|
|
||||
Bombet by. Av Arne Ekeland HVORFOR LANDETS STYRE IKKE BØR OVERLATES N.S. NKPs avis ARBEIDEREN, 25. 04. 1940. I en artikkel i Nasjonal Samlings avis holdes det fram, at statsapparatet bør overlates N.S. og at denne får myndighet til "gjennom bestemmelser å reformere statsapparatet og rett til å gripe regulerende inn i ale sivile forhold og med en regjerings myndighet." Begrunnelsen for dette krav er at: "N.S. alene er i stand til å gi det norske folk et system "som vil være grunnlaget for et nytt folkesyn istedenfor tidligere tiders folkebedrag". Hvis situasjonen hadde vært en annen enn i dag, hvis den hadde vært hva vi vil kalle normal, hadde det vært liten grunn til å ta alvorlig et slikt krav fra den vesle klikken som kaller seg Nasjonal Samling. Men i den situasjonen som nå råder ville det være en grov feil bare å trekke på skuldrene av et krav som GÅR UT PÅ AT LANDETS STYRE SKAL OVERLATES N.S. Vi har siden besettelsen allerede hatt en N.S. "regjering", og en har så lenge besettelsen varer ikke rett til å lukke øynene for den mulighet at vi kan få en slik affære igjen. Vi vil derfor begrunne hvorfor ikke landets styre bør overlates N.S. Da Qusling om kvelden tirsdag 9. april gjennom kringkastingen proklamerte seg sjøl som statsminister med en regjering av folk som sympatiserte med hans ideer, vakte det raseri og forferdelse blant det overveldende flertall av vårt lands befolkning. Blant arbeiderne var raseriet så sterkt, at det holdt på å koke over. Blant borgerskapet var det forferdelse over at noe sånt kunne skje. Og blant intellektuelle, hederlige jøder og små handlende og næringsdrivende oppstod det skrekk med tanke på framtida. Ikke et eneste alvorlig menneske utenfor N.S. klikken tok i mot denne meldingen med glede. Hvorfor? Rett og slett fordi N.S. er et fascistisk parti, som bygger på de samme retningslinjer som de fascistiske partier i andre land. Hovedhjørnestenene i Quislings program er "Kamp mot marxismen, jødedommen og partipolitikken". Får hans parti makten, og kan handle uten å måtte ta hensyn til noen kant, vil det være slutt på all arbeiderbevegese, som jo på det hold går inn under begrepet "marxisme", fagorganisasjonen vil bli gjort til et ledd i statsapparatet, det vil si den vil bli berøvet mulighetene til å handle til varetakelse av arbeidernes interesser,-det vil bli jødeforfølgelser og andre eksesser som står i absolutt strid med norsk kultur og norsk folkelynne, - alle politiske partier vil bli avskaffet og alle nordmenn vil bare få høve til å anerkjenne et parti - N.S. - og til å lese en presse som er ensrettet av en eller annen rikspressesjef. [Quislings ideer har ingen rot i det norske folk. Ikke på noe hold utenfor kretsen av noen reaksjonære offiserer, noen forvridde intellektuelle og en flokk overklassepoder, som synes at det er kjekt alt dette med uniformer, hanemarsj og vakttjeneste. Vi tør også si, at de personer som leder Nasjonal Samling, er uten fotfeste i folket. Dette gjelder ikke minst Quisling sjøl. Blant arbeidsfolket er det ikke glemt , at han var medlem av en av de mest reaksjonære borgerlige regjeringer vårt land har hatt. Hundseid-Quisling-regjeringen 1931-1932 førte en politikk mot arbeidsfolket som ble kjennetegnet av slike foranstaltninger som anvendelse av militærmakten mot de arbeidere som kjempet for sine dyreste livsinteresser, matlappsystemet, "spiseseddelen" som bestemte hva de fattigste blant oss skulle leve av, ugildhetsloven som berøvet alle forsorgsunderstøttede valgbarhet, Grønlandsaktivisme o.s.v. Mens Quisling var forsvarsminister så han det mere som sin oppgave å rote sammen lik og ulikt av "beviser" fra ofte de skumleste kilder for å ramme arbeiderbevegelsen, enn å vareta forsvarets interesser. Dette har ikke arbeidsfolket i landet glemt. Derfor så det Quislings utnytting av situasjonen til sjøl å proklamere