radionytt". Han kom tilsynelatende rett fra skauen, og før han satte seg, slengte en bunke med ett eller annet bort til meg på skrivepulten og sa: "Her er de siste stenogrammene, og så overtar du redaksjonen av "Radionytt" fra i dag av.
"Jeg forsøkte meg med noen innvendinger om at jeg hadde min egen avis å ta hensyn til, og at jeg ikke kunne redigere to aviser.
"Nei, det er ikke meningen", kom det kjapt. Du skal bare redigere en avis - og dermed var den saken avgjort".

Det siste Nygård sa til Flesje før de skiltes, var: "Nå har du fått et kraftig våpen i dine hender. Det står til deg å bruke det".

Tormod Nygård var en av grunnleggerne av "Radionytt". Han kom også til å falle i Gestapos klør og møtte døden i deres torturkammer. Men "Radionytt" fortsatte å komme ut helt til 8. mai 1945. Da hadde det kommet ut bortimot 300 numre. Opplagstallene var umulig å fastslå, men det var meget stort.


Friheten



Den illegale "Friheten" kom ut sept-okt. 1941 og ble NKPs hovedorgan og er det fortsatt. "Friheten" er etterfølgeren til de illegale avisene "Kjennsgjerninger" og "Folkets Røst" som vi har omtalt tidligere.

Vi siterer Norsk krigsleksikon (Cappelen, Oslo 1995):
"Friheten", illegal avis utgitt av NKP. Avisen ble startet i september-oktober 1941 og utkom til frigjøringen. Ukeavis til 1944, deretter sjeldnere, inntil frekvensen steg de 2 siste månedene av krigen. Opplaget var høsten 1944 ca. 20 000. Totalopplaget under krigen er beregnet til 2 millioner eksemplarer. Friheten ble først stensilert. Fra august 1942 ble avisen trykt hos Kai Møller på dennes boktrykkeri i Drammen, fra begynnelsen av 1945 flyttet til et annet trykksted i byen. Hovedansvarlig for avisdriften var Finn Pettersen.

Fra august 1942 hadde "Friheten" undertittelen "Kamporgan for norske patrioter", og fungerte reelt som hovedorgan for NKP. Da "Alt for Norge" i februar 1944 overtok som hovedorgan, fikk "Friheten" undertittelen "De fagorganisertes kamporgan". Redaktør var Christian Hilt (1941-42), Ola Hofmo (1942), Kåre Selnes (1942-43) Jul Kvale (1943-44) og Adelsten Haugen og Otto Sommerstad (1944-45).
Etter frigjøringen ble Friheten navnet på NKPs hovedorgan.

Det er tre hovedpersoner som skiller seg ut i fortellingen om de trykte illegale avisene som kom ut i Drammen: Boktrykker Kai Møller, typograf Thorstein Bakke og hovedansvarlig for avisdriften, organisatøren og krumtappen Finn Pettersen som forteller:

"da arbeiderpartiavisa "Fremtiden" ble stoppet i 1940, gikk noen få av styremedlemmene i arbeiderungdomslaget (AUF) i gang med en hemmelig avis. Den skulle være en erstatning for "Fremtiden" og den fikk navnet "Framtida". Opplaget var ferdig og vi gikk hver til vår. Dagen etter skulle avisa fordeles, men dengang ei. En av deltakerne hadde fått kalde føtter og varslet sekretæren i Arbeiderpartiet. Avisa vår var innelagt på Folkets Hus. Da vi møttes neste dag, hadde han fjernet alt. Hele opplaget var havnet i fyringsanlegget. I utvetydige ordelag ble vi gitt beskjed om å avstå fra slikt ungdommelig tull. Seinere på året, da partiene ble forbudt i september, sørget Lars Eek og jeg for å ta vare på samtlige protokoller som tilhørte Drammen arbeiderungdomslag. De skulle overleveres til tyskerne. Vi nektet og den samme sekretæren truet da med å gi tyskerne beskjed om hva vi drev med.

