Norges industriforbund sviktet Den overveldende delen av folket vårt var fiendtlig innstilt til nazismen og de tyske okkupantene. Derfor ytte det hele tida passiv motstand, og etterhvert også aktiv motstand. Men noen så nye muligheter til å skaffe seg fordeler. Det var slett ikke bare medlemmer av quislingpartiet NS som stilte seg til disposisjon for den tyske okkupasjonsmakta under krigen. Den 2. oktober 1940, en måned etter at Quisling-"regjeringa" hadde tiltrådt, sendte ledelsen i Norges industriforbund en skriftlig lojalitetserklæring til "kommisarisk statsråd Viljam Hagelin, sjef for Indredepartementet og Quislings nærmeste stedfortreder", hvor det blant annet heter: Det ligger i sakens natur at Industriforbundet må søke å samvirke på en fullkommen måte med landets nåværende styre Brevet var undertegnet av Industriforbundets adm, direktør Lorenz Vogt og forbundets president, Hans Horn. Innholdet var så viktig at Hagelin straks la det fram for en meget tilfreds "ministerpresident", Vidkun Quisling. Erklæringa blir av Vogt også sendt dr. Wüstemann i det tyske rikskommisariat - der Vogt ber om at han viser det til rikskommisar Josef Terboven. Mindre enn en måned etter at lojalitetserklæringa ble gitt, nærmere bestemt den 19 november 1940, fant en selsom begivenhet sted i Oslo. Beskrevet slik av Bjørn Westlie og Cecilie Remen i "Dagens Næringsliv" 6. mai 1995: Det er stille formiddag i Oslo. Men inne i Rokokkosalen på Grand Hotel er det summende forventning. Rikskommissær Josef Terboven og generaloberst Nicolaus von Falkenhorsts støvler skinner om kapp med de to prismelysekronene som henger tungt ned fra taket. Ikke langt bak Terboven og de andre fra det tyske herrefolket sitter blant andre generaldirektør Axel Aubert i Norsk Hydro, president Hans Horn i Norges Industriforbund, Rolf Stranger som var formann i Oslo Høyre, direktør Frithjof Heyerdahl i Siemens Norsk AS, direktør Thomas Falck fra Det Bergenske Dampskibsselskap og sjefdirektør i Norges Bank, Nicolai Rygg. Datoen er 19. november 1940. [For fem dager siden ødela 500 tyske fly 60.000 hus i den engelske byen Coventry.] [Seier på alle fronter] Tyskland marsjerer og seirer på alle fronter. Men i Rokokkosalen denne tirsdag formiddagen er det ingen krig. Salen er tettpakket av representanter for det nye nazistiske Norge og de tyske okkupantene. Ledere fra finans-, industri og næringslivet er også med. De 295 fremmøtte venter alle på at Dr. Landfried som er statssekretær i det tyske næringsdepartementet i Berlin skal holde sin viktige tale.*1 Etableringen av Tysk-Norsk Handelskammer var en stor begivenhet. Fra Berlin kom mange prominente gjester for å kaste glans over kammeret, som skulle integrere norsk og tysk næringsliv. Terboven hadde selv tatt initiativet. Tyskerne ville vinne innpass og ta ut det de kunne av råstoff fra Norge til sin krigsmaskin [og vårt næringsliv skulle bli en del av denne tyske maskinen.] Selv om denne talen ikke fins skriftlig, er det ikke vanskelig å gjette seg til at den manet til et aktivt og fortrolig samarbeid mellom næringslivet i Tyskland og i det hærtatte Norge. I sin tale ved middagsbordet noe senere samme dag,utbasunerte da også Terboven at tyskerne for sin del skulle være beskyttere for Norges økonomiske framtid At norske næringslivsledere ikke hadde noe mot det, synte seg ikke minst på at på stiftelsesmøtet 19. november hadde henimot 1000 norske bedriftseiere svart ja på tilbudet om medlemskap i Tysk-norsk handelskammer - som var sendt ut i slutten av september måned. I seg selv et slående bevis på hvor langt det prominente borgerskap var villige til å strekke seg for å tekkes de nye makthaverne - og for å høste profitt - uaktet om dette økte det tyske krigspotensialet. Den famøse lojalitetserklæringa som Industriforbundets ledelse avga til nazimakta, ble først offentlig kjent etter at Jan Didriksen i 1987, (og som sjøl fra 1965-1982 hadde vært direktør i forbundet)skrev boka Industrien under hakekorset*2. Han sier sjøl at han ble meget forskrekket da han ved sin avgang fikk tak i materiale som var fullstendig utelatt i Industriforbundets 50-årsberetning *3, og som kom ut ved jubileet i 1969. I si bok går Didriksen hardt ut mot de som hadde stått bak lojalitetserklæringa, og enda hardere 8 år seinere ved å si rett ut at den daværende ledelse burde vært etterforsket for landssvik etter krigen. Svært mange som hadde gått tyskernes ærend og tjent store penger under krigen, ungikk tiltale, og av de omlag 16 400 sakene som ble reist, ble hele 11 794 henlagt under påskudd av "bevisets stilling". Jan Didriksen bekrefter i boka at norske bedriftseiere nærmest sto i kø for å sikre seg oppdrag fra den tyske okkupasjonsmakta: Da tyskerne kom, hadde de med seg en lang og detaljert liste over industrivarer de hadde behov for, og tok med en gang kontakt med bransjeforeninger og bedrifter. Under dannelsen av Administrasjonsrådet ble norske myndigheter i første omgang kvitt Quisling, men til gjengjeld forpliktet de seg til industrielt og økonomisk samarbeid med tyskerne. Dette førte til at nesten all norsk industri ble koplet til okkupasjonsmakta -med godkjennelse fra Hjemmefronten. Er det så til å undres over at "Kretsen", som høsten 1944 tok navnet "Hjemmefrontens ledelse", under okkupasjonsåra hardnakket gikk mot de sabotasjeaksjonene kommunistene sto for og oppfordret til? 1 Skyggen fra krigsprofitten / Bjørn Westlie og Anne Cecilie Remen. - S. 16. I: Dagens næringsliv. (1995-05-06) 2 Industrien under hakekorset / Jan Didriksen. Oslo : Universitetsforlaget, c1987. - 202 s. : ill. ISBN 82-00-18446-3 3 Norges industriforbund 50 år : 1919-1969 / red.: Truls Normann Treider. - Oslo, 1969. - 88 s. : ill. Norges industriforbund sviktet. - S. 128-131 : ill. I: Død over de tyske okkupanter : de norske kommunistenes motstandskamp 1940-1945 / Birger Bakken, Reidar T.Larsen, Arne Jørgensen, Åge Fjeld. - [Moss] : Informasjonsforlaget, 1998. - 251 s. : ill. - ISBN 82-994859-0-8