seg som regjering som en provokasjon. Og det hadde ikke vært mulig å få noenlunde ordnede forhold i de besatte områder med ham i spissen. Det hele stod i fare for å utarte seg slik, at tyskerne ville ha proklamert sitt eget militærdiktatur. Skal noen lykkes å skape de best mulige kår for det norske folk så lenge besettelsen varer, og skal det lykkes å berge vårt lands frihet og sjølstende, må ikke Nasjonal Samling få noe med statsapparatet å gjøre. Med det norske folks hjelp kan den heller ikke få det, og hva de tyske besettelsesmyndigheter angå, har de uttrykkelig erklært, at de ikke vil blande seg inn i vårt lands innenrikspolitikk. N.S. kan derfor bare komme til makten ved et kupp. Det må for landets og folkets skyld forhindres. En regjering som med autoritet kan vareta folkets interesser i dag må støtte seg på folkets brede lag. Det må være en regjering med representanter for arbeidernes, bøndenes og de næringsdrivendes organisasjoner,- en folkeregjering i dette begrepets videste forstand. Bare en slik regjering kan skaffe fred og arbeid i landet, og bare en slik regjering vil bli mottatt med tillit i det norske folk.] Dette var en presis forhåndsanalyse av det som ventet folket, og denne åpne krigserklæringen til Quisling og fascismen førte til det første avisbeslaget i Norge. men eksemplarene som kom ut, fikk likevel en stor spredning. De gikk på omgang fra leser til leser, slik det seinere ble regelen for spredning av den illegale pressa. Også seinere utgaver av Arbeideren brakte skarpe angrep på Nasjonal Samlings anstrengelser for å komme til makta. Samtidig gjorde NKP seg til talsmann for den tanke at det burde opprettes ei regjeringsmakt utgått fra det arbeidende folk. I Arbeiderens leder 22.06, het det bl. a.: Hvorfor landets styre ikke bør overlates N.S. - S. 42-44. I : Død over de tyske okkupanter : de norske kommunistenes motstandskamp 1940-1945 / Birger Bakken, Reidar T.Larsen, Arne Jørgensen, Åge Fjeld. - [Moss] : Informasjonsforlaget, 1998. - 251 s. : ill. - ISBN 82-994859-0-8 Norsk styre "...Vi må få en norsk regjering, norsk i tanke og sind, norsk i sine handlinger og norsk i hele sin ferd... . Et slikt styre kan imidlertid bare skapes av det arbeidende folk, det vil si av det flertall av nordmenn som virker i industrien, på jorda og i skogen, på havet som fiskere og sjømenn, i butikker og kontorer som funksjonærer, eller som livnærer seg ved små næringer. "En virkelig norsk regjering, en folkets regjering, må i alt vesentlig sammensettes av representanter for arbeidernes, fiskernes, bøndenes funksjonærenes og de små næringsdrivendes organisasjoner, med Arbeidernes faglige landsorganisasjon i spissen og som toneangivende" Dette var tanker som hadde tilslutning innenfor Fagopposisjonen, en venstreretning i fagbevegelsen som fram til nazifiseringen av bevegelsens ledelse hadde betydelig innflytelse. Det var således en bredere venstrebevegelse som på denne måten søkte å skape et alternativ til Arbeiderpartiets og borgerpartienes bestrebelser på å få opprettet et Riksråd. De fleste av Arbeiderpartiets og landsorganisasjonens toppledere hadde flyktet hals over hode da Oslo ble besatt. Da de kom tilbake utpå sommeren, ble de møtt av stor motvilje fra dem som hadde måttet gå inn i vervene deres under den vanskelige omstillingen Konrad Nordahl var blitt erstattet av sekretæren Elias Volan som formann i Landsorganisasjonen, og i Arbeiderbladet hadde Bjarne Jullum bl.a. gått inn i Martin Tranmæls redaktørstilling. Ingen av dem som vendte hjem fikk gå inn i stillingene sine igjen, uten at dette fikk noen betydning for Arbeiderpartiets ledelse av Landsorganisasjonen eller linjen partiet fulgte opp i Arbeiderbladet. Noen kjente størrelser fra Arbeiderpartiet kom imidlertid til å skape betydelige indre problemer i fagbevegelsen. Framfor alt dreide det seg om Håkon Meyer, som i mange