Ill: Arne Ekeland; Barnet



NKP og NKU


Partiet


Ettersom Gestapo ved razzia i august 1940 hadde fått tak i mange av NKPs medlemslister og protokoller, er det vanskelig å anslå partiets organisatoriske styrke. Nøytrale forskere antyder at NKP hadde omlag 2000 medlemmer i 1940, og at Norges kommunistiske ungdomsforbund (NKU) hadde 900. Men disse var svært ujamt fordelt over hele landet. I noen byer og bygder var NKP knapt synlig, mens de andre steder faktisk kunne ha dominerende innflytelse.
Stemmeandelen ble i 1939 anslått til omlag 2%. Ved kommunevalget i 1937 oppnådde NKP i kommunen Åmot I Hedmark hele 33% av stemmene og i Alta 29%. I Laksevåg 25% og i Odda 23%, mens partiet fikk omlag 10% av de avgitte stemmene i Bergen og Trondheim. I Oslo var NKP et rent promilleparti. Medlemstallet sto nok i noenlunde forhold til velgeroppslutningen bortsett fra Oslo, der partiorganisasjonen var relativ sterk, noe som kom til uttrykk i det illegale arbeid. Oslo var det viktigste sentret i dette.

Ut fra foreliggende bøker og de meldinger som er mottatt fra ulike deler av landet, viser det seg at nær alle kommunister i vernepliktig alder møtte fram ved mobiliseringa 9. april med vilje til å slåss, men det var offiserene som sviktet. NKP har ikke fått rapport om et eneste medlem som gikk inn i NS. Det sier alt om kommunistenes ideologiske styrke og nasjonale holdninger.

Når NKP, som før krigen hadde i underkant av 300 medlemmer,i 1945 kunne tidoble medlemstallet, var det ikke bare på grunn av krigsinnsatsen og en riktig politikk, men også fordi partiet hadde kreative organisatorer. En rekke av sentralkomiteens medlemmer, som Ottar Lie, Arne Gauslå og andre, reiste rundt i landet og organiserte motstandsarbeid, samtidig som de bygget opp partiorganisasjoner.


Ungkommunistene

NKU var en ledende kraft når det gjaldt å organisere hjelp til de demokratiske kreftene i borgerkrigen i Spania (1936-1939). Mange av ungkommunistene meldte seg som frivillige, og flere av dem falt i kampen mot fascistene. NKU hadde søkt kontakt med AUF i dette arbeidet, og flere steder i landet var det et nært politisk samarbeid mellom disse ungdomsorganisasjonene. I AUF var det en god del som ikke var enige med Arbeiderpartiets holdning til Finlandskrigen.

Svært mange fra AUF sluttet seg til NKP under krigen. NKUere følte seg i mindre grad enn de eldre partifolk bundet til Komintern. De ble inspirert av Vestlandskonferansen sommeren 1940, og engasjerte seg tidlig i motstandskampen.

Da NKUs leder, Arne Gauslå, som også var med i NKPs sentralkomite, ble satt på oppgava å reorganisere partiet på illegal grunn, ble Ørnulf Slåttelid ny leder. Men begge falt under krigen, og Ørnulf Egge ble ungdomsansvarlig. I Oslo/Akershus var Arne Pettersen leder før han ble arrestert. Mot slutten av krigen ledet Per Gulbrandsen NKUs virksomhet i Oslo-regionen.

Under krigen gikk også mange unge direkte inn i NKP uten å gå veien om ungdomsforbundet. I distriktsavsnittene står det mer om NKU.


Osloregionen legger opp strategien

Den 21. juni 1941, dagen før det tyske overfallet på Sovjet-Unionen, var NKUs sentralstyre samlet til en illegal konferanse på Malersvennenes feriehjem like utenfor Oslo. Stedet hadde etter 9. april 1940 flere ganger vært brukt til illegale møter for NKP og NKU.

Denne gangen var det møtt omlag 30 ungdommer, forholdsvis mange til å være et illegalt møte. Arne Pettersen var blant deltakerne, og i NKU-avisa Avantgarden nr 1 i 1982 skildrer han dette møtet. Han skriver at alle av de tilstedeværende hadde fortjent å bli nevnt med sine navn, for hver av dem kom til å spiolle en stor rolle i ungdommens innsats i motstandskampen i Oslo, Østlandsområdet og andre steder. Nesten alle ble arrestert i løpet av krigen. Mange ble torturert av Gestapo. Flere ga sine liv. De som kom fra det med livet i behold, var alle merket av det de var blitt utsatt for. Arne Pettersen skriver videre fra dette møtet:

Disse kameratene var ungdom med bakgrunn i de økonomisk fortvilte tidene etter den kapitalistiske verdenskrisen i 1929. De opplevde fascismens framvekst i Europa. De opplevde unnfallenheten overfor fascismen og kampen mot den kommunistiske del av arbeiderbevegelsen. De hadde gått en god skole allerede før krigen kom. De var bedre rustet enn de fleste til å ta opp kampen mot de fascistiske okkupantene, ikke på borgerskapets, men på arbeiderbevegelsens egne premisser.

Av de landsomfattende ungdomsorganisasjoner var det bare NKU som var intakt etter 9. april. I likhet med partiet hadde NKU vært forbudt siden 16. august 1940. Etter forbudet ble vaktsomheten større og sikkerhetstiltakene mer systematiske. Men helt sikre kunne man aldri være. Noen av deltakerne hadde allerede hatt sitt første møte med Gestapo, opplevd husundersøkelse, beslag av litteratur og forhør på Victoria terasse.

Konferansen 21. juni var sammenkalt for å drøfte den politiske situasjonen og det foreløbige resultat av det illegale arbeidet. Etter Arne Gauslås innledning stilte sentralstyret seg oppgava å skape en brei og aktiv antifascistisk ungdomsfront. Spørsmålet om de imperialistiske motsetninger, samt den tysk-sovjetiske pakten ble inngående debattert. ingen var i tvil om dens midlertidige karakter. Spørsmålet om krigens utvikling og endring av dens karakter var et viktigere emne på møtet.

I Norge hadde et åpent terrorvelde hersket etter forbudet mot de politiske partiene. For NKU som for NKP sto det klart at etter at terboven samme måned formelt hadde overgitt makta til NS, var alt blitt radikalt forverret. "Nyordningen" gjorde det f.eks. ytterst vanskelig å nytte de siste rester av formelt legale fagforeningsrettigheter. Men fortsatt var det mulig å holde fagbevegelsens organisasjoner mest mulig intakt. Det gjaldt å utnytte selv de minste muligheter til organisert motstand mot total nazifisering.

Den 22.juni, dagen etter at sentralstyremøtet trådte sammen, kom nyheten: Hitler-Tyskland hadde gått til angrep på Sovjet-Unionen med 190 divisjoner, 3700 tanks, 4900 fly og 50 000 kanoner!

Vi la selvsagt med en gang programmet for møtet helt om. Vi visste at krigen hadde fått en helt ny dimensjon; total seier i kampen mot Hitler-fascismen, eller totalt nederlag. Og debatten ble deretter...
Utpå dagen kom to av ungdomskameratene som var sendt til byen for å snappe opp nærere opplysninger om situasjonen, tilbake. De fortalte at Gestapo tidlig på morgenen hadde brutt seg inn hos Mira og Henry W. Kristiansen (redaktør av NKPs hovedorgan, Arbeideren) og hos Helene og Johan Strand Johansen. De var alle blitt arrestert og ført bort, ingen visste hvor. Sovjetlegasjonen var blitt stormet ...

