NKPs illegale sentralledelse




Skriurlægret,
tegnet av Arne Taraldsen.



NKPs ILLEGALE SENTRALLEDELSE.


NKPs sentrale ledelse var i Norge under hele den tyske okkupasjonen. Fra 9. april til årsskiftet 41-42 ble virksomheten stort sett drevet fra dekningssteder i Oslo. Etter sentralkommiteens møte den 31. januar 1941, ble det sentrale apparatet flyttet til forlegninger i hjertet av sør-Norge, først og fremst i de sentrale fjellområdene i Oppland.

Tyskerne jaget uopphørlig for å spore opp det illegale hovedsenteret - og lyktes flere ganger - men greide aldri å knekke det. Selv om razziaene påførte sentralledelsen store tap, ble virksomheten kort etter tatt opp igjen, fra nye, på forhånd utpekte steder. Virksomheten pågikk så og si kontinuerlig.

Ikke mot noe annet motstandssenter satte okkupasjonsmakta inn så store styrker som i aksjonene for å tilintetgjøre NKPs sentralapparat.

Fra sentralforlegningen var det gjennom en dristig kurervirksomhet hele tida forbindelse med partiets illegale presse, sabotasjegrupper, flyktningeapparat, partiorganisasjon og forbindelse til evakuerte i Sverige. Direkte kamper med de tyske angriperne, fengslinger og henrettelser ga store tap. Sentralkommiteen skrumpet etter hvert så sterkt inn, at den mot slutten av krigen måtte kooptere medlemmer for å fungere forsvarlig.

Debatten om politisk linje og taktikk som opptok partiledelsen sterkt de første månedene av okkupasjonen, avtok hurtig da partiet ble illegalisert 16. august 1940. Sentralledelsens arbeid ble imidlertid sterkt hemmet av de mange arrestasjonene som rammet partiet, før de illegale rutinene med sikrest mulige dekningssteder og vaktsomhet var innarbeidet. Alt i 1941 var over halvparten av sentralkommiteen valgt i 1936, fengslet, sendt til konsentrasjonsleire eller evakuert ut av landet. Det siste gjaldt blant annet partiets generalsekretær, Emil Løvlien.

Sentralkommiteen kalte inn til landskonferanse i Oslo den 31.12.1941 og drøftet utviklinga av den illegale aktiviteten og valgte Peder Furubotn til ny generalsekretær. De øvrige medlemmene i sentralkommiteen ble:

Martin Brendberg, Ottar Lie, Arne Gauslå, Halvor Sørum, Ivar Ertresvåg, Bjarne Dalland, Ragnar Nordli, Halstein Andersen, Ola Hofmo, Les her. Waldemar Andersen, Johs. Landfall, Elias Volan, Ivar Lie.
Christian Hilt ble leder av kontrollkommiteen.

Også denne nye rekonstruerte kommiteen ble sterkt desimert under den illegale kampen.

Den 31.12.44 vare det bare fire som ikke var skutt eller fengslet, forruten to evakuerte. De gjenværende var:

Furubotn, Brendberg, Ertresvåg, Landfald og Hilt.


For å løse de pressernede oppgavene ble senteret etter hvert kooptert med følgende medlemmer:

Samuel Titlestad, Ørnulf Egge, Roald Halvorsen, Thorkild Jakobsen, Kjell Grude Kviberg, Emil Reiersen, Svale Solheim.

De fleste av dem var tidligere medlemmer og tillitsmenn i Arbeiderpartiet og AUF. De sluttet seg til NKP etter Finlandskrigen og krigsutbruddet. Peder Furubotn var inntil han ble generalsekretær leder for NKP på Vestlandet. Sammen med sin kone og datter hadde han vært i dekning en rekke steder i Bergen og omegn, inntil han i desember 1941 ble kalt til Oslo. Etter møtet i sentralkommiteen den 31.12. var han og de øvrige medlemmer av sekretariatet (den daglige faste ledelsen) plassert i dekningsboliger i Oslo og omegn. Samtidig ble det forberedt en felles forlegning på Harestua et par mil utenfor byen.

GESTAPO SLÅR TIL.

17. mai, like før flyttingen, slo Gestapo til etter lengre tids innsirkling. Opprullingen førte til tallrike arrestasjoner og to sentrale medarbeidere ble drept. 20-åringen Ørnulf Slåttelid fra Odda ble skutt, og den 38 år gamle kureren Brynhild Strøm ble grepet og utsatt for grenseløs tortur for å tvinge fram opplysninger. Hun tidde og ble pint og slått i hjel før 17. mai-kvelden var omme.

De som unnslapp razziaen gjennomførte hurtig flyttingen til Harestua. Forlegningen ble opprettet med en væpnet vaktstyrke og med 7-8 personer til de sentrale oppgavene. Etter vel en måned ble senteret flyttet igjen. Etter sonderinger ble Krosstølen i Hemsedal valgt som et sikrere sted for senteret. Flyttingen var risikofylt. Den foregikk med lastebil for å få med våpen, ammunisjon, mat, folk og arkiv. Faren for tyske veikontroller var stor, og under en presenning ble et maskingevær plassert i beredskap. Forflytningen gjennomførtes uten farlige episoder. Før flyttingen av hovedsenteret var organisasjonsoppgavene og agitasjons- og studievirksomheten lagt til et parallelt senter som ble opprettet ved Steinsfjorden på Ringerike. Ottar Lie ledet organisasjonsarbeidet og NKU-formannen Arne Gauslå agitasjonsvirksomheten. I oktober 1942 ble også denne forlegningen flyttet. Det nye tilholdsstedet var Vikersund i Modum - med forholdsvis kort avstand til Krosstølen. Virksomheten var knapt kommet i gjenge før begge forlegningene ble oppsporet av Gestapo.

Om kvelden den 29. oktober slo en større styrke til. Forlegningen i Vikersund ble angrepet først. Ottar Lie og kona hans, Inga, ble overmannet og tatt til fange. Arne Gauslå forsøkte sammen med to kamerater å skyte seg ut. Han ble skutt og drept der. Les her.
Hermann Senju ble også drept på stedet, mens Ove Varreng, den andre av de to, kom seg unna. Inga Lie ble sendt til Ravensbrück i Tyskland. Mannen hennes, Ottar, ble henrettet på Trandum fire måneder etter fengslingen.

Det lyktes å underrette Krosstølen, og Furubotn og noen medarbeidere dro straks til et nytt dekningssted i Ålerust, en sidedal til Hemsedal. Fire kamerater ble igjen for å avvikle forlegningen. Blant dem var Samuel Titlestad som hadde ansvaret for sikkerhetsrutinene. Men alt neste dag, etter at etterryddingen var avsluttet, kom det tyske angrepet. Det ble anslått at den tyske styrken samlet var på et par hundre mann, mens ca. 30 av disse ble tatt ut til å storme senteret. En av vaktmannskapene, Finn Eriksen, fikk åpnet ild, men falt like etter. Bonden som eide Krosstølen mistet også livet, de andre greide å flykte.

VI ER OMRINGA!

Etter harde strabaser i dyp snø og snøfokk, nådde de i grålysningen neste dag fram til ei hytte som de brøt seg inn i for et døgns hvile. Neste morgen gikk Ragnvald Mauritzen til et vindu for å orientere seg. Han fikk øye på noen skikkelser ute på vidda. I Torgrim Titlestads bok "Peder Furubotn - i kamp og krig", skildrer Mauritzen det som fulgte slik:

" "Jeg melder fra og gir kikkerten til Titlestad. Det er lett å merke at han ikke liker det han ser. - Dei kastar seg ner! Dei legge seg i stilling mot hytta! Jaggu er det-kje Gestapo! Dei har kvite forsvinningskler!

Hald auga med dei! Han springer opp trappen til andre etasje for å få bedre oversyn. Et øyeblikk etter lyder Fana-målet hans ovenfra:
- Vi er omringa! Vi må ut!

Et støt av initiativ springer gjennom nervene. På med trugene, nygjort av pannelokk. Tre av fingrene på hver hånd er overflødige. De surrer seg bare inn i alt tauverket. Samuel har fått tak i et hvitt dynetrekk som han har klipt hull i for fjes og armer. På med dynetrekket. Og vi: På med laknene.Ut. Vi hopper avsted på trugene, over et gjerde. Ennå har ikke noen av gruppene oppdaget oss. Landskapet er snautt, men bølget. Kommer vi bak åsen, får vi dekning. Men nå har vi bare en eneste revolver å forsvare oss med.

De andre våpnene har gått tapt under flukten. Samuel bærer våpnet. Ti meter etter han kommer jeg, og like bak meg stavrer kvinnen seg fram.

Vi har ikke mye krefter igjen nå og må kaste oss ned i blant og hvile fem sekunder. Vi følger Samuels eksempel. Vi hadde gått med snø opp under armene i timevis.

I det jeg gløtter opp under mitt forsvinningslaken, ser jeg Samuel peke mot oss med revolveren, og snur meg for å se. Der står Olaug oppreist. Hun holder en snipp av lakenet i hånden og ser oppgitt ut.
Greier du ikke mer, Olaug, hvisker jeg.
Jo, men det nyttar ikkje, Sjå!
Hun peker til siden mot noe jeg ikke kan se. Jeg reiser meg forsiktig. Femogtjue-tredve meter til venstre, like bak åskammen som flyter sammen med vidda, står en lang, taus kolonne i hvite forsvinningsdrakter og ser på oss. En arm hever seg ut av rekken, peker mot oss og vinker på oss som om den opptrådte i langsom kino. Vi kikker etter Samuel, han bykser avsted i horisonten. De andre har ikke sett ham ennå. Vi kan gi han forsprang hvis vi går mot kolonnen så den ikke kommer ned til oss.Og så går vi så seint vi kan....

Vi stopper og ser opp mot den hvitkledde kolonnen på ski. Første mann er bare åtte-ti meter fra oss. Bak han står en rad på ti-tolv stykker eller flere. Det er så mange at de synkverver bortetter. Slik smalner skispor sammen og svinner vekk. Vi ser bare nesen og øynene på noen av dem. Den første har mustasje, en svart bart som fosser fram under nesen.
Vi ser og ser. Er det bedrag eller har han svart bart?
Han har.
Olaug, han har en svart bart-han.
Jeg stirrer så det svømmer for øynene. Det finnes bare en mann som har en sånn svart bart som fosser fram over munnen
Olaug griper seg til brystet. Øynene blir store, hun kvitner til i ansiktet-som snø.
Er det-"Gubben"?
Ja visst i heiteste!
Det er sjefen! I spissen for forlegningen. Fra venstre kommer en ny kolonne med Magnus Spania-kjemper i spissen. Våpen. Maskingevær!
Vi ser ikke bra ut der vi står:Pannelokktrugene har bøyd seg under støvlene og spriker oppover som brukne hermesvinger. Men først nå begynner vi å sveve. Sånn må gudene ha kjent det. Dette er guddommelig glede. Vi blir omringet, stormet og omfavnet:
Det var godt dere ikke skjøt!
Vi kunne vanskelig tro at det var Gestapo som hoppet slik omkring i landskapet!
"


NY FLUKT

De av sentralapparatets folk som var sluppet unna, var nå på flukt i flere dager med dagsmarsjer på opptil 18 timer. I Vestre Slidre tok de inn på noen støler. Etter noen dager flyttet de videre til Etnedal, og deretter til Skriulægret i Østre Slidre, hvor det ble stasjonert 25 kvinner og menn.

I juni 1943 kom det alarmerende meldinger om at tyskerne igjen var i ferd med å peile inn forlegningen, og det ble nytt oppbrudd. Sollia, nær Hov i Land, ble det nye samlingsstedet. Et pensjonat på to etasjer huset hele sentralapparatet som var vokst ytterligere til ca. 30 personer.

Den store sabotasjeorganisasjonen som Asbjørn Sunde (Osvald) ledet, hadde hovedkvarteret sitt ved Einavannet. Det lå så nært at det kunne holdes felles konferanser på kort varsel. Til transporten av folk ble det brukt lastebil. Området kunne nærmest betraktes som en frigjort bit av Norge. Hit gikk forbindelseslinjene inn fra sabotasjegrupper, illegale avisredaksjoner, flyktningeorganisasjoner, etc. over store deler av landet. Osvald-gruppen hadde ansvaret for vaktholdet også ved partiets sentralapparat.

Ledelsen av denne vidtomspennende illegale virksomheten - som uavbrutt levde under faren for å bli oppdaget - innebar et stort press. I en slik situasjon vil uoverensstemmelser lett kunne vokse til uholdbare motsetninger. Sentralforlegningen opplevde et par slike skisma, som lett kunne ført til katastrofale hendinger om de hadde fått utvikle seg.

mellom Furubotn og Sunde oppsto det strid om hvordan de væpnede gruppene skulle bygges opp. Furubotns syn var at det først og fremst skulle utvikles grupper organisert som en partisanhær (gerilja) som ble holdt i beredskap. Sunde holdt fast ved at den organisasjonen han ledet, skulle konsentreres om flest mulig sabotasjeaksjoner for å svekke okkupasjonsmaktens utnyttelse av norske ressurser. Denne striden ble delvis forverret ved en annen, mer politisk betont konflikt som oppsto omtrent samtidig i senteret.

Høsten 1943 kom en av lederne for partiets illegale avisvirksomhet på Vestlandet, Torolf Solheim (Johannes), til sentralforlegningen. Etter en tid kom han på kant med Furubotn. Han kritiserte Furubotns lederstil og politiske linje, og krevde at han skulle gå av som sentralkomiteens leder. Et brev til sentralkomiteen om dette var støttet av folk fra bl. a. vaktapparatet.

Uroen i senteret kuliminerte da flertallet av vaktmannskapet i mars 1944 forlot sentralforlegningen og dro tilbake til Osvald-gruppen. Uenigheten mellom Sunde og Furubotn hadde da ført til brudd mellom dem, uten at dette innebar noen innskrenking av sabotasjeaksjonene, som stadig ble mer omfattende og intense.
omtrent samtidig forlot også Solheim forlegningen. Han dro tilbake til Vestlandet, hvor han også forsøkte å realisere en diskutert plan om å opprette tverrpolitiske Frihetsråd. Disse handlingene førte til at sentralapparatet igjen skiftet oppholdssted. Ny forlegning var skiftesvis på Skriulægret, på Buahaugen og Rabalden i Østre Slidre.






"Almenrausch"
- tegnet av Arne Taraldsen.



ALMENRAUSCH

I midten av juni skulle Furubotn, Roald Halvorsen, Ørnulf Egge og Willy Johansen møte to utsendinger fra Oslo. De dro fra sin hytte til Rabalden, hvor konferansen skulle finne sted. Det var igjen kommet urovekkende meldinger om at gestapo forberedte razzia i fjellområdene. Uroen tiltok da en ventet kurer ikke var kommet til avtalt tid. Det var dessuten observert fremmede i fjellet som stilte nærgående spørsmål til folk som møtte dem.
Hytta eller stølen er beslaglagt. Politidepartementet. Juni 1944. Les her.

Dette var de første tegnene til den mest omfattende aksjonen som Gestapo, støttet av SS-styrker of Wehrmachttropper iverksatte i det okkuperte Norge. Aktion Almenrausch var betegnelsen tyskerne ga aksjonen. Den startet 13. juni 1944, og ble gjennomført med avdelinger som rykket inn i store fjellområder fra forskjellige kanter med oppgava å tilintetgjøre NKPs illegale senter. Et område på flere tusen kvadratkilometer ble gjennomsøkt, og atskillige sætre og hytter ble rasert og svidd av. Forskjellige anslag forteller at mellom 800 og 4000 mann deltok i omringingen av kommunistenenes sentralforlegning. Angrepet ble ledet av SS-Sturmbannführer Reinhard etter ordre fra Gestaposjef Fehlis.

Forlegningens hovedhytte ble varslet av skuddvekslinger et stykke borte. De rakk å få med seg viktig arkivmateriale, og sammen med de øvrige som rakk å komme seg unna i første omgang, forsøkte de i grupper å ta seg gjennom tyskernes linker. To ble skutt i en innledende trefning, og 38 ble tatt til fange. Blant disse var den unge Asle Grepp, sønn av arbeiderbevegelsens legendariske leder Kyrre Grepp. Asle ble skutt på Trandum 10. februar 1945.


Asle Grepp


Leikny Karlsen, seinere organisasjonssekretær i NKU, ble skutt, såret og innlagt på sykehus. Kort etter ble hun befridd og bragt i sikkerhet.

Roald Halvorsen vendte tilbake for å hente en koffert med arkivmateriale og geværet sitt. Han ble oppdaget, men kom seg unna. Kofferten fikk han gjemt bort under flukten, og var snart tilbake i full virksomhet med det illegale avisarbeidet som var hans hovedoppgave. Det siste tyske angrepet kostet nye, smertelige tap, men heller ikke denne gangen lyktes det å knekke sentralkomiteens kampvilje. De siste månedene av krigen ble sentralforlegningen først lagt til Vestre Slidre, deretter til Hoverud ved Fagernes. Fra januar til 8. mai var det Lia-grenda i Nord-Aurdal som huset Norges mest aktive og mest ettersøkte motstandssenter.

Etter bruddet med Asbjørn Sunde, ble det bygd opp ytterligere en sentral motstandsorganisasjon med Ragnar Solli (Pelle) som leder. Les her. om Ragnar Solli. Pellegruppa gjennomførte bl.a. i november 1944 den største sabotasjeaksjonen i Norge under krigen. (omtalt i et annet kapitel).




NKPs illegale sentralledelse. - S. 66-76

I : Død over de tyske okkupanter :

 De norske kommunistenes motstandskamp 1940-1945 /

Birger Bakken, Reidar T.Larsen, Arne Jørgensen, Åge Fjeld. -

[Moss] : Informasjonsforlaget, 1998. - 251 s. : ill.

ISBN 82-994859-0-8 8