Handelsflåten. Fra september 1939 og fram til freden 8. mai 1945, forliste over 700 norske skip. over 3600 nordmenn, derav 3300 aktive sjøfolk mistet livet på havet, og mange hundrer fikk fysiske og særlig psykiske skader for livet. Adam Egede Nissen, sjøl krigsseiler som før nevnt, opplevde torpedering, arbeidet mye av sitt liv som lege blant sjøfolk som hadde måttet gå i land. Ingen gruppe, kunne han fortelle, har slike tilbakefallende mareritt som krigsseilerne, og ingen har blitt så urettferdig behandlet som disse. Blant disse var krigshelten Johan Moe, som lå 46 døgn på en flåte i Stillehavet under krigen. Han opplevde før han døde, at Olje-Norge ikke kunne gi ham hurtig medisinsk legehjelp for å lindre plagene i sitt siste leveår. Også blant sjøfolk førte krigen til en radikalisering. I det første krigsåret var det ennå noen av kommunistene som så på hele krigen som et spill om profitt og klarte ikke å mobilisere den store entusiasmen for britene. Etter at Sovjetunionen kom med og krigen hardnet til, var det full oppslutning i kampen mot nazismen, og norske sjøfolk bar de største av vårt lands byrder. Leif Vetlesen dro som 17-åring til sjøs våren 1939. Han kom til å bli en viktig representant for sjømannsorganisasjonene og NKP under krigen. I sin bok: "Reis ingen monumenter", skriver han om denne radikaliseringen i miljøet: "I Norsk sjømannsforbund var det på dette tidspunktet - ikke unaturlig - en sterk tendens til en hjemme-ute-konstellasjon. Hjemmefolkene sto fremmed overfor krigsseilermiljøet, og var lite lydhøre for deres synspunkter. De kunne riktignok ikke hindre dem i å få ære, men makta skulle de ikke få. Når det gjelder kommunistpartiet, ble sjømannsapparatet - den såkalte Sjømenns landssentral av NKP - raskt overtatt av dem som hadde seilt ute under krigen, med Ivar Brodin, Aage Dahl Eriksen og meg selv i spissen. Under krigen, særlig fra 1943 og utover, hadde det foregått en kraftig radikalisering av krigsseilerne. Det faglige arbeid ble tatt opp igjen. En nyskaping, skipsgrupper, med samme funksjoner som verkstedklubbene i land, ble opprettet i båt etter båt. Denne bevegelsen, som Sjømannsforbundet mer eller mindre stilltiende godtok, kom etterhvert under ledelse av sjøfolk som regnet seg som kommunister. Det dreide seg imidlertid i høy grad om "krigskommunister". Bare en håndfull av dem hadde tidligere hatt noen tilknytning til et kommunistisk parti. Kjennskapet til kommunistisk teori og praksis var nokså tynn og slagordpreget. Personlig dannet jeg i Cardiff i 1942 en kommunistisk sjømannsgruppe som sto direkte tilknyttet det britiske kommunistpartiet (South Wales District of the British Communist Party). De andre deltakernes kontakt med det britiske partiet skjedde hovedsakelig gjennom meg. Gruppen ble snart spredt for alle vinder, men de fleste deltok senere aktivt i skipsgruppebevegelsen. Før den ble splittet, hadde medlemmene deltatt med en liten avdeling i det britiske partiets 1. mai-demonstrasjon i 1942, hvor et av medlemmene, Harald Øynes, også holdt en kort apelll under folkemøtet. En annen kommunistisk gruppering, var "Konvoygruppen", som ble stiftet 15. mars 1944. Den hadde sitt utgangspunkt på den andre siden av Atlanteren, i USA, og besto i hovedsak av tidligere medlemmer i de Skandinaviske sjømannsklubber i de amerikanske havnebyene. Disse klubbene, som sto under felles ledelse, ble dannet i 30-årene som en protestbevegelse mot arbeidsledighet, lave hyrer og elendige forhold i land. --- Felles både for denne og min egen gruppe, var at de utelukkende besto av seilende sjøfolk. Vi gikk gjerne fra båt til båt (under krigen mønstret vi på 6-måneders kontrakter), fikk igang faglig virksomhet ombord, og ble gjerne raskt valgt til skipstillitsmenn. Når vi igjen mønstret av, klar til innsats i en ny båt, etterlot vi oss gjerne en levedyktig skipsgruppe." I boka kommer også Vetlesen inn på hvor skammelig sjøfolka ble behandlet. Norske sjøfolk hadde gode hyrer, som de hadde kjempet seg til. Men da det ble antatt at dette skapte misnøye og splid med engelske sjøfolk, ble ekstratilleggene tatt fra dem og satt inn på en spesiell konto som skulle gjøres opp etter krigen. Ved maskepi mellom arbeiderpartiregjeringa og AP-folka i Sjømannsforbundets ledelse, ble det vedtatt at disse pengene ikke skulle utbetales til sjøfolka, men gå til fellestiltak. Det ble en bitter strid, hvor spesielt Leif Vetlesen og Oscar Hedin gjorde en stor innsats, og de ble populære blant sjøfolkene. Da saken kom til avgjørelse i Stortinget, var det NKPs 11 representanter som talte krigsseilernes sak. Disse fikk hederlig støtte bare av 4 representanter fra Høyre, Det store flertallet beseglet et av norgeshistorias største tyverier. Odd Conrad Holm. En krigsseiler fra Stjørdal i Nord-Trøndelag. Les her. Nils Bjørnsson. En krigsseiler fra Stavanger. Les her. Handelsflåten. I: Død over de tyske okkupanter : de norske kommunistenes motstandskamp 1940-1945. Birger Bakken, Reidar T.Larsen, Arne Jørgensen, Åge Fjeld. - [Moss] : Informasjonsforlaget, 1998. - 251 s. : ill. - ISBN 82-994859-0-8