Det fikk begeret til å renne over. Vi tok kontakt med kommunistene. Utover høsten fikk vi de første illegale skriftene til utdeling".

Denne overgangen fra AUF til NKP førte til at NKP vokste under krigen. Foruten fra AUF kom det også mange fra Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) og fra avholdsbevegelsen (NGU).

Finn Pettersen fortsetter: "Den første spede begynnelsen til til distrubasjonsapparatet var i gang i Drammen. Det var kommunistene som kom i gang med det, og ble utvidet og videreført da det illegale faglige utvalget ble dannet.
Dette samarbeidet utviklet seg gradvis .

Tidlig i 1941 ble de første Milorg-gruppene dannet i Drammen. De søkte hjelp fra samorganisasjonen og kommunistene. De manglet bl.a. instruktører.Ivar Lie tok kontakt med NKP i Oslo og fikk to instruktører til Drammen.
Det var Gunnar Kristiansen og Harry Hansen.
Spaniakjemperen Harry Hansen dro tidlig fra Drammen av sikkerhetsmessige grunner, men vendte nå tilbake som instruktør.

Jeg var en kort tid i forbindelse med noen av disse gruppene, Det var først og fremst i forbindelse med spredning av illegale aviser".

Finn Pettersen var utdannet som dreier. Han hadde sin lærlingetid på Drammen jern, men ble ansatt på jernbaneverkstedet i Drammen. Her ble han ikke lenge. Han kom i fullt illegalt arbeid med trykkingen, distribusjonsansvar og kontakt med partiapparatet.

Finn Pettersen sier selv:"Det ble mer en heldagsjobb. Til tider kunne det gå døgnet rundt." Lørdag den 25. juli 1942 var Thorstein Bakke i gang med settingen av "Friheten" nr. 25. Den siste stensilerte utgaven av "Friheten" i 1942 var nr. 24.

"Vi tok helgene i bruk, enten lørdag eller søndag. Men det ble snart flyttet over til andre dager i uka, etter arbeidstidas slutt. Etter et par måneder gikk opplaget opp i 12 000, og noe seinere 20 000 og mer. Det var lenge et vanlig opplag, og det vi anså som forsvarlig å trykke av hvert nummer. Sjøl om vi tøyde oss så langt som mulig for å tilfredsstille distribusjonsapparatet, var det en grense for hva vi kunne makte. Men det kom dager da vi ikke kunne holde igjen. Vi måtte da dele trykkingen av et nummer på to og tildels flere ganger. Den ferdige satsen vi da hadde, måtte lagres til nytt bruk. Vi hadde skaffet oss et brukbart lager i nærheten. Satsen kunne ikke bli liggende på trykkeriet. Det [Den] måtte fraktes fram og tilbake, og det var en risiko vi måtte ta, selv om det var lite ønskelig."


" Det særegne ved denne virksomheten, var at de illegale avisene ble trykt på et etablert boktrykkeri. Dessuten pågikk trykkingen på samme sted regelmessig og bare med små avbrudd i tre år fram til maidagene i 1945. kai Møller måtte utføre denne illegale virksomheten utenom arbeidstida, og ofte om nettene. Han og familien måtte innpasse sitt levesett slik at den øvrige familie og venner merket minst mulig. han drev trykkeriet som om ingenting skjedde, og førte et tilsynelatende normalt liv, slik de fleste andre gjorde under krigen. Det var et umenneskelig nervepress. Vi forsøkte å minske dette presset når påkjenningene ble for store. Avisene ble trykt selv i razziatiderog arrestasjoner i nærstående apparater. De fleste avbrudd i trykkingen skyldtes brudd i kurertjenesten.

Det er skrevet en hel del om folk som deltok i motstandskampen, og mange myter er skapt. Og det har uten tvil vært innsats som har kostet blodslit og store offer av den enkelte. Mange menneskelige og personlige faktorer har blitt trukket fram. Innenfor den illegale presses historie tror jeg likevel ingen kan oppvise tilsvarende innsats som Kai Møller. Kai Møller har ikke gjort noe vesen av det han tok del i. For en tid tilbake sa han det slik:
"Krigen kom så fort på meg. Plutselig var den der og landet var besatt, uten at jeg hadde summet meg til motstand. Da Thorstein Bakke kom til meg med forslag om å trykke en illegal avis, så jeg det som min mulighet til å være med å bekjempe tyskerne."
Men i sitt stille sinn tenker han nok tilbake på års sykdom og alle vansker det har ført med seg.
"


Setteren i "Friheten" var Thorstein Bakke. han var faglært typograf og ansatt i full jobb i "Drammens tidende". Han forteller sjøl hvordan han kom med:
"Det startet med noen illegale småjobber. Alvoret begynte først i 1942. Da kom Arne Gustavsen og Finn Pettersen til meg og spurte om jeg kunne tenke meg å sette en illegal avis. Jeg sa ja med en gang. Først måtte jeg skaffe en trykker. Da jeg kontaktet Kai Møller, sa han seg villig til den jobben, Avisa ble satt i skikkelig blysats. Det var uvanlig for illegale aviser under krigen. Tyskerne trodde siden at avisa var trykt utenfor landet og smuglet inn over grensen, og ikke at den var trykt hos Kai Møller i Austadgata på Strømsø i Drammen.

Det første nummeret satte feg en natt til søndag hjemme i stua til Arne Gustavsens mor i Sundgata. Søndag morgen skulle Møller ha den ferdige satsen, 4 sider i A5-format. Det blei ei slitsom natt, og det skulle komme flere slike. Utpå morgensiden kom gamlemor med kaffe og vørterkake. Det smakte. Om morgenen sto vi tre mann i trykkeriet og så den første avisa gå i trykken. Et flott syn!

Settekassa og nødvendig materiell vet jeg var "lånt" på et trykkeri. Det var viktig å bruke andre typer enn dem Kai Møller selv hadde, for at avisa ikke av den grunn kunne spores tilbake til ham. Dessuten ble det brukt en papirkvalitet han ellers aldri brukte.
"
.

"I begynnelsen av januar 1944 overtok kai Møller også trykkingen av en annen illegal avis, "Alt for Norge". Den kom i enkelte numre opp i omtrent samme opplagstall. Dette ble for mye arbeid for trykkeriet etter den ordinære arbeidstids slutt, så fra oktober 1944 fikk "Friheten" et nytt trykkested.

Da hadde avisa to forskjellige settere etter Bakke. Den siste var Jens Sørensen, men det var Thorstein Bakke som hadde fått æren av å skjære "Friheten"s tittelhode i bly. Det ble brukt av den legale "Friheten" i mange år etter krigen. - og settekassa med typer? Den befinner seg på Drammen museum.
"

(Sitatene er hentet fra: "Skjønt det mørkt så ut" :
trekk fra lokal motstandskamp mot den tyske okkupasjonsmakt 1940-1945 / Audun Knappen.
Drammen :Skolesjefen i Drammen. Pedagogisk senter, 1984.
(Katalog / Skolesjefen i Drammen, Pedagogisk senter ; nr 167))

Fra "Norsk krigsleksikon" siterer vi:
"Alt for Norge, trykt illegal avis utgitt av NKP i 1942 og 1944-45. Avisen ble i mars-september 1942 produsert i og rundt Bergen, først med Samuel Titlestad og deretter Toralv Solheim som redaktør. En del av det begrensede opplaget gikk til Oslo og Østlandet. Grunnet tyske arrestasjoner måtte produksjonen opphøre. Alt for Norge kom deretter ut med noe uregelmessig, men økende frekvens (1-4 ganger pr. måned) fra begynnelsen av 1944 og til frigjøringen. Trykt av Kai Møller på dennes boktrykkeri i Drammen. Normalopplaget var høsten 1944 22 000. Som i 1942 hadde avisen undertittel Organ for den nasjonale front. Fra februar 1944 ble den formelt også utgitt som organ for NKPs sentralkomité og avløste dermed Friheten som partiets hovedorgan. Manus ble nå i hovedsak skrevet av generalsekretær Peder Furubotn og agitasjonsleder Kjetil Kviberg.
De første to numrene i 1945 brakte Helge Krogs angrep på storindustrien og hjemmefrontledelsen - den sk. "6.te-kolonne" - under pseudonymet ingeniør A. Nordmann."