år hadde spilt en framtredende rolle i partiet, Erling Olsen, sekretær i Norsk kommuneforbund, og den tidligere formannen i Landsorganisasjonen, Hallvard Olsen. De søkte først å finne en plattform i fagopposisjonen, og lyktes med sine intrikante metoder å skape mye uro før de ble isolert. Alle tre havnet etter ei tid i Nasjonal samling. Norsk styre - S. 44-45. I : Død over de tyske okkupanter : de norske kommunistenes motstandskamp 1940-1945 / Birger Bakken, Reidar T.Larsen, Arne Jørgensen, Åge Fjeld. - [Moss] : Informasjonsforlaget, 1998. - 251 s. : ill. - ISBN 82-994859-0-8 Terbovens spill Mens striden om Landsorganisasjonenens utvikling tilspisset seg, fortsatte Arbeiderpartiet og de borgerlige partier å forberede opinionen på et farlig kompromiss med besettelsesmakta. De var på rask vei til et endelig forslag om å avsette konge og regjering og opprette et Riksråd. Den 24. april 1940 utnevnte Hitler Joseph Terboven som "Rikskommisær for de besatte områder i Norge". I sin første proklamasjon, den 26. april, erklærte han at Administrasjonsrådet skulle fortsette "og skjøtte sine verv som hittil". Men det skulle ikke gå lang tid før det ble klart at han hadde andre planer. Terbovens erklæring ble hilst med velvillige kommentarer i pressa. Det ble understreket at samarbeidet mellom befolkningen og besettelsesmakta var det beste for begge parter, og at dette lojalt måtte følges opp. Illusjonene om å normalisere samfunnslivet i samarbeid med den tyske okkupasjonsmakta behersket alle politiske retninger i de første månedene av besettelsen. Klarere enn mye annet illustrerer det hvor liten innsikt man ennå hadde i hvilke følger nazi-tysk okkupasjon uunngåelig måtte medføre for folket. Terbovens spill. - S. 45. I : Død over de tyske okkupanter : de norske kommunistenes motstandskamp 1940-1945 / Birger Bakken, Reidar T.Larsen, Arne Jørgensen, Åge Fjeld. - [Moss] : Informasjonsforlaget, 1998. - 251 s. : ill. - ISBN 82-994859-0-8 "Kongens synd mot sitt folk" I juni begynte endel kommentarer i pressa å gi grunn til anelser om hvilket politisk spill som foregikk bak kulissene. Den 14. juli hadde Arbeiderbladet en leder under tittelen "Kongens synd mot sitt folk" Der ga Arbeiderpartiets hovedorgan uttrykk for følgende holdning: "Det forhold at Kongen og regjeringa er reist til England og har erklært at de vil kjempe videre sammen med de allierte, har skapt en akutt og meget alvorlig situasjon for vårt land. Vi må oppfatte disse handlinger av Kongen og regjeringa som en åpen stillingstaken for de allierte i den pågående krig, som vil få følger for vårt land. "Kjemper ikke lenger for en norsk sak Den 15. juni fulgte Nationen på med Bondepartiets holdning: "Den kjensgjerning at kongen og hans regjering ikke lenger befinner seg på norsk jord, men er flyktet til England, har som enhver vil forstå, skapt veldige vanskeligheter for vårt land, som nå er hærtatt av tyskerne. Regjeringa ikke lenger landets myndighet Arbeideren kommenterte situasjonen den 17. juni: "regjeringa og kongen som sitter i London, har latt Norge i stikken og bundet Norges skjebne til seier eller nederlag for England i stormaktskrigen. NKP og Arbeideren blir forbudt NKP sto utenfor det spillet som stortingspartiene var involvert i, og Arbeiderens kommentar er preget av det. Den slo fast at Norge var i en situasjon hvior det må ordne sine egne forhold uten kongen og regjeringa, men sto på NKPs alternativ til riksrådsforhandlingene. Alternativet ble formulert i Arbeideren den 22. juni, og er gjengitt foran ( Norsk styre) Som den første avis i det okkuperte Norge, ble Arbeideren forbudt den 15. august 1940. Den 16. august ble NKP forbudt. De øvrige partiene fikk fortsatt arbeide legalt fram til den 25. september. I dette tidsrommet samarbeidet de intimt med okkupasjonsmakta for i fellesskap med den å få opprettet et Riksråd.  
|
||||