På det avsluttende møtet om kvelden holdt Arne Gauslå en tale der han bl.a. understreket viktigheten av å beskytte kadrene, framfor alt ved å forsterke forbindelsen til den norske ungdommen. Tida som kommer vil kreve sterke folk, for fienden er hensynsløs. Han avsluttet med å si: Kampformene vil bli hardere etter hvert. Men ett vet vi. Vi skal komme gjennom krigen med seier over fascismen!
Arne Pettersen havnet sjøl på Grini. Der ble han med som representant for NKP i den gruppa som la planer om samling av DNA og NKP. Etter frigjøringa tok han opp arbeidet i NKUd ledelse som politisk sekretær, og seinere bl.a. som sjef for partiets bokforlag.


NKU på Vestlandet

Som i Oslo var ungkommunistene i Bergen aktive på mange områder. Frode Ferøy skriver i sin avhandling Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Bergensområdet i 1940-45 at partiet opprettet 5 ulike apparater i motstandsarbeidet. Blant disse et ungdomsapparat. Dette var allerede i 1942.

Høsten 1943 ledet lektor Erling Jørstad en kommunistisk studiesirkel blant gymnasiaster ved Signe Høegs gymnas. En av disse En av disse, August Rathke, hadde kommet i forbindelse med NKPs distribusjonsnett gjennom postbudet Erling Mikkelsen. Sammen med tre jamnaldrend kamerater, harald Hamre, Willy Valentinsen og Erling Rasmussen, hadde Rathke drevet med spredning av radionyheter. Da ungdomsapparatet skulle organiseres, fikk Rathke denne oppgava sammen med Jørstad og Ingolf Knag. De startet med å gi ut en egen avis, Fortroppen, og som redaktør fikk Rathke tildelt skrivemaskin, duplikator og en liten radiomottaker. Fortroppen fungerte som talerør for den kommunistiske bevegelsen på Vestlandet.

Den 9. februar 1944 ble Jørstads studiegruppe sprengt, og både Jørstad og Knag ble arresterte. August Rathke og Svale Solheim måtte gå i dekning. August fortsatte ungdomsarbeidet og fikk viktige oppgaver i bevegelsen.

Ungkommunistene organiserte også massespredning av flygeblad, et av disse oppfordret til boikott av Arbeidstjenesten og ble distribuert i nær 10 000 eksemplarer. De lagde også anti-nazistiske flygeblad på tysk for tyske soldater. Studiesirkler var kontinuerlige oppgaver. Disse trakk nye unge til kommunistene. Som i Trondheim kom det også mange fra avholdsbevegelsen Norsk Godtemplar ungdom med i dets [deres?] illegale arbeid i Bergen.

Det gikk hardt ut over disse unge under krigen. Arne Gauslå, opprinnelig fra Skien, som var NKUs leder det første krigsåret, måtte gå over i partiets organisasjonsapparat allerede i 1941, og falt i kamp med Gestapo. Ørnulf Slåttelid fra Odda, som overtok som leder, kom også i Gestapos klør og ble torturert til døde. Asle Grepp, som ble tatt opp som ungdomsrepresentant i NKPs illegale ledelse, ble tatt til fange under razziaen i Valdres, dømt til døden og skutt på Trandum.

NKU-jentene var ikke mindre aktive. De ble nyttet i avisarbeidet og som kurerer, dordi tyskerne i begynnelsen av krigen var noe tilbakeholdne med å kroppsvisitere jenter. Men de deltok også i militære kamphandlinger. Ungkommunistjenta Dagny Sibblund fra Jakobsnes i Finmark kom seg over til Sovjet-Unionen, fikk opplæring, og som Norges første kvinnelige fallskjermhopper i krig, sluppet ned i Finnmark igjen for å drive etteretningsarbeid.
Leikny Karlsen fra Land i Oppland var i 20-årene da hun ble tatt i razziaen i hovedkvarteret i Valdres. Hun ble såret og under vakthold lagt inn på Ullevål sykehus. Derfra ble hun befridd av partikamerater og kunne fortsette med maskinpistolen i beredskap fram til frigjøringen.

I avsnittet fra Sørlandet framgår at NKU-lagets medlemmer i Kristiansand ble tatt og dømt til døden for motstandsarbeid. De fikk imidlertid dommen omgjort til livsvarig fengsel, og noen av de[m] ble sendt til Tyskland.
NKU-laget i Stavanger ble også tatt. Der ble åtte ungkommunister dømt til døden og skutt den 10. mai 1944.

I pressa ble dette kunngjort gjennom følgende:
Das SS- und Polizeigericht har dømt: Georg Osnes, Ferdinand Tjemsland, Knut Haugnaland, Arthur W. Emanuelsen, Magnus Nilsen, Henry Victor Larsen, Arnt Andersen, Georg Ingvart Nordbø, alle fra Stavanger og Martin Johansen fra Egersund til døden for virksomhet for en fremmed fiendtlig stat. De dømte var allerede før besettelsen av Norge medlemmer i det kommunistiske parti.
I den siste tiden hadde de nyorganisert partiet i Stavanger og allerede gjort forberedelser til en oppløsende og opprørsk virksomhet., bl.a. hadde de stjålet sprengstoff og forberedte spregninger i livsviktige bedrifter. Dødsdommene ble bekreftet og fullbyrdet ved skyting etter et benådningsandrag var blitt avvist
.



Asle Grepp


En dødsdømt ungkommunists brev til mor

Asle Helland Grepp, medisinstudent, født 1919-11-27 i Oslo. Medlem av sentralkomiteen for Norges kommunistiske parti. Arrestert 1944-08-12 i Valdresfjella og ført til Akershus. Dømt til døden og skutt skutt 9. februar 1945. Asle var sønn til den tidligere DNA-lederen Kyrre Grepp.


Oslo, 9. februar kl. 01.50

Ja, mor!

Dette hadde du vel ikkje du trudd da du såg meg siste gangen. Og ikkje trudde eg at det det skulle gå slik da eg så deg siste gangen. - Nett nå er eg dømt til dauden, og advokat Bergsjø er i ferd med å diketera nådesøknad for meg.

Du skal ikkje syrgje over meg. Eg døyr, som mange menneske før meg. Det er berre trist at eg så lite fekk gjort i livet. Trøysten min er at utviklinga og livet går vidare - at andre vil taka opp tankene mine og føre dei fram, betre enn eg sjøl kunne gjort det.
Eg tenkjer på far - i desse dagane er det 23 år siden han gjekk burt. Eg tenkjer på Peter Andreas og Gerda, men meir tenkjer eg på dykk som er att - du mor, og Ole og Else og Pin og vesle Kyrre. Og eg er viss på at de alle vil taka dette som det må takast, at de vil minnast meg som eg var og gløyme alle de mistak eg har gjort.

Bergsjø har gjort det han kunne - men det var ikkje lange tida han hadde å områ seg på. Nå er det vel slutt.

Eg vil berre be deg helsa alle gode vener og seia dei farvel frå meg.
Om eg går burt - livet lyt gå sin gang. De skal leva vidare og føre menneska fram til eit tilvære der ingen er som vert dømde til dauden.

Kjære mor!

Eg er ikkje redd - det er slutt for meg. Det er det ikkje for dykk. Lev vidare!

Son din, han Asle


 NKP og NKU. - S. 59-65 : portr., faks., foto.
I: Død over de tyske okkupanter : de norske kommunistenes motstandskamp 1940-1945 /
Birger Bakken, Reidar T.Larsen, Arne Jørgensen, Åge Fjeld. -
[Moss] : Informasjonsforlaget, 1998. - 251 s. : ill. -
ISBN 82-994859-0-8

Les mer.
UIB. Historisk institutt.
Norsk motstand under andre verdenskrig.
Les her.