NKPs lokale illegale aviser

Østlandet var tyngdepunktet for utgivelsen av illegale aviser . foruten de avisene som sentralledelsen i NKP hadde ansvar for, og som allerede er omtalt, fantes det også lokale aviser. Her kan vi nevne Fritt fram, utgitt på Notodden fra januar 1943. Lærerskoleeleven, og seinere leder av NKP, Martin Gunnar Knutsen, var redaktør. Fritt fram ble spredt i Telemark og i Drammensområdet.

Hvis vi nå forlater Østlandsområdet, kan vi starte på Sørlandet og deretter [gå] langs kysten til Rogaland og Vestlandet. Og deretter fortsetter vi til Trøndelag og videre oppover det lange Nord-Norge.

Avisa Frihet ble fra sommeren 1941 utgitt av en gruppe medlemmer av NKP i Kristiansand-området, og ble betraktet som en lokal utgave av hovedorganet Friheten. Redaktør var Odd Winther Fredriksen. Stoffet kom direkte fra Oslo, med [men?] det var også lokalt stoff. Innholdet var hovedsaklig politiske kommentatorer og nyheter. Trykkeriet var et fingert snekkerverksted i kjelleren hos en av medarbeiderne. Til å begynne med ble den hektografert på en hjemmelaget hektografmasse, siden ble den stensilert i et par hundre eksemplarer.
Avisa ble spredt særlig østover mot Arendal og utover, hver uke til august 1942, da denne illegale gruppa ble rullet opp. Den hadde forgreininger til Vennesla og Evje. Denne gruppa distribuerte også anti-fascistiske plakater og slagord.

I Rogaland var det flere illegale aviser. De fleste startet da radioapparatene måtte leveres. Den eldste illegale avisa i Rogaland, ja en av de første i landet, var avisa Stritt folk. Den kom med sitt første nummer 1. oktober 1940. Det var tre ungdommer på Øglænds sykkelfabrikk i Sandnes som laget det første nummeret i fabrikkens spisesal. Skrivemaskin og duplikator hadde de lånt fra fagforeningen. Avisa ble distribuert i Stavanger og ellers i Rogaland. Hovedmann og redaktør var Einar Andreassen.

Hans Luihn skriver om ham i boka Det fjerde våpen:
"Han hadde allerede i flere år deltatt i det politiske liv som medlem av AUF, og hadde like etter krigsutbruddet gitt ut mindre, illegale skrifter, bl.a. en oppfordring til arbeiderne ved tyske anlegg om å drive sabotasje. Einar Andreassen var en dyktig skribent. "Stritt folk" var en av de mest velredigerte av de illegale avisene. Et par nummer til av avisen ble stensilert på Sandnes, seinere flyttet avisen til Stavanger. Trykkeriet begynte en lang vandring mellom forskjellige steder., som så mange andre illegale avistrykkerier. Avisen hadde snart en betydelig spredning. Da radioapparatene ble beslaglagt, fikk "Stritt fokl" en følgesvenn, "Frihet" med journalist i "1. mai", kristian Storsteen, som redaktør. De to avisene ble distribuert på samme apparat, og avisgruppene samarbeidet også. "Stritt folk" kom et par ganger om måneden, "Frihet" en gang om uken, begge i et opplag av et par tusen eksemplarer, Sommeren 1942 klarte Gestapo å ringe inn begge avisene. Da Einar Andreassen kom tilbake fra en tur i oslo med koffertene fulle av illegalt materiale, ble han på brygga møtt med beskjed om at han var ettersøkt, og at en lang rekke av kameratene i de to avisene var arrestert. Einar Andreassen utgav et siste nummer av "Stritt folk", men så måtte han også flykte til Sverige."...

Avisa ble rullet opp i 1942.

"Stritt folk" kom sammen med andre illegale aviser i samme område i betydelige opplag, og holdt distriktene omkring Stavanger med nyheter og nasjonalt avisstoff.

Einar Andreassen ble en stund etter krigen leder for Norges kommunistiske ungdomsforbund, NKU.

I Bergen utkom fra mars 1942 "Alt for Norge", Med Torolv Solheim som redaktør. "Alt for Norge" stoppet opp sommeren 1943. Men på nyåret 1944 kom avisa i gang igjen. Nå ble den organ for NKPs sentralkomite. Og fra da av ble avisa trykt i Drammen på Kai Møllers trykkeri. Opplaget svingte nå mellom 10 000 og 30 000 eksemplarer. Etter bruddet med Peder Furubotn gav Torolv Solheim fra sommeren 1944 ut avisa, og den ble redigert av August Rathke fra 1944.

Illegale trønderaviser.

I Trøndelag ble NKPs hovedorganer
spredt i stort omfang. Men også lokalt produserte NKPere aviser for kortere perioder. De var trolig navnløse stensiler, og ble spredt på arbeidsplassene.

Wærdahlsgruppa stensilerte de første illegale avisene alt fra september 1940 på Siemens i Trondheim.

I Trøndelag var det spesielt store vanskeligheter pga de mange opprullingene som var et resultat av Rinnan-bandens virksomhet.
Vi gjengir fra en rapport fra Verdal Arbeiderparti av NKP:
"Fra høsten 1941 ble det opprettet regelmessige forbindelser med den illegale ledelse i Trondheim. Vi fikk derfra sendt "Friheten" og andre aviser, deriblant "Norsk ungdom", "Norske kvinne" og "Avantgarden". Disse avisene ble spredt gjennom gruppene. Utover våren og sommeren 1942 fortsatte arbeidet jevnt med nyhetsspredning og pengeinnsamling. I 1943 fikk vi jevn tilførsel av illegale aviser, og disse ble spredt videre. Det ble også våren 1943 tatt opp spørsmålet om en ny bygdeavis i stedet for den nazifiserte "Innherreds folkeblad", som vi regnet måtte gå inn når krigen var slutt. Partiledelsen besluttet da at det skulle dannes et andelslag for å gi ut en ny demokratisk bygdeavis for Verdal. Det ble igangsatt en illegal tegning av andeler a kr. 10,-, som skulle danne det økonomiske grunnlaget for bladet. Dette arbeidet fortsatte på legalt vis da krigen var slutt. Arbeidet ble da opptatt på bredest mulig basis, og etter en del viderverdigheter ble resultatet "Verdalingen", som fremdeles kommer ut."


Hans Møllersen fra Mo i Rana var meget aktiv på flere motstandsområder under krigen. I april 1995 gav han et intervju i "Friheten". Han sier om spredningen av nyheter:
"Spørsmålet om spredning av nyheter fra London, og informasjoner til gode nordmenn hadde opptatt oss svært. Omkring juletider 1942 startet vi forberedelsene av en illegal avis med tanke på spredning langs Nordlandsbanen fra Grong-Namsos og opp til Fauske-Bodø. Da vi gjennom ulike kanaler måtte skaffe oss teknisk utstyr, papir og stensiler, møtte vi ikke bare velvilje, men også iver og begeistring. Det fungerte, og det første nummeret av "Alt for Norge", som vi kalte avisa, kom ut i februar 1943. Den ble trykket på gården Jamtli, 8 km fra Mo. Avisa hadde et opplag på 150 og 200 eksemplarer, og kom ut hver uke i ett og et halvt år. Under Ildgrubforsaffæren i april 1943 var den innstilt en uke.
Bare distribusjonen av avisa krevde et apparat for seg. Det en med sikkerhet kan si, er at avisa ble populær og mottatt med begeistring og omtanke. Ikke minst ble den populær i mange arbeidslag og barakker langs Nordlandsbanen. Vi var godt dekket med radioapparater. Selv var jeg to ganger med på tyverier av radioer fra lagra som stod under tyskernes kontroll. Det var etter nøye vurdering at avisa ble innstilt høsten 1944. Faren for opprulling ble større etterhvert. Rinnans agenter snuste faretruende nært. Skriftlige nyheter og paroler ble fortsatt gitt ut, men i beskjeden målestokk.
"

"Geriljasoldat sammen med Furubotn".
Intervju med Hans Møllersen. Fra Torstein Finnbakks heimeside, "Vevplassen vår": Les her.



De illegale avisene beskjeftiget mange


Arbeid med illegale aviser var ikke uten fare for livet
Åse og Arvid Gjerdingen fra Risløkka/Hasle i Oslo kom tidlig med i dette arbeidet , og i et brev forteller de:
"Det illegale arbeidet var noe du ble dratt med i gradvis.
Det begynte med studiesirkler, små kureroppdrag, for så for manges vedkommende å ende opp i "heldagsbeskjeftigelse".
Mens Åse virket som heltidskurer i kommunistenes illegale "postapparat", var Arvid opptatt med distribusjon av illegale aviser.
Åse forteller at det illegale postapparatet fungerte som et fullverdig alternativ til det legale:
"Vi visste aldri hva som lå i pakkene, eller hva meldingene gikk ut på.
Vi fikk bare beskjed om at det skulle leveres til bestemte personer på bestemte steder til bestemte tider.
Møtestedene kunne være trikkeholdeplasser, gatehjørner, gårdsrom o.l.
Vi brukte sykkel som transportmiddel. Farlige situasjoner kunne oppstå.
"


Åse ble aldri tatt, men det ble Arvid. Han forteller at hans virksomhet besto i å trykke, pakke og levere illegale aviser. I en tid holdt man til i et lokale i Trondheimsveien. Her pakket de tusenvis av aviser på kveldstid; Radio-nytt, Handslag, Sabotøren, o.a.
Distribusjonen foregikk ved hjelp av et komplekst nett av personer med forgreininger utover i alle samfunnslag.

Selv om Åse og Arvid var kjærester, snakket de aldri i detaljer om det de drev med. Jo mindre man visste, desto bedre. Det kom til nytte da Arvid ble arrestert av Gestapo. Han ble utsatt for harde forhør, men kom fra fangenskapet med livet i behold.

I boka: De trykte de illegale avisene, skriver Finn Pettersen 40 år etter krigen:

""Det var skrale saker", sa en ung student til meg da jeg viste henne noen av de illegale trykte avisene som kom ut under krigen. Jeg ble unektelig noe paff. Forståelig nok.
Jeg hadde ventet en annen holdning. Jeg hadde innbilt meg at bare synet av disse avisene ville vekke litt interesse
Det er avstand i tid og holdning til min ungdoms virkelighet og den unge studentens forståelse eller innlevelse i det som skjedde den gang.
Med nærere ettertanke kan jeg jo forstå hvorfor hun og de andre unge i dag ikke har samme innstilling til de illegale avisene.
For meg og min generasjon var det å ha en illegal avis mellom hendene blodig alvor.
For henne bare en fjern fortid. Jeg skal ikke gjøre henne urett.
Hun og de fleste unge i dag forstår nok på sin måte noe av krigsungdommens bakgrunn. Men det hele er så fjernt. I dag er det helt andre saker som står i forgrunnen. Og vi skal være glade for det.
"



Alt for Norge
se her

Da Friheten var illegal
se her

Sabotøren
se her.












Les mer om de norske kommunistenes motstandskamp....
Kjøp boka "Død over de tyske okkupanter"
fra Falken Forlag: