"I Drammen ble avisene fordelt. Nettet av kontakter gikk som en pyramide. - Med mange underpyramider ut til arbeidsplassene i Drammen, Hønefoss, Modum, Kongsberg, Eiker, Røyken, Hurum og til deler av Vestfold. Hvem var disse avisbudene? Det er det ingen som vet."

"Avisene ble utgitt av to medlemmer av AUF, den ene var sønn av overlæreren på Lilleborg skole i Oslo. Kjell Kviberg arbeidet med skolefilm, og hadde i øverste etasje på Lilleborg skole et filmarkiv ved siden av skolens tegnesal. I et forrom til arkivet hadde han plassert en liten digel, en "tramper" som han brukte til å trykke tekster på skolefilmene. Digelen var utlånt fra Teknisk museum, men den bar sin alderdom med verdighet. Den var fotdrevet og trykte format inntil A 4. Arkene måtte legges ett for ett inn i maskinen med hånd. Kjell Kviberg hadde også lært seg dette, selv om farten var forholdsvis beskjeden."
(Vår anmerkning: Den andre AUFeren i denne sammenheng var forfatteren selv: Hans Luihn.)

"Lilleborg skole var rekvirert av tyskerne, og ble brukt som kaserne. På skolen bodde flere hundre tyskere, og vakter med stålhjelm og gevær sperret inngangen til skolen. Kjell Kviberg hadde imidlertid fått lov til å beholde lokalet til filmarkivet. Den tyske kommandanten på skolen hadde sperret av både dette og tegnesalen for tyske soldater. Det var en gestus fra tyskerne til skolens overlærer. Her gjaldt det kulturfilm, og når det gjaldt å verne om kulturen og dessuten å vise hvor beskjedne tyskerne i grunnen var, så kunne altids en tegnesal ofres. På døra inn til korridoren, tegnesalen og skolefilmlageret var det hengt opp en liten maskinskrevet lapp:
ZUTRITT VERBOTEN ! med den tyske kommandantens stempel og underskrift.

Avantgarden var populær og hadde stor etterspørsel. Og digelen som den ble trykket på, hadde sine begrensninger. I februar 1942 ble den illegale presse rammet av en lang rekke arrestasjoner. Og i den sammenheng ble en liten offset ledig og Den ble fraktet til Lilleborg skole, fortsatt med god hjelp av intetanende tyskere da den skulle bæres opp trappene. Satsen ble satt som før, men nedfotografert, slik at avisen inneholdt en stor stoffmengde. Opplaget av Avantgarden økte nå sterkt og nådde sitt maksimum høsten 1942 med 18000 eksemplarer".

"Avisen ble noen måneder etter starten stensilert hjemme hos Aksel Wold på Hellerud utenfor Oslo. Sammen med ham var sønnen Kristian Og Walther Rygh. Senere ble trykkeriutstyret flyttet til en hytte i nærheten. Aksel Wold ble senere arrestert i sitt hjem. Walter Rygh, som også var til stede, klarte å flykte ut av et vindu og det mens kulene sang om ørene hans. Han fikk advart andre i gruppen, utstyret ble fjernet fra trykkeristedet og avisen fortsatte å komme ut. Walther Rygh ble sendt over grensen til Sverige, men kom snart tilbake, og ble en av de mest benyttede kurerene mellom Sverige og Norge."

"Alt for Norge, trykt illegal avis utgitt av NKP i 1942 og 1944-45. Avisen ble i mars-september 1942 produsert i og rundt Bergen, først med Samuel Titlestad og deretter Toralv Solheim som redaktør. En del av det begrensede opplaget gikk til Oslo og Østlandet. Grunnet tyske arrestasjoner måtte produksjonen opphøre. Alt for Norge kom deretter ut med noe uregelmessig, men økende frekvens (1-4 ganger pr. måned) fra begynnelsen av 1944 og til frigjøringen. Trykt av Kai Møller på dennes boktrykkeri i Drammen. Normalopplaget var høsten 1944 22 000. Som i 1942 hadde avisen undertittel Organ for den nasjonale front. Fra februar 1944 ble den formelt også utgitt som organ for NKPs sentralkomité og avløste dermed Friheten som partiets hovedorgan. Manus ble nå i hovedsak skrevet av generalsekretær Peder Furubotn og agitasjonsleder Kjetil Kviberg.
De første to numrene i 1945 brakte Helge Krogs angrep på storindustrien og hjemmefrontledelsen - den sk. "6.te-kolonne" - under pseudonymet ingeniør A. Nordmann."

NKPs lokale illegale aviser

Østlandet var tyngdepunktet for utgivelsen av illegale aviser . foruten de avisene som sentralledelsen i NKP hadde ansvar for, og som allerede er omtalt, fantes det også lokale aviser. Her kan vi nevne Fritt fram, utgitt på Notodden fra januar 1943. Lærerskoleeleven, og seinere leder av NKP, Martin Gunnar Knutsen, var redaktør. Fritt fram ble spredt i Telemark og i Drammensområdet.

Hvis vi nå forlater Østlandsområdet, kan vi starte på Sørlandet og deretter [gå] langs kysten til Rogaland og Vestlandet. Og deretter fortsetter vi til Trøndelag og videre oppover det lange Nord-Norge.

Avisa Frihet ble fra sommeren 1941 utgitt av en gruppe medlemmer av NKP i Kristiansand-området, og ble betraktet som en lokal utgave av hovedorganet Friheten. Redaktør var Odd Winther Fredriksen. Stoffet kom direkte fra Oslo, med [men?] det var også lokalt stoff. Innholdet var hovedsaklig politiske kommentatorer og nyheter. Trykkeriet var et fingert snekkerverksted i kjelleren hos en av medarbeiderne. Til å begynne med ble den hektografert på en hjemmelaget hektografmasse, siden ble den stensilert i et par hundre eksemplarer.
Avisa ble spredt særlig østover mot Arendal og utover, hver uke til august 1942, da denne illegale gruppa ble rullet opp. Den hadde forgreininger til Vennesla og Evje. Denne gruppa distribuerte også anti-fascistiske plakater og slagord.

I Rogaland var det flere illegale aviser. De fleste startet da radioapparatene måtte leveres. Den eldste illegale avisa i Rogaland, ja en av de første i landet, var avisa Stritt folk. Den kom med sitt første nummer 1. oktober 1940. Det var tre ungdommer på Øglænds sykkelfabrikk i Sandnes som laget det første nummeret i fabrikkens spisesal. Skrivemaskin og duplikator hadde de lånt fra fagforeningen. Avisa ble distribuert i Stavanger og ellers i Rogaland. Hovedmann og redaktør var Einar Andreassen.

Hans Luihn skriver om ham i boka Det fjerde våpen:

"Han hadde allerede i flere år deltatt i det politiske liv som medlem av AUF, og hadde like etter krigsutbruddet gitt ut mindre, illegale skrifter, bl.a. en oppfordring til arbeiderne ved tyske anlegg om å drive sabotasje. Einar Andreassen var en dyktig skribent. "Stritt folk" var en av de mest velredigerte av de illegale avisene. Et par nummer til av avisen ble stensilert på Sandnes, seinere flyttet avisen til Stavanger. Trykkeriet begynte en lang vandring mellom forskjellige steder., som så mange andre illegale avistrykkerier. Avisen hadde snart en betydelig spredning. Da radioapparatene ble beslaglagt, fikk "Stritt fokl" en følgesvenn, "Frihet" med journalist i "1. mai", kristian Storsteen, som redaktør. De to avisene ble distribuert på samme apparat, og avisgruppene samarbeidet også. "Stritt folk" kom et par ganger om måneden, "Frihet" en gang om uken, begge i et opplag av et par tusen eksemplarer, Sommeren 1942 klarte Gestapo å ringe inn begge avisene. Da Einar Andreassen kom tilbake fra en tur i oslo med koffertene fulle av illegalt materiale, ble han på brygga møtt med beskjed om at han var ettersøkt, og at en lang rekke av kameratene i de to avisene var arrestert. Einar Andreassen utgav et siste nummer av "Stritt folk", men så måtte han også flykte til Sverige."...

Avisa ble rullet opp i 1942.

"Stritt folk" kom sammen med andre illegale aviser i samme område i betydelige opplag, og holdt distriktene omkring Stavanger med nyheter og nasjonalt avisstoff.

Einar Andreassen ble en stund etter krigen leder for Norges kommunistiske ungdomsforbund, NKU.

I Bergen utkom fra mars 1942 "Alt for Norge", Med Torolv Solheim som redaktør. "Alt for Norge" stoppet opp sommeren 1943. Men på nyåret 1944 kom avisa i gang igjen. Nå ble den organ for NKPs sentralkomite. Og fra da av ble avisa trykt i Drammen på Kai Møllers trykkeri. Opplaget svingte nå mellom 10 000 og 30 000 eksemplarer. Etter bruddet med Peder Furubotn gav Torolv Solheim fra sommeren 1944 ut avisa, og den ble redigert av August Rathke fra 1944.

Illegale trønderaviser.

I Trøndelag ble NKPs hovedorganer spredt i stort omfang. Men også lokalt produserte NKPere aviser for kortere perioder. De var trolig navnløse stensiler, og ble spredt på arbeidsplassene.

Wærdahlsgruppa stensilerte de første illegale avisene alt fra september 1940 på Siemens i Trondheim.

I Trøndelag var det spesielt store vanskeligheter pga de mange opprullingene som var et resultat av Rinnan-bandens virksomhet.
Vi gjengir fra en rapport fra Verdal Arbeiderparti av NKP:

"Fra høsten 1941 ble det opprettet regelmessige forbindelser med den illegale ledelse i Trondheim. Vi fikk derfra sendt "Friheten" og andre aviser, deriblant "Norsk ungdom", "Norske kvinne" og "Avantgarden". Disse avisene ble spredt gjennom gruppene. Utover våren og sommeren 1942 fortsatte arbeidet jevnt med nyhetsspredning og pengeinnsamling. I 1943 fikk vi jevn tilførsel av illegale aviser, og disse ble spredt videre. Det ble også våren 1943 tatt opp spørsmålet om en ny bygdeavis i stedet for den nazifiserte "Innherreds folkeblad", som vi regnet måtte gå inn når krigen var slutt. Partiledelsen besluttet da at det skulle dannes et andelslag for å gi ut en ny demokratisk bygdeavis for Verdal. Det ble igangsatt en illegal tegning av andeler a kr. 10,-, som skulle danne det økonomiske grunnlaget for bladet. Dette arbeidet fortsatte på legalt vis da krigen var slutt. Arbeidet ble da opptatt på bredest mulig basis, og etter en del viderverdigheter ble resultatet "Verdalingen", som fremdeles kommer ut."

Hans Møllersen fra Mo i Rana var meget aktiv på flere motstandsområder under krigen. I april 1995 gav han et intervju i "Friheten". Han sier om spredningen av nyheter:

"Spørsmålet om spredning av nyheter fra London, og informasjoner til gode nordmenn hadde opptatt oss svært. Omkring juletider 1942 startet vi forberedelsene av en illegal avis med tanke på spredning langs Nordlandsbanen fra Grong-Namsos og opp til Fauske-Bodø. Da vi gjennom ulike kanaler måtte skaffe oss teknisk utstyr, papir og stensiler, møtte vi ikke bare velvilje, men også iver og begeistring. Det fungerte, og det første nummeret av "Alt for Norge", som vi kalte avisa, kom ut i februar 1943. Den ble trykket på gården Jamtli, 8 km fra Mo. Avisa hadde et opplag på 150 og 200 eksemplarer, og kom ut hver uke i ett og et halvt år. Under Ildgrubforsaffæren i april 1943 var den innstilt en uke.
Bare distribusjonen av avisa krevde et apparat for seg. Det en med sikkerhet kan si, er at avisa ble populær og mottatt med begeistring og omtanke. Ikke minst ble den populær i mange arbeidslag og barakker langs Nordlandsbanen. Vi var godt dekket med radioapparater. Selv var jeg to ganger med på tyverier av radioer fra lagra som stod under tyskernes kontroll. Det var etter nøye vurdering at avisa ble innstilt høsten 1944. Faren for opprulling ble større etterhvert. Rinnans agenter snuste faretruende nært. Skriftlige nyheter og paroler ble fortsatt gitt ut, men i beskjeden målestokk."

"Geriljasoldat sammen med Furubotn".
Intervju med Hans Møllersen. Fra Torstein Finnbakks heimeside, "Vevplassen vår": Les her.


De illegale avisene beskjeftiget mange


Arbeid med illegale aviser var ikke uten fare for livet
Åse og Arvid Gjerdingen fra Risløkka/Hasle i Oslo kom tidlig med i dette arbeidet , og i et brev forteller de:

"Det illegale arbeidet var noe du ble dratt med i gradvis.
Det begynte med studiesirkler, små kureroppdrag, for så for manges vedkommende å ende opp i "heldagsbeskjeftigelse".
Mens Åse virket som heltidskurer i kommunistenes illegale "postapparat", var Arvid opptatt med distribusjon av illegale aviser.
Åse forteller at det illegale postapparatet fungerte som et fullverdig alternativ til det legale:
"Vi visste aldri hva som lå i pakkene, eller hva meldingene gikk ut på.
Vi fikk bare beskjed om at det skulle leveres til bestemte personer på bestemte steder til bestemte tider.
Møtestedene kunne være trikkeholdeplasser, gatehjørner, gårdsrom o.l.
Vi brukte sykkel som transportmiddel. Farlige situasjoner kunne oppstå."

Åse ble aldri tatt, men det ble Arvid. Han forteller at hans virksomhet besto i å trykke, pakke og levere illegale aviser. I en tid holdt man til i et lokale i Trondheimsveien. Her pakket de tusenvis av aviser på kveldstid; Radio-nytt, Handslag, Sabotøren, o.a.
Distribusjonen foregikk ved hjelp av et komplekst nett av personer med forgreininger utover i alle samfunnslag.

Selv om Åse og Arvid var kjærester, snakket de aldri i detaljer om det de drev med. Jo mindre man visste, desto bedre. Det kom til nytte da Arvid ble arrestert av Gestapo. Han ble utsatt for harde forhør, men kom fra fangenskapet med livet i behold.

I boka: De trykte de illegale avisene, skriver Finn Pettersen 40 år etter krigen:

""Det var skrale saker", sa en ung student til meg da jeg viste henne noen av de illegale trykte avisene som kom ut under krigen. Jeg ble unektelig noe paff. Forståelig nok.
Jeg hadde ventet en annen holdning. Jeg hadde innbilt meg at bare synet av disse avisene ville vekke litt interesse
Det er avstand i tid og holdning til min ungdoms virkelighet og den unge studentens forståelse eller innlevelse i det som skjedde den gang.
Med nærere ettertanke kan jeg jo forstå hvorfor hun og de andre unge i dag ikke har samme innstilling til de illegale avisene.
For meg og min generasjon var det å ha en illegal avis mellom hendene blodig alvor.
For henne bare en fjern fortid. Jeg skal ikke gjøre henne urett.
Hun og de fleste unge i dag forstår nok på sin måte noe av krigsungdommens bakgrunn. Men det hele er så fjernt. I dag er det helt andre saker som står i forgrunnen. Og vi skal være glade for det."

Alt for Norge
se her

Da Friheten var illegal
se her

Sabotøren
se her.












Les mer om de norske kommunistenes motstandskamp....
Kjøp boka "Død over de tyske okkupanter"
fra Falken Forlag: